Av Finn Molvig
Nazismens fremvekst og Tysklands
okkupasjon av Norge.
Tysklands nederlag i verdenskrigen 1914-18 medførte
store politiske rystelser i den tyske nasjon. De seirende
alliertes fredsbetingelser var harde. Landet, som hadde gått
inn i krigen som et keiserrike, ble republikk. Etter en periode
med sterk politisk uro, ble Weimarforfatningen vedtatt i
august 1919.
Arbeidsløsheten og den sosiale nød
var imidlertid ekstremt høy. Pengesystemet brøt
fullstendig sammen. I dette klima ble det grobunn for det
nystiftede ”nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti”,
med Adolf Hitler som leder. Han var opprinnelig
østerriksk statsborger, men hadde deltatt som frivillig
i den tyske armeen i 1914-18. Partiets program fra 1920,
nasjonalsosialismen (nazismen), som hadde som mål å erobre
den politiske makt i Tyskland, avskaffe demokratiet og ta
revansj for nederlaget i 1918, sto uforandret til Tysklands
kapitulasjon i 1945. Partiets ideologiske program var tuftet
på en raseteori, hvor germanerne sto øverst
og jøder og sigøynere nederst. Visse svake
grupper, som for eksempel mentalt tilbakestående, hadde
heller ikke livets rett. Partiet lyktes etter hvert i å markere
seg som et opposisjonsparti i Riksdagen.
I slutten av januar 1933, etter at den sittende regjering
hadde fått Riksdagens flertall mot seg, fikk Hitler
som leder for Riksdagens største parti, i oppdrag å danne
en samlingsregjering. Hitler overtok som Rikskansler (statsminister)
30. januar 1933.
Etter en måned som Rikskansler fikk han, bl. a. med
henvisning til en brann i Riksdagsbygningen, den aldrende
president Hindenburg til å benytte sin president-fullmakt
til å sette ut i livet
”Nødforordningen for å beskytte det tyske
rike og det tyske folk”. Forordningen satte deler av
forfatningen midlertidig ut av kraft, bl. a. den enkelte
borgers rett til ikke å bli fengslet uten lov og dom.
Det åpnet for etablering av en rekke interneringsformer,
slik som konsentrasjonsleirer og ghettoer. Det ble innført
pressesensur og kontroll med all forenings- og forsamlingsvirksomhet.
Brev ble sensurert og telefon avlyttet.
Da president Hindenburg døde i 1934, unnlot Hitlers
regjering
å utlyse valg av ny president, slik forfatningen foreskrev.
Hitler lot seg utnevne til både Fører og Rikskansler,
samtidig som han ble sjef over de militære styrker.
Offiserer og menige måtte sverge lydighet til ham personlig.
Dermed var Hitlers diktatoriske makt over den tyske stat
og det tyske folk absolutt, og den varte frem til hans selvmord
noen dager før Tysklands endelige sammenbrudd i mai
1945.
Hitler og hans halvmilitære partiapparat begynte allerede
ved maktovertakelsen i 1933 å trakassere og arrestere
sine politiske motstandere, først og fremst kommunister
og sosialdemokrater. Jødene ble utpekt som politisk
hovedfiende. De ble plaget og forfulgt, og mange ble arrestert
allerede i denne tidlige fase.
Arrestasjoner av menn og kvinner som, med rette eller urette,
ble anklaget for å opponere eller gjøre motstand,
nådde snart et slikt omfang at det måtte etableres
egne fangeleire. Allerede i 1933 kom konsentrasjonsleiren
Dachau, i 1936 Sachsenhausen, i 1937 Buchenwald, i 1938 Mauthausen
og i 1939 kvinneleiren Ravensbrüch. Så langt var
de fylt med tyske borgere som det nye nazi-regimet ville
ha av veien. Det var ingen rettssikkerhet. Hitler hadde full
kontroll over domstolene. Tortur, brutalitet og henrettelser
hørte til dagens orden i fengsler og leirer. I tillegg
til hardt arbeid, var forpleiningen minimal. De som overlevde
ble vanligvis sittende frem til nazismens sammenbrudd i 1945.
Det hører også med at kriminelle og asosiale
fanger bevisst ble blandet sammen med fanger som var arrestert
av politiske, etniske eller andre grunner.
I løpet av få år bygde Hitler og hans
maktapparat, i samarbeid med offiserskorpset og industrien,
opp en sterk og offensiv krigsmakt. Han hadde utvilsomt også tilslutning
til sin politikk fra et klart flertall av det tyske folk.
Arbeidsløsheten forsvant, og sammenlikningen med kaos
og nød på 20-tallet og tidlig på 30-tallet
falt ut til nasjonalsosialismens fordel. Hemmelig politi,
med makt til å overvåke både det offentlige
og private liv, og konsentrasjonsleirer og tukthus, hvor
ingen utenforstående hadde innsyn, kvelte etter hvert
de fleste tilløp til aktiv motstand. Etter å ha
sikret seg Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia,
invaderte Tyskland 1.september 1939 Polen, for øvrig
etter først
å ha inngått avtale med Sovjetunionen om en deling.
England og Frankrike svarte med å erklære Tyskland
krig. Innledningen til det som skulle bli Den annen verdenskrig,
var i gang. 9. april 1940 kom turen til Danmark og Norge.
Mens kampene ennå raste i Nord-Norge, gikk tyskerne
til offensiv mot de franske og britiske styrker i vest og
overmannet raskt Frankrike, samtidig som også Nederland,
Belgia og Luxemburg ble okkupert. Britene fikk reddet restene
av sitt ekspedisjonskorps tilbake over Kanalen, og gjorde
seg klare til å forsvare øyriket. I et gigantisk
luftslag om Storbritannia i august-september greide de britiske
jagerflyene å få overtaket i luften, slik at
Hitler måtte oppgi sitt forsett om å sikre seg
også denne triumfen. Sommeren etter kom angrepet på Sovjetunionen,
som skulle sikre Tyskland ”livsrom” østover.
Da så Japan i desember 1941 angrep USA i Stillehavet,
og også Hitler erklærte USA krig, var Den annen
verdenskrig et faktum. Den varte i 6 år.
Det system for undertrykkelse som nazistene hadde utviklet
i sitt eget land, ble raskt etablert i de okkuperte områder.
Avdelinger av Gestapo (det hemmelige statspoliti) fulgte
i helene på de tyske tropper. De ble supplert med samarbeidsvillige
lokale tilhengere av Tyskland og nazismen. Angivere, enten
de var politisk eller økonomisk motivert, bidro til
undertrykkelsens effektivitet. Fengslene ble fylt og konsentrasjonsleirer
ble etablert. Dette gjaldt også i Norge.
Da Hitler natten til 9. april 1940 sendte sine krigs- og
troppetransportskip og sine fly inn mot Norge, hadde han
ikke regnet med nevneverdig norsk motstand. Norge var dårlig
forberedt på krig, men hans ultimatum ble avslått
av Regjeringen og Kongen. Norske styrker tok opp kampen.
Sør-Norge ble forholdsvis raskt besatt, men motstanden
i Nord-Norge var seig. Da de engelske og franske styrker
som var satt inn i Nord-Norge, ble trukket tilbake for å forsvare
sine egne land, måtte også Nord-Norge oppgis.
Kongen og Regjeringen forlot landet 7. juni 1940, for å fortsette
kampen fra England.
Med okkupasjonen av Norge hadde Tyskland sikret seg viktige
flåte- og flybaser, foruten industri og råstoffer
for sin krigføring. Nord-Norge ble et viktig oppmarsjområde
for den tyske hær i det planlagte angrep mot Sovjetunionen.
Men det var også et nasjonalsosialistisk misjonerende
element ved besettelsen av Norge. Det passet inn i Hitlers
rasebaserte drøm om det stor-germanske rike. Hitlers
representant i det besatte Norge, Reichskommissar Josef Terboven,
hadde som oppdrag ikke bare å
sørge for at nordmennene innordnet seg okkupasjonsmaktens
militære krav, men at de også tilpasset seg nasjonalsosialistisk
ideologi og samfunnsystem. Dette passet inn i de politiske
ambisjoner hos Vidkun Quisling og andre toneangivende innen
hans lille parti Nasjonal Samling. Samtidig som angriperen
satte fot på norsk jord, var Quisling klar til overta
styringen av Norge, men okkupasjonsmakten var ennå
ikke klar til å slippe ham helt til.
De første måneder etter det militære
nederlaget var folk flest preget av sjokk og forvirring.
Det politiske bilde i Oslo var kaotisk. Det ble forsøkt
forhandlinger mellom Stortingets presidentskap og okkupanten
om et begrenset norsk selvstyre i form av et riksråd,
endog under den forutsetning at Kongen ble avsatt. Da rikskommissar
Terboven innså at han ikke fikk en politisk løsning
basert på elementer fra det eksisterende norske politiske
system, brøt han forhandlingene og nedsatte et kommissarisk
råd, med utvalgte norske nasjonalsosialister til å bestyre
departementene. Samtidig forbød han alle politiske
partier, bortsett fra Nasjonal Samling. Dette var i september
1940. Partiet og dets fører, Vidkun Quisling, kunne
nå med eget og Terbovens maktapparat ta fatt på
oppgaven å nazifisere både samfunnsystemet og
det norske folk. Operasjonen gikk under navnet ”nyordningen”. Å
motarbeide dette skulle bli det ene hovedområde for
motstand under okkupasjonen. Det andre hovedområde
gjaldt motstand av militær karakter. Det var fra første
stund klart at frigjøringen av Norge måtte komme
utenfra, hvor Storbritannia inntil videre sto alene som Tysklands
motstander. I Norge satte de tyske styrker seg godt fast
over hele landet, med utbygging av krigshavner, kanonstillinger
og flyplasser. I krigens videre utvikling hadde den tyske
krigsmaskin fremgang på de fleste fronter helt frem
til årsskiftet 1942-43. Det var dystre år og
usikre fremtidsutsikter for den norske befolkning,
Motstand og arrestasjoner.
Arbeidslivet kom etter hvert i gang igjen i løpet
av høsten 1940. Tyskernes mange byggearbeider bidro
til arbeidsplasser, men den store krigsmaskinen trakk tungt
på landets ressurser. Den materielle siden av livet
ble gradvis vanskeligere. Etter som måneder og
år gikk, ble matrasjonene knappere og mot slutten av
krigen var det mangel på stort sett alt. Innen den
enkelte familie var det husmødrene som fikk den største
belastningen.
Hitler hadde gitt Terboven fullmakt til gjennom forordninger å
endre den norske rettsorden. Slike forordninger kom tidlig.
Det ble slått ned på alle former for demonstrasjon
mot besettelsesmakten. Det var streng sensur. En rekke
aviser ble stanset helt.
De kommissariske statsrådene, som sorterte direkte
under rikskommissar Terboven, og NS på sin side, gikk
i gang med å sette ut i livet sine ambisiøse
planer for nyordningen av det norske samfunn. De hadde kontroll
over så vel politi som domstoler. Men med de mange
nazifiseringsfremstøt økte også forståelsen
ute i folket av at man, i tillegg til de militære realiteter,
også sto overfor en alvorlig trussel mot de grunnleggende
verdier i det norske demokrati. Gårsdagens politiske,
faglige og religiøse uoverensstemmelser kom i et nytt
perspektiv, de var ikke lenger så
viktige. Det utviklet seg et skille mellom folk flest og
tilhengerne av den linje Nasjonal Samling sto for. Dette
parti, som i august 1940 bare hadde noe over 4.000 medlemmer,
nådde aldri opp i mer enn noe over 43.000. I tillegg
kom et uklart antall medløpere av ulike slag. Oppslutning
om den tyskvennlige fløyen kan ha fortonet seg som
fristende i de første par krigsår da Tyskland
hadde militær fremgang. Ikke desto mindre var det nettopp
i disse årene motstandsviljen i folket manifisterte
seg og slo rot.
Det første brede nazistiske fremstøt kom allerede
høsten 1940, mot idrettsorganisasjonene. Det ble besvart
med idrettsstreik, som varte krigen ut. Overgrep mot den
norske rettsoppfatning førte til at Høyesterett
nedla sine embeter. Forsøk på
å styre Kirken fikk som svar at prestene nedla sine
embeter. Ledere innen nærings- og fagorganisasjoner
ble avsatt, mange arrestert, og nazister satt inn i deres
sted. Der ble svaret ofte utmelding.
