Berg Arbeidsleir

Allerede høsten 1941 begynte NS-myndighetene å planlegge en konsentrasjonsleir på Berg, noen få kilometer øst for Tønsberg. Den var i drift helt fram til frigjøringen, og det var den eneste fangeleiren i Norge som var drevet av nordmenn.
20. desember 1941 skriver justisminister Sverre Riisnæs et brev til Jonas Lie - sjefen for Politidepartementet. Og her henviser han til en tidligere samtale angående en konsentrasjonsleir på Søndre Berg Gård, som igjen ligger under Jarlsberg hovedgård.
I brevet kan man bl.a. lese: ”Ordfører Bjerck i Tønsberg og fylkingsfører Eivind Wallestad har i lengre tid vært meget interessert i prosjektet og har planene helt klare. De har også gjort klart forslag til kommandant, driftsbestyrer og 4 avdelingsledere.
Jeg synes at arbeidet med ekspropriasjon straks bør tas opp. Ordføreren har gjort foranstaltninger for å sikre materialer for brakkebyggene.”
Bjerck var en sterk pådriver for prosjektet, mens fylkingsføreren for Hirden i Vestfold – Eivind Wallestad – først kom med i planleggingen for fullt i oktober. På dette tidspunktet hadde allerede ordføreren hatt samtaler med Albert Viljam Hagelin og Birger Meidell.
Nå var det imidlertid ikke fritt fram for de ivrige norske nazistene, fordi regimet i Tyskland hadde problemer med å svelge det norske framstøtet. Og i et brev til Jonas Lie datert den 1. mars 1942, gikk sjefen for det tyske politiet - Wilhelm Rediess - i mot planene om opprettelsen av Berg. Han mente tydeligvis at her tråkket nordmennene inn på hans arbeidsområde.
Men de norske nazistene var nidkjære og det endte med at tyskerne ga opp. Dermed kunne Jonas Lie godkjenne byggeplanene den 12. juni 1942.

Quislings hønsegård

Da hadde allerede Quisling omtalt leiren i en tale han framførte på nazistenes pinsestevne 25. mai 1942 i Borre ved Horten. Her gikk han til et hardt utfall mot Jøssingene. De hadde provosert ham og hans drabanter sterkt fordi de gikk med hønseringer i rødt, hvitt og blått på selveste 17. mai dette året.
”Jeg har tatt konsekvensen av dette, og opprettet en hønsegård for dem på Berg ved Tønsberg” sa han bl.a. i sin tale. En tale som ifølge ”Fritt Folk” ble mottatt med stor munterhet.
Dermed var Berg fangeleir en realitet, og den sorterte direkte under NS norske politidepartement.

Leiren var planlagt å huse rundt 3000 fanger, og var i første rekke beregnet på norske motstandere av naziregimet, som for eksempel brysomme jøssinger som protesterte mot regimet på de mest fantasifulle måter. Men Berg ble aldri fullt utbygd. Arbeidet gikk veldig langsomt, og da de norske jødene ble ”plassert” på Berg før videreforsendelse til utryddelsesleirene i Polen og Tyskland, var Berg i en svært dårlig forfatning.
Da de første 60 jødene ankom i øsende regnvær den 26. oktober 1942, var det tre nakne brakker som møtte dem. Her var det ingen ovner, ingen senger, stoler, benker, ikke noe kjøkken, avtreder, eller vann.
Og i løpet av de påfølgende dagene kom det ytterligere 300 jøder. Det sier seg selv at forholdene raskt utviklet seg til en katastrofe. Det gjorde heller ikke saken noe bedre at det var han som hadde tilnavnet ”Udyret” -general Marthinsen som i realiteten hadde ansvaret for leiren, og han hadde ikke informert den øvrige ledelsen om at den første kontingenten med jøder skulle ankomme samme dag.

