I årene 1940 til 1947 ble det født anslagsvis mellom 10.000 og 12.000 barn som et resultat av forhold mellom norske kvinner og tyske soldater. Nå er det ikke noe nytt at okkupasjonsmaktens soldater og kvinner i det okkuperte landet får barn sammen. Det har skjedd så lenge det har vært krig på vår klode.
Like sikkert har det vært at kvinnene har fått gjennomgå når krigen er slutt. De er blitt fordømt og sett ned på av den øvrige befolkningen. De er blitt skamklippet på håret og stemplet som krigsforbrytere.
Svært få har tatt hensyn til om de har hatt barn eller ikke!
Mens andre nordmenn feiret seier og frihet, ble disse barna og deres mødre utstøtt fra det sosiale fellesskapet og opplevde tildels svært vanskelige tider etter at krigen var slutt. Tilgivelse er vanskelig for et land som har vært okkupert. Forsoning tar tid.
Det er dette vanskelige temaet Einar Bangsrud - Lebensborn nr. 4728 - har skrevet og fotografert en nær skildring om. Han har på mange måter utviklet sin personlige historie til et fotografisk prosjekt.
For Aktive Fredsreiser ligger historien om de norsk-tyske krigsbarna tett opp til det vi prøver å formidle gjennom våre holdningsskapende og pedagogiske skoleturer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. På disse turene står kampen mot rasistisk retorikk og forakt for menneskerettighetene sentralt. Den kampen burde vi også kjempet for de norsk-tyske krigsbarna etter krigen.
Når vi har valgt å legge ut Einar Bangsruds prosjekt på våre nettsider, kan det sees på som et uttrykk for at vi mener det aldri er for sent å rette opp feil som er begått.
Historien skrives på begge sider av dørstokken.
Krig 1940 - 45 krig og kjærlighet
Hitler-Tysklands overfall på Norge 9.april åpnet
det mørkeste kapitlet i den lange historien om tysk-norske
relasjoner. Under den fem
år lange okkupasjonen ble norske jøder deportert til dødsleirer
i Tyskland og Polen og mange motstandsfolk ble forfulgt og drept.
Også for sivilbefolkningen var det vanskelige år
med begrenset tilgang på mat og klær. Frykt for
en langvarig krig eller for avsløringer av motstandsarbeid
og tilhørende represalier satte sitt preg på hverdagen.
Norges strategiske plassering i nord gjorde at antallet
tyske okkupasjonssoldater i Norge var høyt under hele
krigen, - en halv million tyske soldater okkuperte landet.
Samarbeid med okkupasjonsmakten ble av de fleste nordmenn
ansett som uakseptabelt. Mange ble likevel kjent med tyskere
på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Det kom til kontakt
mellom tyske soldater og norske kvinner og - som i enhver
krig - hendte det at kontakten utviklet seg til seksuelle
forhold. En god del av forholdene var flyktige, men mange
forhold var kjærlighetsfortellinger som - i noen tilfeller
- kunne vare livet ut.
Kvinner som frivillig inngår forhold til okkupasjonssoldater
i en krig, blir ofte fordømt og foraktet av den øvrige
befolkningen. De blir sett på som landsforrædere
eller forbrytere og etter krigen utsatt for nedverdigende
behandling. Den mest kjente straffen er skamklipping av håret.
Disse kvinnene, og barna deres, kan lett bli utstøtt
fra det sosiale felleskap og oppleve vanskelige år
etter at krigen er slutt. Mens andre feirer seier og frihet
kan krigsbarn oppleve seg som tapere og utstøtte.
Det er vondt og vanskelig for barn å vokse opp under
slike forhold. Det er også vondt og vanskelig for et
land som har vært okkupert, å akseptere og tilgi.
Forsoning tar tid.
10 - 12. 000 krigsbarn
I tiden 9. april 1940 til 8. mai 1945 var Norge okkupert av Tyskland. I løpet
av disse årene ble det født mange tusen barn som resultat av forhold
mellom norske kvinner og tyske menn. Det nøyaktige antallet er noe usikkert,
men det totale antallet
norsk-tyske krigsbarn er anslått til 10 - 12.000.
