Vi møter reiseleder og forfatter Oddvar Schjølberg

Oddvar SchjølbergOddvar Schjølberg er født 5. juli 1948. Han trådte sine barnesko på Jægersborg i Larvik. Nærmere bestemt i Øvre Jægersborggate. På folkemunne kalt ”Kudrittgata”. Moren stelte hjemme og faren var tilskjærer på skofabrikken.
Alle slags yrkesgrupper og sosiale lag var representert i nærområdet, men i barndomshjemmet ble det lagt stor vekt på at alle mennesker var like verdifulle, uansett deres sosial status. Og Albert Schweitzers  ord: ”Ærefrykt for livet” var mer enn bare en tese i barndomshjemmet.

Bøker av alle slag hadde en naturlig plass i bokhyllene, alt fra spennende reiseskildringer, til misjonsbøker og biografier. Det var ikke bare ”hyllepynt” – nei hver eneste bok var lest både en og to ganger.

Begge foreldrene var flinke til å lese for sønnene sine, og det var de reneste feststundene når Oddvar og broren Geir kunne krabbe opp på fanget for å bli med på reiser inn i litteraturens verden. Det var som en ny verden åpnet seg for de to guttene. Den ene dagen var vi ute på jungelsykehuset til Alberts Schweitzer i Lambarene, og neste dag var  vi ute sammen med fredsapostelen Gandhi.

Med denne klangbunnen var det nok ikke så rart at Oddvar etter hvert selv begynte å skrive bøker.
Han tok grafisk utdannelse i 1966 og jobbet flere år i et trykkeri. Her var han med på å ”brekke om” bøker, og se det ferdige trykte resultat. Parallelt med jobben på trykkeriet startet han med å levere noen reportasjer og bilder i lokalavisen Østlands-Posten, og fra 1972 ble det et mer håndfast engasjement i arbeideravisen Nybrott.

Han rakk også å ha en fast stilling i 13 år som ambulansesjåfør i Vestfold Fylke, med tjenestested Sandefjord. Imidlertid satte en reumatisk sykdom en stopper for den jobben, og han begynte som reiseleder blant annet på turer til Spania.
Hele tiden fulgte notatbloka med, og halvferdige manuskripter ble lagt til side. Med tanke for senere bruk.
Da nærradioene gjorde sitt inntog i Norge ble han engasjert på frivillig basis, og endte opp som redaktør på Radio Sentrum i Larvik.

Som aktiv programleder laget han flere hundre intervjuer med forskjellige personer. Blant annet med Krigsseileren Gunnar Knudsen. Dette resulterte i Oddvar Schjølbergs første bok i 2005.

Fra 2000 til 2006 var Oddvar Schjølberg ansatt i administrasjonen i Aktive Fredsreiser. I den forbindelse flyttet han og kona – Gerd Solveig – til Risør. (Begge to er fortsatt engasjert som reiseledere for Aktive Fredseiser)

Hva var det som gjorde at du begynte å skrive bøker?

- I forbindelse med jobben i Aktive Fredsreiser kom jeg i kontakt med de mange tidsvitnene som var engasjert på turene. Da de fortalte sine historier, forstod jeg hvor viktig det var at dette måtte dokumenteres for ettertiden.
Jeg følte det som et stort privilegium å få lov til å møte disse  menneskene, og jeg følte det som en tillitserklæring å få lov til å skrive historiene om deres liv. På alle reisene hadde jeg med en liten kassettopptaker, notisbok og fotoapparat.
På temakveldene og i ledige stunder fortalte tidsvitnene om sine opplevelser. Stoffet ble etter hvert systematisert og lagt ut på nettsidene til Aktive Fredsreiser.

Selv om mange av dem satt i samme leir, og bodde på samme brakke, så er likevel historiene   deres forskjellige. Fordi de opplevde oppholdet i leirene på forskjellige måter.
Det å møtte disse kvinner og menn gjorde et drastisk inntrykk på meg, og da min egen helsesituasjon ytterligere forverret seg, og jeg måtte trappe noe ned som reiseleder, begynte jeg å skrive biografiene om noen av tidsvitnene.