I boka ”Skyggene fra Quislings hønsegård”, skrevet av Svein Bugge viser han til et kildeskrift av de to tidligere Berg-fangene - Carl Haave og Sverre J. Herstad. Og han skriver om:

”Jødenes inntog”

”Et ekstratog med kuvogner stanset ved Berg, et ødslig sted noen kilometer nordøst for Tønsberg. Dørene ble revet opp og under skrik og brøl fra godt bevæpnede vakter ble de fullpakkede vognene tømt for sitt innhold. Regnet høljet ned. En underlig samling av menn – fra den grønneste ungdom til den gråeste olding – fra 15 til 90 år. I gåsegang, flankert av bevæpnede vaktene, beveget prosesjonen seg framover. Omsider kom de til Berg, tre brakker som lå inne i skogen. Der ble fangene fordelt på rommene. Alt de hadde med seg, unntatt spisebestikk, ble tatt ifra dem og brakt til ”Det hvite hus”, administrasjonsbygningen, som lå om lag 300 meter nedenfor brakkene mot vest. Det meste av effektene kom aldri tilbake til eiermannen..
Haave og Herstad gir en nøktern beskrivelse av de norske jødenes møte med fangeleiren på Berg:
”Den 28. oktober 1942 sto om lag 350 mann oppstilt på jordet overfor Det hvite hus og hørte vaktsjef Lindseths velkomsttale:
”Jøder – det er tidens krav at dere er her. Vi skal ikke terrorisere dere, dere skal få den behandling dere selv ønsker. Og ved ethvert forsøk på flukt vil dere bli fylt med bly, eller det blir tatt andre represalier!”
Han avsluttet talen med å si at hvis noen skulle late vannet måtte de gjøre det med det samme, senere ville det ikke bli høve til det.
Så var det inn igjen i de tomme, kalde brakkene, å innrette seg for den første natten på Berg. Her lå de på kalde gulv, gjennomvåte og uten mulighet til å komme ut. De fikk klar beskjed fra vaktene om at ethvert forsøk på å komme ut ville bli møtt med skudd.
På dagene måtte de jobbe hverdager som søndager fra 07.30 til 20.30, med middag fra 12 til 13.30 Kosten de fikk var et kvart brød om dagen, pluss en halv liter blomstersuppe, og en kopp med surrogatkaffe på morgenen.
Var det noen som prøvde å ta en aldri så liten pause, vanket det ”belønning” i form av en hard straffeeksersis.
(I et brev fra Ministerpresident Quisling til Politidepartementet, datert 29.10.1942, bestemmes det at Berg Interneringsleir i Vestfold skal sortere under Politidepartementet (Sikkerhetspolitiet). Leirens personale skal tilhøre politietaten og de skal lønnes etter regulativet for politiet.)
Jødene var i fangeleiren ca en måned før de ble videresendt. Under denne tiden ble de brukt som slavearbeidere for den videre oppbyggingen av leiren.