Fremstøtene for systematisk nazifisering av skolevesenet
ble dramatisk. Lærerne skulle tvinges inn i en naziledet
ny organisajon og dessuten forplikte seg til lojalitet overfor
de nye makthavere i landet. Dette satte lærerne seg
imot. Våren 1942 ble 1000 lærere arrestert. 500
av dem ble sendt nordover fra Trondheim, stuet sammen under
kummerlige forhold i et gammelt skip. De endte i Kirkenes,
hvor de ble satt til hardt fysisk arbeid. Men allerede samme
høst innså nazistene at de ikke kom noen vei.
Lærerne ble sendt sørover igjen og sluppet fri.
Senere kom forsøket på å mobilisere mannlig
ungdom i vernepliktig alder. Da var hjemmefronten godt organisert.
På alle disse områder mislyktes Nasjonal Samling.
Den organiserte motstand kan grovt deles inn i to hovedområder,
militært og sivilt, men de gikk ofte over i hverandre,
ikke minst i den første tiden. For de nazistiske makthavere
var dette illegal, d.v.s. ulovlig virksomhet. I motstandsbevegelsen
og blant folk flest, ble uttrykket gjennom de fem besettelses-årene
oppfattet i positiv forstand. Motstandsarbeidet begynte vanligvis
som små illegale grupper, satt i gang etter initiativ
av enkeltpersoner. Det måtte nødvendigvis bli
vanskelig å samordne slike grupper, da det jo var et
viktig poeng å ikke eksponere sin identitet overfor
uvedkommende, og slett ikke de nazistiske myndigheter. Utviklingen
frem til det vi kjenner som Hjemmefronten, med Milorg og
Sivorg som operative organer, tok tid. Nordmenn hadde dessuten
ingen erfaring med illegalt arbeid. Det ble gjort mange feil,
ikke minst i de første årene. Grupper ble revet
opp gjennom arrestasjoner og flukt, men nye ble dannet. Det
tyske Sikkerhetspolitiet, med Gestapo, som hadde lang erfaring
i
å bekjempe slike aktiviteter, samarbeidet med norske
medløpere. Fra 1. juli 1941 ble det en deling av politiet
i Ordenspolitiet, fortsatt under nazistisk ledelse, og det
hel-nazistiske Statspolitiet, som arbeidet hånd i hånd
med Gestapo. Selv om de aller fleste nordmenn sto solidarisk
bak den aktive motstandsbevegelsen, representerte angivere
eller løsmunnede hele tiden en stor fare. De forårsaket
mange tragedier.
På den militære siden sto kommandosoldatene
fra Kompani Linge, som kom over fra England på spesialoppdrag,
for den mest profesjonelle innsatsen. Det gjaldt både
sabotasjeaksjoner og som instruktører for Milorg.
En viktig og spesielt utsatt gruppe var radio-operatørene
som holdt kontakten med England. Etterretning om tyske bevegelser,
for eksempel kysttrafikken, hadde gjennom hele krigen høy
militær verdi. Kommunistiske grupper begynte tidlig
med sabotasje. De mange militær-grupper som etter hvert
ble etablert rundt om i landet og samlet i Milorg, forberedte
seg til sluttkampen med trening, våpeninstruksjon osv.
Etter hvert fikk de forsyninger av våpen, ikke minst
gjennom flyslipp. Mot slutten kom sabotasje også på Milorgs
program.
På den sivile siden var oppgaven å motarbeide
nazifisering og oppslutning om NS. Denne holdningskampen
spente over en meget bred front og pågikk like til
krigens slutt, selv om den nådde klimaks allerede i
første halvår 1942. Ikke minst alliansen hjem,
skole og kirke viste seg for sterk for naziregimet. Et annet
viktig anliggende de siste par år var å hindre
utskrivning av norsk ungdom til arbeidstjeneste, som igjen
hadde potensiale for overføring til tysk krigstjeneste.
På flere områder hadde den militære og
sivile motstand parallelle eller felles oppgaver. Det gjaldt
for eksempel hjelp til personer som var ettersøkt
av nazipolitiet. Å få
en person eller familie over til Sverige var farefullt ikke
bare for den ettersøkte, men selvsagt også for
hjelpeapparatet. Det krevdes dekningssteder, transportruter
og loser. Falske papirer og identitetsbevis måtte skaffes.
Antallet som flyktet til Sverige i løpet av krigen
kom opp i ca. 45.000. Fra Vestlandet kom ca. 3.500 seg over
Nordsjøen til England.
En viktig kilde for folk flest til å holde seg oppdatert
om utviklingen så vel hjemme som ute, var de daglige
sendingene på norsk over London radio. For å stanse
denne nyhetskanalen bestemte Terboven høsten 1941
at alle radioapparater skulle inndras. Det ble streng straff
for å lytte på radio. Mottrekket ble et skred
av illegale aviser, laget av personer som tok risikoen med å beholde
apparatet. En illegal avis besto vanligvis av et enkelt ark,
noen skrevet på skrivemaskin med gjennomslag, andre
stensilert i et betydelig antall. Noen få ble endog
trykket. Noen hadde også annet stoff i tillegg til
nyheter. Hjemmefrontens ledelse brukte illegale aviser som
kanal for informasjon til allmennheten. Systemet stilte store
krav til et pålitelig distribusjonsapparat. Avisene
gikk fra hånd til hånd, og ble selve limet i
holdningskampen.
Rekrutteringen til den organiserte illegale motstand kom
fra alle lag og sektorer av befolkningen. Mønstret
var det samme over hele landet. Innslaget av kvinner måtte
nødvendigvis bli lavt i de rene militærgrupper,
men kvinner var med også der. På områder
som etterretning, illegale aviser og i det store apparatet
bak flyktninge-transporten, var det mange kvinner. Ikke minst
gjorde modige kvinner en flott innsats for å redde
jødebarn over til Sverige høsten 1942.
De mange forordninger fra Terboven satte strenge straffer
for dem som forbrøt seg. Den første krigsretten
ble åpnet allerede i august 1940. Siden fulgte mange
slike rettssaker. I oktober 1942 ble forordningene ytterligere
skjerpet. En rekke overtredelser, som berørte omtrent
alle som deltok i den aktive motstandskampen, kunne nå
”straffes med døden, i lettere tilfeller eller
når formildende omstendigheter foreligger, med tukthus
eller fengsel”.
Det hendte at Terboven svarte på aksjoner rettet mot
okkupanten med massearrestasjoner og gissel-taking. Det gjaldt
for eksempel etter at norsk-britiske styrker, med base i
Storbritannia, gjorde landgang i Lofoten i mars og desember
1941. Det gjaldt den brutale reaksjonen mot bygda Telavåg
i april 1942, etter at Gestapo kom i kamp med to norske kommandosoldater.
Både Trondheim og Oslo opplevde at et stort antall
gisler ble hentet blant byens fremste menn, stilt for standrett
og henrettet som ren hevn.
Jødene ble fra første dag gjenstand for okkupantens
spesielle oppmerksomhet. Ved krigsutbruddet bodde det knapt
1.800 jøder i Norge, hvorav 3-400 var flyktninger
fra kontinentet. Konfiskering av jødisk eiendom, trakassering
og arrestasjoner kom tidlig i Nord-Norge og i Trondheim.
Sommeren 1941 var antallet arrestasjoner av personer, fordi
de var jøder, kommet opp i rundt 140. Noen kom seg
til Sverige i tide. Senhøstes 1942 slo nazimyndighetene
til for alvor. Samtlige jøder skulle arresteres, gamle
og unge, kvinner og barn. Det tyske sikkerhetspolitiet overlot
arrestasjonene til Quislings maktapparat, som var mer enn
villig, med beskjed om å
levere dem på bryggen i Oslo, hvor fangeskip lå klar.
Det skulle vise seg å være ledd i en større
plan for systematisk utryddelse av alle jøder i Tyskland
og de okkuperte områder, senere kjent som Holocaust.
Arrestasjonsbølgen mot jødene førte
til en improvisert og omfattende redningsaksjon fra motstandsbevegelsen.
De ulike illegale grupper som vanligvis organiserte flukt
til Sverige, med dekningssteder, transportmidler og fluktruter,
var senhøstes 1942 allerede under sterkt press, som
følge av opprulling av store motstandsgrupper, men
det lyktes å få ca. 900, eller over halvparten,
av jødene over til Sverige, før nazistene fikk
tak i dem.
I løpet av de fem årene okkupasjonen varte,
ble ca. 43.000 nordmenn, hvorav ca. 4.000 kvinner, arrestert
av det tyske Sikkerhetspolitiet og dets norske kolleger i
Statspolitiet, begge uten skrupler når det gjaldt forhørsmetoder.
En del ble dømt av nazistiske domstoler, noen til
døden, andre til fengsels- og tukthusstraffer. De
fleste som ble arrestert kom imidlertid ikke for noen rett.
De ble holdt innesperret og behandlet etter Sikkerhetspolitiets
eget skjønn. En del slapp med kort opphold, men for
store grupper varte fangenskapet den gjenstående del
av krigen, ofte under umenneskelige forhold. Mange omkom,
mange fikk ødelagt helsen.
I selve motstandskampen her hjemme, inklusive jøder,
mistet 2091 livet, derav 266 kvinner. 658 døde i Norge
og 1433 i tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. I disse
tall ligger 366 henrettelser, hvorav 3 kvinner.
Forskjellige kategorier
fanger.
På 90-tallet ble det, med innsats fra veteranmiljøet
og støtte fra myndighetene, utarbeidet et register
over nordmenn som under den 2. verdenskrig satt i fangenskap
i kortere eller lengre tid. Det gir foruten fangens navn,
yrke, bosted, fødselsdato, arrestasjonsdato og hvilke
fengsler, tukthus og leierer han/hun satt i, samt opplysning
om avslutningen, eventuelt fangens død. Registeret,
som er unikt også internasjonalt sett, er etter oppdateringer
tilnærmet fullstendig. Det dekker også nordmenn
som satt i fangenskap i andre deler av verden enn den tysk-okkuperte,
som Japan eller japansk-okkupert område, Sovjetunionen
og fransk Nord-Afrika. Registeret har ca. 44.000 navn.
Det var et prinsipielt skille mellom krigsfanger og politiske
fanger. Tyskerne respekterte Genève-konvensjonens
regler for behandling av krigsfanger fra vestlige land, selv
om det forekom stygge overgrep. Krigsfanger skulle ikke settes
i arbeid og de skulle ha vanlig soldatforpleining. For krigsfanger
fra østlige land derimot la tyskerne, enten det var
Wehrmacht eller SS, ingen hemninger på seg når
det gjaldt behandlingen.
For behandlingen av andre fanger enn krigsfanger var det
ingen Genève-konvensjon. Uttrykket politisk fange
ble brukt av tyskerne som en fellesbetegnelse på dem
de arresterte for motstandsarbeid, eller for på annen
måte ikke å innordne seg. Det samme gjaldt de
som ble arrestert på rasepolitisk grunnlag. De nordmenn
som ble arrestert av okkupasjonsmakten og satt i fengsel
og konsentrasjonsleir, tilhørte kategorien politiske
fanger. De fleste var tatt enkeltvis, som oftest i forbindelse
med opprulling av en illegal gruppe.
Også de politiske fanger kan inndeles i ulike kategorier,
noe som langt på vei forklarer hvor de ble plassert
og hvordan de ble behandlet.
For dem som ble stilt for tysk domstol, var hovedregelen
at de som ble dømt til tukthus, sonet i Tyskland.
De som fikk dødsdom ble henrettet i Norge. Men noen
ble stilt for domstol i Tyskland, når det tyske rettsapparatet
i Norge ikke klarte å ta unna saksmengden. Der ble
de sittende til deres sak kom opp, i tur og orden. Også
der var resultatet tukthus eller kanskje henrettelse. Tyskerne
skilte mellom fengsel og tukthus. Dom på til og med
tre år ble sonet i fengsel. Lenger enn tre år
ble sonet i tukthus.
De fleste norske politiske fanger fikk imidlertid aldri
noen formell dom. De ble holdt innesperret på det uvisse.
Et skille i straffereaksjon lå i det å bli sendt
til konsentrasjonsleir i Tyskland. Flere tusen gikk i årenes
løp den vegen. Men også
innenfor gruppen av tysklandsfanger lå det et skille
i straffereaksjon.
