La oss se nærmere på hva som skjedde:
De tre ungdommene, Michael Schwerner, Andrew
Goodman og James (Ben) Chaney, alle i begynnelsen av
20-årene, var med i Borgerrettighetsbevegelsen,
og kom frivillig til den rasedelte delstaten Mississippi
i 1964. Dette var midt i "Freedom Summer"
og kampen for like borgerrettigheter og for å
oppheve raseskillepolitikken var på sitt heteste.
Avisene skrev om en hær av unge idealistiske mennesker
fra hele landet som var på vei til Sørstatene
for å arbeide for de fargedes borgerrettigheter.
Ku-Klux-Klan viser seg mer og mer hyppig og sprer frykt,
brenner kors og setter fyr på 20 kirker for sorte.
Skulle jobbe som frivillige
Schwerner og Goodman, begge hvite, var frivillige fra
New York, mens Chaney som var farget kom fra Mississippi.
Nå var de i gang med å hjelpe de fargede
til å registrere seg som velgere.
De kom også til den lille byen Philadelphia i
Neshoba County. Deres tilstedeværelse skapte stor
misnøye innen Ku-Klux-Klan. 20 av de lokale medlemmene
kidnappet og henrettet ungdommene.
Dette skjedde den 21. juni, og det gikk 40 dager før
politiet fant de tre likene nedgravd i en demning. (4.
august)
 Myndighetene
og FBI mener at følgende skjedde:
Kvelden de tre ungdommene forsvant var de på vei
til en nedbrent metodistkirke i Mount Zion, i Neshoba-distriktet
sør i Mississippi. De hadde mistanke om at denne
brannen var startet av rasister, og de ville prøve
å undersøke dette litt nærmere. På
vei mot kirken ble bilen deres stanset av politiet.
Det ble hevdet at de hadde kjørt for fort og
de ble kastet i fengsel.
Den lokale sheriffen - Cecile Prince - var medlem av
Ku-Klux-Klan, og myndighetene mener at han straks tok
en del telefoner og fikk samlet klansmedlemmene samme
kveld. FBI mener at 20 klansmedlemmer var med på
dette sammen med baptistpresten Edgar Ray Killen, som
de også regner som hovedperson for planleggingen.
Etter noen timer på cella, ble de tre ungdommene
satt fri. Nå ble de ganske snart forfulgt, og
mobben tvang dem ut av veien, halte dem ut av bilen,
banket dem opp og skjøt dem, sier myndighetene.
Bare hvite medlemmer i juryen
Politiet var ikke mindre rasistiske, så drapene
ble aldri skikkelig etterforsket av det lokale politiet.
Det var først tre år senere at 18 menn,
inkludert Killen, ble siktet. Ikke for mord, men for
å ha konspirert mot føderale myndigheter.
 Syv
menn - alle med forbindelse til Ku-KluxKlan, ble dømt
for å ha medvirket i en "sammensvergelse
for å ha krenket ofrenes borgerrettigheter".
Det var imidlertid ingen av dem som ble dømt
for drap, og det var heller ingen av dem som sonet mer
enn seks års fengsel. De øvrige gikk fri.
Under rettssaken var det for øvrig bare hvite
medlemmer i juryen.
Den tidligere baptistpresten Killen, som gikk under
tilnavnet "Predikanten", ble også arrestert
og brakt inn til avhør i 1964. Under rettssaken
i Philadelphia nektet han enhver befatning med drapene,
og ble sluppet fri igjen. Etter hvert begynte han imidlertid
å skryte av han hadde vært med på
drapene.
Allerede den gang var det flere vitner som utpekte den
lokale klan-lederen - Edvard Ray Killen - som mannen
som planla drapene. Men han gikk fri fordi et enkelt
jurymedlem sa at hun ikke kunne dømme en prest.
Siden er ikke noen blitt rettsforfulgt i denne saken.
Saken gjenopptatt etter 40 år
Men det går en nemesis gjennom livet og den 6.
januar 2005 ble den 80 år gamle Edgar Ray Killen
arrestert i sitt hjem, og den 40 år gamle drapssaken
ble tatt opp på nytt. Noe som skapte store oppslag
i amerikansk presse og TV.
"Vi arresterte Killen fordi han holdt en høy
profil, og vi visste hvor han var, sa Mississippisheriffen
Larry Meyers.
Killen erkjente ingen straffeskyld da han ble framstilt
for en storjury, og han svarte "Ikke skyldig"
tre ganger - en gang for hvert drap han var siktet for.
 Retten
bestemte at Killen skulle sitte bak lås og slå
inntil ny høring. Og saken ble gjenopptatt.
Aktoratet satt på en omfattende dokumentasjon
på den rollen som baptistpastoren, sagbrukseieren
og Ku-Klux-Klanlederen spilte i den makabre drapssaken.