Dr. Jervell og Røde Kors

De forferdelige forholdene som rådde i leiren kom også overlege Anton Jervell, og sammen med Røde Kors hjelpeaksjon hindret han at det hele utviklet seg til en katastrofe for de stakkars fangene. I egenskap av formann i Tønsberg krets av Røde Kors henvendte Jervell seg til Wallestad, med tilbud om å hjelpe fangene. Denne svarte imidlertid at de ikke hadde behov for noen hjelp. Men samme dag ringte leirintendant Kjølner og ba om 40 ulltepper. I den forbindelse ønsket Jervell å få se leiren, men dette ble kontant avslått. Men noen dager senere fikk han tillatelse til å komme. Som resultat av dette ble det sendt opp 25 senger, samt en del mat.
Under inspeksjonen så Jervell ganske raskt at de hygieniske forholdene i leiren var under enhver kritikk, og at det var fare for fangenes liv og helse. Da han ønsket å føre tilsynet med hygieniske forholdene fikk han avslag, men han fikk tilsyn med helsestua og de fangene som ble lagt inn der. 17 fanger ble innlagt øyeblikkelig, men han fikk ikke adgang til de andre brakkene.
Dagen etter gjorde han et nytt framstøt i leiren. Da var verken Eivind Wallestad eller Alf Kjølner til stede, så han ble henvist til Leif Lindseth. Han var rasende over Jervells besøk og benyttet samtidig anledningen til å skjelle ut legen på det groveste, samtidig som han i klare ordelag fortalte hvor misfornøyd Wallestad hadde vært for gårdagens besøk. Jervell måtte reise med uforrettet sak, men klarte til slutt å få Wallestads tillatelse til å besøke leiren. Dermed ble det også skaffet en god del mer utstyr til sykestua. Men etter en tid ble Jervell nektet å komme inn i leiren. Det var en lege oppnevnt av SIPO som nå hadde ansvaret. Dermed ble også leiren lukket for Røde Kors fram til sommeren 1944.
Fra 27. januar 1943 ble politiske fanger plassert i interneringsleiren på Berg. På dette tidspunktet var forholdene i leiren var spesielt dårlige. Fangene ble satt til hardt arbeid, samtidig som det var et veldig dårlig kosthold, urenslighet, grusomme avstraffelser og sykdom (skjørbuk, dysenteri og byller). Forholdene ble noe bedre fra april 1943, men fortsatt måtte fangene holde ut sult, straffeeksersis og kjellerarrest. I det siste halvåret før frigjøringen var forholdene relativt gode. 847 mann hadde vært innom leiren fram til 5. mai 1945. I dette tallet er ikke de jødene som ble deportert til Tyskland i 1942. Den siste krigsvinteren var det så mange som 500-600 mann.

Mye råskap

Ifølge fanger som ble overført fra Grini så var overgangen til Berg så voldsom – som å bli hensatt til den svarteste middelalder. Straffemetodene kunne være både utspekulerte og råe ned til minste detalj. De norske fangevokterne hadde tydeligvis gått i en god skole når det gjaldt å demonstrere menneskeforakt på forsvarsløse fanger.
Blant annet måtte de som avstraffelse ha en times hard eksersis med åling i våt søle, for deretter å jobbe med grøftegraving i våte klær. Jevnlig avbrutt av mer åling i søla.
I Svein Bugges bok fortelles det om en spesiell episode som skjedde etter at en vaktmann hadde snappet opp at fangene betegnet konstablene som bødler:
En gjeng fikk ordre om å lesse sanden av noen 5 tonns lastebiler som var kjørt fram. Tre mann på hver bil skulle klare jobben på fem minutter. Dette lot seg jo ikke gjøre, og resultatet var som vanlig spark og slag, og kolben ble flittig brukt. Endelig ble da klokken fem denne dagen også. Utkjørte og våte kom de hjem til brakka. De var likevel glade, for nå var det slutt for i dag tenkte de. Men det skulle vise seg at det som var hendt bare var ouverturen. Ikke før var de kommet inn, så gikk signalet til oppstiling. Først i brakkegangen. Der ble den som hadde kalt konstablene bødler, av lagfører Hansen provosert til å tilstå. Ingen meldte seg. Så kommer selveste Lindseth inn og kommanderer alle ut. Der settes leirbilens lykter mot dem og Lindseth inntar sin karakteristiske skrevende stilling med hendene på hoftene. ” Nå – forbanna pakk!” var innledningen til en tale som var spekket med skjellsord og eder. Så kom ordren om at brakke 2 som sto på pilarer skulle fylles under med gresstorv. Torven lå i hauger som først var frosset til telekladder. Et påfølgende mildvær hadde tint opp en del slik at det var en blanding av tele og gjørme. På spørsmål om å få utlevert verktøy brølte Lindseth: ”Nei, dere skal grave den fram med hendene så blodet skal sprute av fingrene!”
I lysskjæret fra bilen begynte så forestilingen. 10 – 12 konstabler var troppet opp for anledningen. Og disse herrer sparte seg ikke. Under huiing og banning haglet det med slag og spark. Ofte måtte ofrene, når de hadde fått løsnet en klump, åle i søle bort til brakka med den. Og for at de skulle komme riktig godt nedi sto konstablene oppå ryggen til dem. En av fangene ble liggende besvimt. Beskyttet av mørket slepte kameratene ham bak en torvhaug for at djevlene ikke skulle få tak i ham. Det hele var et uvær av brøl, eder og skjellsord, innimellom krydret med geværskudd. Det makabre skuespillet varte i tre timer. Da var det flere som måtte legges inn på sykestua.”

