Min faglige samvittighet fulgte meg

Av Oddvar Schjølberg

Bjørn Gitlestad var en av de mange norske studentene som opplevde arrestasjon, internering og forsøk på germanisering under annen verdenskrig. Via Stavern, Stettin og Elsass ble han etter hvert internert som ”Slottsfange” i Ebreichsdorf. Her ble den unge Gitlestad beordret til å praktisere som tannlege ved byens tannklinikk.

Nå har det gått innpå 65 år siden denne ”praksistiden”, og i dag bor han høyt og fritt utenfor Drammen sentrum. Fra de store panoramavinduene er utsikten storslått mot Drammensfjorden og området innover mot Lierbyen. Med dette som bakgrunnsteppe er det lett å la tankene ”få vinger”, når vi flytter oss ut i hagen, under et skyggefullt tre, for å kjøle oss litt ned denne varme sommerdagen.

I disse fredelige omgivelsene forteller han oss sin historie fra de dramatiske novemberdagene i 1943.

Vi fikk et forvarsel

Det hadde ulmet en stund mellom studentene og de nye makthaverne. Natt til 28. november 1943 oppsto det brann i Aulaen. Til å begynne antok man at det var en nazistisk provokasjon, en slags norsk miniatyrutgave av Riksdagsbrannen. Men det viste seg senere at det var en norsk uavhengig motstandsgruppe som hadde tent på, og i denne gruppen var det ikke noen studenter med.

Denne brannen ga de tyske makthaverne det påskuddet de trengte for  å aksjonere mot Universitetet og studentene.
Hjemmefrontens ledelse hadde fått beskjed sent på kvelden den 29. om den forestående aksjonen via en tysk offiser – som selv var antinazist - som foret dem med opplysninger. Selv om de forsøkte å sette i gang med varsling ble tiden i knappeste laget. Derfor ble det liten effekt ut av det.

Jeg ble arrestert på Tannlegehøyskolen. Denne skolen var egentlig en høyskole utenom Universitet, men høsten 1943 ble den innlemmet i Universitetet som odontologisk fakultet. Da jeg kom på skolen denne novemberdagen fant vi en lapp, og på denne var det skrevet:

”Tyskerne vil i morgentimene den 30. november gå til aksjon mot Universitetet i Oslo og arrestere samtlige mannlige studenter og deretter sende dem til tyske konsentrasjonsleirer. Underrett andre og gå i dekning”.

Jeg har aldri vært noen morgenfugl. Jeg var ganske sikker på at hvis det hadde vært noe i det som sto på lappen, så ville jo tyskerne ganske sikkert ha vært der for lengst. Klokken var jo snart halv ti. Så gikk det over en time og vi hadde forelesning. Plutselig begynte professor Krohn å se ut av vinduet. Han utbrøt: ”Men her vrimler det jo av tyske soldater. Hva kan de gjøre her?”
I neste øyeblikk gikk dørene opp og inn marsjerte bevæpnete tyske soldater.  Gutter og jenter ble skilt i to grupper, og vi ble sendt ned til Aulaen for å avvente nye ordre. Etter noen timers venting her, fikk vi servert en skikkelig tordentale av mannen som hadde en tittel så langt som et vondt år, nemlig ”SS Oberführer und General der Polizei, Höherer SS- und Polizeiführer Nord ” Wilhelm Rediess.

Han uttrykte sin store misnøye med studentene, og nevnte at helt siden 1940 hadde studentene ved Universitetet i Oslo opptrådt som en motstandsgruppe mot den tyske besettelsesmakt og den norske statsledelse, som var anerkjent av Tyskland. Man ble i tide oppmerksom på studentenes nasjonalfiendtligeog internasjonale propagandavirksomhet, og det hadde ikke manglet på advarsler og formaninger. Besettelsesmaktens ridderlighet og storsinn hadde vært gjenstand for en feilaktig tolkning. I stadig flere tilfeller hadde studentene deltatt i sabotasjehandlinger og i illegale organisasjoner. Det hadde toppet seg ved den slyngelaktige brannen i Aulaen, og nå var tålmodigheten slutt, og nå skulle det gripes inn med hardere midler.
Alle de mannlige studentene skulle sendes til en spesialleir i Tyskland, mens de kvinnelige studentene ble sluppet fri.

Jeg ville blitt arrestert før eller siden

Hadde ikke jeg blitt arrestert sammen med de andre studentene i denne aksjonen så tror jeg nok ikke det ville gått så mye lenger før jeg hadde blitt arrestert. Jeg var nemlig med i hjemmefronten på dette tidspunktet. Min bror var med i den såkalte ”Osvaldgjengen”, og han var med på flere sabotasjehandlinger. Denne gruppen var bygd opp rundt ”Spania-kjemperen” Asbjørn ”Osvald” Sunde, og mange av medlemmene i gruppen hadde kamperfaring fra Spania.”
Kommunistene i Osvald-gruppa var blant landets fremste krigshelter. De utførte 109 sabotasjeaksjoner, og 12 likvidasjoner, det meste på oppdrag fra Milorg-ledelsen, fram til høsten 1944.” (Dagbladet 09.11.1997)

Broren min var halvannet år yngre enn meg, og han var med i en ”celle” bestående av fem mann. Denne ble rullet opp og to av medlemmene fikk dødsstraff og ble skutt på Trandum. Broren min var heldig og klarte å komme i dekning i Sverige, og kom tilbake rett etter frigjøring som politimann. Bildet viser den plakaten som ble slått opp rundt om i et forsøk på å få folk til å angi Asbjørn Sunde og de andre i Osvaldgruppen. Om denne gruppen kan vi lese følgende på Wikipedia:
”Osvald-gruppen, sabotasjeorganisasjon i Norge under krigen, underlagt den sovjetiske etterretningsorganisasjon NKVD. Det egentlige navn var Organisasjon mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen, av Gestapo kalt Wollweber-organisasjonen.