I Aktive Fredsreiser deles hvert år ut prisen ”Fangenes Testamente”. Når så de tidligere krigsfangene forteller meg sine historier, så er også dette en del av det testamentet som de etterlater seg til kommende generasjoner, forteller Oddvar.

Din første bok var om vårt tidsvitne Gunnar Knudsen?

Jeg kjente veldig godt Gunnar fra barndommen hjemme i Larvik. Fra jeg stabbet rundt i kortbukser husker jeg ham som en mann som alltid var blid og hyggelig. Det skulle gå mange år før jeg fikk kjennskap til hva han egentlig hadde vært i gjennom under krigen. Det var da jeg intervjuet ham i et radioprogram jeg begynte å ane noe om hva han hadde båret på i alle årene etter krigen. Og som et resultat av dette kom boka: Krigsseiler og tidsvitne” i 2005. Men Gunnar fortsatte å ”åpne nye rom” i livet sitt, og derfor gir Aktive Fredsforlag nå ut en ny og omarbeidet bok om Gunnar Knudsen.

Neste bok var historien til Blanche Major?

- Jeg glemmer aldri mitt første møte med Blanche. Det var på en reiseledersamling i Risør i 1998. Da den lille – men sterke kvinnen – fortalte sin historie, ble jeg for å si det på godt norsk - bergtatt. Uvilkårlig kom spørsmålet: Hvordan har du klart å leve videre etter alle dine grufulle opplevelser? Hvordan kan du som har opplevd så mye dramatisk, og overlevd så mye vondskap ha slik en utstråling, og ikke føle hat
Jeg klarte ganske enkelt ikke å forstå at hun kunne stå med øyne som funklet som diamanter, og fortelle om hvor viktig det var med forsoning. Jeg måtte finne ut av hvordan hun klarte å bruke sine traumatiske opplevelser, når hun hentet fram det vonde fra fortiden og plasserte det i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre. Resultatet av dette forelå syv år senere i form av boka  om Blanche - ”Jeg overlevde Auschwitz”, forteller Oddvar Schjølberg.

Boka om Maria var din første bok på Aktive Fredsforlag?

- Hvordan denne boka kom til var litt spesielt, og det startet med at jeg satt oppe i Barentshavet og leste i VG om ei jente som var blitt angitt til Gestapo av moren sin. Det var Maria Gabrielsen. Min første tanke var at denne damen måtte bli tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og da jeg endelig fikk dekning på mobilnettet ringte jeg ned til kontoret i Risør og pratet med Helga Arntzen, som igjen kontaktet Maria. Dermed var Maria blitt tidsvitne.

Nå hadde også Helga Arntzen startet eget forlag – Aktive Fredsforlag, og vi ble enige om å gi ut historien hennes i bokform. Dette resulterte i at jeg hadde mange møter med Maria, og sammen brukte vi god tid. Det var mange sterke ting som i løpet av dette året ble hentet fram igjen i Marias liv.
Forstå meg rett når jeg sier at det å skrive en biografi er mye mer enn bare å skrive en fortelling. I en biografi blir du sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser.
For Marias del skulle hennes egen tragedie, nå bli ”allemannseie” i form av boka ”Angitt av mamma”. Nå ble de vonde tingene – de som hun har fortrengt, og gjort alt for å glemme – plutselig hentet fram igjen for at andre skulle få del i dem. Mellom permene utleverte hun seg selv og sin traumatiske barndom.

Derfor er det så viktig at man skriver dette med respekt, og bruker den tid som er nødvendig. Iblant kan det ta flere år å skrive en biografi. For Maria ble det på mange måter en vanskelig og opprivende tid, men hun sier selv at det var en form for terapi å få festet den vonde oppveksten og bakgrunnen til papiret. Og da boka kom ut sa hun i et intervju med Sandefjords Blad:
- Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!

Man kunne kanskje tro at et menneske med en slik bakgrunn ville bli bitter og mistroisk. Men Maria Gabrielsen har valgt en annen vei. Hun er opptatt av at den oppvoksende generasjon skal bygge en bedre verden. Og det er det som grunnmuren i hennes budskap.