”Det er jo bare jøder!”

Det var 760 norske jøder som ble sendt fra Norge til utryddelse i Polen og Tyskland. Disse jødene kom fra hele landet, men ca hver tredje ble sendt via Berg.
Haave og Herstad beskriver jødetransporten fra Berg-leiren: ”Den uhyggelige natten til 27. november 1942 har for alltid etset seg in i de overlevendes sinn som en svart skygge. Om lag 280 ble plukket ut, skilt fra pårørende og venner og sendt til utslettelse i Tyskland. Fem av disse, skulle som ved et mirakel, komme fra det med livet.
Den 26. om kvelden var det appell. Denne ebbet imidlertid ut uten at noe hendte, og fangene ble sendt inn igjen. Men det lå noe truende i luften. Denne følelsen ble ytterligere forsterket ved en historie som et par av vokterne brygget sammen: At de allierte hadde gjort invasjon og at belegget på Berg av den grunn ville bli forflyttet i løpet av natten. Selv om alle var klar over at dette var en skrøne, så hadde den sin virkning. Klokka fire på morgenen fikk hver utlevert to brød og seks sildekaker. Da skjønte alle at det foresto en lang reise. Og da det kom ordre om at yttertøy, gummistøvler og beksømstøvler skulle bli igjen, var det klart at det gjaldt en reise ut av landet. Så kom appellen. Som dyr ble fangene drevet ut i mørket. Da det gikk litt for sent for de syke, skar Lindseths stemme gjennom til lagføreren: ”Se å få dem ut” Det er jo bare jøder!”
Enkelte var så syke at de måtte bæres på bårer. De ble plassert på linjen med de andre. Så begynte navneoppropet. I lysskjæret fra lyktene på Wallestads bil foregikk sorteringen. Alle som var gift med jødiske kvinner og de ugifte ble stilt sammen. De ”arisk” gifte kom for seg. Den som sier han er gift arisk og ikke er det, blir skutt, sa Lindseth.
Da denne dystre seremonien var over, ble den første og største gruppen kommandert i marsj nedover mot jernbanelinjen. Den lange, tause rekken av forsvant inn i mørket med sykebårene mellom seg. Lyden av ett og annet brøl fra vaktene var det eneste som vendte tilbake til dem som sto igjen. Der ble de stående til klokka 9 på formiddagen. Da måtte de bære sakene til dem som var reist, ned til Det hvite hus, hvoretter de ble sendt inn på brakka med følgende beskjed: ”Heretter skal det faen skjæra meg arbeides.” Så langt Haave og Herstad.
Senere fikk de gjenværende jødene virkelig kjenne hvordan de norske nazistene praktiserte ”herrefolkets” straffemetoder. De ble drevet hardt og måtte åle seg i søledammer, over kvisthauger og steinrøyser, og gjennom hauger av grisemøkk

