Leif Rudjord

Av Oddvar Schjølberg

Leif Rudjord - dømt til 8 år i tysk tukthus

Leif Rudjord fra Farsund var bare 18 år gammel da han den 18. mars 1944 ble arrestert av Gestapo. Fra denne dagen skulle det gå måneder før han var tilbake i hjembyen igjen. Ikke minst under de skjerpede forhørene i ”Torturens høyborg” – Arkivet i Kristiansand. Videresendt via Grini og Akershus til tukthuset Dreibergen-Bützow i Tyskland. Overlevde mot alle odds og kom tilbake med de Hvite Bussene i 1945.

Aktive Fredsreiser har besøkt Leif Rudjord i hans trivelige hjem i Farsund, over 60 år etter at han ble sluppet fri fra tysk fangenskap.

Hva var det egentlig som skjedde?

Leif Rudjord- Det hele startet den dagen da Farsund ble okkupert. Dette er noe jeg aldri glemmer, fordi det var en så spesielt vakker dag. Naturen rundt meg var i ferd med å våkne opp etter vinterdvalen. Likevel var det noe som var galt denne tirsdagsmorgenen. Jeg forsto det straks da jeg kom ned til byen. Folk sto i små grupper og pratet alvorlig sammen og noen gråt.
Da jeg kom inn i skolegården forsto jeg at det måtte være noe forferdelig som var hendt. Her sto elevene sammen i smågrupper, og mange gråt.
- Har det hendt en ulykke på sjøen?, spurte jeg en av kameratene mine.
- Har du ikke hørt det? Norge er i krig! Tyskland har overfalt oss. 
Det var Einar – kameraten min som fortalte meg om det utrolige som hadde skjedd. Rundt om florerte ryktene, det ene verre enn det andre. Om soldater som var drept, lik som fløt i sjøen utenfor Farsund - og i Kristiansand hadde de skutt ned toppen av tårnet på Domkirken. Lærerne gjennomførte den første timen. Da vi sto ute i frikvarteret kom en armada med tunge fly i lav høyde over sentrum, og forsvant videre innover i landet. Uhyggen var til å ta og føle på, og i andre time kom rektor inn i klassen. Vi så med en gang alvoret som nå lå over ham da han forklarte oss situasjonen. Vi skulle gå hjem hver til vårt. Ledelsen ved skolen hadde blitt enige om at slik forholdene nå var, med tyske bombefly over byen, kunne ikke skolen ta ansvaret for elevenes sikkerhet - så det endte med at alle elevene ble sendt hjem.
Noen av elevene skyndte seg hjem så raskt som mulig, mens andre ble stående i små flokker og prate lavmælt sammen.
Min venn Ove og jeg løp oppover mot Varbakk hvor det var god utsikt utover sjøen.  Vi var ikke alene der opp. Mange av byens befolkning hadde samlet seg og noen hadde med seg kikkerter. Ute fra havet hørte vi noen veldige drønn, og etter en stund steg kollsvarte røykskyer mot himmelen. Samtidig så vi to destroyere som kom fossende innover mot Farsund. Det var et uhyggelig syn, men plutselig dreide begge over på en annen kurs

Det var den 9. april - en dag vi aldri glemmer. Det var dagen da annen verdenskrig rykket oss helt inn på livet – i lille Farsund.  Noen timer senere utviklet det seg til luftkamp over byen, og noen av byens borgere gikk ned til ansvarshavende på den tyske torpedobåten som nå lå ved kaia for å få ham til å slutte med å skyte etter fienden mens båten lå ved kai.
Da jeg passerte kirkegården senere på dagen fikk jeg se en del av kameratene mine og mange voksne samlet rundt en vogn ved gravkapellet. På vogna lå det flere lik. Døde mennesker i grønne uniformer. Uniformene var gjennomvåte, og det dryppet fortsatt vann fra håret deres. Det var tyske soldater som hadde drevet i land på stranda.

Vi ga hverandre et æresord

På ettersommeren det andre krigsåret ble to unge menn fra Farsund-distriktet dømt til døden og henrettet av tyskerne. Det kom som et sjokk på oss alle. Vi visste hvem de var og ryktene hadde gått om at de hadde forsøkt å komme seg over til England i en 20 fots motorbåt.
For å skremme andre til ikke å gjøre motstand mot det nye regimet ble meldingen tatt inn i lokalavisen.
For vår del virket dette motsatt, og flere av oss unge kjente hvordan hatet til nazistene vokste i oss. Det som skulle være en klar advarsel fra nazistene la grunnlaget til at flere av oss nå tok et klart standpunkt Vi skulle ikke stille oss likegyldige, men ta opp kampen. Denne augustdagen tok vi hverandre i hånden og ga hverandre et æresord om at vi skulle kjempe mot okkupantene med alle midler.
Vi gikk på realskolen på dette tidspunktet og vi kjente til at i et av lagerrommene sto alle radiopapparatene som var inndratt fra folk. Vi begynte å legge en plan på gutterommet hos Ove. I en av sløydtimene listet vi oss ubemerket ut. Nå skulle vi prøve å få opp låsen og Ove hadde tatt med seg et helt lager med forskjellige nøkler. En av dem passet, og nå måtte neste del av planen settes ut i livet – å stjele en radio. Nå var ikke dette helt ufarlig, for avisene hadde nylig hatt oppslag hvor nazistene truet med dødsstraff for de som lyttet ulovlig på radio.
For å gjøre en lang historie kort – en regntung og trist kveld, klarte vi å lure den tyske vaktposten, under dekke av at vi skulle hente noen gjenglemte bøker på skolen. Vi fikk hentet en radio, som vi i første omgang måtte gjemme i kjelleren hos Ove. Senere fikk vi fraktet den ut til Valhalla, nærmere bestemt til loftet over kjøkkenet i Lysthuset. Ove hadde en nøkkel som passet også til dørlåsen her, og det var en enkel sak å komme inn. Oppe på loftet var det så støvet føyk blant alt rotet som lå der oppe. Det passet oss utmerket for da var det lettere å skjule radioen. Torry – en annen kamerat fikset strømforsyning opp til loftet. Han var både radiospesialist og elektriker, og nå koblet han seg på en lysbryter, og klarte å skjule ledningen som gikk opp på loftet, hvor han monterte en stikkontakt. Dermed var ”Radiorommet” klart til å tas i bruk. Vi rakk ikke å ta inn sendingen fra London den første kvelden, men radioen var på plass. Den var kamuflert godt – i tilefelle noen uvedkommende skulle dukke opp.