Navnet fikk den etter dekknavnet Osvald som Asbjørn Sunde, gruppens leder fra høsten 1938, brukte i begynnelsen av krigen. Organisasjonen var den dominerende sabotasjeorganisasjon i Norge 1941—44, og gjennomførte 109 aksjoner, med særlig vekt på jernbanesabotasje. Første aksjon etter invasjonen i Norge var sprengning av et Wehrmacht-tog 20.7.1941 ved Nyland stasjon i Oslo. Andre kjente aksjoner var sprengningen av jernbanestasjonene på Oslo V og Oslo Ø natten til 2.2.1942, sprengning av statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsensgt. 7 i Oslo 21.8.1942, av arbeidskontoret i Oslo 21.4.1943, sprengningene av jernbanetunneler på 6 steder over hele Østlandet 18.9.1943, på 11 steder rundt Oslo 11.10. s.å., og et tysk troppetog ved Mjøndalen 26.10.1943. Høsten 1941 samarbeidet organisasjonen med 2A (Sverre Ellingsen og Øyvind Øwre), 1942 med 2As politigruppe (Asbjørn Bryhn), i 1943 med Milorg (Kai Holst), SOE (Sverre Ellingsen) og XU (Øystein Strømnæs), med NKP 1942-44, mest intimt i perioden oktober 1942—februar -44, da Asbjørn Sunde fungerte som NKPs sabotasjeleder, og lånte ut vaktmannskaper til beskyttelse av NKPs sentralforlegning. I februar 1944 kom det til brudd med NKPs leder Peder Furubotn, da denne forlangte at Sunde skulle underlegge seg hans ledelse.
Organisasjonen hadde i 1941 ca. 30 sabotører, men pga. intens forfølgelse av statspolitiet og Gestapo var tapene store. I 1944 utgjorde mannskapene 60—70 sabotører, med et tilsvarende støtteapparat. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Oslo i 1936—42, høsten og vinteren 1942—43 lå hovedforlegningen i fjellområdet mellom Rukkedalen og Torpo, deretter ulike steder i Østlands-området. Nestleder i 1941—42 var Alf Kristiansen, og i 1943—44 Gunnar Arnfeldt Knudsen.
Organisasjonen var en sovjetisk parallell til SOEs Noric 1, men fikk aldri anerkjennelse for sin innsats av den norske stat, medlemmene fikk heller ikke deltakermedaljen.

Sunde, Asbjørn (Edvin) (1909—85), kommunist og sabotasjeleder. Meldte seg frivillig til kampen mot fascismen under borgerkrigen i Spania 1937—38, hvor han fikk krigserfaring som sabotør og partisan. Fra høsten 1938 overtok han som leder av Wollweber-organisasjonen i Norge etter Martin Hjelmen. Da Wollweber ble arrestert i Sverige i mai 1940, mistet Sunde kontakten med den øverste ledelse i Moskva. I tiden frem til det tyske angrepet på Sovjet 22.6.1941 sørget han for å holde organisasjonen ved like, og iverksatte sabotasjeaksjoner fra 20.7.1941. Sunde gikk under mange dekknavn, det mest kjente er Osvald og Knut Pettersen. Han fikk tidlig ry som en pågående og usedvanlig dristig sabotør. Motstandsorganisasjonene 2A, SOE og Milorg henvendte seg til ham for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Særlig tett samarbeidet Sunde med Asbjørn Bryhn, leder av 2As politigruppe, fra mars til september 1942. Fra høsten 1942 ble Sunde NKPs sabotasjeleder. Sunde brøt samarbeidet i februar 1944, da Furubotn krevde at han skulle underlegge seg hans ledelse. Fra juni 1944 avviklet Sunde etter ordre fra Moskva sin organisasjon. Sunde og hans organisasjon dominerte sabotasjevirksomheten i Norge fra juli 1941 til juli 1944. Han hadde en enestående evne til å improvisere og å komme seg ut av vanskelige situasjoner. Særlig viste dette seg etter sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter 21.8.1942, da det ble utlyst en belønning på kr 50 000 for opplysninger om ham, og etter sprengningen av Oslo Arbeidskontor 20.4.1943, da han med alvorlige skader skjøt seg gjennom tyske sperringer.
Sundes krigsinnsats kom på 50-tallet i skyggen av den kalde krigen. Han ble selv arrestert og dømt til 8 års fengsel for spionasje for Sovjetunionen i 1954. Saken hadde sterke politiske undertoner. Sunde mottok ikke noen utmerkelser for sin krigsinnsats fra den norske stat, heller ikke deltakermedaljen”.

Vi møtte tidlig ”jernhånden”