Kai Samuel Josef Feinberg

Var en av de norske jødene, og han forteller om oppholdet på Berg:
”Etter et døgn på Bredtveit fengsel gikk turen til Berg leir ved Tønsberg. Vår oppgave var å bygge opp anlegget til det som skule bli en konsentrasjonsleir. Det var norsk hird som var vakter på Berg. De ropte og skrek og kommanderte oss til å krype i søla. Den fysiske mishandlingen var likevel ikke det verste. Det som gjorde mest vondt var erkjennelsen av at vi, som til nå hadde levd et godt liv på linje med andre nordmenn, over natten var redusert til undermennesker. Oppholdet på Berg var jævlig. Ingen tvil om det. Men sammenliknet med det jeg senere skulle oppleve, var dette den reneste feriekoloni.” (Fra Arnt Stefansens bok – ”Kai Feinberg – Fange nr 79108 vender tilbake”)

Herman Sachnowitz

”Vi var den første norske jødiske familien som kom til Berg. Ennå var det bare to nordmenn vi hadde med å gjøre. Sjefene for leiren var to nidkjære nazister, Eivind Wallestad og Leif Lindseth. Vaktene var norske hirdmenn…

Dagen etter fikk vi en svak føling med hva vi hadde i vente. Vi kunne vel være et par hundre jøder på Berg da, og for første gang fikk vi besøk av en SS-offiser. Han brølte og skrek og sparket og slo, og straks begynte en del av hirdfolkene å ta etter. Det var opprørende å se hvor lærevillige de var, og hvor ufølsomme de kunne være overfor synet av vold og brutalitet…

I Oslo gikk fangene om bord i det tyske skipet ”Donau”. Her har Georg W. Fossum i hemmelighet fotografert skipet på kaia i Oslo torsdag 26. november 1942. og innlastingen av 530 jøder

Jeg ble stengt inne i et enerom på lasarettet. Det var lem for vinduet. Jeg ble grepet av panikk og gikk løs på vegger og dører med bare nevene, hamret og skrek hele natten, men ingen lukket opp. Jeg var fremdeles syk og kraftløs etter operasjonen, og iblant måtte jeg hvile. Da merket jeg det, akkurat som en hund værer noe den ikke liker. Det var en merkelig aktivitet i luften. Noe foregikk. Ett eller annet hendte der ute i mørket. Men hva? Det var nifst. Jeg formelig luktet uhyggen.
Klokken fire om morgenen måtte vi stille på appellplassen. Jeg traff far og de andre, og rakk så vidt å fortelle de få nyhetene jeg hadde. Så var det oppstiling og avmarsj til Sem stasjon, der et tog sto klart til å ta imot oss. Som sauer ble vi drevet inn i vognene.. ( Fra boka ”Det angår også deg”)

Jøder sendt fra Berg

Her er den komplette listen over jødiske fanger som ble sendt fra Berg krigsfangeleir til utryddelse i naziregimets leirer:
Mot alle odds var det syv av dem som overlevde krigens redsler med livet i behold, og disse syv er merket med *