”Dette er London med nyhetene på norsk”

Mens tyskerne mer og mer strammet grepet om de gjenstridige nordmennene var det full aktivitet på Valhalla.
- Vi var på plass i god tid før klokka halv sju og stilte inn på den rette frekvensen. Samtidig tok ”Stemmen fra London” - Torvald Øksnevad – som vanlig plass i BBC’s studio i London. Presis kl. 18.30 lød klokkeslagene fra Big Ben - kjenningssignalet fra London Radio, og her i Farsund satt vi både stolte og spente og ventet.
”Dette er London med nyhetene på norsk.” Øksnevad innledet alltid sendingene med disse ordene. Så kom de viktige nyhetene.

Toralv Øksnevad, London Radio
"Dette er London med nyhetene på norsk" Sendingene startet alltid med disse ordene - deretter de viktige nyhetene.

”Stemmen fra London” vekslet mellom sviende spott, ironi og sarkasme, Øksnevad raljerte med NS-folkene, og snudde nazipropagandaen opp-ned. Han la aldri fingrene i mellom, og om Quisling utdelte han en gang følgende karakteristikk: ”I sannhetens interesse må det medgis at det hittil ikke har lykkes å skaffe Quisling noen oppgaver utenfor det tragikomiske rollefag. Mustasjen og hårluggen, blikket er blodsprengt og Hitler-vendt, gangen røper hele vekten av en hysterisk overbygning og hans tale er storslagen humbug.” Uke etter uke hold den trassige, selvsikre jærbuen nazistene for narr med sine radiosendinger. De forsøkte gang etter gang å stoppe sendingene med støysendinger, men det var mislykket.
Nå var det ikke bare sarkasmen og ironien Øksnevad formidlet. Vel så viktig var nyhetene. London Radio var den eneste sikre nyhetskilden vi hadde, forteller Leif.
- Vi skrev dem ned i stikkords form og oppbevarte papirene på steder hvor vi var helt sikre på at ingen skulle finne dem. Disse nyhetene var veldig viktige, fordi vi hele tiden fikk oppdatert krigens gang, ikke bare ute i Europa, men også her hjemme i Norge. Det var utvilsomt mange gode informanter som klarte å få sendt nyheter fra Norge til England.

Gunvald Tomstad
Gunvald Tomstad fra Flekkefjord arbeidet som dobbeltagent og var offisielt fører for det lokale NS-laget, mens han i skjul var sentral i Milorg og virket som etteretningsagent for de allierte. Da den sivile delen av befolkningen kun kjente til hans aktiviteter i NS, fikk de hakeslepp da han kom hjem i engelsk uniform etter frigjøringen. Hans mor visste heller ikke om dette dobbeltspillet og spyttet på ham da hun møtte han på gaten under krigen.

Vi hørte nyhetene like etter at tingene hadde skjedd, så det var helt tydelig at det var flere radiosendere i sving. Vi var selv inne på den tanken å få til en radiosender, men vi manglet en del radiodeler, så vi klarte ikke å få det til. Andre motstandsfolk i distriktet samarbeidet med Gunvald Tomstadi Flekkefjord, blant annet Tor Hugo van der Hagen fra Farsund. Han hadde rigget opp en sender ved Kvås i Lyngdal, sammen med Fredrik Aaraas fra Søgne. Deres hovedoppgave var å holde London orientert om skipstrafikken på denne delen av norskekysten. De var stadig i kontakt med Gunvald på Helle. Tomstad var en ivrig fotograf, og senderen var skjult i mørkerommet, og bildet har han selv tatt med selvutløser mens han sendte informasjon over til England.
Helle-gården lå høyt over Flekkefjord, som en edderkopp med tråder strukket ut i alle retninger, og gårdens plassering var ideell for både mottak og sending. All trafikk måtte rundt Lista, og skipene gikk tett inntil kysten for å få beskyttelse av tyskernes varslingstjeneste, kystbatterier og fly. Samtidig var britene veldig interessert i det som foregikk langs sørlandskysten, ikke minst hvor de tyske marinefartøyene til enhver tid befant seg. Samtidig drev tyskerne intenst med radiopeiling, natt som dag, for å prøve å finne ut hvor senderen var plassert. De kamuflerte peileutstyret i spann og lot som om de plukket bær, mens andre ganger kjørte de rundt i spesialbygde biler og peilet helt åpenlyst.

Tysk offensiv

Tomstad var jo medlem av NS, og var derfor ikke en av dem som først kom i søkelyset. Hva tyskerne ikke visste var at han var dobbelagent. Dette var det kun noen få utvalgte som visste om. Derfor kunne han fortsette sine sendinger fra gården hjemme på Helle, ved Flekkefjord.
Peileutstyr i bruk Overfor stedets befolkning spilte han forræderens rolle for å løse sine oppgaver for den allierte etterretningstjenesten.  Ingen spesialister hadde lært ham opp i å mestre det største spillet. Han var en amatør i verdens farligste yrke, og han drev sitt dobbeltspill under grenseløst vanskelige og farlige omstendigheter.
Han var fullt klar over at tyskerne hele tiden intensiverte peileaksjonene sine i Flekkefjordsområdet og langs sørlandskysten, men han var sammen med sine høyt betrodde medarbeidere villig til å ta risken på å bli oppdaget. Slik holdt han på i måneder og år, inntil nettet hadde snørt seg tett rundt ham. Det var selveste SS-Sturmscharführer Hans Lipcki fra Arkivet som dro for å arrestere ham. Ikke minst på grunn av den forbitrelsen han følte overfor Gunvald Tomstad som så til de grader hadde rundlurt ham. Han hadde flere ganger besøkt Tomstad hjemme på gården, og hadde stolt 100 % på den blonde og blåøyde bondegutten, og faktisk sett på ham som en super-germaner som gjorde en ”uselvisk innsats” for Nasjonal Samling. Selv de mest mistenksomme tyskere og norske landsforrædere stolte ubetinget på den allierte etterretningsagenten. Lipicki tørstet etter hevn der han satt i bilen underveis til Flekkefjord.
Tomstad måtte rømme, bare noen minutter før Gestapo troppet opp hjemme hos ham for å arrestere ham. Hans historie er for øvrig bakgrunnen for filmen ”Det største spillet.”
For vår del var det viktig at de nyhetene vi snappet opp kom i de riktige hendene, og vi kjente heldigvis en god del ”Jøssinger” som var 100 % å stole på. Vi redigerte nyhetene så godt vi kunne, og overlot materiellet til dem, og de igjen spredte dette videre til sine kontakter. Vi klarte også å få til et eget system hvor nyhetsmeldingene ble gjemt på avtalte steder, og der mottakeren ikke visste hvem som hadde lagt meldingene der.
Allerede den første kvelden vi lyttet på London Radio, fikk vi laget et kort nyhetsresymé slik at folk i Farsund fikk de ferskeste nyhetene samme kveld. Det var en sped begynnelse, men virksomheten vokste etter hvert, og innbyggerne i Farsund holdt seg svært godt informert om krigens gang.