Tyskland sto overfor organisert motstand i det meste av
det okkuperte området av Vest-Europa, og for å avskrekke
fra forbindelse med Storbritannia, ble det mot slutten av
1941 innført en såkalt NN-forordning, hvor NN
står for Nacht und Nebel (natt og tåke). Forordningen
omfattet foruten Norge også Frankrike, Nederland og
Belgia. De politiske fanger som kom inn under denne kategori,
skulle oppbevares i strengeste isolasjon. Pårørende
skulle ikke få beskjed om deres skjebne. De skulle
ikke hjem igjen. Men først skulle arbeidskraften tynes
ut av dem, ”Vernichtung durch Arbeit”. Ca. 1.000
nordmenn kom inn under NN-ordningen, halvparten havnet i
tukthus, halvparten i konentrasjonsleiren Natzweiler.
Noen av de norske kvinnene som ble sendt til Tyskland fikk
også
den brutale NN-behandlingen. Det samme gjaldt 158 nordmenn
som ble tatt til fange i april 1942, under forsøket
på å unnslippe med norske handelsfartøyer
fra Gøteborg med England som mål. Mannskapene
var rekruttert blant norske flyktninger i Sverige. Fartøyene
var blitt holdt tilbake i Sverige, derav navnet ”kvarstad”-båtene.
Tyske marinefartøyer lå utenfor svensk territorealgrense
og ventet på dem. Av 10 skip kom 2 frem til England,
mens 2 gjorde vendereis. Av de 6 som ikke lyktes, ble 2 senket
av tyske fly, mens 4 ble senket av mannskapene. Mannskapene
ble først behandlet som regulære krigsfanger
tatt av den tyske krigsmarine, i henhold til Genèvekonvensjonen.
Men SS mente de skulle behandles som politiske fanger, og
fikk dem stilt for en rett og dømt til tukthusstraffer.
Storaksjonen mot jødene høsten 1942 begynte
26. oktober, med arrestasjon av jødiske menn mellom
16 og 60 år. Jøder som ble tatt i Oslo-området,
ble sendt til de norske nazistenes egen leir, Berg ved Tønsberg,
mens de øvrige inntil videre ble internert lokalt.
En måned senere, 26. november, kom arrestordren for
alle de øvrige, også kvinner og barn. Det hele
var koordinert, slik at samme dag ble samtlige, 532, deportert
til Tyskland med fangeskipet ”Donau”. Omtrent
på samme tid ble 46 jøder fra Grini sendt sydover.
I februar 1943 fulgte ytterligere 158 etter. Alt i alt ble
767 jøder deportert fra Norge til Tyskland.
Nazimyndighetene hadde lenge presset for å få det
ordinære norske politi til å melde seg inn i
NS. Det tilspisset seg i august 1943, med henrettelsen av
politifullmektig Eilifsen for ordrenekt. Da var det allerede
gått ut ordre til Gestapo om å arrestere nærmere
500 embets- og tjenestemenn i det norske politiet over hele
landet. De ble arrestert individuelt og åpenbart etter
en liste utarbeidet av nazistiske kolleger. Det endte med
at 270 ble deportert til Tyskland og plassert i en egen leir
i tilknytning til konsentrasjonsleiren Stutthof, i Polen.
De hadde særstatus i forhold til vanlige politiske
fanger og slapp slavearbeid.
Studenter og lærere ved Universitetet i Oslo utgjorde
i okkupasjonsmakten
øyne et politisk uromoment. Under påskudd av
en påsatt brann i Universitetets Aula, slo okkupasjonsmakten
til senhøstes 1943. Om lag 1200 studenter og 30 universitetslærere
ble arrestert. Noen slapp løs etter kort tid, men
ca. 650 studenter ble i to puljer sendt til Tyskland, dels
til en SS-leir i Elsass og dels til konsentrasjonsleiren
Buchenwald. Nazimyndighetene hadde fått den underlige
idé at det skulle la seg gjøre å omskolere
studentene ideologisk. Det skulle vise seg å være
helt umulig. Studentenes tilværelse ble lettere enn
for de øvrige politiske fangers.
Den nordmann som satt lengst i fangenskap, var øverstkommanderende
under felttoget i Norge, general Ruge. Han satt i krigsfangenskap
fra juni 1940 til krigsslutt, så å si hele tiden
i Tyskland. Som krigsfange ble han behandlet i henhold til
Genève-konvensjonen, dvs han fikk human behandling
under kontroll av det internasjonale Røde Kors. De
1.100 offiserene som i august 1943 ble arrestert og sendt
i krigsfangenskap i Tyskland, da de nektet å undertegne
en lojalitetserklæring, ble også behandlet i
henhold til Genève-konvensjonen. De ble først
sendt til leiren Schildberg, men ble senere forflyttet til
flere andre leirer.
I tillegg til de norske fangegrupper som er nevnt foran,
var det også
noen få som kom under betegnelsen sivil-internerte.
Det var personer som okkupasjonsmyndighetene tvang til å forlate
Norge og ta opphold i Tyskland så lenge krigen varte,
eller fanger som var blitt sluppet ut fra konsentrasjonsleir,
men som ikke fikk lov til å forlate Tyskland. De hadde
en viss bevegelsesfrihet, med meldeplikt. Denne gruppen skulle
komme til å spille en viktig rolle i redningen av norske
fanger i krigens sluttfase.
Fengsler, tukthus og fangeleirer.
SD (Sicherheitsdienst), i daglig tale omtalt som
Gestapo (Geheime Staatspolizei), ble fryktede begrep i det
okkuperte Norge. Gestapo sorterte under ”Der Befehlshaber
der Sicherheitspolizei und der SS”
i Norge, som igjen sto under Reichsführer-SS Heinrich
Himmler. Gestapo, som hadde til oppgave å avdekke virksomhet
og sikre seg personer som på en eller annen måte
motarbeidet okkupasjonsmakten, sto i nært samarbeid
med Quislings apparat. I Oslo etablerte Gestapo seg på Victoria
Terasse. Underkontorer ble etablert landet rundt: Kristiansand,
Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim, Mosjøen,
Bodø, Tromsø og Kirkenes. Navn som Victoria
Terrasse, Møllergaten 19 og Akershus fengsel i Oslo,
Arkivet i Kristiansand og Vollan og Misjonshotellet i Trondheim,
skulle gjennom hele krigen bli omfattet med en særlig
uhygge. De sto for brutalitet og tortur.
Gestapo la fra første stund beslag på celleplass
i de regulære norske fengsler, men fikk snart plassmangel.
Allerede i juni 1940 ble den første tyske leiren for
politiske fanger etablert, utenfor Bergen. Før det
andre okkupasjonsåret var omme, hadde Gestapo et helt
nett av slike leirer. De mest kjente var Grini (Oslo), Ulven
(Bergen), Falstad (Nord-Trøndelag) og Sydspissen (Tromsø).
Sydspissen ble senere avløst av Tromsdalen og Ulven
av Espeland. Så sent som i 1944 satte tyskerne i gang
bygging av en ny konsentrasjonsleir i Mysen i Østfold,
men de rakk ikke å få den ferdig.
Det nazistiske Statspolitiet bidro hele tiden til dette
fengsels- og fangesystem. Samarbeidet med Gestapo kunne omfatte
både arrestasjoner og forhør, før tyskerene
overtok fangene for godt. Også
NS opprettet sin egen leir, Berg, ved Tønsberg i Vestfold.
Den ble administrert av Quislings menn. Her ble den første
store kontingent av jøder samlet før deportasjonen
til Auschwitz.
Henrettelser skjedde en rekke steder. Mange ble skutt på Trandum
nord for Oslo og mange på Akershus festning.. Andre
skjedde i tilknytning til fengsler og fangeleirer, bl.a.
Falstad.
GRINI, som skulle bli den største leiren i Norge,
var planlagt som et moderne kvinnefengsel, og var nesten
ferdig da invasjonen kom i april 1940. Etter en periode under
Wehrmacht, bl.a. som interneringsleir for tilfangetatte norske
offiserer og soldater, ble Grini i juni 1941 tatt i bruk
for politiske fanger. De første 115 mann ble overført
fra en provisorisk fangeleir i Åneby i Hakadal, like
nord for Oslo. Leirkommandanten og befalet tilhørte
SD (Sicherheitsdienst), mens vaktmannskapene kom fra SS-avdelinger.
Etter hvert som motstanden mot tyskerne økte i det
okkuperte Norge og den illegale virksomheten tiltok i styrke,
fulgte flere arrestasjoner. Hovedbygningen måtte suppleres
med brakker. Halve hovedbygningen ble disponert for kvinnelige
fanger, mens den andre ble en lukket fengselsavdeling med
celler. I dette fengslet satt vanligvis fanger som Gestapo
ennå
ikke hadde gjort seg ferdig med. Grinis mest kjente og landets
kanskje mest torturerte fange, Lauritz Sand, satt isolert
på Haft, som fengslet ble kalt, i fire år. På øverste
plan i hovedbygningen lå en stor sal, til daglig kalt ”Fallskjermen” fordi
den hadde køyer i fem høyder, som var omfattet
med en spesiell uhygge, Her ble de dødsdømte
vanligvis plassert, mens de ventet på å bli hentet
og kjørt til retterstedet i Trandumskogen. Det var
også henrettelser i skogen utenfor Grini.
Kvinnene ble holdt strengt adskilt fra de mannlige fangene.
De arbeidet bl.a. i vaskeriet og med stopping og lapping
av fangetøy. Henting og bringing av tøy til
og fra vaskeriet, og levering av mat gav muligheter for kontakt
og smugling av ”brev” med den øvrige del
av leiren, Kvinnene hadde sin egen luftegård, der de
kunne få sin daglige halvtime. Da også kvinneleiren
måtte utvides med brakker, ble mulighetene for frisk
luft vesentlig bedre. Flere kvinner satt lang tid på enecelle,
ofte etter å ha gjennomgått tortur og mishandling
på Møllergaten 19 eller Victoria Terasse.
Fangene ute i leiren hadde et slags administrativt selvstyre.
Alle fanger måtte arbeide. De ble inndelt i arbeidskommandoer
med ulike oppgaver. Noen arbeidsplasser var særlig
tunge og harde, men fangenes indre selvstyre gjorde det mulig å skjerme
dem som hadde særlig behov. Fanger som kom fra månedslange
opphold i enecelle på
Møllergata 19 eller mishandling på Victoria
Terrasse, ble forsøkt plassert i arbeidskommandoer
hvor det var mulig å
ta seg igjen litt. Fangene prøvde å holde tempoet
nede, både for å spare krefter og for ikke å yte
for mye bistand til den tyske leirledelsen. ”Grini-tempo” ble
et begrep. Men felles for nesten alle fanger var sulten.
Og hele tiden naget bekymringen for hvordan familie og venner
ble håndtert etter egen arrestasjon, kanskje angst
for nye avhør og angst for deportasjon til Tyskland.
Også følelsen av å ha blitt satt utenfor
i kampen for Norges frihet, ble en påkjenning for mange.
Avstraffelsene kunne være harde, for eksempel straffe-eksersis.
En gang kostet det en fange livet. Den gruppen som fikk den
klart verste behandling var de jødiske fangene. Det
var også et innslag av utenlandske fanger.
Grini hadde formelt status som ”Polizeihäftlingslager”
– ikke som konsentrasjonsleir – men fulgte administrativt
stort sett samme mønster som gjaldt for konsentrasjonsleirene
i Tyskland.
Mens fangebrakkene i Tyskland var delt inn i store sovesaler
og tilsvarende store oppholdsrom, var brakkene på Grini
inndelt i mindre rom, hvor fangene både sov og spiste.
Dette skapte en bedre ramme for sosial kontakt og samhold
fangene imellom.
En annen fordel i forhold til leirene i Tyskland, var at
politiske fanger ikke ble blandet med kriminelle fanger.
Tyskerne forsøkte riktignok å infiltrere fangesystemet
med egne informanter. Disse ble vanligvis identifisert forholdsvis
raskt, men de som sto for den viktige illegale virksomhet
innenfor piggtråden, måtte hele tiden ta hensyn
til denne faren.
Det ble vist stor oppfinnsomhet når det gjaldt å bryte
isolasjonen, både innad i leiren og mellom leiren og
utenverdenen. Innad gjaldt det å opprette forbindelse
mellom de som satt på
Haft, og de ute i leiren. Det samme gjaldt for kvinneavdelingen.
Mellom leiren og kontakter utenfor ble det pønsket
ut ulike former for
”postgang”, bl.a. i forbindelse med norske leveranser
til leiren av matvarer, byggevarer etc., under stor risiko
for både sjåfører og leverandører.