Tilbake til min egen arrestasjon og den påfølgende transporten til Tyskland: I første omgang ble rundt 1100 studenter sendt til internering i Stavern. Noen ble ganske snart løslatt, mens vi andre fortsatt måtte belage oss på et opphold i den gamle kadettbrakka. Men det skulle snart bli annerledes.
Etter forhør av en viss dr. Ohm ble om lag 500 løslatt av ukjente grunner eller overført til andre leirer i Norge. De øvrige ble sendt til Tyskland med fangeskipet Donau i to puljer. Den første puljen, med 291 studenter, ble 9. desember 1943 sendt til St. Andreas ved Sennheim (i dag Cerney), mens resten, 353 studenter, 7. januar 1944 ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald. I den første puljen var det 108 medisinere, hvorav sju ferdige leger, i den siste 81, hvorav seks leger.
Jeg var med i den første puljen, og sammen med flere andre norske fanger ble vi 291 studentene torsdag 9. desember 1943 stuet om bord i lasterommene på fangeskipet ”Donau. Der nede i skipets indre ble det etter hvert ganske så varmt og dårlig med luft. Men vi fikk heldigvis komme opp på dekket for å ”gjeste” toalettet, og samtidig trekke litt frisk luft når skipet var kommet ut i rom sjø.
Det var veldig underlig å se hvor nær svenskekysten vi var, og en sommerdag, under normale forhold ville det ikke vært noe problem å svømme i land. Men nå midt på vinteren, med iskaldt vann og bevæpnete vakter, var det helt umulig å sysle med den slags fluktplaner.
Ved middagstid lørdag 11. desember klappet ”Donau” til kai i Stettin. Det er ofte svært trekkfullt på havneområder, og Stettin var så absolutt ikke noe unntak. Isende vind og sno beit seg fast i kroppen, og vi ble stående ganske mange timer før vi endelig fikk komme om bord i jernbanevognene som brakte oss til ”Arbeitserziehungslager Pölitz”. I norsk språkdrakt blir det Arbeidsoppdragelsesleir Pölitz.

”Arbeitserziehungslager Pölitz”

Arbeidserziehungslager Pölitz lå i en forstad til Stettin, og var inngjerdet med piggtråd, Sterke lyskastere og vakttårn, soldater med glefsende hunder, og i tillegg til at det nå var blitt tåke og regn, ga hele atmosfæren et uhyggelig og på mange måter et uvirkelig preg.
Jeg glemmer aldri synet av de mange polakkene som sto utenfor kontoret til leirledelsen og led seg gjennom timer i det gufne været, og allerede da skjønte både jeg og de andre at nazistene hersket med en jernhard hånd.
Den første natten ble vi innlosjert i et rom på rundt 100 m2. Vi forsøkte å ligge eller sitte så godt det lot seg gjøre, men det var ulidelig trangt om plassen. Ikke fikk vi lov til å gå på toalettet heller, og dermed gikk det som det måtte gå - det var de som rett og slett gjorde i buksa. Neste dag ble vi heldigvis fordelt i noen flere rom. Hadde ankomsten og den første natten vært dyster, så var møtet med leierens kommandant desto mer fargerikt. For å si det på godt norsk: ”Han var splitter pine gal!”. 
Han kom kjørende på en slags vogn, eller kjelke, som ble trukket av to sauer. Innimellom hoppet han av ”kjøretøyet”, veivet med armene og utbasunerte at han var ”Tor med hammeren”.

”Han stilte seg foran de norske studentene og brølte: ”kom frem med en oversetter!” En av studentene, Michael Sars, trådte frem. Kommandanten holdt en lang tale hvor han gjorde rede for forholdene og forklarte nøye at man ble skutt dersom ordrer ikke ble fulgt. Så ble Sars bedt om å oversette. ”Ja, gutter, dere forstår jo at denne mannen er spinna gæren, og jeg tror ikke det har noen innflytelse på krigens utfall at vi gjør som han sier. ”Og så gikk han tilbake til plassen sin. 
Vår stilling som fanger var underlig. SS kalte oss ”et eksperiment som var enestående i verdenshistorien”, skriver Knut Erik Tranøy og Michael Sars i boken ”Tysklandsstudentene”

- Med den tåkelagte appellplassen som scene var det helt naturlig at vi der og da døpte kommandanten til ”Tåkefyrsten”. Jeg tror nok flere enn jeg var lettet da vi tre dager senere fikk beskjed om at vi skule videresendes.
”Tåkefyrsten” ønsket selv å geleide oss til stasjonen, og før vi fikk reise måtte vi synge en avskjedssang for ham.

Vi ankommer SS-skolen i Sennheim

Reiseruten vi nå ble sendt etter brakte oss fra Stettin, via Lepzig, Nürnberg og Karlsruhe til Halle, hvor vi ble stående i 14 timer. Det ble lange timer, uten annet å foreta seg enn å prate med hverandre og spille litt kort. Matrasjonen vi hadde fått med oss ble raskt oppspist, og det var ikke fritt for annet enn at sulten etter hvert ble en ganske påtrengende reisevenn.

Sennheim

Først ved 22-tiden søndag stoppet toget med det karakteristiske rykket, og vi var framme i Sennheim, i Elsass. Heller ikke her var værgudene på vår side, og i regn og blåst måtte vi marsjere i rundt 45 min før vi kunne svinge inn porten til ”St. Andreas”. Dette var nå blitt en militærleir, eller mer riktig – en SS-leir. 

Tidligere hadde bygningene rommet et psykiatrisk sykehus.
Meningen i utgangspunktet var at det var 240 studenter som skulle sendes til Elsass, men så ble vi over 300. Dette var på grunn av noe så underlig som dårlig tysk organisering. Intensjonen var at vi skulle være over 1.80 høye, blå øyne og blondt hår – altså være det som nazistene betegnes som ariere.

I Sennheim skulle vi omskoleres i den nazistiske ideologi, og deretter en tur bortom østfronten før vi skulle tilbake til Norge igjen. Da skulle vi, etter ledernes utsagn, overta etter ”Quisling og hans pakk”. 
Obersturmführer Wilde hadde store og vidløftige visjoner om nettopp et slikt øyeblikk. Da skulle han ride på en hvit hest oppover Karl Johan, og vi skulle marsjere etter ham. Deretter skulle vi sparke ut Quisling og hans drabanter. Det var tyskernes plan. Men det gikk jo ikke.