Angiver flytter inn på Valhalla

Utover høsten ble det vanskeligere å drive med denne skjulte etterretningstjenesten. Kulda hadde gjort sitt inntog, og med rim på bakken ble sporene våre ganske så synlige. For de som var mistenksomme var det underlig med så mange fotspor i et område hvor det vanligvis ikke skulle være folk, og dermed måtte vi se oss om etter et sted som var bedre egnet. Torry mente at vi ville være helt trygge hjemme i løa på gården deres. Der kunne vi grave ut en hule under høyet og skjule både oss og radioen. Vi valgte foreløpig å bli på Valhall - inntil en kveld. Vi var i full sving med å lytte på viktige nyheter fra London da vi plutselig hørte folk utenfor. Til vår store forskrekkelse så vi en nazipoliti som sto og snakket med en fremmed mann. Plutselig rev de opp døra og kom inn i rommet rett under loftet, der vi satt stive av spenning. Vi trodde et øyeblikk at nå var spillet slutt. Vi satt musestille uten å røre på oss. Etter hvert skjønte vi at vi ikke var oppdaget, men at de to nedunder rekognoserte huset for en nazist som skulle flytte til byen. De diskuterte om det var trygt for denne mannen – som også var angiver – å bo såpass isolert. De diskuterte dette fram og tilbake, og trakk seg etter hvert ut, for å titte på gården som lå like nedenfor lyshuset. Bonden som eide stedet var også ankommet, og han var ikke særlig begeistret for at en nazist skulle bosette seg på gården. Politiet kunne rekvirere det de ønsket, så det endte med at han mot sin vilje måtte gi fra seg nøkkelen. Dermed var vår radiolytting ved veis ende. Vi kunne ikke ta sjansen på å fortsette her med en angiver vegg i vegg. Nå klarte vi heldigvis å få smuglet radioen trygt over til løa hos Torry, og snart var radiolyttingen i god gjenge igjen.

Spillet er slutt

Utpå nyåret begynte det å rakne i den illegale motstandskampen i Farsund-området. Rundt om på Sørlandet hadde Gestapo målbevisst bygd opp et nett av kontakter og angivere. Disse ble betalt direkte av Gestapo. Angiverne solgte i realiteten sine landsmenns liv pr. stk eller mot fast gasje. Folk var nok litt godtroende, og med en ukjent angiver blant oss var det ikke lenge før de første arrestasjonene var et faktum. Et par mann forsvant sporløst. Det viste seg at Gestapo hadde hentet dem til skjerpede forhør på Arkivet. Under hardt press og tortur ga de fra seg noen opplysninger og dermed gikk advarselen ut: Dere må komme dere av gårde!
Vi hadde forutsett dette, og hadde derfor fluktruten klar, og en 21 fots motorbåt lå ferdig i Lillehavn på Langøy. En mørk natt gikk vi om bord og satte kurs mot England, forkledd som fiskere. Det gikk greit en god stund, men plutselig stoppet maskinen og vi klarte ikke å få den i gang igjen. Heldigvis kom vi oss inn til Katland fyr, hvor fyrvokter Tønnesen tok hånd om båten og satte oss i land.
En ny fluktrute ble klargjort, og med falske papirer skulle vi komme oss trygt over til Sverige. Jeg møtte Einar og Torry til avtalt tid på avtalt sted, men Ove manglet. Vi bestemte oss for å dra til byen for å hente ham, men der var arrestasjonene allerede i full gang. Vi rakk akkurat å komme hjem til Ove som var blitt syk, og vi fikk så vidt unna en del farlig materiell før gestapistene stormet inn i huset. Vi satt i saksa og spillet var slutt. Dette var den 18. mars 1944. Med slag og spark ble vi brutalt dratt ut av huset, lenket sammen og tatt ned til politistasjonen. Da vi kom dit hadde de allerede arrestert 41 andre personer. Sammen med dem måtte vi enten stå eller sitte med ansiktet vendt mot veggen. Prøvde vi å snu på hodet var gestapistene der med en eneste gang og brølte og slo. Litt senere på natten ble vi transportert med buss til Kristiansand Kretsfengsel. Det var først når vi kom hit at de ransaket oss. Underveis hadde vi klart å kvitte oss med farlige papirer, som falske grenseboerbevis og reisetillatelser. Bevisene ble rett og slett spist opp underveis, mens andre fikk kastet biter av de livsfarlige papirene ut av vinduene.
Jeg glemmer aldri denne natten – den vonde følelsen da jeg mistet friheten. Jeg var blitt en av de mange fangene i et av naziregimets redselskabinetter. 17 år gammel.
Jeg møtte mange kjente i fengselet, for under opprullingen på Sørlandet hadde det vært massearrestasjoner, og vi ble plassert 8 – 10 mann på hver celle. Fengselsbetjentene hadde vært ansatt der fra før nazitiden, og under ledelse av vaktmester Vagle, gjorde de det beste de kunne for oss som satt fengslet. De hjalp oss med å smugle beskjeder ut og inn av fengselet. Dette var veldig viktig for da hadde vi litt peiling på hva andre hadde sagt under forhørene.