Aboch, Abraham Marcus
Adler, Ernst Joseph
Alexander, Leo Louis
Aronstam, Menasse
Arsch, Josef Abraham
Arsch, Moritz
Arsch, Tanchum
* Asberg, Benno
Baitz, Gabriel
Bassechis, Max
Becker, David
Becker, Hermann
Becker, Hillin
Becker, Moritz
Bekker, Josef
Berenhaut, Bernhard Israel
Berg, Ruben
Bergmann, David
Bergmann, Moses Martin
Berkovitz, Adolf
Bernstein, Abraham
Bernstein, Enst Sigmund
Bernstein, Mauritz Gotthard
Bernstein, Samuel
Bernstein, Seiki
Bersohn, Davis Heimann
Bersohn, Isak Meyer
Bersohn Marcus Alexander
Bild, Hermann
Bild, Lars Leopold
Bild, Phillip Moses
Bodd, Arvid
Bodd, Bjørn
Bodd, Moritz Meyer Heimann
Bodd, Oscar Bernhard
Bodd, Salomon
Bogomolno, Salomon
Borinski, Paul
Boröchstein, Daniel
Boröchstein, Herberth
Boröchstein, Rolf
Boröchstein, Werner
Braude, Bengel B.
Braude Harry D.
Braude, Isak Josef
Claes, Daniel
Damelin, Benno
Damelin, Israel
Dauss, Franz
Davidsen, Bernhard
Davidsen, David
Davidsen, Mikael
Davidsen, Simaon
Dickmann, Hermann David
Dickmann, Meyer Fischel
Dickmann, Sigurd
Dobkes, Kjell
Dobkes, Moses
Dworsky, Arvid
Dworsky, Asrid Bernhard
Dworsky, Samuel
Ebstein, Elias
Ebstein, Josef
Egelstein, Abraham
Eidenbom, Julius
Einsiger, Walter
Eiris, Jacob
Eisen, Leon
Elias, Ludvik Israel
Epstein, Berthold Israel
Fein, Julius
Feinberg, Hermann
* Feinberg, Kai Samuel Josef
Feinberg, Martin
Feinsilber, Isak
Fischel, Emanuel
Fischel, Erwin Israel
Fischel, Hans Erik
Fischer, Emanuel
Fischer, Hermann Hirch
Flanter, Sale
Fleischmann, Michael
Fried, Abraham Jacob
Friedmann, Benjamin Fritjof
Gedanken, Bjørn Jonny
Gedanken, Hermann David
Gedanken, Josef
Gittelsen, Israel Jacob
Glick, Isak
Glickman, David Jacob
Goldberg, Gustav
Gosldschmidt, Victor Moritz
Goldvasser, Alf Abel
Goldvasser, Sigmund
Goldvasser, Simon
Gordon, Jonny Bernhard
Gorwitz, Adolf
Gorwitz, Bjarne
Gorwitz, Elias
Gorwitz, Hermann
Gorwitz, Leopold
Gosias, Phillip
Graf, Tiber
Gross, Israel
Gruder, Felix
Gunst, Emil
Hirsch, Jacob
Hirsch, Rolf
Hurwitz, Arvid Moritz
Hurwitz, Bernhard Josef
Hurwitz, Gabriel
Hurwitz, Josef
Hurwitz, Meyer
Hurwitz, Salomon
Huzar, Paul
Isaksen, Aron
Isaksen, Hermann
Isakse, Isak Leiser
Iskin, Awschy
Jacubowitz, Rudolf
Jaffe, Arnold
Jaffe, Isak
Jaffe, Leopold
Jaffe, Markus
Jaffe, Mende
Jaffe, Robert
Jaffe, Rudolf
Jaffe, Samson
Jellinek, Hans Israel
Jelaarwitz, Isak Leib
Jelo, Hermann
Jelo, Fillip David
Jossef, David
Jossef, Selmer Samuel
Joseph, Hermann
* Kahan, Moritz
Kammick, Beer
Kanter, Jonas
Kapplan, Isak
Karpol, Samuel
Katz, Moses
Kemmick, Jacob
Kermann, Charles Abraham,
Kermann, Isak
