Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



ReisegarantifondetNorsk reiselivsforeningNorsk turbussforening

Et mørkt kapittel i norsk historie

Nå kommer boka om Agnes – damen som gir tyskertøsene et ansikt. De var, ifølge nyere forskning – et sted mellom 100.000 og 120.000 norske kvinner, og de var langt flere enn folk flest trodde. De fleste av dem var unge jenter, en stor del av dem var tjenestejenter, et yrke som ikke akkurat figurerte på toppen av lønnsstatistikken. Over halvparten av dem kom fra landsbygda. Likevel var det noen ting de hadde felles – de hadde ikke brutt noen lov, og ble ikke dømt av noen domstol, men de hadde alle hatt et forhold til tyske eller østerrikske soldater.

Agnes Jensen 17 årEn av dem er Agnes Møller Jensen fra Larvik. Hun var 17 år gammel da hun forelsket seg i Antoni Mensch – en tysk soldat. Lite ante hun den gang at denne forelskelsen skulle prege resten av livet hennes. I dag har hun passert 87 år, men minnene sitter som spikret fast. Ikke minst fra mai måned 1945. Et fritt Norge i festrus.

Hatet går i arv

Men det var noen som ikke kunne glede seg over friheten. Det var ”tyskerhorene”, eller ”tyskertøsene” som de ble kalt. Mens andre oppglødd marsjerte med vaiende norske flagg, ble disse jentene tvunget til å marsjere i arrest, under hånlige tilrop, spyttklyser og buing fra folk som sto langs gatene og fulgte med i det nedverdigende skuespillet.
I en av de norske storbyene ble noen av dem tvunget til å bære plakater med påskriften ”Jeg er tyskerhore”. I Larvik ble mange av dem tvunget opp på en lastebil, snauklipt til mobbens store fornøyelse, og deretter kjørt til en oppsamlingsplass, hvor noen av dem ble voldtatt. Ikke lenge etter ble de internert eller satt i husarrest.
Men dette var bare begynnelsen på marerittet. I dagene, månedene og årene som fulgte, skulle disse kvinnene forfølges for sine ”grufulle forbrytelser”. Fortsatt den dag i dag – 65 år senere - hender det Agnes får slengt sjikanøse bemerkninger etter seg. Som om hatet går i arv, fra foreldre til barn.

De hadde en fellesnevner

I denne boka trekker hun sløret litt til side, og hun gir ”tyskertøsene” et ansikt. Vi får være med henne tilbake i tid. En tid hvor hun og ”tyskerungen hennes – Bjørn Toni - ble mobbet. Det oppsiktsvekkende er at de norske mobbernes metoder, ikke sto noe tilbake for de tyske okkupantenes tidligere trakasseringer. Tyskerjentene opplevde et Norge, som med landets ledelse i spissen – gjorde livet deres til et helvete på jord. Profilerte samfunnstopper tok i fullt alvor til orde for å sende tyskerungene, som var i alderen 1- 5 år, som ”arbeidskraft” til Australia. Og i avisene figurerte hatske og aggressive leserinnlegg mot tyskerjentene og barna deres. Et lite ærerikt kapittel i norsk etterkrigshistorie. 
Senere traff hun også krigsseileren Hans Wilhelm Jensen, mannen som aldri kom med et eneste fordømmende ord, men som tvert imot satte Agnes og den lille sønnen hennes Bjørn Toni – høyest over alt på jord.
Dette er jo nærmest som et paradoks – en tyskertøs som har et barn med en tysk soldat, gifter seg med en krigsseiler. En som virkelig hadde gjort en stor innsats for å befri Norge, og kjempet mot den tyske krigsmakten.
Samtidig hadde dette trekløveret en fellesnevner. De hørte alle med i de tre gruppene som de norske myndighetene hadde lite til overs for etter krigen, selv om de ikke hadde brutt noen norske lover.

Agnes var i den gruppen som de hadde stemplet som ”tyskertøs” – sønnen hennes hørte hjemme i den andre gruppen som fikk betegnelsen ”Tyskerunger”, mens Hans Wilhelm hørte hjemme i den tredje gruppen, som heller ikke hadde brutt noen norsk lov, men som likevel ble hundset og herjet med i etterkrigstidens Norge – nemlig krigsseilerne.
Hans Wilhelm var stillferdig av vesen, og i likhet med de fleste andre sjøfolka, blamerte han aldri noe av sin innsats under krigen, selv om han mer enn en gang hadde satt livet på spill når de gikk i konvoifart, og kjempet for Norge og for friheten.
Da Hans Wilhelm døde kunne ikke Agnes få enkepensjon fordi det var en plett på hennes rulleblad fra 1945. Maksimum straff for drap i Norge er 21 år. Minimumsstraffen for en tyskerjente varer livet ut. Her gis ikke rom for formidlende omstendigheter. Tyskerjentene har fått en livstidsdom – uten mulighet til amnesti. Men Agnes ønsker ikke å grave seg ned i fortiden. Hennes motto er at fremtiden hører til dem som griper tak i livet.

Vil gi de utslåtte en bedre livskvalitet

Hun er en mangfoldig, men romslig kvinne. Etter alt hun har opplevd av overgrep og trakasseringer, søker hun alltid etter ”mennesket bak masken”. Og hun har alltid møtt de utslåtte i samfunnet med en hjelpende hånd. Hun har så visst gjort seg fortjent til den betegnelsen mange har gitt henne – ”Larviks Mor Theresa”.
Der andre ikke har våget å gå, har hun - uansett tidspunkt på døgnet - kommet som en reddende engel. Og mange kan takke henne for at de fortsatt er i live, og at de har fått kommet tilbake til samfunnet og etablert seg med familie og jobb. Takket være en kvinne som selv har fått føle fordømmelsen på kroppen.

Agnes’ historie er dramatisk og gripende, men hun har aldri skjult sin fortid. Selv om dette har gitt henne mange besværlige problemer har hun likevel reist seg, gang etter gang, og gått videre med løftet hode.

Agnes

Agnes har åpnet både dører og lommebok for å komme de utslåtte til hjelp

Hennes historie er den usminkede beretningen om en kvinne som bruker sine erfaringer fra en smertefull tid, som et redskap i nåtiden. Der andre snur ryggen til og lar likegyldigheten råde, der strekker Agnes ut en hjelpende hånd. Hun bruker en stor del av døgnet for å hjelpe dem som er utstøtt av samfunnet til å få en bedre livskvalitet.
Men dette var det ingen som kunne forestille seg i de kaotiske maidagene 1945…

Nå forteller hun sin historie, slik hun selv opplevde den, og boka er skrevet av Oddvar Schjølberg, basert på samtaler med henne. Bakgrunnsstoff er sjekket i de arkiver som er tilgjengelig, men noe lar seg av naturlige årsaker ikke dokumentere, og noe har vakt for sterke minner.
Dette med tyskertøsene har på mange måter vært et tabu i Norge, og mange av de ting som beskrives har ikke kommet fram før i de senere år.
 
Boka vil foreligge fra Aktive Fredsforlag i løpet av dette året.