Dette system hadde ikke minst betydning for de av fangene
som var i en forhørs-situasjon. Det kunne være
livsviktig å vite hvem som var i faresonen og hvem
som var gått i dekning. Systemet ble også brukt
til smugling av brev mellom fanger og pårørende.
Noe mat kom inn via innsmuglede pakker, og det hjalp at leverandørene
leverte mer enn de oppga på fakturaen. Men sulten var
der hele tiden.
Et oppmuntrende trekk i dagliglivet var formidling av nyheter
om krigens gang. Gjennom de siste par år greide fanger,
som arbeidet direkte under vokterne, å tyvlytte på ”London”.
Slik illegal virksomhet ville, hvis den var blitt oppdaget,
ført til meget kraftige reaksjoner. Det omfattende
illegale systemet inne i fangeleiren unngikk avgjørende
opprulling, takket være profesjonell dyktighet og forsiktighet
hos dem som sto for virksomheten.
Bortsett fra et par episoder, var det ingen som forsøkte å
rømme fra Grini, selv om det var fysisk mulig. Alle
respekterte trusselen om at hvis en rømte, ville 10
bli skutt.
Nærmere 20.000 norske kvinner og menn satt for kortere
eller lengre tid på Grini. Ved krigens slutt var det
nesten 5500 fanger der, hvorav 600 kvinner. De fleste yrkesgrupper
var representert på
Grini. Det var mange personligheter innen kultur, vitenskap,
organisasjonsliv og politikk, som kom til å spille
en betydelig rolle i utformingen av etterkrigstidens Norge.
Andre leirer i Norge for politiske fanger var i prinsippet
bygd over samme lest som Grini, men forholdene og behandlingen
kunne variere, ikke sjelden til det verre.
Den første fangeleiren på norsk jord var den
gamle ekserserplassen Ulven utenfor Bergen. Den ble nedlagt
ved årsskiftet 1943/44, og fangene overført
til en ny leir, Espeland.
Finnmark og Troms var et viktig område for den tyske
militærmakt under hele felttoget mot Sovjetunionen.
Det samme gjaldt aktiviteten til havs i nordområdene.
Det gjenspeilte seg både i motstandsgruppenes og sikkerhetpolitiets
aktivitet. En betydelig del av den aktive motstanden i det
nordligste Norge hadde sin base på Sovjetisk side,
i Murmanskområdet.
I Tromsø hadde man leiren Sydspissen, som snart ble
for liten. Den ble i 1941 etterfulgt av Krøkebærsletta
i Tromsdalen. Den ble åstedet for mange tragedier.
Om lag 2500 nordmenn passerte Sydspissen og Krøkebergsletta
i løpet av krigsårene.
Omtrent på samme tid som Sydspissen ble tatt i bruk,
begynte tyskerne å se seg om etter et passende sted
for en fangeleir i Trondheimsområdet. Valget falt på Falstad,
en gammel gård i Levanger, som staten benyttet som
skolehjem. Falstad hadde også
mange jugoslaviske og russiske krigsfanger. De første
fangene kom høsten 1941. Falstad ble en meget hard
leir, med brutal behandling av fangene. Ikke minst jøder
ble plaget. Det samme gjaldt russiske og jugoslaviske krigsfanger.
Også Midt-Norge var et strategisk viktig område
for tyskerne. En alliert invasjon her ville avskjære
kontakten med styrkene i Nord-Norge. Flere sabotasjeaksjoner
ga næring til frykten. De satset derfor mye på å bygge
ut en effektiv etterretningtjeneste i Midt-Norge. I dette
arbeidet knyttet de til seg et nettverk av norske hjelpere
og angivere. Henry Oliver Rinnan er den mest kjente. Han
hadde anslagsvis 80 norske forredere som agenter under seg.
Mange av fangene på Falstad var angitt av Rinnan og
hans kvinner og menn. En av metodene var å infiltrere
motstandsgruppene, noe som kostet mange nordmenn livet. Falstads
belegg i løpet av krigen omfattet i alt ca. 5000 fra
13 forskjellige nasjoner. Gravene for 200 som ble henrettet
i skogen like utenfor leiren er i dag krigsgravplass. Falstad
museum, med et dokumentasjonssenter, er innredet i hovedbygningen.
Fra leirene i Norge ble i løpet av krigsårene
vel 7500 politiske fanger sendt videre sydover til Tyskland
og okkuperte områder på kontinentet, og fordelt
på ulike konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus.
Av de ca.1500 som havnet i fengsel eller tukthus var det
nærmere 100 kvinner.
Mens fanger som satt innesperret i konsentrasjonsleirene
hadde gode muligheter for kontakt med hverandre, hadde fanger
i fengsler- og tukthus ingen annen kontakt enn de medfanger
de delte arbeidsplass og celle med. Fengsler og tukthus i
Tyskland sorterte for øvrig under justisministeren
og ikke under Heinrich Himmler og SS. Tukthusenes direktører
hadde annerledes rekrutteringsbakgrunn enn konsentrasjonsleirenes
kommandanter.
Det satt norske fanger i nærmere 100 av Tysklands
store antall fengsler og tukthus, mange bygd på 1800-tallet,
med plass til 3.000 – 5.000 fanger. De mest ”norske” kan
rangeres i denne rekkefølge: Hamburg-Fuhlsbüttel,
Dreibergen, Rendsburg, Sonnenburg og Kiel. Mange ble flyttet
flere ganger innenfor dette systemet. Svært mange var
innom Hamburg-Fuhlsbüttel. I årene 1940-45 ble
det innregistrert over 1.100 norske fanger der. I Kiel og
Rendsburg ble det innregistrert om lag 400 og i Berlin og
Dreibergen rundt 300. Med innregistrering menes her første
gangs registrering. Et annet stort registreringssted var
Polizeigefängnis i Kiel.
Sonnenburg hadde flest med NN-status. Av større grupper
som kom dit kan nevnes Alvær-gruppen fra Bergen. Etter
14 dødsdommer, kom de 17 som slapp med tukthus til
Sonnenburg i oktober 1942. I juni 1943 kom ca. 150 fra Kvarstad-gruppen.
I desember 1943 kom den neste store gruppen, 80 fra Stein-organisasjonen
i Bergens-området, en annen hardt prøvet gruppe
med mange dødsdommer. Av de ca. 250 norske i Sonnenburg
omkom ca. 70 i selve tukthuset og på
transporter som gikk ut fra dette tukthuset.
Det var med tukthusene som med leirene, fangene skilte mellom ”gode”
og ”dårlige”, men dette var ikke entydig.
Det som i en periode kunne være brukbart for en fange,
kunne være meget dårlig for en annen. Det avhang
av fangevoktere, matutdelere, hvilket arbeid man ble satt
til å utføre, cellekamerater og selvsagt ens
egen helsetilstand.
I perioden 1933-45 opprettet Tyskland 22 leirer med betegnelsen ”Konsentrationslager”.
Under okkupasjonen ble norske statsborgere deportert til
14 av disse. Hver konsentrasjonsleir hadde en rekke utekommandoer,
hver av dem en leir i seg selv. De 14 hadde alene ca. 870
utekommandoer.
Både hovedleirer og utekommandoer var vanligvis knyttet
til krigsviktig virksomhet. SS kombinerte straff med utleie
av fangene som slavearbeidere. Dette trekket ved konsentrasjonsleirene
ble fra 1942-43 gradvis tydeligere, etter hvert som den tyske
krigsmaskinen følte mangelen på
arbeidskraft. Dette igjen medførte at fanger til stadighet
kunne risikere å bli sendt på transport til nye
steder. Listen over leirer hvor norske fanger for kortere
eller lenger tid var en del av belegget, ble derfor meget
lang.
I de tyske konsentrasjonsleirene hadde fangene en viss grad
av administrativt og ordensmessig selvstyre. Med en forholdsvis
homogen masse av politiske fanger kunne dette fungere rimelig
bra, sett fra fangenes synspunkt, men allerede fra slutten
av 1930-tallet hadde man begynt å blande politiske
fanger med kriminelle. Bak dette lå en tilsiktet politikk
fra SS . Mye av den brutale justisen i leirenes dagligliv
ble eksekvert av medfanger. Klimaet i leirene avhang derfor
i betydelig grad av hvilken av disse to grupper som hadde ”makten”,
og hvordan leirkommandanten valgte å spille på denne
motsetning. Det fantes selvsagt tvilsomme elementer blant
de politiske fangene og gode blant de kriminelle, men det
kriminelle innslaget bidro avgjort til forråingen.
Alle fanger bar kjennetegn på fangedrakten, som viste
hvilken kategori de tilhørte. F. eks. hadde de politiske
rød trekant og de kriminelle grønn.. Jøder
og sigøynere, homoseksuelle, Jehovas Vitner (militærnektere)
og en rekke andre hadde alle sine trekanter, ved siden av
fangenummer. Alle, bortsett fra de tyske, bar også nasjonalt
kjennetegn.
Dette var situasjonen da de første norske fanger
våren 1941 kom til KZ Sachsenhausen, en konsentrasjonsleir
et par mil nord for Berlin. Forholdene i leiren var gjennom
hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært
vanskelige. Det harde arbeidet og den dårlige kosten
resulterte i at mange ble syke. Forholdene på
Revier - sykebrakka - var frem til begynnelsen av 1943 så elendige
at det lå uhygge ved det å komme dit. Det man
kunne håpe på var å slippe å gå på arbeidet
et par dager. Arbeidsdagen var lang, oppstillingene på appellplassen,
uansett vær og kulde, kunne vare i timesvis. De første
dødsfall blant de norske kom tidlig i 1942.
Sachsenhausen var en stor leir, med mange utekommandoer.
I området lå det viktig krigsindustri. SS hadde
forsyningslagre og verksteder. Det var store byggeprosjekter
i leirens nærhet. For den enkelte fange avhang veldig
mye av i hvilken arbeidskommando han havnet. Det kunne være
stor forskjell på det fysiske slitet, og mye avhang
av forarbeideren (som også var fange). To Grini-transporter,
som gikk videre til utekommandoene Staaken og Falkensee,
mistet 19 mann i løpet av 3-4 måneder.
Det hjalp at de norske fra sommeren 1942 ble samlet på en
egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik
at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske-brakker.
Forholdene på Revier ble også bedre i løpet
av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor
innsats der. Det hjalp også meget at det lyktes
å få inn en del viktige medisiner fra Danmark
og Røde Kors.
Det som kom til å bety mest for at så mange
norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var
imidlertid at det fra sommeren 1943 ble åpnet for å motta
pakker. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene,
og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra
Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor
den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke
minst småpakker fra de pårørende hjemmefra.
Av de ca. 2500 norske i Sachsenhausen døde 250.
De jøder som ble deportert fra Norge til Tyskland
senhøstes 1942 og vinteren 1943 ble sendt videre til
KZ Auschwitz i Polen. Den første store sendingen på 532
ankom 1.desember 1942. Alle kvinner og barn og menn over
anslagsvis 50 år, ble tatt av dage umiddelbart etter
ankomsten. arbeidsføre menn ble slavearbeidere i den
tyske krigsindustrien, som hadde etablert seg nær leiren.
Transporten med 158 fanger ankom 3. mars 1943. Av disse var
det bare 26 som overlevde ankomstdagen. Av de i alt 767 norske
jøder som ble deportert til Auschwitz, overlevde bare
26.
I tillegg til disse er det registrert et tyvetalls norske
fanger i Auschwitz. De kom med transporter fra andre konsentrasjonsleirer
i Tyskland, og ble satt i arbeidsleire.
Auschwitz var opprinnelig en småby syd-vest for Krakov,
med en polsk militærleir. Konsentrasjonsleiren ble
anlagt sommeren 1940 med sikte på polske politiske
fanger, men den skulle etter hvert bli hovedleiren for de
millioner av jøder og sigøynere som nazistene
tok sikte på å utrydde.
Våren 1941 ble det besluttet å bygge Auschwitz
II ved landsbyen Birkenau, ca 3 km. fra hovedleiren, med
plass til 100 000 fanger. Dette ble en ren dødsfabrikk,
med kapasitet for gassing og kremering av flere tusen fanger
pr. dag.
Fra 1941 og utover fant den tyske krigsindustrien at britiske
flyangrep og tilgang på tvangsarbeidskraft fra de ny-okkuperte
områdene i Sovjetunionen, tilsa etablering lenger øst.