Forholdene tatt i betraktning så hadde vi det ganske greit her – i hvert fall så lenge SS-folkene var i den troen at de skulle omvende oss til gode germanere. Vi måtte lære å marsjere og vi fikk lange foredrag om ideologien deres. I tillegg måtte vi synge. Og hvis det var noe vi studentene kunne – ja så var det å marsjere og synge på en gang. Der ble vi noen enere. 
Jeg husker en gang det kom et besøk av SS-soldater fra  SS-Leibstandart Adolf Hitler” Selveste ”kremkompaniet”. De kom syngende taktfast fra sin del av leiren og marsjerte ut som tinnsoldater. Da ble vi norske enige om at nå skulle vi synge enda bedre.  Og for å si det mildt – vi vakte berettiget oppsikt da vi taktfast, og syngende kom marsjerende som de mest trenede soldater. Nå la vi hele vår sjel i dette opptrinnet. Dette var egentlig moro.

En SS-mann fra Drammen dukket opp

Vi hadde en stilltiende overenskomst om at vi ikke snakket med SS-folkene. SS hadde jo en egen skole her og til denne kom det ”elever” fra alle de tyskokkuperte landene. Det var også flere nordmenn som hadde meldt seg til tjeneste for det tyske riket, og de fikk noe av sin opplæring her i Sennheim.

Nordmenn i tyske uniformer under opplæring i Tyskland

En dag var det plutselig en drammenser som kom bort til meg, med følgende replikk: ”Neimen er det ikke Gitlestad da? Så hyggelig at også du har meldt deg til tjeneste i SS.” 
Han var i full SS-uniform og hadde meldt seg til politikompaniet.

Nå varte nok ikke hjerteligheten så lenge, når jeg i klartekst fortalte at jeg var her mot min vilje. At jeg var arrestert av nazistene og sendt hit ned for internering, og slett ikke ville ha noen SS-opplæring.

Fra Wikipedia kan vi lese følgende:

2. norske politikompani ble samlet i en leir i Holmestrand i februar 1943. Kompaniet ble innledningsvis ledet av daværende SS-Hauptsturmführer (kaptein)Egil Hoel. Kompaniet talte ca. 160 soldater. Det bestod ikke utelukkende av politifolk, men også folk fra Førergarden og SS Vaktbataljon «Norge».

Til Sennheim i Tyskland kom kompaniet i mars 1943, etter et par ukers trening i leiren i Holmestrand. Det ble da overtatt av tyske SS-offiserer og underbefal, som var knyttet til forlegninger der. De norske offiserene var til stede som observatører. Utdannelsen i Sennheim var en ren grunnutdannelse, og bestod i blant annet av marsjøvelser og formaleksersis. Det ble også gitt ideologisk opplæring. I midten av mai ble kompaniet sendt til troppeøvelsesplassen Grafenwöhr ved Auerbach i Bayern.

Satte foreleserne til veggs

Man kan si hva man vil om studenter, men vi hadde i alle fall en viss form for intelligens. Etter de såkalte forelesningene hadde som regel foreleserne små sjanser, for blant oss hadde vi studenter fra de fleste fagområder. Alt fra medisin og genforskning, til filosofi og religion. Når det da ble åpnet for spørretime etterpå, så satte jo våre ”eksperter” inn med sine intrikate spørsmål. 
Til vår store fornøyelse ble foreleserne som regel grundig parkert på sidelinjen. Ikke minst av Kai Mohr som var en ”racer” på arvelære. Han stilte spørsmål som satte foreleserne fullstendig til veggs. Så etter en måneds tid ble det slutt på at vi fikk stille spørsmål. Det var jo nærmest brutalt at en internert student overgikk de ”skarpskodde” tyske foreleserne hva intelligens angikk. 
En annen dreven debattant var Bjarne Gran, senere redaktør av Samtiden. Han snakket i tillegg et glitrende tysk, og var omtrent umulig å sette fast i disse spørretimene. Dette var på mange måter en fornøyelig situasjon, midt oppi frihetsberøvelsen vår.

Det første dødsfallet

I februar 1944 fikk vi det første sjokket da vi fikk beskjed om at en av kameratene våre var død på sykehuset i Mülhausen. Knapt en uke senere fikk vi dødsfall nr. 2. Begge hadde pådratt seg hjernehinnebetennelse.

Vi hadde vårt eget spisebestikk i Sennheim

Helsesituasjonen forverret seg for flere av oss i månedene som fulgte. Jeg skal ikke unnslå at det kom som et sjokk da jeg fikk vite at jeg hadde pleuritt, og vi var engstelige for at sykdommen skulle ta overhånd. Jeg trodde vel egentlig ikke så mye på dette innerst inne, for jeg følte meg veldig sterk fysisk, og holdt meg i god form. 
Det var ikke noe som vi hadde pådratt oss i Sennheim. Der fikk vi etter forholdene god forpleining, og hadde vårt eget spisebestikk. 

På fangetransporten nedover ble vi sittende nokså tilfeldig, uten bestemte anvisninger og flere kjente satt selvfølgelig sammen. Jeg ble sittende ved siden av en fyr som etterpå viste seg å ha åpen tuberkulose. Om han visste det selv aner jeg ikke noe om, og jeg tror heller ikke de andre visste det.

Vi hadde jo heller ikke noe bestikk underveis, og da suppekjelen kom rundt spiste vi med den samme skjeen. Vi var glad bare for å få noe å spise på.
Vi merket at vi som hadde vært negative før, etter hvert ble det vi kalte for ”omslagere” og vi fikk i tur og orden pleuritt. Vi var ikke så veldig sterkt angrepet, unntagen to studenter som hadde hatt tuberkulose før. Når status senere ble gjort opp, var det en som døde i Tyskland og to som døde etter at de kom hjem til Norge igjen.