Du har fått mange tilbakemeldinger på nettopp denne boka?

Ja – ikke minst etter at TV2 Intervjuet Maria i forbindelse med bokutgivelsen. Det er selvsagt hyggelig at en bok selger godt, og må gies ut i flere opplag, men for meg er det viktigst at bøkene mine engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte. Samtidig som historiene blir bevart for ettertiden. Det hender iblant at jeg får tilbakemeldinger i brevs form, som dette, sier Oddvar Schjølberg og viser fram et brev vedrørende boka om Maria:

Angitt av mamma

 Jeg har nettopp lest din siste bok om Marie Gabrielsen.  Den var sterkt gripende! Og du hadde valgt en slående tittel!  Ved å velge den personlige jeg-formen gir du en ekte nærhet til beretningen - også fordi du har kunnet være så "tett på" henne som sannhetsvitne på dine reiser med skoleungdom og i senere intervjuer med henne. Jeg opplever dessuten at boka har sin styrke i balansegangen mellom nøkternhet i de mange faktiske opplysninger og dokumentasjoner du formidler, og det følelsesmessige engasjement som blir så sterkt pga selve utvalget du har foretatt av opplevde situasjoner og overgrep, koblet til et barns forundrende, og samtidig renonserte refleksjoner på hva voksne virkelig kunne gjøre mot dem.
Det er godt å vite at sannhetsvitners beretninger nå blir skrevet ned for ettertiden av personer som forstår og vet - og at det fortsatt finnes noen som orker å fortelle sin utrolige historie om menneskers ondskap, til påminning for nye generasjoner.
Olav Midttun (tidligere rektor Lillehammer gymnas)

Magnhild og Oddvar på TV
Magnhild Bråten og Oddvar Schjølberg på TV

Det er alltid hyggelig å få tilbakemeldinger på det man skriver. De to siste bøkene som ble utgitt av Aktive Fredsforlag er ”Fars fotspor i Hitlers leire” og ”Eplekarten i Ravensbrück”. Begge disse bøkene har resultert i mange tilbakemeldinger via telefon og mail fra hele landet. Selv om krigen sluttet i 1945 er det fortsatt tusenvis av spørsmål som ikke er besvart. Ikke minst for de barna som vokste opp med foreldre som hadde sittet i konsentrasjonsleire. Mamma eller pappa hadde ikke fortalt noe om det som skjedde med dem i leirene. Derfor er det gledelig å få tilbakemeldinger som forteller: ”Nå forstår jeg endelig hva pappa var utsatt for, og hvorfor han ikke orket å fortelle noe”. Slike tilbakemeldinger gjør meg godt, for da forstår jeg at bokas budskap har nådd fram.

Er det ikke på tide å bli ferdig med krigen?

Det hadde selvfølgelig vært det beste. Men vi mennesker er nå engang slik at vi ikke alltid tar lærdom. Den som ser inn i fortiden, vil også ane noe om det som ligger i framtiden, for historien er tidens språk. Derfor er det viktig for oss å lytte til  en gammel mann eller dames beretninger. Og det må dokumenteres for ettertiden.
Jeg er fullt klar over at mange i vår fremadstormende verden ikke har tid til å høre på slikt, men dermed går de glipp av mye visdom.
De tidsvitnene jeg skriver om – deler også av sin tid. De gjør det for at det de opplevde ikke skal skje igjen. I dag er de fleste av dem godt oppe i 80-årene, men like fullt klyver de inn i busser og drar mil etter mil nedover i Europa – og forteller. Drivkraften deres er håpet om at  dette med Hitlers ideologi ikke skal få fotfeste.
En annen og viktig sak er at  de siste årene har det blitt åpnet flere nye arkiver, og dermed er det mange nye ting som kommer fram.