Storkonsern som I.G.Farbenindustrie fant det hensiktsmessig å etablere
seg i Auschwitz
– området. Etter hvert ble nye bedrifter etablert,
slik at det ble et helt industriområde. Fangene måtte
fraktes mellom leiren og industribedriftene, som lå noen
kilometer unna. For å øke effektiviteten ble
det besluttet å bygge utekommandoen Monowitz-Buna også kalt
Auschwitz III inne i selve industri-området. Det ble
etterhvert et stort antall utekommandoer for å dekke
behovet for fange-arbeidskraft.
KZ Natzweiler, konsentrasjonsleiren høyt til fjells
og i bratt terreng i Vogesene, som var utsett til hovedleir
for NN-fanger, ble ikke ferdig før ved årsskiftet
1942-43. De første NN-fanger som ble sendt direkte
fra Norge til Natzweiler, kom dit i juni 1943. Etter hvert
ble NN-fanger som midlertidig var plassert i Sachsenhausen,
også overført dit. Senere fulgte nye sendinger
fra Norge. Hovedarbeidet besto i å bryte ut steinblokker,
som skulle gå til Hitlers planlagte gigantiske seiersmonument
når krigen var vunnet. I september 1944, da de allierte
styrker trengte på fra vest, ble fangene - om lag 8000
- evakuert til KZ Dachau, nord for München, Tysklands
eldste konsentrasjonsleir. Men da Dachau var i ferd med å bli
overfylt av fangetransporter også fra
øst, ble en del av nordmennene sendt til utekommandoer
som Schömberg, Erzingen og Dautmergen, eller til KZ
Mauthausen i Østerrike, en ren utryddelsesleir. Også Mauthausen
lå på en høyde, med skråning på den
ene siden ned mot byen Linz, mens terrenget på den
andre siden endte i en stupbratt gryte – det store
steinbruddet i Mauthausen, fangenes arbeidsplass. Mauthausen
hadde mange utekommandoer, bl.a. Melk hvor en rekke av nordmennene
havnet.
Av de vel 500 norske Natzweiler-fangene omkom halvparten.
102 norske kvinnelige fanger ble sendt til KZ Ravensbrück.
33 av dem hadde NN-status, hvorav noen ble sendt videre,
bl.a.til Auschwitz. I begynnelsen av mars 1945 ble de fleste
av de gjenværende norske NN sendt til Mauthausen. Forholdene
i Ravensbrück sto ikke tilbake for tilsvarende leire
for mannlige fanger når det gjelder grusomhet. Ydmykelsen
og nedverdigelsen slo enda sterkere ut her. Dødsprosenten
var høy. Arbeidet varierte fra konfeksjon til ammunisjon
og flydeler. Her, som i Sachsenhausen, kom pakkene til å bety
veldig mye for de norskes overlevelse. Riktignok fikk ikke
NN-fangene motta pakker, men de øvrige norske delte
med dem. Av de 102 norske omkom 9.
De ca. 270 norske politimenn ble sendt til KZ Stutthof i
Polen, ved Danzig-bukten, hvor de ankom i midten av desember
1943. De ble forlagt i en egen leir (Sonderlager) i tilknytning
til hovedleiren. De hadde bedre betingelser enn de vanlige
politiske fangene, bl.a. ble de ikke satt til slavearbeid,
men kontakten med hovedleiren var nær nok til at de
kunne følge med i hva som skjedde der. Ikke minst
jødiske fanger fikk en grusom behandling, før
de gikk til grunne. Fangene ble utnyttet i rustningsfabrikker
som lå i området rundt leiren.
I august 1944 kom det 45 menn og 18 kvinner til hovedleiren
i Stutthof i en sending direkte fra Grini. Mennene kom på brakke
med en gruppe dansker, som hadde vært i leiren i et års
tid. Kvinnene kom i kvinneleiren. Selv om det var strengt
forbud mot kontakt mellom fangene i selve leiren og politifolkene
i Sonderlager, kunne forbudet ikke bli vanntett.
Den første gruppe av studenter ble ved juletider
1943 sendt til Sennheim i Elsass, en SS-treningsleir, hvor
tyskerne forgjeves forsøkte
å omskolere dem. Den neste ble sendt direkte til KZ
Buchenwald, med den særstatus at de slapp å arbeide.
Senere ble også
disse sendt til Sennheim. Da de allierte styrker nærmet
seg, ble studentene evakuert østover til fots, under
til dels dramatiske omstendigheter. De befant seg tidvis
like ved fronten, en student omkom under bombeangrep. Det
oppsto nervepirrende situasjoner da de, til tross for trusseler
fra SS, nektet å delta i arbeid av militær karakter.
Etter hvert brakte evakueringen de fleste av de ca. 650 studentene
som var blitt deportert, tilbake til Buchenwald igjen.
Redningen av tysklandsfangene.
Allerede ved årsskiftet 1942-43 var det klart at krigslykken
hadde snudd for Tyskland, men det skulle ennå gå mer
enn to år før krigen var over. Det endelige
sammenbruddet på kontinentet kom i form av en langsom
prosess, hvor de militære fronter presset Tysklands
handlingsrom gradvis sammen fra øst og vest, under
en uoppholdelig og intens bombing. I Norge var de tyske styrkene
intakte, selv om de hadde måttet evakuere den nordligste
delen av landet. Fangene, enten de satt i Norge eller Tyskland,
måtte hele tiden leve med usikkerheten om hvordan slutten
ville bli for deres fengsel eller leir. De var prisgitt
et system, hvor ordrene kom fra fanatiske SS-ledere, som
hadde sverget evig troskap til Hitler.
I ettertid vet vi at ordren fra Hitler var at fangene ikke
skulle falle levende i fiendens hender. Og vi vet at i Tysklands
konsentrasjonsleirer og tukthus gjorde de fleste av kommandantene
sitt beste for å
oppfylle denne ordren. Men samtidig var fangene en viktig
arbeidskraft, som måtte tas vare på i det lengste.
Dessuten var det rent teknisk vanskelig å utrydde ti-tusenvis
av fanger uten å
etterlate tydelige spor til den fremrykkende fiende.
Etter hvert som fronten nærmet seg, og leiren eller
tukthuset sto i fare for å bli inntatt, lå løsningen
derfor i evakuering av arbeidsføre fanger. Under slike
forhold ble det konkurranse om knappe transportmidler. Hvis
fangene i det hele tatt fikk jernbanetransport, foregikk
den i overfylte kuvogner eller åpne lastevogner. Årstiden
var sen høst og vinter. Transportene kunne vare i
dagevis. Andre ble sendt ut på landeveien i lange kolonner,
hvor de kunne gå dag etter dag, ofte uten mat, for å
komme frem til en overbefolket leir. Dette var fanger som
på forhånd var sterkt utmagret. Dødsraten
på slike marsjer var ofte uhyggelig høy. De
som ikke greide å følge med, ble skutt og etterlatt
i veigrøften. Fra høsten 1944 og resten av
krigen kom slike forflytninger til å prege tilværelsen
for hundretusener av fanger. Etter hvert som de allierte
styrker presset på både fra øst og vest,
kom så godt som samtlige leirer og tukthus til å stå overfor
evakueringsspørsmålet.
Dette var bakteppet da ideen om å forsøke å unnsette
de norske og danske fanger ble unnfanget og tok form. Ideen
til aksjonen kom fra minister Niels Chr. Ditleff, norsk diplomat
knyttet til legasjonen i Stockholm, alarmert ikke minst gjennom
informasjon fra Gross Kreutz-gruppen om fangenes kritiske
situasjon. Resultatet ble at den svenske regjering gikk med
på ideen om en redningsoperasjon i regi av det svenske
Røde Kors, under ledelse av grev Folke Bernadotte.
Han tilhørte det svenske kongehuset og var visepresident
i det svenske Røde Kors. Bernadotte påtok seg
den nærmest umulige oppgave å
utvirke tyske myndigheters tillatelse til en slik redningsoperasjon.
Med godt diplomatisk håndverk, bl.a. fra den svenske
sendemann i Berlin, Arvid Richert, og heldige omstendigheter,
lyktes det Bernadotte
å oppnå et møte med Heinrich Himmler.
På grunnlag av tidligere gode erfaringer, hadde Richert
varslet generalmajor Walter Schellenberg om Bernadottes ankomst.
Schellenberg var sjef for SS‘
etterretningstjeneste, og sorterte direkte under Himmler.
Han skulle vise seg å bli en meget hjelpsom kontakt
for Bernadotte når det gjaldt adgangen til Himmler.
En annen viktig, og trolig avgjørende, forutsetning
for at Himmler lot seg overtale, var at en vennlig gest overfor
Sverige passet inn i hans egne storpolitiske planer. Hitler
selv ble ikke på noe tidspunkt informert om operasjonen.
Den muntlige avtalen mellom Bernadotte og Himmler 21.februar
1945, gikk ut på at de norske og danske fanger skulle
bringes til KZ Neuengamme, en konsentrasjonsleir like syd
for Hamburg, hvor de skulle stå under tilsyn av svensk
Røde Kors. Forutsetningen var at svenskene med egen
hjelp og eget materiell skulle hente fangene ut fra de fengsler
og leirer hvor de befant seg. SS satte som betingelse at
det med hver buss skulle følge med minst to representanter
for Gestapo, og at all kommunikasjon mellom svenskene og
fangene i bussen skulle foregå på tysk. SS skulle
altså fortsatt ha kontrollen. SS-ledelsen skulle varsle
leirkommandantene og tukthus-direktørene om den forestående
transport. Avtalen med Himmler var ikke klar når det
gjaldt videre transport fra Neuengamme.
Oberst Carl Gottfrid Björk fikk i oppdrag å organisere
redningsekspedisjonen, som var en ren Røde Kors-ekspedisjon.
Den svenske hær stilte personell og materiell til disposisjon,
mens leger og sykepleiere kom fra Røde Kors. Alle
kjøretøyer ble malt hvite og tydelig merket
med Røde Kors-tegnet. Senere skulle ekspedisjonen
også få god og avgjørende transportstøtte
fra Det danske hjelpekorps (Jyllandskorpset).
Røde Kors-ekspedisjonen fikk hovedkvarter på et
gods, Friedrichsruh, 30 km. syd-øst for Hamburg. Styrken
var på
250 mann, 35 busser, samt en lang rekke andre kjøretøyer
som ambulanser, verkstedsbiler og motorsykler. Drivstoff
måtte også medbringes. Styrken ankom Friedrichsruh
12. mars.
Ekspedisjonen krevde topp profesjonalitet og stort personlig
mot av mannskapene. Redningsoperasjonen foregikk under ekstremt
vanskelige og risikofylte forhold. Fangene var spredt på et
stort og delvis uoversiktelig antall leirer, fengsler og
tukthus. Krigen, med bombing gikk for fullt, med de problemer
dette skapte for vegvalg. Trafikken på vegene var stadig
utsatt for lavtflygende allierte fly.
Uten Bernadotte-ekspedisjonens innsats, og danskenes innsats
i sluttfasen, ville de norske tysklandsfangenes tap ligget
i en helt annen størrelsesorden enn tilfellet ble.
Av de om lag 9000 norske som ble deportert til Tyskland,
kom 7000 hjem, brorparten av dem med redningsekspedisjonens
hjelp. De
øvrige var omkommet.
Men når denne redningsoperasjonen ble så vellykket,
skyldtes det også den lille gruppe av sivil-internerte
nordmenn, som var henvist til å oppholde seg på det
nedlagte gods Gross Kreutz, i utkanten av Berlin. Den besto
av h.r.advokat Hjort og familie, rektor ved universitetet
i Oslo, professor Didrik Arup Seip med familie og medisinerstudenten
Bjørn Heger, som noe senere sluttet seg til gruppen.
Både Seip og Heger hadde sittet i Sachsenhausen før
de fikk status som sivil-internert. Gruppen hadde gjort et
fremragende arbeid med å kartlegge hvor de norske konsentrasjonleirfangene
befant seg.
Sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad
Vogt-Svendsen, hadde fengsels-myndighetenes tillatelse til
kontakt med de norske som satt i fengsel og tukthus. Det
ga dem samtidig mulighet til å
reise. Hver fjerde uke holdt en av sjømannsprestene
gudstjeneste i den danske kirken i Berlin, og slik ble kontakten
med Gross Kreutz opprettholdt. Mens Gross Kreutz-gruppen
forsøkte å opparbeide en oversikt over konsentrasjonsleir-fangene,
holdt sjømannsprestene oversikt over fengsels- og
tukthusfangene.