Yngre sørstatsjurister med stor vilje til å
rydde opp i fortidens hemmelige rom, hadde forberedt
den 41 år gamle saken med stor grundighet.
Ifølge et av vitnene, en tidligere politimann,
skulle Killen dagen etter drapene ha uttalt: "Vi
ble kvitt de derre borgerrettsfolka", og han beskrev
også hvordan drapene ble begått.
Under rettssaken innrømmet Killen at han hadde
vært medlem i den rasistiske organisasjonen Ku-Klux-Klan.
Killen var en sentral maktfaktor i den lille byen, og
aktoratet mente at det var han som hadde samlet klan-medlemmene
og som avgjorde hvor de tre ungdommene skulle drepes,
og hvor de skulle dumpe likene. Killen i 1964
 Rettssaken
ble fulgt av amerikansk og utenlandsk presse og direktesendt
på amerikansk TV, og lokalavisen "Neshoba
Democrat"skrev på lederplass at Mississippi
var en kruttønne under Ku-Klux-Klans tyranni
på 60-tallet.
"Rettssaken må bli en måte å
få renset denne byen fra det 40 år gamle
stigmaet, og bli noe positivt for framtida. Ondskapen
blomstrer når rettskafne mennesker er passive.
Aldri, aldri mer skal mobben få styre her".
Dømt til 60 års fengsel
Killen var tiltalt for overlagt drap, men ble bare dømt
for forsettelig drap, og han viste ingen følelser
da dommen mot ham ble opplest. Dommeren understreket
at hensynet til de drepte og grusomheten i ugjerningen,
gjorde at dommen ikke tok hensyn til den tiltaltes høye
alder, eller at der gått lang tid siden drapene
ble begått.
41 år etter drapene ble den tidligere Ku-Klux-Klan-lederen
Edgar Ray Killen dømt til 60 års fengsel
for sin medvirkning til drapene.
Grunnen til at det ble 60 år, er at det er 20
år for hvert drap, og det skal bare sones en dom
av gangen. Killen er nå 80 år gammel.
Dagen etter at Killen ble kjent skyldig av en jury bestående
av ni hvite og tre fargede, kunne statsadvokat Mark
Duncan og justisminister James Hood, puste lettet ut,
etter i flere år å ha holdt med å
rydde opp det i mest smertefulle kapittelet i staten
Mississippis historie.
 En
skremmende realistisk film
"Vi vil ikke lenger være kjent fra en Hollywood-film.
I dag har vi vist verden hvem vi er, og det er vi stolte
over."
Filmen var i sin tid med på å stemple hele
staten, og spesielt lille Philadelphia , som den mest
forstokkede rasistiske plett på USA-kartet.
James Hood som selv er en sterkt troende baptist, konstaterte
glad at han med dommen over presten Killen har vist,
at "mordene ikke var sanksjonert av Gud, men av
onde menn".
Historien ble filmatisert av Allan Parker i 1988 under
tittelen: Mississippi i flammer. Denne filmen skapte
fornyet oppmerksomhet om drapene i Philadelhia, og i
filmen spiller Gene Hackman og Wilhelm Defoe to FBI-agenter
som sendes til Mississippi for å etterforske drapene.
De møter sterk motstand, og filmen skildrer på
en skremmende måte hvordan de fargede bringes
til taushet, samtidig som den gir et realistisk innblikk
i en rasistisk bevegelse som fortsatt lever i beste
velgående i dagens USA - Ku Klux Klan.
I filmen klarer de to FBI-agentene likevel å felle
et nettverk av lokale rasister. Filmen bidro for øvrig
til at saken ble gjenopptatt, noe moren til Andrew Goodman
er glad for.
"Jeg vil ikke ha hevn - jeg vil ha rettferdighet
sa den nå 89-årige Carolyn Goodman til "The
Times"
Det onde må gjøres godt igjen
En annen av dem som hevder seg, er Derrick Johnson,
formannen for de svartes borgerettorganisasjon NAACP
i staten Mississippi. Han er tilfreds med at Killen
er dømt for drap, for som 80 åring betyr
det at under alle omstendigheter, komme han til å
ende sine dager i fengsel.
"Killen er ikke et emne for oss lenger. Jeg er
glad for at han blir stilt til ansvar for sine gjerninger.
Men nå må vi også holde staten Mississippi
ansvarlig for statens handlinger. Staten må erkjenne
sin rolle i mordene. Først da kan vi begynne
å snakke om hvordan Mississippi kan gjøre
det onde godt igjen, sier Johnson.
En flott temafilm
At saken ble gjenopptatt etter 40 år i dvale,
har også gjort sitt til at filmen "Mississippi
i flammer" igjen har blitt veldig aktuell, og den
kan vises på våre tematurer etter ønske.
Ikke minst fordi den er en fin inngangsportal når
vi skal trekke temaet om menneskerettighetene opp til
vår egen tid.
|