Men en ting som kommer tydelig til uttrykk når jeg jobber med dette stoffet er hvordan disse personene overlevde bokstavelig talt helvetet ved at de var positive og holdet fast ved håpet om en bedre verden. Tidligere biskop Rosemari Köhn sa det slik: Å leve er å håpe på den gode fremtid, der det tilsynelatende ikke er noen fremtid.
Når hun sa det slik så er det også noe som er dypt forankret i hennes egen livshistorie. Fra et utbombet Tyskland hvor de måtte gå i søppelkassene for å finne noe å overleve på.

Forfatteren Arne Prøis fortalte en liten beretning som har gjort inntrykk på meg, og som på en måte forteller litt om hvordan fangene klarte å holde ut:
”Han satt i en de tyske dødsleirene, og han overlevde i kraft av en drøm om et lite grønt jordstykke hjemme i Norge.
I disse mørke årene i dødsskyggens dal ble det hans eneste glede i fangetilværelsen – å drømme om alt det han skulle gjøre med dette lille jordstykket som var hans hjemme i Moder Norge…
Han skulle ha grønnsaker der, og tennene løp i vann når han tenkte på all den overdådige fruktbarhet jordstykket skulle bugne av.
Nei – han skulle ha blomster der – hele stykket skulle flamme i en fargeprakt hvor selv den vise kong Salomos herlighet ville blekne.
Nei- han skulle bygge der, bygge for seg og sin elskede og de barn de skulle se vokse opp i fred.
Nei – han ville plante trær der – trauste og sjeldne om hverandre. Ja en liten skog skulle det bli.
Og denne fangeårenes drøm fikk sin siste, sin vakreste akt. For han slutter med å si:  Å nei – du skal få ligge akkurat slik som du er. For nå har du i år fylt min sjel med en levende drøm som holdt meg oppe da alt svartnet. Ja du skal få ligge akkurat som du ligger – de tusen drømmers og muligheter lille stykke av min hjemlands jord”
Drømmen reddet denne fangen og den var virkelig nok mens hans sinn skapte den, om og om igjen.

Jeg har alltid likt å være sammen med mennesker i forskjellige settinger. Og jeg har vært så heldig at jeg har fått reise mye rundt og truffet folk fra andre land og kulturer. Og alle har de hatt noe å lære meg. I oppveksten ble jeg grundig innprentet at alle mennesker er like verdifulle, men det er ikke alle som har fått de samme muligheter som de vi kan nyte godt av i Norge.
Møtene med de tidligere krigsfangene har gjort et varig og sterkt inntrykk på meg.
Men jeg har også fartet rundt med et sigøynerfølge i Norge, og virkelig fått se hvordan denne folkegruppen blir møtt med forutinntatte fordommer. I Spania var jeg sammen med sigøynerne som bodde ved søplefyllingen i en liten landsby i Sierra Nevadafjellene. En kveld arrangerte de fest for meg og tok meg med inn i den innerste sirkelen. Det ble en kveld og en natt som de ga meg det ypperste av deres kultur. Etterpå følte jeg meg naken og fattig. Materialistisk sett var jeg atskillig rikere enn det de noen gang kunne håpe på å bli, men likevel hadde de en indre rikdom som ikke kan kjøpes for all verdens penger.

En håndfull godhet!

Den kjente svenske revykongen og livsfilosofen Hasse Alfredsson fikk engang dette spørsmålet fra en journalist: ”Hva tror du på?”
Hasse Alfredsson svarte øyeblikkelig: ”Jeg tror på en håndfull godhet”
Så enkelt var svaret, men også så vanskelig
For noen år siden var jeg reiseleder for Aktive Fredsreiser  på en tur til Skottland, og vi hadde bl.a. en overnating i Aberdeen.  Det var litt grøssent ute, og klokka var ennå ikke blitt syv på morgen. Jeg hadde stått tidlig opp for å trekke litt frisk luft før frokost – utenfor hotellet vi bodde på. I døren møter jeg en av dem som nok kan betegnes som ”Byens løse fugler” – ei ung jente som er tydelig merket av et hardt liv. Med ustøe skritt går hun bort til dørvakten og spør om hun ikke kan få lov til å komme inn for å låne toalettet. Nå var dette et av byens fineste hoteller, og hun var for å si det mildt som en fremmed fugl der hun sto tjafsete og ustelt i sine  utslitte klær. Klær som ganske sikkert ikke hadde vært i kontakt med vaskepulver de siste månedene. Jeg skal ikke nekte for at jeg var veldig spent der jeg sto og ventet på vaktens reaksjon.
I stedet for å vise henne ut, så gir han henne sitt mest strålende smil  - et smil som varmet både henne og meg.
Selvfølgelig skal du få låne toalettet. – du bare går ned gangen der, og inn til venstre.