Skjerpede forhør

Et par dager etter arrestasjonen kom turen til Ove. Han ble kalt opp til forhør på Arkive. Politibilen kolliderte underveis og Ove ble hardt skadet sendt til sykehuset. Dermed var det min tur.
Da jeg kom opp på Arkivet var det en hektisk aktivitet der, og det ble tydeligvis foretatt forhør overalt. I det jeg ble ført inn i et rom hørte jeg skrikene fra de som ble torturert rundt om i bygget. I rommet jeg kom inn i, satt det en liten SS-mann bak et digert skrivebord, og i en lenestol ved siden av satt det en nordmann. Jeg var blitt påført håndjern, med hendene bak på ryggen. SS-mannen åpnet en skuff, tok fram en pistol og forskjellige torturredskaper, deriblant en ”benklemme”. Det var nordmannen som åpnet forhøret med å spørre: Hva er du arrestert for?
- Det vet jeg ikke, svarte jeg, og dermed var marerittet i gang.
- Ikke kom her og tro at du kan fortelle eventyr. Vi har sekker fulle av eventyr
I neste øyeblikk slo han meg hardt direkte i ansiktet. SS-mannen bak skrivebordet kom også å ga meg noen skikkelige slag, samtidig som han pekte på torturredskapene på bordet. Like etterpå ble jeg ført ned i en enecelle, og lagt på en hard trebrisk, med hendene festet i håndjern på ryggen. En kraftig lyspære badet rommet i lys, og det ble etter hvert en veldig ubehagelig og smertefull situasjon. Håndjernene var konstruert slik at jo mer jeg leet på meg, jo mer gnagde de seg inn i håndleddene, og jeg hadde dype merker etter dette i lang tid framover. I cellene ved siden av meg foregikk det harde forhør, og jeg hørte tydelig hvordan fangene ble torturert av de brølende Gestapo-folkene Jeg hørte hvordan lyden av slagene fra stokker og lærpisker blandet seg med ofrenes fortvilte smerteskrik.

En av kveldene jeg lå i denne cellen slo nazibødlene i hjel Pål Eiken som var arrestert i forbindelse med opprullingen i Farsund. Eiken var det første dødsofferet for Sikkerhetspolitiet på Arkivet. Under opprullingen hadde det tyske sikkerhetspolitiet kommet under vær med at Eiken hadde hjulpet 40 commandosoldater fra England opp til ei hytte ved Sandsvatnet innenfor Hekkfjellet i Eiken. Han hadde også hjulpet dem med husly og mat. Sikkerhetspolitiet mente at han også hadde kjenneskap til hvor et større våpenlager var skjult. Forhør Arkivet Dette er forklaringen på at Pål Eiken straks etter ankomsten til Arkivet ble underkastet skjerpet forhør. Han ble pint med en så rå brutalitet i ti dager at han avgikk ved døden.
Jeg var på Arkivet en uke og det var dårlig med vann og mat. Noen av fangene fikk ikke vann i det hele tatt, men heldigvis klarte de å fiske opp litt vann fra toalettskåla, slik at de fikk noe væske i seg.
Mitt neste besøk i torturrommet ble helt annerledes enn mitt første besøk der. Nå var det tre eller fire kraftige Gestapo-menn som ventet på meg. Da jeg fortsatt ikke hadde noe nytt å fortelle var det fritt fram for torturen. Jeg ble bundet med håndjern på hendene, og føttene ble surret sammen før de slengte meg over en lenestol. Så begynte de å denge løs på meg. De plasserte seg en på hver side og slo regelmessig helt til jeg besvimte av smerter. Jeg våknet først da de dro meg bort til en vannspring og pøste vann på meg. Deretter fortsatte de med slå meg. Til slutt mistet jeg bevisstheten helt, og da lempet de meg inn på cella igjen.

Videre til Møllergata 19

Etter noen uhyggelige dager på Arkivet ble jeg sendt tilbake til Kretsfengselet igjen. Var der noen dager før jeg sammen med de fleste fra Farsund-gjengen ble ropt opp for transport videre til Oslo.
Der ventet SS-soldatene på oss, og med skrik, skrål og flittig utdeling av ørefiker ble vi jaget ut av toget, og kjørt til Gestapos hovedkvarter - Victoria Terrasse. Her måtte vi stå med ansiktet inn mot veggen i lange tider, før en høyerestående SS-mann ga ordre om at fem av oss skulle videresendes til Møllergata 19.
Her fikk jeg celle 25, i tredje etasje. På døra var det limt opp en rød sirkel som betydde at jeg satt på en ”sonder-abteilung” (særavdeling) mistenkt for medlemskap i Milorg.
Her satt jeg sammen med en annen fange -  Harald Halvorsen fra Oslo. Fra 6. mai til 10. september. Det var en veldig varm sommer dette året og vi fikk bare en kort luftetur i luftegården en gang pr. uke.

Utover sommeren ble det utskifting av folk i cella, og vi fikk inn en tredjemann – August D. Michelsen, fra Bergen. En dag var jeg uheldig og skar meg opp i albuen, og jeg måtte ha legehjelp. Stor var min forundring da det var dr. Ellingsen fra Farsund som behandlet meg. Han stoppet den kraftige blødningen, og han beordret at jeg skulle få mer mat, fordi jeg så dårlig ut. Det fikk jeg i form av ekstra smør, brød og tran hver morgen. Dette gjorde underverker, og vi tre i cella delte dette så godt vi kunne.

I juli ble Harald Halvorsen sendt til Natzweiler, og noen dager senere ble en ung gutt fra Oslo slengt inn i cella vår, kraftig forslått. Han ble her bare noen dager før han ble sendt videre til Tyskland, hvor han døde.
På nabocella satt en fange som kunne morse, og det kunne jeg også og dermed ble det opprettet kontakt. Dette spredte seg til andre og etter hvert ble det reneste radiosendingen i fengselet. Den gledelige nyheten om de alliertes invasjon i Normandie fikk vi samme morgen som det skjedde.

WestphalenI begynnelsen av september ble August Michelsen ropt opp for Tysklandstransport. Natten før han ble hentet ut av cellen hadde han en merkelig og uhyggelig drøm. Han fortalte oss at han hadde drømt at han falt ned i en dyp brønn og lå og kavet i vannet. Han kunne ikke komme seg opp.
Etter krigen fikk jeg brev fra ham hvor han fortalte at han hadde vært med da fangeskipet Westphalen ble senket utenfor svenskekysten. Mens fangeskipet sank sang fangene ”Norge, mitt Norge”. Bare fem mann ble reddet – August var en av dem.

Arkivet nok en gang

Noen dager senere ble jeg hentet for transport tilbake til Kristiansand, hvor nye forhør ventet meg. Nok en gang sto jeg ansikt til ansikt med gestapisten Hans Petersen. Nå var tonen en helt annen, han virket nesten hyggelig. Det lå noe bak denne vennlige tonen. Han ønsket opplysninger om de andre fangene på Møllergata 19. Han gikk så langt at han tilbød meg friheten hvis jeg ville fortelle. De skjulte motivene var ikke så vanskelig å avsløre, så jeg nektet plent å være med på noe slikt.
- Da kan jeg ikke hjelpe deg. Du blir sendt til Tyskland, var den korte beskjeden, før jeg ble sendt til Kretsfengselet. Her traff jeg mange kjekke fanger, og fikk mye ny informasjon. Blant annet om Westphalens forlis, og om de sørlendingene som hadde omkommet i forliset. Jeg tenkte med en gang på min fangekamerat August.