Skulle sendes på SS-Førerskole

Jeg var veldig redd engang da vi fikk besøk av en kar fra selveste hovedkontoret i Berlin. Han var nok homoseksuell, og nå hadde han sjekket mine gener fra langt tilbake, og viste interesse for et nærmere vennskap med meg. 
En dag fikk jeg beskjed fra ledelsen om å møte på deres kontor. Jeg var nå plukket ut for å sendes på SS-førerskole. Vitsen var å plukke ut en og annen student for å isolere oss.

Jeg avslo høflig, men bestemt for jeg hadde nettopp fått konstatert pleuritt, og samtidig så passet jeg på å hoste så mye jeg orket. Dette ”skuespillet” virket, og jeg slapp å reise.  Leirsjefen var imidlertid rasende da han hørte det.
Kai Mohr og Sten Bille var på en måte våre tillitsmenn, og de forklarte at jeg kunne med all rett nekte. Fordi jeg var krigsfange kunne jeg pukke på min rett til ikke å bli satt til arbeide, eller sendes videre til utdanning for Tyskland. Jeg var fange og kom fra et land som nazistene hadde okkupert.

Ble slottsfange

Isteden for å bli sendt til SS-skolen, ble jeg sendt til et sykehus – et eget SS-lasarett - i nærheten av Wien, sammen med noen andre studenter som også led av det samme.  ”Sykehuset” som lå i en liten landsby som het Ebreichsdorf, viste seg å være et gammelt ærverdig slott – Ebreichsdorf slott. Denne praktfulle bygningen var oppført rundt 1625, med tårn og skyteskår, omkranset av en solid vanngrav. Her var noen av rommene omgjort til tuberkuloselasarett, og tanken var nok at vi skulle ha vår rekonvalesenstid her. Senere ble vi forflyttet til ”Gamlehjemmet” som lå i enden av slottsparken. ”Gamlehjemmet” var for øvrig hovedlasarettet, og Ebreichsdorf slottvar en underavdeling. (Teillazarett) Den siste måneden av oppholdet i Ebreichsdorf bodde vi på Gamlehjemmet. Jeg kan ikke si annet en at vi hadde det veldig bra og vi ble skikkelig behandlet med den behandling man hadde til rådighet for tuberkuløse pasienter den gangen. 

Mye av behandlingen var å hvile, og spise sunn mat. Kort sagt sunn mat, sunn luft og sunn hvile. Det var det som lå bak.

Det gikk bra med oss alle unntatt en av studentene – Løfsgård fra Elverum. Han var tidligere norgesmester i høydehopp for junior. Han var sterkt angrepet av tuberkulose og han klarte ikke å motstå sykdommen og han døde dessverre fra oss.

I etasjen over oss bodde selveste ”Slottsherren”, som ganske sikkert ikke var så overbegeistret over at SS hadde okkupert slottet hans. Jeg husker godt dagen da vi kom, at de trampet veldig i taket og festet i etasjen over oss. Og feststemningen steg i takt med champagneflaskene som ble kastet ut av vinduene, og havnet med et plask ute i vollgraven. Russerne kom nærmere og nærmere og de festet for å feire det.

Praktiserte som tannlege

Som sagt så hadde vi det veldig bra under oppholdet, og vi fikk den behandling det var mulig å gi oss. Både de tyske og de norske legene gjorde alt de kunne for oss. Likeledes hadde vi det også godt rent ernæringsmessig, og fikk den maten vi måtte ha. Oppholdet var bra, selv om det var SS som bestyrte det hele. SS var jo kremen av de tyske soldatene, så dermed gikk vi foran alle andre. Jeg tror nok at det var gitt ordre om at de norske studentene skulle få like god behandling som de kjempende soldatene. Vi kan ikke klage.

Jeg husker at vi en morgen fikk besøk av selveste sjefen for lasarettet. Han spurte om det var riktig at det var noen tannlegestudenter blant oss. 
Vi kunne jo bekrefte dette, og da var neste spørsmål var hvor mange semestre vi hadde gjennomført. 
”Fünf – Herr Ober-Sturmbannführer.” 
Han ga oss et iskaldt blikk tilbake og svarte: Fra i morgen tidlig skal dere tjenestegjøre som tannleger ved lasarettet.
Jeg prøvde å protestere ved å si at vi hadde hatt pasienter i bare fem uker. De fire første semestrene hadde bestått av teori. Og vi hadde da lært for eksempel å plombere på tenner som allerede var trukket ut.  Vi hadde kun hatt pasienter i fem uker, så vi kunne ikke skilte med så veldig stor praksis innen tannlegeyrket. Men jeg snakket for døve ører.
Vi trakk lodd om hvem som skulle ta den første vakta av oss. Den falt på meg. Heldigvis snakket jeg ganske brukbart tysk, og nå skulle vi altså tjenestegjøre som tannleger hver vår dag.