Kermann, Markus
Kermann, Morris
Kerner, Jacob Isak
Kletzewsky, Bernhard
Knøpfler, Ernst
Kohlin, Benjamin
Koklin, Georg Emil
Koklin, Julius
Kolmitzansky, Henrik
Kraast, Adolf
Kranik, Arne
Krausy, Eugen Israel
Krupp, Bernhard
Krupp, Hermann
Krupp, Isak
Krupp Leopold
Krupp, Moses
Krøner, Philip
Lahn, Abel
Lahn, Hermann
Lahn, Oscar
Laksov, Håkon
Landau, Herman Isak
Løvy, Fritz Gustav
Lewenstein, Benjamin
Lewenstein, Bjørn Meyer
Lewenstein, Heimann Josef
Lewenstein, Salomon
Lewenthal, Benjamin Marcus
Lewenthal, Isak
Lewinsohn, Hermann
Lewinson, Simon Mauritz
Libowitz, David
Loewy, Fritz
London, Marcus
Lurje, Marcus
Løgård, Leo
Mahler, Abraham
Medwedjew, Julius
Meieranovsky, Charles
Meieranovsky, Moritz
Meiran, Jacob Bernhard
Melzer, Ludvig
Meszansky, Martin
Michel, Heinz A. H. Israel
Milamed, Hermann
Miler, bernhard
Minster, Josef
Mogelowsky, Elias Wulf Rolf
Mollet, Leopold Moritz
Moritz, Aksel Marcus
Moritz, Ben Abraham
Nachensohn, Gütman
Nachensohn, Henry Kalmann
Nachensohn, Samuel
* Nachtstern, Moritz
Notkewitz, Gustav
Oster, Max
Pajkin, Isja
Pajkin, Ivar
Paltiel, Idar Israel
Pintzow, Michael Wullf
Pintzow, Ruben
Pintzow, Samuel Jacob
Plavnik, Oskar
Plesansky, Isak
Plesansky, Mauritz
Prager, Emeric
Rabinowitz, Herchel
Ramm, Bernhard
Ramson, Abraham
Ramsom, Benno
Raskow, Joseph
Rechenberg, Georg
Reichmann, Arne
Reichmann, David Michael
Reichmann, Nathan
Reichwald, Hans
Reichwald, Jacob
Reiff, Abel
Reiff, Leopold Wullf
Roos, Mauritz von
Rosenberg, Ignatz
Rosenblum, Lesser
Rothmann, Leopold
Rothmann, Max Wullf
Rubinstein, Oscar
Rubinstein, Victor
Sachnowitz, Elias
Sachnowitz, Frank
* Sachnowitz, Herman
Sachnowitz, Israel
Sachnowitz, Martin
Sachnowitz, Samuel
Saenger, Max August Israel
Salomon, Emil
Salomon, Hans
Samersaw, William
* Savosnick, Robert
Schacht, Adolf Gabriel
Schacht, Harry
Schacht, Salomon
Schapow, Isak
Schapow, Salomon
Scharff, Aleksander
Scharff, Jacob
Scharff, Julius Meilach
Schechter, Joseph
Scheer, Harry
Schermann, Charles
Schermann, Moritz Moses
Schermann, Oscar
Schinberg, Moritz
Schreiber, Hans
Segal, Leopold
Saligmann, Erik Otto
Saligmann, Richard S.
Saligmann, Rolf S
Shotland, Isak
Siew, Joseph
Silber, Felix
Smith, Finn
Smith, Hans Lauritz
Smith, Israel
Spielmann, Paul Israel
Steinfeld, Jacob
Steinmann, Lillegutt
* Steinmann, Samuel L.
Steinsapir, Leopold
Steinsapir, Moritz
Steinsapir, Robert
Stiris, Markus
Türkheimer, Fritz
Wainer, Jony Moritz
Wainer, Nathan Salomon
Watcmann, Arthur
Watcmann, Philip Sam.
Weiner, Friedrich Israel
Weinstock, Josef
Weiss, Stefan
Wolff, Ernst
Wullf, Harry