Den dagen fikk et ord fra det gamle testamentet en helt ny betydning for meg. ”For da jeg så ditt ansikt, var det som jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.”
Jeg lærte mye av dette. Hvor viktig det er at vi bryr oss og tar vare på hverandre. Tenk bare på hvor mange konflikter som kunne vært løst hvis vi tok oss tid til å lytte, og kommunisere med hverandre, isteden for å ty til krasse ord  som låser i stedet for å løse.

Nye prosjekter på trappene?

For øyeblikket holder jeg på med et større prosjekt om ”Tysklandsstudentene” og deres   opphold som krigsfanger i Tyskland. Her er det mye interessant materiell som er gjort tilgjengelig for meg. Blant annet har jeg fått tilgang til to av den dagbøkene som ble skrevet av studentene.
I første omgang har jeg prioritert å samle inn informasjon om dem i form av lydintervjuer, bilder etc. Det å jobbe med denne type stoff er samtidig som en kamp hvor man må jobbe omkapp med klokka. Ingen av våre tidsvitner blir yngre, og av naturlige årsaker er det ikke alltid like enkelt å stille opp for dem til intervjuer.
Intervjuene blir nå i første omgang lagt ut fortløpende på Aktive Fredsreiser nettsider, samt nettsidene til Den norske Buchenwald-foreningen. Men allerede nå ser jeg at her er det stoff til flere nye bøker.

Er det ikke slitsomt å bare skrive om krig og elendighet?

Heldigvis har jeg også en del andre prosjekter under arbeide. Bøker av en helt annen kategori. Har nettopp sluttført ei bok om Anne Kristine Herje. Hun er en av dem som har mottatt  ”Forsoningsprisen” for sin innsats for barna på Haiti. Mens alle andre utlendinger flyktet hals over hode fra det borgerkrigrammede Haiti, valgte hun å bli på sin post blant de fattigste av de fattige.

Selv om jeg av helsemessige grunner har måttet sette tempoet ned atskillige hakk, er jeg likevel en veldig privilegert person som får lov til så skrive andre menneskers livshistorie, sier Oddvar Schjølberg, som betror oss at i skrivebordskuffen finnes det mange manus med alt fra smådikt til hverdagsbetraktninger.

Oversikt over bøker skrevet av Oddvar Schjølberg:

Krigsseiler og tidsvitne
Krigsseilere og tidsvitnerMed Gunnar Knudsen tilbake til Omaha Beach. Dette er biografien om unggutten som aldri skulle bli sjømann, men som plutselig befant seg midt oppi krigens redsler med konvoifart og torpedering, og som senere havnet i første rekke på landgangen på D-dagen i Normandie. I boka forteller Gunnar Knudsen om de redsler og det voldsomme presset som krigsseilerne levde under. Han forteller også om den vanskelige tiden etter krigen, da krigsseilerne blir tilsidesatt og neglisjert av den norske staten, mens marerittene hjemsøker ham natt etter natt.
(Utgitt på Lunde Forlag 2005)
Ny og utvidet bok kom sommeren 2009 hos Aktive Fredsforlag
og har tittelen:
Fra krigsseiler til Aktiv Fredsreiser