Ble oppfattet som SS-offiser

Det var kun en eneste tannlege som praktiserte i byen, og SS-folkene hadde forlengst okkupert kontoret hans. Det var ikke noe å si på at han var forferdelig sur på meg da jeg troppet opp til min første arbeidsdag som tannlege i Ebreichsdorf.
Jeg forsøkte å forklare hvilken situasjon jeg var i, at jeg var fange og ikke SS-mann, men hadde blitt beordret av SS til å tjenestegjøre som tannlege. Men han var lite interessert i å høre på mine forklaringer. 
Jeg tok en titt på utstyret han hadde på kontoret, og oppdaget at han hadde et mye mer moderne utstyr en det jeg var vant til fra Tannlegehøyskolen. Der hadde vi bor som ble drevet som en tråmaskin, mens denne tannlegen hadde elektrisk drevet bor. Noe som var helt nytt for meg. Jeg ante ikke engang hvordan han startet denne maskinen.
Da så han ganske så mistroisk på meg og sa: Men kjære Dem er De ikke tannlege da?
Jo, jeg er det, men jeg kommer fra et u-land når det gjelder tannteknisk utstyr. Mens vi samtale om dette hørte jeg at pasientene troppet opp i tur og orden ute på venteværelset. Da klokka ble ni opplyste tannlegen at nå var det så fullt ute på venteværelset at jeg måtte gå ut for å få inn førstemann. I pakt med den tyske høfligheten tiltalte han meg med ”De”.
Idet jeg åpnet døra var det en som ropte ”Achtung!” og dermed spratt det opp tjue mann i uniform, smelte hælene sammen og sa i kor ”Heil Hitler”.
Jeg ble helt paff, fordi de hadde oppfattet meg som SS-offiser, med hvit tannlegekittel.
Heldigvis hadde jeg åndsnærværelse til å si: Slapp av – på stedet hvil. 
Dermed satt de seg ned, mens jeg forklarte at dette var den første dagen min som tannlege ved klinikken. ”Utstyret er ikke tilpasset meg, så denne første dagen kommer jeg bare til å behandle de av dere som absolutt må ha behandling som krever uttrekking av tenner. De andre kan gå.
Dere må vurdere dette, og så kommer jeg tilbake om fem minutter.  Dermed gikk jeg inn på kontoret igjen.
Da nikket tannlegen til meg og sa det var godt gjort.
Da jeg kom ut igjen etter fem minutter var det bare tre mann som satt igjen.
Som tannlege hadde jeg det bra, og jeg kunne gå på ”jobben” hver dag, og dagene gikk raskt unna. Samtidig som vi fikk lære en del nytt.
Jeg tjenestegjorde som tannlege og det var min oppgave å behandle alle uansett bakgrunn og nasjonalitet. Det var litt underlig da jeg her om dagen kom over et bilde jeg fikk den gang. Bak på bildet er det skrevet følgende: ”Mit erinnerungen Deinen Guten Freund Michael” Han var kroat.

Vi hadde vårt eget Totto-løp

Under oppholdet fikk vi også utlevert en mark om dagen slik at vi hadde litt penger ”å rutte med”. Vi som var i Ebreichsdorf hadde ikke stort annet å gjøre enn å spille poker med fyrstikker, eller holde en konkurranse ved en nærliggende bekk. Her brukte vi fyrstikker eller lignende som ”konkurransebåter” og det var om å gjøre å få sin farkost først i mål. I boka ”Slottsfanger” av Knut-Jørgen Erichsen, omtales denne konkurransen:

”Det gikk en bekk i parken mellom Slottet og Gamlehjemmet. En stilleflytende å vil være en god karakteristikk, vel meteren bred og halvmeteren dyp. Av og til en vennlig sving. Ingen karske stryk og farlige fall, men en liten virvel i ny og ne, forårsaket av en utstående gresstust. Spenning-skapende. Vi stilte til start i Totto-løp i bekken med hver vår pinne, barkbåt, et blad, en kastanje, overlatt til den enkelte deltaker fantasi, dog innefor høvelig størrelsesorden i forhold til de øvrige.
Deltakerne eide sin ”hest”, men vi kunne spille på både egen og andres.
Vi gjorde våre innsatser: 5 RM på kastanjen, 2 på pinnen uten bark. Startplanken ble hevet og gjenstandene begynte sin glade flyt. Banen var ca 30 meter lang, og samtlige spillere/eiere ruslet langs bekkekanten med muntre og iltre tilrop.
Alle innsatser på samtlige ”hester” var pott. Femteparten gikk til eieren av vinnende ”hest”. Resten ble ganske enkelt delt etter hvor mye som var satt på vinneren. Vi omsatte faktisk et par tusen RM på dette (med dagsrekord 330 RM).
Gevinst og tap ble ført inn i en protokoll. Utbetalinger forekom aldri, så omsetningen var rent teoretisk.” Så langt Erichsen.

Fulgte med i krigens gang

Under tilbaketrekningen fra Russland var det mange av de tyske soldatene som fulgte en rute via Ebreichsdorf på vei til Wien. Kolonne etter kolonne med tyske soldater. Trekjerrer med hester foran. I tillegg var det også mange sivile som fulgte med disse marsjene og prøvde å rømme. I sin fortvilelse hadde de forsøkt å få med seg noen av sine eiendeler, som de fraktet med seg på kjerrer, eller rett og slet bar som bylter.
Innimellom ble gatene i byen ryddet slik at de store Königstanksene kunne komme fram. Maken til buldring har jeg neppe hørt verken før eller siden. De skulle østover til fronten, og vi kunne på en måte følge krigens utvikling, når vi så disse troppeforflytningene.

Vi opplevde også jordskjelv der nede en dag. Jeg visste ikke riktig hva som foregikk og trodde først at det var jeg som var blitt svimmel. Så jeg tok et godt tak i vasken. Ii det samme begynte den også å riste. Dette med jordskjelv var visstnok ikke noe ukjent fenomen i denne delen av  landet, og folk strømmet som regel ut på gatene når det sto på. De følte seg tryggere der.  Da fortalte de også om at det kunne komme etterskjelv. For oss som ikke var vant til slike ting virket det litt skremmende.