Gjennom den svenske legasjon i Berlin, som hele tiden spilte
med, ble opplysningene formidlet til Stockholm, og derfra
videre til den norske regjering i London. Også regjeringens
representant ved Røde Kors i Genéve, minister
Anker, var en viktig kontakt. På
denne måte ble både legasjonen i Stockholm og
den norske regjering holdt orientert om hva man visste om
de norske fangene, både hvor de befant seg og deres
situasjon. Og det ble selvsagt av meget stor betydning for
det svenske Røde Kors, da redningsoperasjonen skulle
gjennomføres. Himmler hadde ikke gitt noen oppgave
over hvor de norske og danske fangene satt.
Det begynte med at Hjorts datter Wanda fikk tillatelse til å
besøke rektor Seip, som da var overført fra
Sachsenhausen til fengslet i Printz-Albrechts Strasse i Berlin.
Under samtalen, som var overvåket av Gestapo, greide
Seip å formidle nummer og navn på en norsk fange
i Sachsenhausen. Med denne informasjon troppet Wanda opp
ved porten i Sachsenhausen, for å levere et syltetøy-glass
med potetsalat til denne fangen. Vaktene ved ”Paketstelle”
godtok pakken, som fangen skulle kvittere for. Og vakten
fant det rimelig at Wanda fikk komme tilbake og hente det
tomme glasset. Dette gjentok seg, og med norske fanger som
jobbet på den andre siden av skranken i Paketstelle,
ble grunnlaget lagt for en systematisk og langvarig kontakt
mellom de norske i Sachsenhausen og Gross Kreutz-gruppen.
Et hvert tegn til kommunikasjon mellom Wanda og fangene var
forbudt, men det forhindret ikke at de utviklet et dristig
samspill, som vaktene ikke registrerte. Kontakten og kommunikasjonsteknikken
ble utvidet til også å
gjelde norske fanger som arbeidet utenfor leirmuren. Hver
fredag møtte Wanda opp, uke etter uke, ofte sammen
med en av sine brødre, Johan eller Helge eller hennes
yngre søster Kirsti. Langsomt ble det innarbeidet
et system for overlevering av informasjon og beskjeder, skriftlig
og muntlig.
På denne måten fikk f. eks. de norske fangelegene
inne i leiren smuglet ut en ønskeliste over medisiner,
bl.a. sulfapreparater. Listen gikk fra Gross Kreutz til Danmark,
hvor Borghild Hammerich ordnet opp. Pakkene med medisiner
ble levert i leirporten. Senere kom det også
medisiner fra Røde Kors i Sverige og Genève.
En viktig grunn for systematisk oppdatering av det norske
fangebelegget i Sachsenhausen utover transporter direkte
fra Norge, var gjennomtrekk av fanger til og fra andre leirer
i Tyskland. Noen ble sendt videre til ukjent sted. Dette
gjaldt særlig for NN-fanger, som jo skulle
”bli borte”. Den første oversikten over
NN- fangene ble utarbeidet av norske ved Paketstelle i Sachsenhausen.
Grunnlaget var de mange brev og pakker som var adressert
til navngitte fanger og sendt til Sachsenhausen i mangel
av nærmere adresse. Da det høsten 1943 kom 3
fanger som først hadde vært feilsendt til Natzweiler,
men skulle til Sachsenhausen, ble leiren Natzweiler identifisert.
Opplysningene ble smuglet ut til Wanda Hjort, som fikk dem
videre til Stockholm og deretter til London. NN-leiren Natzweiler
hadde vært ukjent både for de norske i Sachsenhausen,
og for Gross Kreutzgruppen. Også
Wanda fant forøvrig ut at norske var sendt til en
leir med dette navn. Det samme gjaldt sjømannsprestene
i Hamburg. Det internasjonale Røde Kors ble varslet,
både kontoret i Berlin, som Gross Kreutz- gruppen hadde
god kontakt med, og Genève, med Peter M. Anker.
I februar 1944 ville tilfeldigheter at Wanda på gaten
inne i Berlin fikk kontakt med to norske fanger som drev
med opprydning etter bombeangrep. De viste seg å være
telefoningeniører, sendt fra Natzweiler til Berlin
for å reparere en telefonledning for Gestapo. De hørte
nå hjemme i Sachsenhausen. Med deres informasjon kom
ytterligere opplysninger om NN-navn fra Natzweiler på
plass. Wanda og broren Johan dro av gårde den lange
veien til Vogesene i håp om å få kontakt
med fangene i Natzweiler, men det lyktes ikke.
Også oversikten over kvinnene i Ravensbrück falt
på
plass. Det begynte med et brev fra professor Salvesen ved
Rikshospitalet i Oslo, til rektor Seip i Gross Kreutz. Han
trengte en underskrift på
et dokument fra sin kone, Sylvia Salvesen, som satt som fange
i Tyskland. Med ”Sprecherlaubnis” fra Printz
Albrechtstrasse dro Wanda og Johan Hjort til Ravensbrück,
og fikk en 15 minutters samtale med Sylvia Salvesen, overvåket
av voktere. Wanda besøkte henne flere ganger, men
det lot seg ikke gjøre å etablere noe kontakt-system
som i Sachsenhausen.
Sylvia Salvesen, som arbeidet ved sykeavdelingen (Revier),
hadde kommet på talefot med en SS- sykepleierske, Gerda,
som viste seg å
være i opposisjon til behandlingen av fangene. En dag
tilbød søster Gerda seg overraskende å formidle
en hilsen til Gross Kreutz gruppen, når hun skulle
til Berlin neste dag, 26. februar 1945. Sylvia Salvesen fikk
i all hast satt sammen et brev om forholdene i leiren og
en liste over de norske fangene, hvem som var døde
og hvem som var gått på transport, som Gerda
overleverte i Gross Kreutz. Listen var imidlertid ikke fullstendig.
I forståelse med søster Gerda dro Wanda på ny
til Ravensbrück, denne gang sammen med Bjørn
Heger, i en bil som svenskene hadde stilt til disposisjon
for Gross Kreutz. Gerda skulle skaffe flere opplysninger
fra Sylvia, men tilleggsopplysningene måtte hentes
i Gerdas rom i bolig-kvarteret for SS, som lå innenfor
leirporten. Dette var en ren illegal operasjon, med stor
fare for alle de involverte. Operasjonen lyktes og nå hadde
man også med navnene på norske kvinner som ble
sendt til Mauthausen 1. mars.
Allerede før det svenske hjelpekorpset i Friedrichsruh
i midten av mars gjorde seg klar til den første ekspedisjon,
kom de første tegn på at budskapet om avtalen
mellom Himmler og Bernadotte var mottatt i konsentrasjonsleirene,
og kanskje misforstått litt. I hvert fall ble studentene,
som satt i Buchenwald, allerede 1. mars sendt med tog til
Neuengamme. Det ble en omstendelig reise på
flere døgn i kuvogner, stadig avbrudt av flyalarmer
og bombing. De ankom Neuengamme 6. mars som de første.
Også leirledelsen i KZ Bergen-Belsen må ha forstått
det slik at det var dens oppgave å bringe de vel 50
danske og norske til Neuengamme. Den første pulje
med 10-15 fanger, fulgt av 4 vaktposter, reiste med vanlig
persontog. I Neuengamme ble de forlagt i brakke sammen med
studentene. Den puljevise transporten ble imidlertid avbrudt
etter at vel halvparten var kommet av gårde, på
grunn av utbrudd av tyfus i den norsk-danske kontingenten.
24 mann ble liggende tilbake på tyfusbrakka i Bergen-Belsen.
Dette var i midten av mars. Svenskene, som ankom Friedrichsruh
12. mars, hadde ennå ikke vist seg i Neuengamme. Neuengammes
kommandant, SS-Obersturmbannfürer Max Pauly var kjent
som et uhyre, og var negativ. Leiren var allerede overfylt
og han ville ikke slippe svenskene inn i leiren. Etter påtrykk
via Berlin ga han etter, men på
den betingelse at skulle 2000 nordmenn og dansker inn, måtte
først 2000 andre fanger ut. Selv disponerte han ingen
transportmidler. Det endte med at Røde Kors-ekspedisjonen
med sitt apparat, måtte påta seg å evakuere
et tilsvarende antall ikke-skandinaviske fanger fra Neuengamme
til andre leirer i området, før transporten
av skandinavene kunne begynne.
Den første store ekspedisjonen gikk til Sachsenhausen
15. mars. Den besto av 35 busser med tilhørende hjelpebiler
og ordonanser på motorsykler. Da kolonnen nærmet
seg Sachsenhausen kom de midt opp i et kraftig flyangrep
mot Oranienburg, som leiren grenset til. De ankom natten
til den 16, og begynte omgående å laste inn.
1942 nordmenn, 217 dansker og 2 svensker ble i 7 puljer bragt
til Neuengamme, uten komplikasjoner. Leirkommandanten holdt
seg til avtalen. Det var spenning knyttet til to norske jøder,
men det gikk bra.
Hva operasjonen betydde for skandinavene, som på denne
måten kom seg unna, blir klart når man i ettertid
kjenner Sachsenhausens avslutning. Ordren fra høyeste
hold var at de 39.000 fanger som befant seg i leiren ikke
måtte falle levende i fiendens hender. 33.000 av dem
ble 21. april beordret på marsj i retning Østersjøen.
Der skulle de settes om bord i ventende lektere, som skulle
senkes i
åpen sjø, og dermed forsvinne sporløst.
De gikk mot nord i puljer på 500, hver mann utstyrt
med et brød. Før dagen var omme var alle 33.000
av gårde. Ingen av kolonnene rakk frem til Østersjøen
før de ble befridd av russiske eller britiske styrker.
De siste ble befridd 3. mai. For dem som kom levende fra
denne marsjen, var dagene 21. april og utover kanskje den
mest tragiske delen av deres fangenskap. Døden gjorde
sine kraftige innhugg i de marsjerende kolonner i form av
utmattelse. Vaktene skjøt dem som ikke greide å holde
tempoet. Nordmenn og dansker i Sachsenhausen ble reddet fra
denne skjebne, takket være den svenske redningsoperasjonen.
I dagene og ukene som fulgte reiste de hvite bussene på kryss
og tvers i det gjenstående Tyskland, som lå mellom
de fremrykkende fronter fra øst og vest, for å hente
ut fanger fra leirer og tukthus.
Selv om tukthus-direktørene hadde mottatt ordren
fra Berlin om å avgi de norske og danske fangene til
det svenske Røde Kors, oppsto en rekke problemer,
som både skyldtes byråkrati og vrangvilje. Her
kom sjømannsprestenes lange erfaring med de samme
herrer godt med. Som eksempel kan nevnes hentingen av fangene
i tukthuset Dreibergen i Mecklenburg, som hadde den største
konsentrasjon av danske og norske fanger. Etter de opplysninger
som Gross Kreutz-gruppen og prestene i Hamburg hadde utarbeidet,
skulle det være mellom 550 og 600 der. Det ble lange
forhandlinger, da fengselsdirektøren gjorde forsøk
på å ”underslå” en gruppe norske
og danske fanger, men Vogt-Svendsen gjennomskuet spillet.
Men tre som var kommet til tukthuset dagen før, fikk
de ikke med seg. De ble først befridd av Den røde
arme et par uker senere.
Mange av tukthusene var for lengst evakuert til andre tukthus
eller konsentrasjonsleire lenger unna fronten. Mange fra
Sonnenburg, som ble evakuert høsten 1944, havnet i
Sachsenhausen. En annen gruppe, opprinnelig med 80 nordmenn,
ble sendt fra tukthus til tukthus, for
å ende i Dachau i begynnelsen av april 1945, et par
uker etter at de hvite bussene hadde vært der. De ble
befridd av amerikanerne, men kom ikke hjem før i august.
En annen av transportene fra Sonnenburg, med 23 norske, flere
fra Steingruppen, fulgte også
en lang og omstendelig reiserute. I januar var 10 av dem
i live. På
siste etappe mot Dachau var det bare tre igjen. Så klarte
en av dem ikke mer. Han ble skutt av vakten et kvarter før
amerikanerne befridde kolonnen. Av de to som opplevde friheten,
døde den ene på et amerikansk feltlasarett den
dagen krigen sluttet.
Natzweiler-fangene var i september 1944 blitt evakuert til
Dachau. For storparten av de norske som kom dit, skulle Dachau
bare bli en gjennomgangsleir. Det var rett og slett ikke
plass til dem der. En stor gruppe ble sendt til konsentrasjonsleiren
Mauthausen i Østerrike. Andre ble fordelt på en
rekke, til dels helt ukjente leirer. Noen ble kalt tilbake
til Dachau, da kommandanten plutselig ble klar over at det
dreide seg om NN-fanger.