Innen krigens slutt registrerte tyske myndigheter i Norge
ca. 8.000 barn. Videre ble det født en god del norsk-tyske
barn i de første etterkrigsårene. Ved krigens
slutt var det nemlig mer enn 350.000 tyske soldater i Norge
og de siste av disse ble ikke hjemsendt før i 1947.
Norske myndigheter registrerte ca 1.900 slike barn som ble
født i de første etterkrigsårene. Utover
disse barna som ble registrert, ble det utvilsomt født
en god del barn med tyske fedre, men der mødrene oppga
nordmenn som barnefedre.
Lebensborn
Det blir ved de fleste kriger og okkupasjoner født
krigsbarn. Det spesielle med de norsk-tyske krigsbarna var
at det tyske nazi-regimet ut fra sine raseteorier hadde et
spesielt positivt syn på nordmenn som representanter
for den høyt verdsatte nordiske rase. Dermed ble også barn
som ble født som følge av forhold mellom norske
kvinner og tyske soldater i Norge, ansett som viktige i regimets
rasebaserte befolkningspolitikk.
I 1935 var SS-organisasjonen Lebensborn e.V. etablert for å arbeide
for
å styrke den nordiske rases andel i det tyske folk.
Det ble bl. a. opprettet egne fødehjem og andre støtteordninger
for ugifte mødre som ble ansett som rasemessig verdifulle.
Etter at Norge var okkupert ble det vinteren
1941 bestemt at tyske myndigheter skulle ta ansvar for alle
norsk-tyske krigsbarn. Samtidig fikk Lebensborn e.V i oppgave å etablere
seg i Norge for å stå for dette arbeidet.
I mars 1941 ble Lebensborn etablert med en
egen avdeling i Norge. I løpet av de neste fire årene
registrerte altså lebensborn ca 8.000 slike saker.
I samtlige saker skulle Lebensborn yte økonomisk og
praktisk hjelp til mødre og barn, sørge for
at kvinner om nødvendig fikk føde på fødehjem,
fikk plass for barna på barnehjem osv.
Dersom mødrene ikke selv var i stand
til å ta hånd om barna, påtok Lebensborn
seg også å få barna bortadoptert. Lebensborn
drev en omfattende virksomhet i Norge og hadde mot slutten
av krigen trolig minst 300 ansatte.
Rasepolitisk redskap
For kvinnene som fikk hjelp av Lebensborn, kunne denne SS-organisasjonen fortone seg som en ordinær sosialetat. Det var den imidlertid ikke. Lebensborn fungerte som et redskap i de tyske nazistenes rasepolitikk. I samtlige saker foretok Lebensborn rasemessige undersøkelser og vurderinger av mødre og barn. Det ble under krigen ikke gjort noe klart vedtak om hva som skulle skje med mødrene og barna på lengre sikt; om for eksempel de som ble vurdert som rasemessig verdifulle, skulle overføres til Tyskland. Denne avgjørelsen ble utsatt til "etter krigen". Forløpig skulle krigsbarna betraktes som "deutschgesinnte Vorposten im norwegischen Volke".
Lebensbornhjem i Norge
Sommeren 1941 etablerte Lebensborn sitt første
mødre- og fødehjem i Norge. Dette var samtidig
Lebensborns første institusjon utenfor Tyskland. I løpet
av de neste årene ble det til sammen opprettet 10 Lebensbornhjem
i Norge.
Foruten fire mødre- og fødehjem og tre barnehjem
hadde Lebensborn tre
"byhjem" i Norge. Dessuten drev organisasjonen en "mødreskole"
for norske kvinner som skulle gifte seg med tyske menn og
dermed bli tyske husmødre.
Lebensborn valgte jevnt over velrenommerte hoteller og andre
institusjoner hvor de etablerte sine hjem i Norge. Det var
i det hele tatt tydelig at dette arbeidet for de norske krigsbarna
og deres mødre ble tillagt stor betydning av det tyske
nazi-regimet.