SS hadde tatovert merke på oss

Det som plaget oss en del var at vi hørte rykter om at rusiske styrker nærmet seg med raske skritt. Under oppholdet i Sennheim tidligere hadde vi fått en tatovering under armen. Selv om denne tatoveringen viste blodtypen vår, så var det likevel veldig skummelt fordi SS-folkene hadde også en tatovering på innsiden av overarmen. Denne visste at de tilhørte SS. Vi ”tilhørte” SS på den måten at vi sorterte under dem, men vi var jo langt fra på linje med deres ideologi og oppfatning av verdensbildet. Problemet for oss var at russerne ville sikkert ikke se noe forskjell på vår tatovering og SS-folkenes. Dette ble gjort en av de første dagene vi var i Sennheim. For oss var det et stort problem, for vi ville utvilsomt bli tatt til side og skutt sammen med SS-folkene. 
En SS-mann i Elsass hadde fortalt meg at russerne tok ikke SS-folk som fanger, men tok dem til side og skjøt dem rett ned, og de tyske SS-folkene gjorde det samme når de tok russere som fanger. Akkurat dette var lite lystelige utsikter for oss.
Vi hadde også fått utlevert et såkalt ”Schein” som fortalte at vi var ”SS-angehörige”. Vi var ikke soldater, men sorterte innunder SS. Det var et særdeles dårlig utgangspunkt hvis vi ble arrestert av russerne.

”SS-Division Toten-kopf”

Flesteparten av de som var pasienter var av tysk opprinnelse. SS-soldatene som bodde i området rundt Ebreichsdorf var såkalte ”Volkdeutsche” folk fra de tyske koloniene. De var ikke født tyske, men bodde i noen av de ”provinsene” som var tyske. Som for eksempel langs Volga i Romania, Bulgaria og Ungarn. (Volga-tyskere)
De var på en måte litt isolerte og snakket et arkaisk tysk, slik som Goethe brukte i sine bøker. De hadde dermed beholdt mye av den gamle uttalen i språket. De oppførte seg helt eksemplarisk mot oss, og jeg kan ikke si at de plaget oss på noen som helst måte. I tillegg var det et stort antall kroatiske soldater der. Alle de soldatene som var her tilhørte et kompani ved navn ”SS-Division Toten-kopf”, (Bildet) og de var skikkelig kampsoldater. De var tvunget inn i militæret, og det var ikke noe snakk om at de fikk melde seg frivillig. Foreldrene deres bodde i de tyske koloniene, og dermed hadde de ikke noe de skulle sagt.
Sett i forhold til mange andre europeiske land, kan vi i ettertid ikke si annet enn at Norge slapp forholdsvis greit unna krigen.
Det er klart at det foregikk noe terror fra tysk side i Norge, og det var nordmenn som ble drept både i kamphandlinger og som fanger i de tyske konsentrasjonsleirene. Jødene fikk jo også en svært så hardhendt behandling, men utover dette oppførte okkupantene seg stort sett på en grei måte.

Den faglige samvittigheten fulgte meg

Jeg var jo ”tannlege” under oppholdet mitt, og mesteparten av praksisperioden gikk med til å behandle tannkjøttsykdommer. En slik sykdom ble kalt for ”Skyttergravsyken”. På grunn av dårlig hygiene ved fronten var det mange som pådro seg denne sykdommen. Tannkjøttet hovnet opp, og det eneste vi kunne gjøre for å behandle dette var å pensle.
Et par ganger trakk jeg ut tenner. Vanligvis var det min jobb å bedøve pasientene, mens han som eide klinikken sto for selve utrekningen. Jeg tenkte mang en gang: Hvorfor skal jeg bedøve denne tyskeren? Han er jo egentlig min fiende. Heldigvis slo den faglige samvittigheten min gjennom, og jeg gjorde det jeg kunne for å lindre smerte og behandle pasientene på en korrekt måte. Men jeg oppdaget snart at selv de barskeste SS-folkene var livredde for å gå til tannlegen. Husker spesielt en av de tøffeste karene, som var fallskjermhopper. Så fort han kom i tannlegestolen var han livredd. Det hjalp ikke om jeg minnet han om Hitlers egne ord: ”Husk alltid at menn må tåle smerte”. Han skalv like fullt som et aspeløv når jeg satt i gang med behandlingen.
Det var slik at vi hver eneste dag måtte lese et ord eller et sitat av Føreren, det var vel en del av skoleringen i det germanske riket.  Disse ”ordtakene” ble gjerne slått opp i spisesalen.

Tre og en halv måned praktiserte jeg som tannlege. Tyskland var jo et land som tidligere hadde ligget langt fremme på en rekke felt, også innen medisin og tannlegepraksis. Men nå var det tydeligvis dårligere tider, og vi hadde ikke slikt som amalgam til å fylle i hullene, men måtte bruke en slags sement. Noe de kalte ”Stein-sement”. Denne holdt i beste fall et halvt år. Men da regnet vel kanskje de militære myndighetene med at soldatene var døde innen den tid.
Det var også stor dødelighet på det lasarettet vi var ved. Det høres kynisk ut, men slik var det.

Dere skal hjem om to dager!

Vi var i Ebreichsdorf til slutten av november i 1944. Da gikk det rykter om at vi skulle sendes hjem. 
Da vi ble arrestert var det 15 medisinere som var så å si ferdig med sin siste eksamen. De ble sendt nedover sammen med oss, og deretter ble de fordelt rundt på forskjellige lasaretter. Noen av dem kom også till ”SS-Haupt-lasarett” i Wien. 
En av dem kom på besøk og fortalte at nå så det ut til at vi skulle sendes hjem til Norge. En vakker dag sto det en kar der som het Rocher-Nilsen. Hans far var generalen som undertegnet våpenstillstand i Nord-Norge på vegne av general Ruge.
Sønnen hans som var lege kom altså nå og fortalte at om to dager skulle vi sendes hjem til Norge. Det ble bekreftet av en lege 21. november. I forbindelse med samtale med en norsk medisinstudent sier legen plutselig: ”Ihr fährt jo sowie so Morgen nach Oslo!” – Dere reiser jo i alle fall til Oslo i morgen! 
I den forbindelse hadde han også trukket fram et brev hvor det sto skrevet følgende: ”Sämtliche Norwegischce Studenten die sich in Ebreichsdorf befinden sind sofort im Marsch nach Oslo zu setzen.  H Himmler – Reichsführer.”
Samtlige norske studenter som befinner seg i Ebreichsdorf skal starte reisen til Oslo umiddelbart.