23. september ble jeg nok en gang sendt til Oslo, og havnet ved en feiltakelse på Grini, hvor jeg ble værende en stund framover. Jeg skulle ha vært med i transporten som skulle til Møllergata 19 i stedet, men havnet i bussen som gikk til Grini
Også her fikk jeg møtte mange flotte mennesker. Selv om forholdene på Grini også innebar mye vondt, var det et samhold og en hjelpsomhet mellom fangene som varmet. Vi kunne være nokså åpne med hverandre, Når det gjaldt ”sak” var vi svært forsiktige fordi det kunne være angivere blant oss.
På grunn av at jeg var nokså avkreftet etter oppholdet på Møllergata 19 fikk jeg være ”Hjelpe-innemann” på brakke 11. Vi måtte alle sammen være med på en ukes opptrening i eksersis på appellplassen.
Da jeg satt på Grini var det en stor kontingent av sørlendinger der, og jeg synes selvfølgelig det var kjekt å treffe så mange kjente. Jeg håpet at jeg skulle få bli på Grini. Det var ikke slik det skulle gå.

En grå, trist novemberdag, nærmere bestemt den 9. november, ble jeg ropt opp til ”transport”. Av leirsjefen fikk jeg utlevert et gult skjema – TRANSPORT. Jeg så at de andre fangene sendte meg noen medfølende blikk, de visste at nå var det slutt på den forholdsvis trygge tilværelsen på Grini. Alt kunne nå skje – fra henrettelse til Tysklandstransport.
Da jeg meldte meg til avtalt tid hos Sturmbahnführer Pohl ble jeg møtt med et brøl: Hvorfor hadde den fordømte fangen ikke sagt fra at han skulle til Møllergata 19 og ikke til Grini? Nå hadde Pohl fått kritikk fra ledelsen. Dette ville han ikke finne seg i, så det endte med at han ga meg et kraftig slag i ansiktet. Nå skulle jeg sendes til Møllergata 19 sammen med fem andre.

Akershus Landsfengsel Vi ble lenket sammen to og to. Med brøl og skrik ble vi jaget opp på en lastebil, og med brøl og skrik ble vi jaget av lastebilen da vi kom til bestemmelsesstedet – Møllergata 19. Herfra ble jeg, og noen andre, kjørt videre til fengselet på Akershus, hvor jeg ble plassert i en storcelle oppe i tårnet, sammen med 10 – 12 mann. Det var enda godt at jeg ikke havnet på enecelle igjen.
Fengselspresten Dagfinn Hauge var en mann som betydde mye for oss, og jeg husker godt at jeg hadde en lang samtale med ham da jeg satt på Akershus. Han gjorde en flott innsats for oss som var berøvet friheten, men han måtte jo ha en ørfin balansegang, slik at han ikke havnet i fengselet selv.

Til tukthuset Dreibergen-Bützow

Det var ikke så mange ukene jeg var på Akershus. Det var her jeg fikk min dom – åtte år i tysk tukthus.
En dag var det opprop nok en gang. Nå skulle jeg sammen med en del andre fanger sendes til Tyskland. På kaien nedenfor Akershus lå fangeskipet Monte Rosa klar til å sørge for transport over til Århus i Danmark. Nå var det tid for nye brøl og nye skrik fra SS-vaktene som eskorterte oss ned på kaia og om bord i skipet.
Under overfarten fikk vi lov til å komme opp på dekk for lufting. Det var mens vi passerte de svenske kystbyene. Det var ikke så veldig langt inn til land, og jeg hadde veldig lyst til å stupe over bord og svømme i land, men betenkte meg heldigvis. Det var jo i begynnelsen av desember måned, og langt fra de rette forholdene for en svømmetur. Jeg husker at jeg under oppholdet i Tyskland angret mer enn en gang på at jeg ikke hadde prøvd å svømme i land.
Ved ankomst Århus ble vi plassert i et venterom på stasjonen. For seint oppdaget jeg at en av dørene ikke var låst, og jeg hadde hatt en ny anledning til å rømme. Omsider ble vi stuet inn i tyske kuvogner, og reisen mot ukjent mål hadde startet Selv om toget ofte stoppet, fikk vi ikke mulighet til å komme ut for å trekke frisk luft. Det var kun vaktene som fikk lov til dette. Inne i vogna ble lufta etter hvert ganske så uutholdelig med en stram lukt av urin og avføring. Jeg husker at jeg fikk et lite syn av Hamburg gjennom sprekkene i vogna, og ble forskrekket over hvor bombeherjet byen var. Nå så jeg med egne øyne at de var riktige, nyhetene vi hadde fått fra London Radio.
Da vi omsider stoppet ble vi jaget ut mens skjellsordene haglet rundt ørene på oss. Vi ble kommandert opp mot en stor bygning med et tårn på hver side av inngangspartiet. Innenfor ble personalia notert ned før vi alle sammen ble glattbarbert på hodet, og ellers på kroppen før vi fikk utlevert fangeklærne.
Den tynne fangedrakten og trekloggene uten sokker var ikke stort å møte den nordtyske vinteren med, men fra nå av var jeg innrullert ved tukthuset Dreibergen-Bützow og ble plassert i en celle i H-fløyen. Denne delte jeg med to andre nordmenn, begge var kriminelle og skulle sone en dom for smugling. Det var kjekke karer, og vi hadde det veldig greit oss i mellom. Flere av de norske som var dødsdømt i Tyskland satt også i dette tukthuset.

Klokken seks neste morgen ble vi vekket av hard banking på døra med en krass beskjed: ”Aufstehen”. Noe senere fikk vi ”servert” to brødskiver og en kopp med en slags kaffeerstatning.
Knapt nok var ”måltidet” fortært før vi ble kommandert ”Heraus” og vi måtte følge med vaktene ut i gården for oppstilling. Vi ble inndelt i grupper på fem eller ti, og nå skulle vi settes i arbeide. Jeg kom med i en gruppe som marsjerte noen kilometer vekk fra tukthuset – til noen islagte vann. Her skulle vi kutte siv, bunte dette sammen og stable opp buntene på stranda, hvor lastebiler hentet dem. Sivet ble brukt til taktekking på husene inne i byen.