Jeg overlevde Auschwitz
Jeg overlevde AuschwitzBlanche Major ble sammen med sin mor, far og 31 andre slektninger sendt til Auschwitz. Bare Blanche og søsteren overlevde Over 60 år senere forteller hun sin historie, om hvordan det var å vokse opp som jøde i et Europa som Hitler skulle gjøre ”Jødefritt”. Hun var nygift da ektemannen Gyuri ble arrestert og sendt en uke etter bryllupet. Få uker senere ble hun selv sendt til utryddelse i Auschwitz. Som ved et under overlevde hun. En dramatisk beretning om en ung jødinne som bruker sine traumatiske opplevelser i nazistenes helvete i forsoningens tjeneste
(Lunde Forlag 2005) (Ny utvidet bok med nye dokumenter høsten 2009)

Angitt av mamma
Angitt av mammaDen rystende biografien om Maria som, sammen med sine seks søsken, ble sendt i konsentrasjonsleir av sin egen mor. Faren var jøde, mens moren var av tysk avstamning. Etter at moren hadde angitt sin egen ektemann, og barnas far til Gestapo, ble han sendt i gasskammeret i Auschwitz. Deretter ville hun bli kvitt sine egne barn – for å gifte seg med sin elsker – en glødende nazist. Nok en gang går hun til Gestapo. Denne gang anga hun sine syv barn til nazistene.
I en rystende rettssak i Wien i 1947 rulles en historie opp, som fikk selv den mest garvede jurist til å gispe etter pusten. Maria kom til Norge i 1947, og hun ble her siden. Først nå har hun orket å fortelle om sine sterke opplevelser.
Boka kom i første opplag januar 2007, og måtte trykkes i et nytt opplag i august 2007 etter TV programmet om henne på NRK. (Utgitt på Aktive Fredsforlag januar 2007) 

Reddet fra ilden
Reddet fra ildenEr den sterke historien om jødegutten Zygmunt Gross som overlevde noen av de verste utryddelsesleirene under annen verdenskrig. Zygmunt er født i en fattig jødisk familie i Polen. Det var ingen plass reservert for ham i Hitlers germanske rike. Sammen med den jødiske rasen var han dømt til utryddelse.
Men Zygmunt overlevde – den ene leiren etter den andre. Han mistet hele sin familie, og da krigen endelig tok slutt opplevde han å bli erklært uønsket i Polen. Han fikk oppholdstillatelse i Danmark, og har siden vært bosatt i København. (Utgitt på Aktive Fredsforlag desember2007)

Det kom en telefon…
Det kom en telefonBoka om politikonstabelen Karl Magnus Haugan som ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthoff sammen med 271 andre politifolk, fordi han nektet å samarbeide med nazistene. I tillegg hadde han hjulpet jøder å flykte over til Sverige.
Han hadde akkurat fått hjem sin kone og nyfødte datter da Gestapo dundret på døren. I neste øyeblikk ble han arrestert, og den staute politimannen ble buret inn. Ikke mange dagene etterpå ble han først sendt til Grini, og deretter med fangeskipet ”Donau” til Polen. I boka forteller han om oppholdet i konsentrasjonsleiren, om hverdagens besværligheter, men også om de positive opplevelsene de hadde. (Utgitt på Lunde Forlag  oktober 2007)

Fars fotspor i Hitlers leire
I fars fotspor i Hitlers leirerHistorien om Arne Brattlis reise i ondskapens rike. Sammen med broren ble han arrestert og sendt til syv forskjellige konsentrasjonsleire. Mot alle odds overlevde Arne alle de grusomme leirene, mens broren ble myrdet i Auschwitz.  På tross av sine smertefulle erfaringer i nazistene helvete klarte Arne og holde hatet unna. Men han fortalte aldri noe til familien om hva han hadde opplevd, og barna satt igjen med tusenvis av spørsmål.
I  denne boka drar forfatteren sammen med Arne Brattlis sønn – Johannes – ut på en reise i farens fotspor. De besøker leirene og arkivene, men de sporer også opp mennesker som hjalp Arne og de andre fangene under dødsmarsjen til Auschwitz sommeren 1944. Underveis får Johannes svar på mange av de spørsmål han stilte seg i oppveksten.
(Utgitt på Aktive Fredsforlag august 2008)

Eplekarten i Ravensbrück
Eplekarten i RavensbrückEndelig kom den – historien om Magnhild Bråthen. Hun var rett og slett på feil sted til feil tid, og resultatet ble katastrofalt. To år uskyldig i Hitlers fryktede kvinneleir Ravensbück.
Her opplevde hun krigens redsler på egen kropp, og hun ble brukt som slavearbeider i tysk industri, som leide inn arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. Tilbake satt SS med god fortjeneste.
Over 60 år skulle det gå før hun orket å fortelle om sine opplevelser i leiren hvor døden daglig gjorde store innhogg blant forsvarsløse kvinner og barn. Boka er en dokumentasjon på hvor tilfeldig nazistene slo til. (Utgitt på Aktive Fredsforlag september 2008)

Med bibel og moped i Paraguays jungel
Med bilbel og mopedDen sterke, men befriende historien om Anne Strømsrud - ungjenta fra Løten - som dro ut i jungelen i Paraguay. På tross av motstand fra indianerne, bygde hun opp skoler og sykehus. Og hun vant indianernes tillit. Hun talte deres sak og klarte å få myndighetene til å gi dem landområder der de kunne bosette seg i trygghet, og bygge opp jordbruket, og dermed brødfø seg selv.
Hun slo ikke bibelen i hodet på dem, eller kom med pekefingeren, men gjennom praktisk og enkel hverdagstro viste hun hva hun sto for.
Anna  var en typisk pioner som hadde beina godt plantet på jorda, men hjertet i himmelen. For sin innsats mottok hun et høythengende hederstegn fra den Paraguayiske stat.  (Utgitt på IBRA Media 2008)

Fredens Havn
Frendens havnAndaktsbok med hverdagsbetraktninger. Bygd på notater som er gjort på reiser rundt om i Europa fra år 2000 til 2006. Boka er ikke en ”vanlig” andaktsbok, men byr på både alvor og en god porsjon humor, og tar for seg mange av de problem-stillinger som omgir oss i hverdagen.
Boka blir gitt ut på Hermon Forlag våren 2009)

Med håp i bagasjen
Med håp i bagasjenMens opprøret var på sitt verste på Haiti nektet norske Anne Kristine Herje å reise fra barna på barnehjemmet ”Lykkens hjem” i Port-au-Prince. Mens kulene peip rundt ørene på dem valgte hun å bli. Hun klarte ikke å reise hjem til det trygge Norge, og overlate barna til en uviss skjebne. Nå forteller hun for første gang om sine mange opplevelser i arbeidet blant de fattigste av de fattige. Herje er major i Frelsesarmeen, og for sin innsats har hun mottatt Grunnleggerens Orden – den høyeste utmerkelse som er mulig å få innen Frelsesarmeen. Utgis våren 2009.

En Aktiv Fredsreiser  
En Aktiv Fredsreiser Nå kommer boka om krigsseileren Gunnar Knudsen på Aktive Fredsforlag. Det er en videreføring av boka som kom i 2005. Gunnars historie er et rystende dokument om krigens råskap slik sjøfolka i den norske handelsflåten opplevde den. Men det er også beretningen om krigsseilernes kamp for å få et fullverdig liv da de kom hjem. Imidlertid møtte de den norske stat fra en vrangside, som trygt kan betegnes som en av de største skamplettene i moderne norsk historie. Men Gunnar er ingen mann som bærer på bitterhet eller hat. Han er tvert imot en reisende i fred og forsoning – En Aktiv Fredsreiser. Utgis våren 2009.

Den tornefulle veien
Den tornefulle veienDen tornfulle veien å bli kunstner har virkelig Margaret Clementz fått erfare. Hun ble sett på som en villblomst i kunstnernes hage. Margaret var ikke av dem som ga opp. Hun var like trassig som ei tyrirot, og gikk sine egne veier. I dag har hun sitt eget atelier hvor elevene står i kø for å komme inn, og hun er en ettertraktet kunstner ved utstillinger både her hjemme og utenlands.
Historien om Margaret er historien om kvinnen som ikke tok nei for nei. I denne boka deler hun sin livsvisdom med oss. Planlagt utgitt høsten 2009