”Karantenevogn – smittefare!”

Vi hadde lært oss en god del triks under oppholdet i Tyskland, og dette tok vi i bruk på hjemveien.  Blant annet okkuperte vi en 2-klasses jernbanevogn, ved at vi satte opp en plakat utenfor. Og på denne var det skrevet på tysk: ”Karantenevogn - Smittefare”. Dermed hadde vi hele denne vognen for oss selv. For det fantes ikke en eneste tysker som ville ta sjansen på å sitte i en vogn hvor det var sykdom og fare for smitte. Dermed gikk både offiserer og menige i lang bue utenom. Med dette opplegget reiste vi faktisk helt til Fredrikshavn.
Da vi reiste hjem var vi utsatt for flere dramatiske opplevelser. Blant annet kom vi midt oppi et bombeangrep på Wien, og vi måtte vente noen timer i byen før vi kunne reise videre.  Da angrepet kom måtte vi sammen med alle de andre søke til tilfluktsrom. Nå lå ikke disse rommene under bakken, slik vi var vant til. Men det var store tårn, bygd i betong, og med antiluftskyts anbrakt på toppen.
Inne i disse tårnene satt folk mens bombene haglet rundt om. Gamle og unge i skjønn forening, nonner som passet små barn, osv. Det var et forferdelig leven når bombene falt, for det var ikke noen isolering, så det var omtrent som vi satt midt i bomberegnet. Men heldigvis kom vi velberget gjennom det hele. Tårnene så nærmest ut som store kremmerhus, og tanken var nok at det ville være vanskelig å få inn en fulltreffer i et slikt tårn. Bombene ville etter all sannsynlighet ikke ramme 100 % i spissen, men i stedet bli skrellet av langs siden på tårnet. Bare for å forsøke å koble av satt vi oss til å spille kort. Men det var en svært ubehagelig opplevelse.

Jeg ”vokste” på oppholdet

Ved ankomst Fredrikshavn fikk vi beskjed om at den videre reisen skulle foregå med båt. Med troppetransportskipet ”Mars”. Det ble en nokså ”nervøs” overfart, med flyalarm og det hele. Men det kom heldigvis ikke noen fly og bombet oss, heller ikke noen ubåter som truet oss, og klokken 10 neste formiddag klappet skipet til kai i Moss. Jeg var endelig hjemme i Norge igjen.

Det som preget meg i tiden etter Tysklandsoppholdet var at jeg på en måte ble noe kynisk i den første tiden etterpå. Jeg hadde sett så mye elendighet at jeg på en måte ble litt immun mot slike ting. Jeg lærte meg til å stole mer på meg selv, og var nok ganske mistenksom overfor fremmede.

Den menneskelige fernissen er et ganske så tynt lag. Det øyeblikket vi er i nød glemmer vi alle andre enn oss selv. Da er det meg og mitt som gjelder, og vi kan gjøre de mest utrolige ting. Mange vender seg til Gud: Kjære Gud - Vær så snill og hjelp meg, jeg er i nød. I neste øyeblikk sier vi: ”Kjære Gud! Nå er faren over - takk skal du ha, og takk for nå. Jeg kommer tilbake neste gang hvis jeg trenger litt hjelp”.

Jeg fikk ikke noe alvorlig mén av tuberkulosen, men måtte kure et halvt år etter at jeg kom hjem til Norge, og jeg ble sendt på kuropphold. Men jeg forsto at det var viktig med en kombinasjon av det å hvile kroppen, og samtidig holde kroppen i god trim. For min delble det til at jeg var mye ute på ski, og jeg deltok i alt i 25 Birkebeinerløp, og tok flere premier. Dette var for å kompensere en dårlig helse. Det er kanskje forferdelig å si det – men for meg var det en opplevelse å være fange i en stormakt under en stor krig.

Jeg kom hjem og ble forhørt av Hjemmefronten. Jeg hadde vært borte i ett og et halvt år og forsto ikke helt hvorfor disse karene skulle forhøre meg. De ville vite hva vi hadde opplevd i Tyskland.
Jeg må si det var spennende mye av det vi opplevde under interneringen i Tyskland. Det lærte meg utrolig mye om mennesker, og ikke minst hva som bor i oss mennesker. Det var nok dem som bar hat til tyskerne etter krigen, og som fortsatt bærer på hat den dag i dag.
En av mine gode venner fra denne tiden har vanskelig for å forstå det når jeg sier jeg ”vokste” på oppholdet. Men sannheten er at jeg gjorde det, og det kan jeg ikke unnslå.

Kilder:

Samtaler med Bjørn Gitlestad
Dagbladet 09.11.1997
Eidem, Knut; ”Aulaen brenner”  Norske studenter under hakekorset. Oslo: Gyldendal, 1980.
Erichsen, Knut-Jørgen: ”Slottsfanger”, Forlaget Ars, Oslo 1946
Sars, Michael og Tranøy, Knut E.: Tysklandsstudentene, J.W. Cappelen Forlag 1946
Wikipedia om Asbjørn Sunde
Wikipedia – den frie encyklopedia