Fikk servert grisemat

Det var et hardt arbeid, i isende kulde som feide innover isen fra øst. Vi fikk en liten matpause midt på dagen, før vi måtte fortsette arbeidet til kvelden.
Slik går dagene, med hardt arbeid rundt om i distriktet. Vi er hele tiden sultne og håper at krigen snart skal ta slutt. Vi er ikke alene om å sulte. Befolkningen i Tyskland sulter også, og de er like lei av krigen som oss. De ser ikke på oss som venner. Tvert imot. Vi merker den hatefulle innstilling på mange måter. Når vi marsjerer gjennom byen i våre loslitte fangedrakter opplever vi ofte at småbarna springer etter oss og spytter på oss.
Brev Enkelte ganger fraktes vi ut på bondegårdene for å jobbe der. Forholdene varier sterkt, men vi blir alltid drevet hardt. Maten er det så som så med. Noen ganger får vi skikkelig bondemat, men som regel må vi dele den maten som grisene fores med.
Etter attentatet på Hitler i juli måned startet nazistene en lang rekke opprensknings-aksjoner. Rett som det var ble vi jaget ut av cellen, mens sivile tyskere overtok vår celle. Når vi senere kom tilbake fant vi skriftlige meldinger på veggene. Her hadde de skrevet gripende hilsninger til kone og barn, fra fedre som skulle henrettes. Vi visste at det var kommet på plass en giljotine i kjelleren, og likvognen var gjort klar. Ikke lenge etter var halshoggingen i full gang. Det var ankommet to svartkledde bødler til fengselet, og nå gjorde de jobben de var satt til. Etterpå ble den store sorte likvognen kjørt ut på fengselsplassen og sto der til skrekk og advarsel. 

En spesiell jul i tukthuset

Vi måtte jobbe også på julaften, men vi fikk slutte litt tidligere. I tukthuset hadde de forsøkt å skape litt julestemning, mest for at det ikke skulle bli for stusselig for fangevokterne. Derfor ble det spilt julemusikk fra høyttalerne. Rudjord med bibelen Vi tilbrakte julaften inne på cellen vår, med det vanlige måltidet – to brødskiver og en kopp surrogatkaffe. Litt etter kom fangevokteren inn med et lite stykke leverpostei og en ekstra klatt med smør. Dermed hadde vi fått ”julemiddagen” vår. Det var ikke så lett å komme i noen julestemning under de rådende forhold. Plutselig gikk døra opp og en av de eldre vokterne kom inn med en Bibel i handa. Forunderlig nok så var det min egen Bibel han kom med. Den som jeg hadde fått til konfirmasjonen hjemme i Farsund, og som mor hadde stappet ned i bagasjen min da jeg ble arrestert. Nå dukket den altså opp i et tysk tukthus. Det ble litt underlig stemning, og da vi fikk summet oss litt spurte jeg de to andre om det var i orden at jeg leste juleevangeliet. Dette synes de var helt greit. Det ble en hellig stund for oss, der vi hjelpeløse satt i et tukthus, mens familiene våre hjemme i Norge var samlet til julefeiring. Det var ikke fritt for annet enn at det rant noen tårer i cellen den kvelden.
Vokteren hadde funnet Bibelen min på lageret og ”tyvlånt” den. Det var spesielt fordi han med denne handlingen viste meg, at det var ikke alle tyskere som var nazister – det fantes også et annet Tyskland. Han gjorde tross alt dette med fare for sitt eget liv. Før han hentet den igjen rakk jeg å skrive ned: ”Julen 1944 sitter jeg her i Dreibergen-Bützow.” Senere hentet vokteren Bibelen, og jeg så ikke noe mer til den før jeg kom tilbake til Norge. Siden har den fulgt meg resten av livet, sier Leif og viser oss Bibelen.

Mens jeg satt i tukthuset jobbet den tyske ungjenta Hiltgunt Zassenhaus utrettelig for å kartlegge hvor de norske tukthusfangene satt. Med stor fare for sitt eget liv lurte hun Gestapo trill rundt, sammen med den norske sjømannspresten i Hamburg.
Jeg traff aldri Hiltgunt Zassenhaus. Det var et praktfullt menneske og hun klarte å finne ut hvor vi norske var plassert. Disse opplysningene skrev hun ned i sitt eget hemmelige kartotek, og fikk brakt dette videre til Bernadottes folk slik at de også fant oss som satt i de mest bortgjemte tukthusene. Hiltgunt var et lys i mørket for de norske fangene. Hvis det er noen som har fortjent nettopp navnet Tukthusfangenes engel – så er det henne. Jeg sto også på hennes liste, sier Leif i dyp respekt for en ung tysk kvinne som var tro mot sin egen filosofi: Et kaldt menneskehjerte er farligere og dødeligere enn alle våpen.

”Bombeplukker” i Trollenhagen

Etter jul ble jeg tatt ut til ny transport. Også denne gangen var avreisen ledsaget av de ”obligatoriske” brølene og slagene mot dem som ikke var raske nok. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet, og ikke lenge etter befant vi oss i en skitten kuvogn. Etter et døgns slitsom reise ankom vi en liten stasjon og nok en gang ble vi jaget ut for å stille opp. Nå var det nye soldater som overtok kommandoen. Selv om flere av oss var i en elendig form forlangte de at vi skulle gå taktfast når vi nå marsjerte mot flyplassen Trollenhagen. Dette var vår nye arbeidsplass og lå i Neu Brandenburg i Mecklenburg. I en hangar var det innredet et rom til oss, selvfølgelig med piggtråd foran vinduene. Her møtte jeg også min fangekamerat Notto fra Kristiansand.
Vi ble satt til å brøyte snø, og å skyve fly rundt på oppstillingsplassen. Det var greit nok arbeid, men det kunne også være veldig slitsomt, ikke minst når det i januar lavet ned med snø, og vi fikk problemer med å holde oppstillingsplassen rein. Selvfølgelig var et flere enn oss som jobbet med snørydding, men Notto og jeg prøvde å holde sammen så godt vi kunne.
En dag observerte vi selveste Göring som landet på flyplassen. Han skyndte seg raskt inn i en ventende bil, så det var ikke så lange stunden vi så ham.