Hentingen av fangene i Dachau gikk forholdsvis greit. En
dag i midten av mars fikk alle nordmenn beskjed om å holde
seg i leiren. Ingen skulle på utekommando. Og noen
dager senere, 24. mars, ble de hentet av tyve hvite busser.
I midten av mars fikk de Natzweiler-fanger som ble sendt
videre fra Dachau til Mauthausen, og havnet i utekommandoen
Melk, ordre om transport tilbake til hovedleiren. Det hadde
vært 45 av dem da de kom til Melk om høsten,
nå var det 26 igjen. Sammen med de øvrige norske
fangene i Mauthausen, fikk de ordre om å holde seg
klar til transport. Det gikk rykter, men ingen visste hva
som var i gjære. En dag fikk en av dem stukket en lapp
i hånden av en ukjent fange. Det viste seg å være
en liste med norske kvinnenavn. Gåten lot seg ikke
løse der og da, men listen skulle komme til nytte.
Noen dager senere marsjerte de ut av leiren, hvor det til
deres forbauselse sto to hvite busser med svensk flagg og
Røde Kors-merke. I alt 54 nordmenn ble reddet i den
omgangen.
Oppsporingen av de øvrige Natzweiler-fangene bød
på
store problemer. Syd-vest i Tyskland var det sommeren 1944
opprettet en rekke nye konsentrasjonsleirer, i forbindelse
med produksjon av bensin av brunkull. Tre av disse leirene,
Schömberg, Erzingen og Dautmergen, ble letemål
for Bernadotte-ekspedisjonen. 35 nordmenn kom til Erzingen.
Alle disse kom hjem.
Annerledes var det i Dautmergen, hvor 61 norske var ankommet
i september. I november ble 17 sendt på transport til
ukjent sted. Da var det bare 10 nordmenn igjen i Dautmergen.
Da Bernadotte-ekspedisjonen fant frem til leiren var 3 i
live.
Men hvor var de 17 ? De ble ikke funnet av den første
svenske Røde Kors-ekspedisjonen, som bl.a. fant fangene
i Erzingen og Dautmergen. De var sendt til Vaihingen, en
liten og bortgjemt konsentrasjonsleir, som redningsekspedisjonen
ikke kjente til. Da listen fra Gross Kreutz ble sammenholdt
med fortegnelsen over dem som var reddet, kom man til at
søket måtte fortsette. Det tok tid å få
frigjort busser til en så lang tur, men snart var en
busskolonne på vei fra Friedrichsruh mot sør.
En buss dro mot sørøst til Mauthausen, det
var den som skulle hente de nordmennene som svenskene visste
var i området der.
Lederen, den svenske legen Hans Arnoldson, hadde vært
med forrige gang de var i Mauthausen. Nå hadde han
med seg listen med 18 kvinne-navn, som var identisk med den
som var stukket i hånden på en av de norske fangene
et par uker tidligere. Etter vanskelige forhandlinger med
en vrien kommandant, fikk Arnoldson med seg 16 av de 18 kvinnene
som 1. mars var sendt fra Ravensbrück. To var bare noen
dager før blitt sendt på transport til Bergen-Belsen.
Dit kom de aldri frem. Arnoldson hadde også 11 mannlige
fanger på sin liste, men det lyktes ikke å få dem
ut. De var spredt på utekommandoer og det ville ta
flere dager å få dem inn til hovedleiren Mauthausen.
Tre av dem overlevde og kom seg senere hjem til Norge.
To busser dro til Dachau for å hente ut danske og
norske som hadde vært så syke at de ikke hadde
kunnet være med bussene 24. mars. Den fjerde bussen
skulle fortsette letingen etter de som var forsvunnet i sørvest.
Med bussen var foruten de to svenske sjåfører
og en motorsykkelordinans, også
Bjørn Heger, samt to gestapister. De fant til slutt
frem til Vaihingen, som var en leir hvor døden herjet.
Av 29 norske var da 16 i live, men i svært dårlig
forfatning. En av dem var den senere statsminister Trygve
Bratteli.
Bernadotte hadde oppnådd å få sende de
sykeste fangene i Neuengamme til Danmark og videre til Sverige.
Denne transporten gikk 9. april nordover med de svenske bussene
og krysset grensen til Danmark om morgenen 10 april. De 16
sist ankommende fra Vaihingen kom akkurat tidsnok til å bli
med. Det samme gjaldt for de siste som ble hentet ut fra
Bergen-Belsen. Det var de 24 som måtte bli igjen i
midten av mars, men nå var bare 11 i live. De ble hentet
i ambulanser som var ombygde danske fiskebiler.
Dagen før hadde svenskene hentet ut de norske og
danske fangene fra kvinneleiren Ravensbrück. De ble
transportert direkte til Danmark, og kom til Sverige som
de første.
21. april lyktes det Bernadotte å få et nytt
møte med Himmler. Møtestedet var det samme
som første gang, Hohen-Lüchen, et spesialsykehus
for prominente partifolk og SS, nord for Berlin. Det Bernadotte
nå ville oppnå var Himmlers samtykke til at alle
de skandinaviske fangene, som etter hvert ble samlet i Neuengamme,
skulle få reise videre til Sverige. Himmler var vrien,
men gikk til slutt med på det.
Også i København arbeidet man med redningsspørsmålet.
Et klarsignal fra Hamburg om henting av de skadinaviske fanger
i Neuengamme 19. april, utløste en lynaksjon i Statens
Civile Luftværn. Over natten mobiliserte man et stort
antall busser og andre kjøretøyer, tatt ut
av sine vanlige ruter, fikk dem malt hvite og utstyrt med
Danebrogs flagg og ”Danmark”, og sendt dem sydover.
20. april kom 120 danske busser og alle de svenske som ikke
var ute på langtransport, til Neuengamme. Der sto flere
tusen norske og danske fanger og ventet. Oppholdet i Neuengamme
varte ikke lenge. Fangene var disiplinerte. De visste at
nå gikk det hjemover.
Bernadotte hadde også fått Himmlers tillatelse
til å
ta med de ikke-skandinaviske kvinner i Ravensbrück som
han klarte
å skaffe transport til. Der satte imidlertid leirkommandanten
seg på bakbena. Han hadde Førerens ordre om å likvidere
samtlige kvinnelige fanger, dersom fienden viste tegn til å ville
trenge inn på hans område. Han ga seg først
etter en telefon fra Himmler selv. Det svenske hjelpekorpset
fikk med seg nærmere 4500 ikke-skandinaver, hvorav
en tredjedel var jøder.
Da Bernadotte fikk sitt muntlige tilsagn fra Himler om å hente
ut ”danske og norske fanger”, gikk han ut fra
at dette selvsagt også gjaldt danske og norske jøder.
De norske jødene var blitt deportert til Auschwitz
høsten 1942 og vinteren 1943. Til sammen dreide det
seg om 767 menn, kvinner og barn. Auschwitz var for lengst
evakuert og leiren inntatt av russerne. De få gjenlevende
norske jøder hadde marsjert ut fra Auschwitz før
jul, og blitt spredd for alle vinder. Fem av dem havnet i
Buchenwald, hvor de fikk kontakt med de norske studentene.
De kom ikke med da studentene ble sendt på transport
til Neuengamme, men de ble som ved et mirakel reddet likevel.
De danske jødene, som ble deportert tre kvart år
etter de norske, ble sendt til Theresienstadt, i alt 456.
De ble værende der, fikk motta Røde Kors-pakker
og hadde relativt få dødsfall. De ble hentet
ut i midten av april.
For de norske som satt i Stutthof ble avslutningen på fangetilværelsen
dramatisk. Gross Kreutz-gruppen hadde forgjeves forsøkt å
komme i forbindelse med Stutthof-fangene.. Evakueringen av
leiren begynte 26. januar. Fanger ble sendt på marsj
vestover, fordelt på
flere kolonner. Også noen av de kvinnelige norske fangene
var med. En av kolonnene, med 30 mannlige norske fra hovedleiren,
startet ut med ca. 1200. Da de 10. mars ble befridd av russiske
styrker, var det 380 igjen, hvorav alle de 30 norske. Men
ennå var det lang vei hjem. De befant seg bak den russiske
fronten, hvor det naturlig nok hersket kaotiske forhold,
ikke minst når det gjaldt transport.. Det ble nye lange
marsjer til samleleirer for frigjorte fanger. Mange, også flere
av de norske, forsøkte å løse hjemreise-problemet
på egen hånd. Det skulle bli langt ut i juni
før de kom hjem.
Også mange av de norske politi-fangene, som hadde
en status bedre enn de fra hovedleiren, var med i marsjen
vestover, og hadde opplevelser maken til dem som er skildret
foran. De kom heller ikke hjem før i slutten av juni.
En annen gruppe hvor politi-fanger var med, endte av en eller
annen grunn tilbake i Stutthof, hvor det ennå var fanger
igjen. Den avgjørende russiske offensiven lot vente
på
seg. Først 25. april skjedde den endelige evakueringen,
som foregikk i kanal-lektere. I den hvor de norske havnet,
var det 10 menn og 5 kvinner fra hovedleiren og 226 politifolk.
I alt ca. 900 fanger. Lekteren ble slept ut i Østersjøen
og vestover. Det ble en dramatisk tur på en hel uke,
praktisk talt uten mat og drikke, og med flekktyfus ombord.
Seilasen endte i Neustadt, ikke langt fra Lübeck, hvor
lekteren ble fortøyd til 3000-tonneren ”Thielbeck”,
som lå ankret opp ute i bukten. Baktanken ble klar
da alle SS-vaktene forlot lekteren med en slepebåt.
Fangene, som nå var alene om bord, fikk løsnet
fortøyningen, og ved hjelp av en lettbåt rodd
lekteren fri. Vinden ville at de drev inn til Neustadt, men
der sto SS-vaktene og ventet på dem. Nå ble de
beordret over i et annet stort fartøy, som lå ved
kai. Det kan neppe være tvil om hvorfor fangene skulle
om bord i dette skipet. Innlastingen ble imidlertid noe forsinket,
og i mellomtiden kom engelskmennene.
I Lübeck-bukten denne dagen, 3. mai 1945, utspilte
det seg et annet drama, som setter det nettopp nevnte i en
større sammenheng. Umiddelbart etter at de siste norske
og danske forlot Neuengamme 20. april, begynte evakueringen
av leirens gjenværende fanger. De ble i de følgende
dager transportert til Lübeck, for å
bli stuet sammen i skip. Mellom 7 og 8 tusen Neuengamme-fanger
ble anbragt i passasjerskipet ”Cap Arcona” og
i lasterummet i det tidligere nevnte frakteskipet ”Thielbeck”.
Skipene ble seilt ut i Lübeck-bukten og ankret opp,
omgitt av en rekke marinefartøyer. Om ettermiddagen
3. mai, med Stutthof-fanger som øyevitner, ble begge
fartøyene angrepet av engelske fly og senket. Bare
om lag 600 fanger ble reddet. De britiske flygerne visste
ikke at det var fanger om bord. Og Neuengamme-kommandanten
utførte den generelle ordre om å utrydde fangene ”uten
spor”.
Av de norske i Stutthofs hovedleir, kom 9 ikke hjem. Poltifolkene
mistet 17, de siste 6 døde i Sverige av flekktyfus.
Det hører også med til historien om tysklandsfangenes
redning at Himmler i krigens sluttfase anmodet om et personlig
møte med Bernadotte. Det fant sted i Lübeck natten
mellom 23.og 24. april. Han ønsket via den svenske
regjering å formidle et budskap til general Eisenhower
om våpenhvile. Tanken om en separatfred med vestmaktene
forklarer Himmlers imøtekommenhet overfor grev Bernadotte.
Svaret fra Eisenhower var imidlertid krav om fullstendig
kapitulasjon. Hitler fikk greie på dette komplottet
et par dager før han tok sitt liv 30. april, etter
først
å ha utnevnt admiral Dönitz til sin etterfølger,
og ikke Himmler, som vel hadde vært kandidaten.
Himmler ble tatt til fange av britene, men unnslapp rettssak
og galge ved å ta en gifttablett.
På krigens siste dag kunne det konstateres at mer
enn 20.000 fanger – av flere nasjonaliteter – var
brakt i sikkerhet i Sverige gjennom Bernadotte-aksjonen.
Men bussene fortsatte å
kjøre også etter at krigen var slutt, slik at
antallet steg til 30.000. Av disse var minst 10.000 jøder.