Både under arrestasjonene av jøder 26. oktober og 26. november 1942 var hirden og Germanske SS Norge med som utkalt ekstramannskap. Mange som på dette tidspunkt deltok i disse paramilitære enhetene, hadde tidligere vært ved fronten. Flere frontkjempere var dessuten med på aksjonen i egenskap av deres stilling i Statspolitiet. De utkalte mannskapene fra Germanske SS og hirden fikk betalt for sin innsats: 20 kroner for aksjonen 26. oktober, da jødiske menn ble tatt, og 40 kroner for den mer omfattende og kanskje også mer "krevende" aksjonen mot kvinner og barn 26. november.

Josef Michael Borøchstein

Det var i denne leiren, underlagt NS-styret, at jødiske menn i såkalte "blandingsekteskap" ble holdt helt til mai 1945. Disse rundt 60 jødene ble utsatt for fysisk og psykisk overlast i over to og et halvt år av sine fangevoktere.
En av disse var Josef Michael Borøchstein. Han kom opprinelig fra Litauen, hvor han vokste opp sammen med flere søsken. Deres største ønske var å kunne emigrere til USA. Men de hadde ikke noen midler til å kunne realisere disse drømmene, så det endte opp med at de pakket ned ting som de trodde at folk kunne trenge, og bega seg ut på landeveien som kremmere. Noe av det Josef fryktet mest var å bli innkalt til militærtjeneste i Litauen. Der var det vanlig at de jødiske guttene ble sendt til Sibir, og ryktene fortalte at tjenesten varte i bortimot 25 år. Mange av mennene kom aldri tilbake fra denne tjenesten. Etter mange viderverdigheter klarte Josef å komme til Norge.
Nærmere bestemt i 1905. Med seg hadde han broren Abraham på 14 år og søsteren Sara på 12. Og nå ble det Sara som stelte for de to guttene. At Josef etter hvert avtjente verneplikten i Norge, synes han var helt greit, for nå følte han seg som et fullverdig medlem av det norske samfunnet. På lik linje med sine jevnaldrende kamerater.
Etter hvert startet han opp som handelsreisende i Nord-Norge, og bygde opp sin egen herrekonfeksjon i Kristiansund. Her giftet han seg for øvrig med Anna Marie Aakvik ikke var av jødisk herkomst. Sammen bygde opp en trygg tilværelse.
Men så kom annen verdenskrig, og snudde opp ned på deres tilværelse. De kjente gradvis hvordan frykten grep mer og mer tak i dem når de så hvordan Hitler og hans medløpere behandlet jødene rundt om i Europa. Etter hvert skulle det vise seg at heller ikke Norge ble spart for slike ugjerninger.
De klamret seg vissheten om at Josef nå var blitt norsk statsborger. Men i 1942 ble han hentet av politiet og ført i arrest. Fordi han var gift med en kristen kvinne, slapp han å bli sendt til utslettelse i en av naziregimets leire. I stedet ble han sendt til internering på Berg ved Tønsberg, hvor han satt fram til frigjøringen.
Selv om Josef kunne glede seg over at krigen var slutt, var han likevel merket av tragedien – Broren Abraham og hele hans familie var drept i Auschwitz. 56 slektninger var drept av naziregimet.

Straff fra 6 måneder til livsvarig tvangsarbeid

Blant konsentrasjonsleirvaktene i Berg-leiren utenfor Tønsberg var det også flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Da leiren ble befridd ble også voktere og ledere innhentet av fortiden, og rettssakene mot dem ble viet stor oppmerksomhet
Tre av de norske leirlederne tiltalt for sine ugjerninger med påstand om dødsstraff. Men dette ble omgjort til livsvarig tvangsarbeid.
Eivind Wallestad, Leif Lindseth og Johan Hüttner ble alle dømt til livsvarig tvangsarbeid. Ved Høyesterett. Deretter fulgtes skalaen fra 20 til 3 ½ års tvangsarbeid på de andre som hadde hatt ansvaret for driften av leiren.

Biografier og bøker

Etter krigen ble det utgitt flere bøker om noen av disse fangene, og du kan lese om dem i:

Bugge, Svein: ”I skyggene av Quislings hønsegård”
Færder Forlag

Feinberg, Kai: ”Kai Feinberg – Fange nr. 79108 vender tilbake”
Skrevet av Arnt Stefansen ,
Cappelen Forlag

Sachnowitz, Hermann: ”Det angår også deg.”
Cappelen Forlag
Les mer om Herman Sachnowitz her

Savosnick, Robert: ”Jeg ville ikke dø” Aktive Fredsreisers Forlag
Les mer om Robert Savosnick her