Focke-Wulf 172 Etter en tid ble jeg plukket ut til å arbeide i hangaren hvor de produserte jagerflyene ”Focke-Wulf 172. Det var mye bedre å jobbe innendørs, og vi sneik oss til å stå med ryggen mot varmluftkanalen når ikke vokterne så oss.
Det var en tysk arbeidsformann med navn Josef som hadde ansvaret for meg når ikke vaktene var der. Josef var en gammel, ærlig tysk arbeidsmann som jeg kom veldig godt overens med.
En morgen ble alle fangene stil opp ute på appellplassen. En av sjefene – som vi kalte ”Bestefar” fortalte at det skulle velges ut ti fanger som skulle brukes i en bombeoppryddingsaksjon i Neu Brandenburg. Der hadde engelske bombefly rasert et boligområde kvelden før. Jeg prøvde å gjemme meg bakerst i flokken, men ble likevel plukket ut av ”Bestefar”, og ikke lenge etter satt jeg sammen med de ni andre på en lastebil på vei til bombeområdet.
Her lå det massevis av udetonerte bomber i ruinene, og under ledelse av en svært så røff bombeekspert ble vi satt i jobb med å grave fram bombene. Selv sto han på trygg avstand. Når vi hadde frigjort tennsatsen var det hans tur. Han plasserte en sprengladning, dro med seg en lang ledning, ropte ”Achtung”, og dermed smalt det.
Slik holdt vi på hele dagen. Hvis jeg noen gang har gått på nåler, så var det her. Det ble en veldig slitsom dag og natt, det gikk heldigvis bra og vi kom fra det med livet i behold.
Midt på natta ble vi innlosjert i et gammelt og ufyselig lokalt fengsel. Her formelig vrimlet det av lus og lopper, så vi var faktisk glade når vi kunne fortsette med bomberyddingen neste dag.
Så fort jobben var ferdig ble vi transportert tilbake til Trollehagen, for å fortsette arbeidet her. Ukene gikk og vinteren begynte å miste grepet mer og mer. Mange av fangene var nå i en elendig forfatning og enkelte hadde fått tuberkulose.
En kveld gikk flyalarmen. Dette var noe vi var vant til, men denne gangen hørte vi duren av tunge fly. I neste øyeblikk ble hele rommet opplyst, og ikke lenge etter falt den første bomben. Så gikk det slag i slag. Bombeflyene stupte ned i lyssirkelen og begynte å slippe ut sin dødbringende last.
Snart kom vaktene og fikk låst oss ut, og vi sprang for livet. Jeg husker vi passerte en bunkers hvor noen flysoldater stakk hodene fram og gjorde narr av vaktene våre som flyktet sammen med oss. Da alt var over og vi kom forbi bunkersen igjen lå alle soldatene døde utenfor bunkersen – drept av lufttrykket. At vi hadde klart oss var utrolig, for da vi så rundt oss oppdaget vi at flyplassen var fullstendig smadret. Hangaren der vi hadde vårt rom var den eneste bygningen som var sånn noenlunde hel.
Vi ble straks satt i arbeid med å prøve å grave fram vrakene av de ferdigproduserte flyene. Nå måtte vi demontere det som kunne brukes av deler.
Krigen gikk mot sin slutt og naziregimet trengte hver minste bit som kunne brukes, og soldatene var hele tiden over oss med stokkeslag dersom noen av oss ikke holdt tempoet. Det var svært lite mat vi fikk, og jeg tror nok at denne perioden var den verste jeg opplevde i tysk fangenskap. Vi var helt utslitt både fysisk og psykisk, og hadde nok mer eller mindre innstilt oss på at vi ikke ville komme levende tilbake til Norge. Så skjer det utrolige.

Du skal hjem

En dag kom sjefen for vaktene til oss mens vi var i full jobb. Vi trodde knapt våre egne ører når vi hørte han ropte: Den hvite bussen ”Alle Norweger und Danien hier!”.  Deretter ble vi samlet i en kolonne og marsjerte til hangaren vår. Da vi rundet hjørnet så vi to hvite busser og noen uniformerte menn. Vi så nok ganske så miserable ut der vi sto utslitte, sultne og nervøse. Da var det en av mennene som beroliget oss, og på svensk sa han at vi ikke trengte å være nervøse. Vi skulle hentes ut av leiren og deretter kjøres til Sverige. Til å begynne med trodde vi ikke på det. Det måtte være noe lureri – en ny tysk transport?
Vi kom etter hvert inn i bussen og forlot flyplassen. Da startet vår første etappe mot friheten. Vi var virkelig på hjemvei. Med de ”Hvite Bussene”. På veien kjørte vi innom tukthuset for å få med oss eiendelene våre, før vi stoppet i konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg.
Nå var ikke denne transporten helt ufarlig. Det var farlig å kjøre på de tyske motorveiene i disse kaotiske dagene.
Britiske jagerfly fløy lavt og skjøt på alt som rørte seg. Tyskerne hadde nemlig også malt røde kors på flere av sine kjøretøyer og brukte dem til å flykte i. Flere ganger måtte vi ut av bussen i full fart, og kaste oss ned i grøfta for å finne beskyttelse. Heldigvis ble ingen i vår buss skadet, men en av bussene foran oss ble truffet, og en fra det svenske hjelpemannskapet ble drept.

I Neuengamme traff vi flere venner og kjente, og gledet oss sammen med dem over å være på vei hjem.
Vi fikk matpakker i leiren, men det var hjerteskjærende å se de som sto på den andre siden av piggtråden, uten mat og uten håp. De ble banket og slått av SS-vaktene så fort de spurte om å få en matbit av oss. Spesielt ille var det å se de små forsvarsløse jødebarna bli sparket og slått av SS-mennene når vi prøvde å stikke til dem litt mat fra våre pakker. Vi ble nektet å gi dem noe.

Endelig på hjemvei

Den 19. april var det en febrilsk aktivitet i leiren og tillitsmann for de norske – Sverre Løberg – var i sving fra morgen til kveld. Han konfererte med svenske og danske redningsledere med Folke Bernadotte i spissen. Løberg var en usedvanlig dyktig forhandler, også overfor de tyske SS-mennene.