Det var fortsatt en del skandinaviske fanger igjen på det
krigsherjede kontinentet, bl a de norske offiserene.
Folkene i Gross Kreutz hadde siden januar visst at de norske
offiserene befant seg i Luckenwalde, syd for Berlin, et område
som russerne hadde frigjort. 30.mai ble offiserene hentet
i busser, ambulanser og lastevogner, til sammen 50 kjøretøyer.
For den norske regjering var administrasjonen av hjelpeapparatet
for fanger i Tyskland knyttet til general Eisenhowers hovedkvarter.
Her hadde hver av de allierte regjeringer sin representant.
Den norske, oberstløytnant Christie, hadde under seg
et team ledet av kaptein Bulukin. Denne talte russisk flytende,
noe som skulle komme godt med i ettersøkningen innenfor
det sovjetiske besettelsesområde. Sammen med sjømannsprestene
og advokat Hjorts to sønner og datteren Wanda, Bjørn
Heger og Sverre Løberg, og etter hvert også andre
frivillige, fortsatte redningsarbeidet. Løberg, den
norske politiske fangen med lengst fangetid, hadde frivillig
påtatt seg å utsette hjemreisen. Letearbeidet
etter norske fanger fortsatte i flere måneder etter
krigs-slutt.
Frigjøringen av fanger hjemme i Norge gikk heldigvis
fredeligere for seg, men slutten var på det uvisse
helt til siste øyeblikk. Etter at tyskerne trakk seg
ut av Finnmark og Nord-Troms konsoliderte de sin stilling
i resten av landet, med nærmere 350.000 mann og hovedkvarter
på Nordseter ved Lillehammer. Rikskommissar Terboven
og Gestapo var ikke innstilt på å gi seg. Fangeleirenes
kommandanter og vaktmannskaper var lojale nazister med troskapsed
til Føreren. Men da Hitlers etterfølger, admiral
Dönitz, kapitulerte på vegne av Tysklands samtlige
væpnede styrker 8. mai 1945, gjaldt det også Wehrmachts øverstkommanderende
i Norge.
Grini ble frigjort ved generalappell 7. mai. I stedet for
kommandanten, sto en ukjent mann i hatt og frakk og presenterte
seg som Harry Södermann fra Sverige. Han kunne meddele
de 5.500 fangene at de var fri! Södermann var politisjef
i Sverige, og også sjef for de norske styrkene som
i krigens siste par år var bygd opp i Sverige. Han
hadde fått ordnet frigjøringen med sjefen for
Victoria Terasse, Fehlis.
Kilder:
1. ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945”.
Alfabetisk register med innledning av Kristian Ottosen. 1995.
2. ”Bøker om Norges frihetskrig
1940-45”. En biografi fordelt på 19 emnegrupper,
med tilhørende artikler. Redigert av Hans Luihn. 1995.
3. ”Norsk historie 1939-1945”.
Krig og okkupasjon. Magne Skodvin. 1991.
4. ”Holdningskampen 1940-1942”.
Ivar Kraglund. 1993.
5. ”I frigjøringens spor”.
Art. i anledning frigjøringsjubileet 1995. Red. J.K.Skogan
6. ”Griniboken” (to bind).
1947 .
7. ”Et glimt av helvete”.
Falstad
– en konsentrasjonsleir i Norge. Egil Ulateig. 1984.
8. ”Natt og tåke”.
Historien om Natzweiler-fangene. Kristian Ottosen. 1989.
9. ”Liv og død”.
Historien om Sachsenhausen-fangene. Kristian Ottosen. 1990.
10. ”Kvinneleiren”. Historien
om Ravensbrück-fangene. Kristian Ottosen. 1991.
11. ”Bak lås og slå”.
Norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus. Kristian
Ottosen. 1993.
12. ”I slik en natt”. Historien
om deportasjonen av jøder fra Norge. Kristian Ottosen.
1994.
13. ”Jødar på flukt”.
Om redningsaksjonene for norske jøder. Ragnar Ulstein.
1995.
14. ”Redningen”. Veien
ut av fangenskapet våren 1945. Kristian Ottosen. 1998.
15. ”Hver fredag foran porten”.
Wanda Heger. 1984.
16. ”Siste akt”. Forhandlinger
i Tyskland våren 1945. Grev Folke Bernadotte. 1945.
17. ”Norsk politi bak piggtråd”.
Stutthof-politiets historie. Olaf R. Walle. 1946.
18. ”Tysklandsstudentene”.
Michael Sars og Knut Erik Tranøy. 1946.
19. ” Norske fanger i Bergen-Belsen”.
Artikkel av Finn Molvig. Griniposten nr. 4-2000.
20. ” Rejse i dødens fodspor”.
Beretning om danske fanger i KZ Stutthof. Niels Ole
Fredriksen og Poul Henrik Jensen.
2002.
Vedlegg:
Foreningen av politiske
fanger 1940-45.
Frigjøringen i mai 1945, etter 5 års okkupasjon,
ble en skjellsettende begivenhet for alle som opplevde den.
Den ble ikke minst sterk for dem som kom rett fra fengsler
og fangeleirer. Denne gruppen hadde, som andre grupper som
krigen hadde rystet sammen, en felles erfaringsbakgrunn og
et kameratskap som det var naturlig å ta vare på gjennom
en forening.
Den største fangeleiren i Norge var Grini, i Bærum,
like utenfor Oslo. Den hadde fanger fra hele landet, men
først og fremst fra Sør-Norge. Allerede sommeren
1945 ble det tatt initiativ til dannelse av Griniklubben.
I den første tiden var klubbens oppgaver av ideell
karakter. Fangekamerater kunne av ulike grunner ha behov
for bistand. Etter hvert som årene gikk og forholdene
normaliserte seg, fikk Griniklubben mer karakter av et sosialt
samlingspunkt, med møter, turer og lignende tiltak,
samtidig som man bidro til å
bevare minnet om dem som mistet livet. Medlemsgrunnlaget økte
etter at Griniklubben i 1960 åpnet også for andre
tidligere fanger enn dem som hadde sittet på Grini.
Den største kontingent av norske fanger som etter
hvert ble sendt til Tyskland, kom til konsentrasjonsleiren
Sachsenhausen. Sachsenhausenfangenes forening ble stiftet
i oktober 1945. Også denne forening tok tidlig opp
medlemmer som hadde sittet i andre tyske leirer og tukthus.
Da de fleste av dem som kom til Tyskland også hadde
sittet på
Grini, oppsto snart spørsmålet om sammenslåing
av disse to foreninger. Det første forsøket
i 1949 ble riktignok nedstemt, men i 1962 kom det til en
formell sammenslutning. Det nye navnet ble ”Foreningen
av politiske fanger 1940-45”. Foreningen er landsdekkende,
men siden den er Oslo-basert, har hovedtyngden vært
medlemmer bosatt i Oslo-området.
Foreningens formålsparagraf har følgende
punkter:
a. Hevde rettsprinsipper og de grunnleggende verdier som
motstandsbevegelsen av 1940-45 bygde på, og som er
kommet til uttrykk i ”Verdenserklæringen om menneskerettighetene” vedtatt
av De forente nasjoners generalforsamling 10.12.48,
b. bevare kontakten og fremme kameratskapet mellom politiske
fanger fra årene 1940-45 gjennom møte- og velferdsvirksomhet,
sosiale og kulturelle tiltak, samt ved å utgi Griniposten,
c. veilede og støtte tidligere politiske fanger og
deres etterlatte, bl.a. ved å arbeide for at de lover
som angår krigsskadde, er og praktiseres slik at de
tilgodeser disse og deres etterlatte på
en forsvarlig måte,
d. hegne om minnet om frihetskampens ofre ved bekransning
av minnesmerkene over dem, og ved å informere ungdommen
om hva nazismens krenkelser av frihet og menneskeverd innebar,
e. samarbeide med andre organisasjoner som har sin bakgrunn
i motstandskampen
1940-45, så vel nasjonalt som internasjonalt.
Foreningen er partipolitisk nøytral.
Foreningen har medvirket til reisning av en byste av Grinis
fremste og trolig landets mest torturerte fange, Lauritz
Sand. Den ble avduket av kong Haakon i 1952, mens Sand ennå levde.
Et annet initiativ innen foreningen var reisning av et minnesmerke
for selve leiren, Grinimonumentet, som ble avduket i 1990
av daværende kronprins Harald. Begge disse monumenter
er plassert like utenfor den opprinnelige leiren, som nå
er landsfengsel.
Hver 8. mai deltar foreningen ved den høytidelige
bekransning av disse monumenter, samt to rettersteder i nærheten
av leiren.
I tilknytning til monumentene ligger også Grinimuseet,
som holder til i leirens mottaks-bygning. Det ble innviet
i 1997, etter initiativ av medlemmer i foreningen. Museet
gir informasjon om Grinis historie og fangenes dagligliv,
og holder åpent for omvisninger.
Foreningen har likeledes hatt ansvaret for 8. mai-arrangementene
på
Vår Frelsers gravlund ved minnestøtten over
minister Niels Chr. Ditleff,, reist av tidligere fanger som
takk for initiativet til redningsoperasjonen våren
1945, og Borghild Hammerich som fra Danmark ytet verdifull
støtte til Norge under krigen.
Foreningen har ved innsamling blant medlemmene, fått
utført og reist to byster av grev Folke Bernadotte,
i takknemlighet for den innsats han og svensk Røde
Kors gjorde ved gjennomføringen av redningsoperasjonen
våren 1945. Den ene står sammen med en av de
originale ”hvite busser” i Norges Røde
Kors` hovedkvarter i Oslo. Den andre ved Voksenåsen
i Oslo, hvor det også er plantet et tre til Bernadottes ære.
Voksenåsen er den offisielle norske gaven til Sverige
som takk for hjelpen under krigen.
Etter initiativ fra foreningen har de svenske og danske
deltakere i redningsoperasjonen våren 1945, mottatt æresbevisning
fra den norske regjering for sin innsats.
Foreningen har fått malt et portrett av Wanda Heger,
som en takk for hennes innsats i leirene i Tyskland under
krigen. Det henger i Norges Røde Kors` hovedkvarter
i Oslo. Et tilsvarende er gitt til Voksenåsen. Peter
M. Anker, Norges representant ved den internasjonale Røde
Kors-komite i Genéve, er også hedret med et
portrett i Røde Kors-hovedkvarteret i Oslo.
Foreningen har skjenket Utenriksdepartementet et bilde av
minister Niels Chr. Ditleff, i takknemlighet for hans innsats
for Tysklandsfangene.
Foreningen har utgitt ”Dikt og sanger fra fengsler,
tukthus og konsentrasjonsleire”, en samling av dikt
og sanger skrevet under selve fangeoppholdet. De gir et gripende
inntrykk av hvordan livet artet seg for de norske fangene.
Foreningen er representert i Den internasjonale Sachsenhausen-komite
og Den internasjonale Ravensbrüch-komite, for å ivareta
de norske fangers interesser ved minnestedene for disse konsentrasjonsleirer.
Våren 2003 avduket den norske forsvarsminister, på vegne
av den norske regjering, en minnetavle i konsentrasjonsleiren
Sachsenhausen over de 2 500 nordmenn, som satt der under
krigen. Initiativet til minnetavlen kom fra foreningen.
Enkeltmedlemmer har gjennom årene, etter invitasjon
av skoler og foreninger, fortalt om sine opplevelser fra
krigen. Siden tidlig på 1990-tallet har mange av medlemmene
hatt hyppig reisevirksomhet som tidsvitner med ”Stiftelsen
hvite busser til Auschwitz”
og den liknende ”Aktive Fredsreiser”. Begge disse
organisasjoner arrangerer turer for skoleungdom til konsentrasjonsleirene
Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbrück, for på den
måten å
dokumentere nazismens uhyrligheter, og vise hva en totalitær
styreform kan føre til. Hittil (2003) har over 50.000
ungdommer vært med på disse turene.
I seiersrusen, på Grinis siste dag 8. mai 1945, ga
fangene ut en egen leir-avis, Grini-Posten. Den ble laget
som et enkeltstående jubileumsnummer. Da Griniklubben
etter noen år begynte med eget medlemsblad, var det
naturlig å kalle også dette Grini-Posten. Tradisjonen
er opprettholdt av Foreningen av politiske fanger 1940-45.
Gjennom mer enn 50 år er Grini-Posten kommet ut med
flere nummer i året. Foruten å fungere som et
bindeledd mellom medlemmene, har den brakt stoff både
om leirer og fengsler, og enkeltskjebner blant fangene.
November 2003
|