Farskapsavklaring
I samtlige saker arbeidet Lebensborn for å få farskapsforholdet
formelt fastslått. Lebensborn tok ansvar for fedrenes
bidragsplikt for mor og barn så lenge krigen varte mens
det var mer usikkert hva som skje etter krigen; om bidragsplikten
da skulle overføres til de enkelte tyske fedrene eller
ikke.
Av de snaut 8.000 sakene Lebensborn arbeidet med, ble farskapet
fastslått ved tysk rett i 2.930 saker. I størsteparten
av disse sakene ble dette gjort på grunnlag av en frivillig
erkjennelse fra barnefaren. I tillegg ble farskapet i ca
800 saker skriftelig erkjent av fedrene uten at det ble rettslig
fastslått.
Arbeidet med å fastslå farskapet var ofte vanskelig,
bl. a. fordi mange av de aktuelle fedrene ble sendt til fronten
og var vanskelige å oppspore for Lebensborn.
Etter hvert var det også en god del som
falt ved fronten før de hadde fått anledning
til å erkjenne farskapet. Likevel ble farskapet fastslått
eller erkjent i når halvparten av samtlige saker som
ble registrert av Lebensborn under krigen.
Norsk - Tyske ekteskap
En forholdsvis stor del av de norske-tyske foreldrepar ønsket
å gifte seg i løpet av krigen. Ved utløpet av året
1942 var det for eksempel om lag 40% av mødrene i de til sammen
2.514 sakene som da var registrert, som enten hadde giftet seg eller
som opplyste at de ønsket å gifte seg med sine tyske kjærester.
Selv om forholdsvis mange ønsket å gifte seg,
var det bare ca 4-500 norsk-tyske par som lyktes i å bli
gifte innen krigens slutt. Dette skyldtes dels de praktiske
problemene som krigen skapte og dels motstand mot slike ekteskap
fra Wehrmachts side. Wehrmacht var nemlig skeptiske til at
deres soldater skulle inngå slike personlige bånd
til kvinner og familier i et okkupert land.
Den viktigste hindringen mot ekteskap var likevel naziregimets
rasepolitikk. Samtidig som SS var positive til norsk- tyske
ekteskap, var de tyske nazistene svært nøye
med å unngå at rasemessig mindreverdige norske
kvinner ble opptatt i det tyske folk ved ekteskap. Det ble
derfor stilt strenge krav til at kvinnene måtte dokumentere
sin ariske rasetilhørighet og ethvert ekteskap skulle
i prinsippet godkjennes av Hitler. Søknadsprosessen
kunne ta år og det var mange som ikke rakk å bli
gift innen krigens slutt.
Krigsbarn sendt til Tyskland
Dersom mødrene ikke så seg i stand til å ta
hånd om sine barn, kunne Lebensborn påta seg å få barna
bortadoptert. Også her ble barnas rasemessige verdi vurdert
nøye av Lebensborns raseeksperter. Om et barn ikke ble
ansett som spesielt verdifullt, sørget Lebensborn gjerne
for at det ble adoptert bort til norske foreldre. Om det derimot
ble regnet som verdifullt, forsøkte Lebensborn å få det
overført til Tyskland for
å få det adoptert bort til tyske familier. Spesielt fra våren
1944 og inntil krigens utvikling skapte vansker, overførte Lebensborn
ca 250 slike barn til Tyskland der Lebensborn e.V. tok ansvar for dem
med sikte på
adopsjon. Mange av disse barna ble boende på barnehjem i Tyskland
inntil krigens slutt mens noen kom i tyske pleie- eller adoptivfamilier.
Den første etterkrigstiden "krigen" startet i 1945
Flere "tyskerjenter" har uttalt at for dem
og deres barn tok den egentlige krigen til 1945. Kvinnene som
under krigen hadde vært sammen med tyske soldater ble
i store deler av den øvrige norske befolkningen sett
på som forrædere. Nå fikk de straffen for
sin adferd og dette oppgjøret rammet også mange
av krigsbarna.
Oppgjøret med "Tyskerjentene"
Norske kvinner hadde ikke brutt noen lov ved å ha
vært sammen med tyske soldater under krigen. Det var
likevel tydelig at de ved sin atferd hadde provosert mange
og at mange betraktet dem som landsforrædere.
I den første etterkrigstida var det mange av disse
kvinnene som fikk håret klippet eller utsatt for annen
trakassering på gater og i sine nabolag. Også myndigheter
sto for straffereaksjoner overfor kvinnene:
- Mange tusen ble arrestert og internert med vikarierende
formelle hjemler og noen ble satt til tvangsarbeid.
- "Tyskerjenter" som arbeidet i stat eller kommuner,
ble flere steder oppsagt eller suspendert fra sine stillinger.
- Flere tusen kvinner som under eller like etter krigen
giftet seg med sine tyske kjærester, mistet straks
sine norske statsborgerskap og ble sendt til Tyskland som
tyske borgere sammen med eventuelle barn.
Krigsbarna som problem
Mens de tyske nazi-myndighetene hadde betraktet de
norsk-tyske krigsbarna som en potensiell ressurs, ble de betraktet
som et problem av norske myndigheter etter krigen. Dette skyldes
ikke minst at det var sterke negative og til dels fiendtlige
holdninger overfor krigsbarna i folket. I en rundspørring
som Sosialdepartementet foretok sommeren 1945, ble det meldt
om fiendtlige holdninger overfor krigsbarn i om lag en tredjedel
av kommunene som svarte.
Frykt for tyske gener
Det var flere som uttrykk for at de fryktet de tyske
genene som krigsbarna representerte. Noen betraktet krigsbarna
som en framtidig tysk femtekolonne i det norske folk. Andre
var mest opptatt av at en stor del av krigsbarna trolig var åndssvake.
En av Norges mest anerkjente psykiatere antok for eksempel
i en utredning til Sosialdepartementet at en stor del av barnas
mødre trolig var mentalt tilbakestående. Han antok
videre at det også måtte være noe galt med
de tyske fedrene som altså hadde tatt til takke med tilbakestående
kvinner. Ut fra slike tanker anslo han at ca 4.000 av krigsbarna
kunne ha "sjelelige defekter". Slike uttalelser har
trolig preget folks oppfatninger av krigsbarna gjennom store
deler av etterkrigstida.
Ønske om å sende krigsbarna ut av Norge
Mange ønsket at krigsbarn burde sendes til
Tyskland etter krigen. Sommeren 1945 oppnevnte da også Sosialdepartementet
et eget utvalg med hovedmandat å utrede om krigsbarna
burde sendes til Tyskland. Utvalget konkluderte med at dette
ikke kunne komme på tale. I november 1945 foreslo likevel
utvalgets formann og en høytstående embetsmann
i sosialdepartementet at krigsbarna kunne sendes til Australia.
Dette forslaget ble framsatt i møte med en australsk
delegasjon som besøkte Norge i arbeidet for å
fremme økt immigrasjon til Australia. Norske myndigheter gjorde
det på
møtet klart at en ikke hadde noen voksen arbeidskraft å avse,
men foreslo altså at Australia kunne få overta krigsbarna.
Krigsbarn i Tyskland
Under krigen sendte Lebensborn ca 250 norsk-tyske
krigsbarn til Tyskland for adopsjon. Disse barna var norske
statsborgere, men først våren 1947 - to år
etter krigens slutt - startet norske myndigheter et arbeid
for å oppspore og eventuelt hjemsende disse barna. I
løpet av de neste åra ble ca. femti av barna sendt
til Norge. Dette arbeidet var preget av dårlig planlegging.
En god del av barna ble tatt ut av tyske pleiefamilier der
de tydeligvis hadde det godt, og sendt til Norge der mange
tilbrakte lang tid på ulike barnehjem. Flere av barna
var 6-7 år og snakket bare tysk da de kom til Norge og
fikk store problemer i møte med skole og et gjennomgående
tysk-fiendtlig samfunn.
Vel 80 av barna ble imidlertid værende
i Tyskland. blant disse var om lag 30 barn som bodde i russisk
sone. Utviklingen i "den kalde krigen"
mot slutten av 1940 -åra skapte problemer for norske
myndigheter som ønsket
å hente disse barna til Norge eller å inspisere
forholda i pleiefamiliene som ønsket å adoptere
barna. Resultatet ble at barna ble værende i DDR uten
at norske myndigheter hadde innvilget søknader om
adopsjon fra de tyske pleiefamiliene. Dermed vokste barna
opp som norske statsborgere i DDR. Det er senere hevdet at
Stasi i 1960 - åra nyttet identiteten til flere av
disse barna for å skaffe agenter norske pass for å kunne
reise fritt i Vest-Europa.
Feilplasseringer ved åndssvakeinstitusjoner
Ved krigens slutt bodde det ca 500 krigsbarn ved Lebensborns
barnehjem i Norge. I løpet av det første etterkrigsåret
ble de fleste av disse barna overført til sine mødre,
til adoptivforeldre eller til norske barnehjem. Til slutt var
det bare en gruppe på ca 20 barn tilbake. Dette var barn
som ble ansett som åndssvake og var vanskelige å få plassert.
For å få løst dette "problemet" ble
de sommeren 1946 overført til et åndssvakehjem.
Dette skjedde uten at barna var skikkelig undersøkt
og testet. Mange av disse barna har senere tilbrakt livet på institusjon.
I ettertid har en overlege ved hjemmet uttalt at "Hadde
barna fått muligheten til en ny start og et fullverdig
liv i 1945, ville de sannsynligvis utviklet seg normalt." Dette
dreide seg altså om et tjuetalls krigsbarn, men det er
hevdet at andre krigsbarn ble utsatt for tilsvarende behandling.
Innkreving av barnebidrag fra tyske fedre
Etter at det fra 1950 ble mulig å overføre
penger fra Vest-Tyskland til Norge, ble det startet arbeid
for å innkreve barnebidrag fra tyske fedre. Mange barn
var i mellomtiden blitt bortadoptert eller mødrene hadde
giftet seg, slik at det ikke var aktuelt å kreve bidrag
fra tyske fedre. Andre mødre ønsket av ulike
grunner ikke kreve bidrag.
Sommeren 1953 var det sendt krav om bidrag fra ca 1.000
tyske fedre og i de kommende åra var det mange hundre
vest-tyske fedre som betalte bidrag for sine barn i Norge.
Det samme gjaldt for fedre bosatt i Østerrike. I saker
der fedrene var bosatt i DDR, var det vanskeligere å gjennomføre
innkreving av barnebidrag. På 1950-tallet var det en
del fedre i DDR som betalte bidrag, men det var ikke mulig å få pengene
overført til Norge.
Bidragene ble derfor satt inn på sperret bankkonto
i DDR og ble først utbetalt etter 1975 da det ble
opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og DDR.
Mye er fortsatt ukjent
Vi vet i dag en del om utbredte holdninger overfor
krigsbarn som sådan i det norske folk og hos myndigheter
i etterkrigstiden. Vi vet også noe om hvordan visse grupper
av krigsbarn ble behandlet. For det store flertallet av de
anslagsvis 10 - 12.000 norsk-tyske krigsbarna vet vi imidlertid
svært lite om deres barndom, oppvekst og om hvordan deres
liv har artet seg. Mange har trolig ikke vært særlig
preget av sin bakgrun som krigsbarn mens andre utvilsomt har
hatt store problemer gjennom hele livet.
Situasjonen i dag
Etter at det norske "krigsbarnproblemet" var
mye omtalt i den første etterkrigstiden, var det ganske
stille om krigsbarna gjennom de neste tiårene. Det var
nærmest et tabuemne inntil midt på 1980-tallet.
Da sto flere krigsbarn fram i norske aviser, radio og fjernsyn
og det ble utgitt en bok om de norske krigsbarna. Krigsbarn
ble nå gjennomgående møtt med sympati og
de organiserte seg i en egen organisasjon som i dag har om
lag 700 medlemmer.
Hvem er min far?
I 1986 fikk Norge en ny adopsjonslov som ga adopterte rett til opplysninger om
biologiske foreldre, og intensjonen i denne loven ble også gjort gjeldene
for krigsbarn som ikke var adoptert. Etter dette har flere tusen av de norske
krigsbarna søkt i arkiver og andre steder etter opplysninger om sine
tyske fedre og øvrige familie i Tyskland.
Mange har lyktes i å få god kontakt med familie
i Tyskland, andre har blitt avvist av sin tyske familie mens
atter andre fortsatt søker etter opplysninger.
Myte om avl
Journalister og andre har jevnlig omtalt Lebensborn
institusjoner som rene avlsstasjoner og har påstått
at krigsbarn ble "produsert"
som ledd i Lebensborns rasebaserte avlsprosjekt. Inngående forskning
med bl. a. gjennomgang av flere tusen enkeltsaker har ikke kunnet påvise
noe som helst som bekrefter slike påstander. Alt tyder på at
krigsbarna ble til som følge av helt alminnelige forhold mellom
norske kvinner og tyske soldater. Lebensborn fikk først kontakt
med paret etter at kvinnene var blitt gravide.
Forskning om krigsbarna
Etter at det i 1998 ble framsatt sterke påstander
mot norske myndigheters behandling av krigsbarna i etterkrigstiden,
ble saken også
tatt opp i Stortinget. Regjeringen lovte da å få undersøkt
påstandene skikkelig. dette ble gjort ved at regjeringen ga Norges
forskningsråd i oppdrag å gjennomføre et mindre forskningsprosjekt
for å avklare noen av de påstandene som var framsatt.
Dette Arbeidet resulterte i rapporten "Fiendens Barn" som
ble presentert sommeren 1999.
Rapporten behandlet bl.a. påstander om at den norske
stat i 1959 hadde tatt fra krigsbarna en erstatning på 100
millioner kroner.
Disse påstandene hadde medført
store oppslag i norsk og utenlands presse, men forskningen
viste at de var basert på misforståelser. Det
dreide seg om en vest-tysk erstatning til norske ofre for
nasjonalsosialistiske forfølgelsestiltak og krigsbarn
var ikke omhandlet i den saken.
I rapporten "Fiendens barn" ble det
imidlertid konkludert med at det var behov for ytterligere
forskning med fokus på
krigsbarnas oppvekstvilkår. Regjeringen har senere
fulgt opp denne tilrådingen og har gitt Norges forskningsråd
i oppdrag å gjennomføre et treårs forskningsprosjekt
med en kostnadsramme på seks millioner kroner. Dette
prosjektet startet opp sommeren 2001.
Krigsbarn har anmeldt den norske stat
I løpet av de siste åra er det en god
del krigsbarn som har berettet om en barndom og oppvekst preget
av overgrep og mishandling og av myndigheter som ikke tok ansvar
for å sikre dem skikkelige oppvekstvilkår. Daværende
statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget i sin nyttårstale
for et par
år siden den behandlingen krigsbarna hadde fått, men det
var ikke nok. Nå ar mer enn 150 krigsbarn anmeldt den norske stat
for overgrep og forsømmelse, noe som har fått stor omtale
i både norsk og utenlandsk presse.
Et aktuelt tema i Norge
Etter at de norske krigsbarna igjen "dukket
opp" som fenomen på 1980-tallet har de fått
stor oppmerksomhet i media. De er gjennomgående
møtt
med sympati og forståelse og nå de siste årene
er dette til dels videreutviklet i form av negativt fokus
på norske myndigheters rolle gjennom etterkrigstiden.
Dette har nå toppet seg med krigsbarns rettsak
mot staten. Dagens oppmerksomhet om temaet "krigsbarn" i
Norge inngår i flere strømninger for tiden: Økende
vekt på framstilling av ulike aspekt ved "hverdagsliv"
i norsk forskning om annen verdenskrig, dernest et økt press fra ulike grupper om å få erstatning fra myndighetene for uheldige forhold i barndom og oppvekst og for det tredje en økt oppmerksomhet rettet mot det som oppfattes som negative sider ved etterkrigstidens samfunn, med fokus på myndighetenes ansvar for og behandling av "svake grupper"
|