En av de Hvite Bussene ankommer Neuengamme
Bildet er tatt idet en av De hvite Bussene ankommer Neuengamme

På kvelden går ryktene om at Hitler har gitt ordre om at alle skandinaviske fanger skal henrettes, og at hele redningsaksjonen skal annulleres. Det blir lite søvn den natta, men ved firetiden på morgenen står vi klare til å dra. Vi har også på dette tidspunktet hørt at hundrevis av busser er malt hvite i Jylland, og nå er de på vei nedover for å hente oss.
Det utrolige skjer - utpå formiddagen ruller svenske og danske busser inn i leiren.
Løberg gir sine instrukser. Vi skal gå om bord i bussen. Enkelte insisterer på å få med seg bagasjen sin, men Løberg firer ikke en millimeter: ”Vil du leve uten koffert, eller vil du heller dø med koffert?”
Den 20 april – på Hitlers fødselsdag ruller de Hvite Bussene gjennom Tyskland på vei til Danmark mil etter mil med trøstesløst landskap, veier fulle av bilvrak og døde hester, utbombede byer og ruinhauger legges bak oss. Utpå kvelden passeres danskegrensen, og nå blir vi møtt av dansker som kaster blomster og kaker inn i bussene til oss. Vår første stopp i Danmark var Møgelkær, utenfor Horsens hvor vi ble installert i en leir – uten piggtråd eller høye gjerder. Mat fikk vi også – i massevis. For enkelte ble det for mye. De klarte rett og slett ikke å ta det til seg, og dessuten florerte dysenterien.

Etter noen dager gikk reisen vår videre til København, og herfra med båt over til Sverige. Mens vi sto på kaien og ventet på båttransporten stormet tusenvis av dansker til bussen og overøste oss med all slags godterier. Jjeg var så utkjørt at jeg ikke våknet før jeg var ombord i fergen.
I Sverige ble vi kjørt til en gammel fabrikkbygning hvor vi måtte kle av oss alt fangetøyet, og deretter ble vi avluset og vasket grundig. Alt det gamle tøyet ble brent, og nå fikk vi nye rene klær. Jeg husker at vi ble veid og da stoppet vekten på 42 kilo, og det etter at jeg hadde spist danskepakker i 14 dager. Jeg hadde altså gått ned 30 kilo i løpet av fangenskapet i Tyskland.
Senere ble vi videresendt til en leir ved Tvååker i Skåne hvor vi måtte bo i isolat, før vi ble sendt videre til Kjesæther ved Stockholm. Her ble vi utrustet med norske pass, og vi måtte fylle ut en rekke papirer angående arrestasjonen, forhør og opphold i tyske fengsler og leirer.
Endelig – den 24. mai 1945 – ble vi fraktet til jernbanestasjonen og hjemreisen begynte. Via Oslo kom jeg den 25. mai endelig hjem til Farsund igjen.
Denne perioden av livet mitt hadde kostet meg enormt mye. Jeg og flere med meg fikk føle ettervirkningen av krigen i mange år framover. Forvissningen om at vi hadde vært med å gjøre noe riktig for landet vårt var en god ballast, og det gjorde godt å lese følgende uttalelse: ”I landssviksaken mot Torleiv Øymoen høsten 1946 karakteriserte statsadvokat Otto Hafting Farsund som ”en eneste stor illegal organisasjon” under krigen. Finere attest kunne vel ingen norsk by få. (Fra boka: ”Arkivet – torturens høyborg”)

Vi må ha balanse i det vi formidler

Det er gått over 60 år siden du ble frigitt – hvordan har du opplevd dette?
Leif blir stille, som om han i noen sekunder memorerer livet sitt.
- Det var den tøffeste perioden i livet mitt, og jeg skal være helt ærlig: Det er også vanskelig for meg nå – når jeg forteller om dette til deg.
Det gikk lang tid før jeg klarte å fortelle noe. Vanskeligst var det å fortelle til de hjemme, den nærmeste familien. Selv til mine aller nærmeste fortalte jeg helt minimalt om det jeg hadde opplevd i nazistenes fangenskap. Jeg ønsket bare å fortrenge alle de vonde opplevelsene. De satt som spikret fast, og de hjemsøkte meg i de stille nattetimene. Da dukket de opp som de frykteligste mareritt. Det gikk bortimot 30 år før jeg orket å fortelle om fangenskapet i tysk tukthus, og torturen på Arkivet i Kristiansand.
Det var mens jeg var lærer i ungdomsskolen i Bergen. Da ble jeg klar over hvor lite elevene egentlig visste om nazismen og forholdene i Tyskland under annen verdenskrig.
Samtidig observerte jeg at nynazismen og rasismen begynte å få grobunn i enkelte miljøer. Da innså jeg hvor viktig det var å fortelle om hva slike ideologier kan føre til. Jeg oppdaget at elevene lyttet. Det var spesielt for dem å høre det fortalt av en som selv hadde mistet mye av sin ungdomstid i tyske leirer og tukthus.
Jeg fortsatte med dette også etter at jeg flyttet tilbake til Farsund. Jeg var også så heldig å få være med noen turer som tidsvitne.
Jeg gjorde også den oppdagelsen at det gjorde meg selv godt å få lov til å formidle historien videre, slik at dette ikke går i glemmeboken. Det er viktig at vi har balanse i det vi formidler, slik at vi ikke gjengir historien slik at vi skaper et skille mellom norsk ungdom og Tyskland.

Vi må aldri glemme at det også var tyskere som hatet nazismen og alt det denne ideologien sto for. Jeg møtte selv mange av disse motstanderne av Hitler og hans ideologi. Blant annet var jeg sammen med mange av dem som slavearbeider på flyplassen Trollenhagen. Dette var flotte og redelige tyskere som hadde sittet innesperret i leire helt siden 1933. Så vi må aldri gå i den fellen at vi skjærer alle over en kam.
På noen av tematurene har vi også vært innom landsbyen Lidice, utenfor Praha, og jeg har ennå til gode å møte noen som ikke har blitt berørt av barnemonumentet der. En hel landsby ble totalt utslettet, radert ut av kartet.
Det setter tankene i sving hos ungdommen, og de begynner å reflektere og så kommer de med mange spørsmål.
Selv om jeg ikke kan reise så mye som før på grunn av helsemessige årsaker, så prøver jeg å være rundt om på skolene og fortelle i historietimene om det som skjedde.
Vi må gjøre alt det som står i vår makt for at denne tragiske delen av Europas historie ikke skal gjenta seg. I dag - mer enn noen gang - er det viktig at både unge og eldre får kjennskap til hva nazismens sanne ansikt er, og det er mitt største ønske at jeg med mine egne opplevelser kan få være med på å bidra til dette, sier Leif Rudjord.

Kilder:

Samtaler med Leif Rudjord
”I møte med krig og nazisme 1940-45”, Leif Rudjord
Kristen Taraldsen: ”Arkivet – torturens høyborg”
Hiltgunt Zassenhau ”Stå vakt i mørket” Tiden Norsk Forlag
Per Hansson: ”Det største spillet” – Gyldendal Nors k Forlag
Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilder