Winfried Schweitzer
«Jeg er lykkelig over at min bror ikke ga sitt liv forgjeves ved luftbroen i Berlin»
Winfried Schweitzer var 17 år det året muren ble bygget. Han bodde like ved muren og har mange minneverdige øyeblikk fra den kalde krigen.
Få uker før åpning av Berlinmuren og 40 år etter luftbroen var tidligere "Rosinbombepiloter" på besøk i Berlin. Disse rosinbomberne og deres familier ble innkvartert hos vanlige familier i Berlin. Schweitzers familie fikk besøk av en søster og niese av en pilot som mistet livet under luftbroen.
Som bombepilot hadde han i de siste måneder av den 2. verdenskrig i 1945, overlevd flystyr og kom i tysk krigsfangenskap. Under sin frivillige tjeneste ved Luftbroen mistet han livet.
For Schweitzer ble møtet med de to damene fra Jackson/Mississippi en uforglemmelig opplevelse. Det utviklet seg et vennskap og de delte både bevegende tanker og hyggelige opplevelser.
Det var snakk om Ernst Reuters tale. Han har gjort så mye for Berlin og Tyskland. Vi hadde nettopp feiret 100 års dagen for Berlin i Riksdagen som lå så tett ved muren. Amerikanerne husket Ernst Reuter godt, mens vi hadde dessverre nesten har glemt han.
2. November 1989 reiste Winifried og hans kone til New York for å besøke damene og for å delta i New York Maraton. Før de reiste hadde de en lang prat med sine barn om situasjonen med tanke på den økende strømmen av flyktninger fra Ungarn og snakket mye om muren.
I denne samtalen fortalte Winifried også at den gang muren ble bygget var han 17 år og var med Aktion Sühnezeichen til England. Da han kom tilbake til Berlin var grensen helt stengt.
Marlis, hans kone, som han ennå ikke kjente den gang, hadde som 16 åring, få dager før grensen ble lukket, besøkt sin far som arbeidet i Vest-Berlin. Når grensen ble lukket kunne hun ikke komme seg hjem til sin liten Landsby i Thüringen. Hennes familie ble på grunn av byggingen av muren skilt i 8 år. Moren, søsteren og den lille broren av hans senere kone, kunne ikke en gang komme til Berlin til bryllupet i 1967. Visumet for moren ble trukket dagen før bryllupet.
Etter mye innsats gjennom familiegjenforeningsprogram kunne moren og broren i 1969 komme til Vest-Berlin.
Søsteren som i mellomtiden ble gift måtte være igjen i Thüringen. Fortellinger om disse smertefulle erfaringene ble normalt for deres barn.
Marlis og Winfried hadde også en eldre venn som deltok i opptøyene 17. juni 1953. Selv om han var fra West-Berlin ble han arrestert i nærheten av Potsdamer Platz på den Øst-Berlinske siden og han ble sammen med mange andre deportert til Sibir. Først 3 år senere kom han tilbake fra Workuta.
Winfried husket godt året 1964, året da det var olympiade i Tokyo. "Tokyo" var passordet for flykningene som kom gjennom den 145 meter lange tunnellen som ble bygget. Det var en 12 meter dyp og 145 meter lang tunnell under Bernauer Strasse. Her kunne flyktningene flykte fra øst til vest.
Som student ble Winfried betatt av eventyret „flukthjelper“ og ble med på byggingen av den såkalte «Tunnel 57» der hans oppgave var å grave tunell under muren. Slutten av tunnelbyggingen og den direkte flukthjelpen fikk han ikke oppleve på stedet. Men 57 flyktninger kom til friheten. Flukthjelpere stod på etterlysningsliste til DDR. Heldigvis kjente de hverandre av sikkerhetshensyn bare med fornavn og de var ofte oppdiktet, slik at Stasi ikke kunne finne dem. Winfried har tatt vare på litt tørket leire som han oppbevare i en sigaretteske som et minne om den gang han gravde i Tunnell 57, som lå 12 meter under Bernauer Strasse.
9 november 1989, mens Winfired og kona var i New York, fikk de beskjed via TV om hva som skjedde i Berlin. De fikk så en telefon fra søsteren til rosinbomberen som hadde besøkt dem i Berlin. Sterkt beveget gratulerer hun alle tyske med denne enestående hendelsen og håpet på en varig fred. Mest lykkelig var hun over at hennes bror ikke forgjeves mistet livet ved Berliner luftbroen.
Berlin, mai 1990, Winfried Schweitzer.