Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør
tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99
Send epost til oss
Åge William Berge |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Fra gjetergutt i Telemark til krigen i StillehavetEtter Hitlers angrep på Polen i september 1939 inntrådte ganske raskt en forandring innen sjøfarten. De nøytrale nasjonene utrustet sine skip med flagg og striper på skutesidene. I Norge ble handelsflåten delt i to etter nazistenes okkupasjon av Norge den 9.april 1940. Norske skip som kom under tysk kontroll fikk fortsette med egne rederifarger og rederiflagg på skutesiden. De handelsskipene som seilte i de alliertes tjeneste ble malt grå, lik krigsskip. På dette tidspunktet var Åge William Berge 18 år gammel, og seilte i utenriksfart. Uten at han visste det, lå fem lange år foran ham, fylt med spenning og dramatiske hendelser. Men den trauste karen har ikke fortalt så mye om sine opplevelser – før nå. Gjetergutt som niåringÅge er ektefødt telemarking og kommer fra Valebø, litt nordøst for Skien. Det var ikke helt enkelt å få seg arbeide i Valebøtraktene, så det endte med at moren og faren pakket sammen sine eiendeler og flyttet sammen med sine seks barn til Sokndal. For Åge var det livet som sjømann som var den fullkomne drømmen. Men akkurat dette virket til å begynne med nokså uoppnåelig – han var for ung og uten erfaring. Nå ja, når sant skal sies så var hans eneste erfaring fra ”arbeidslivet” at han hadde vært gjetergutt fra han var ni år gammel. Det var lite å slå i bordet med på et hyrekontor. Men utferdstrangen var stor og oppfinnsomheten likeså. Han fikk ordnet seg en plass på Sørlandets Seilende Skoleskipsinstitution i Kristiansand. Som sjøaspirant om bord i skoleskipet Sørlandet fikk han en omfattende innføring i sjømannsyrkets forskjellige elementer. Da han endelig kunne entre opp landgangen som lettmatros om bord i M/T Eli Knudsen, synes han selv han hadde fått drømmejobben. Båten var eid av rederiet Knutsen Knutsen O.A.S. i Haugesund. De var da Norges tredje største tankrederi.(En posisjon som de beholdt helt opp til 1970-tallet). Båten var levert fra Blythswood Shipbuilding Co. Ltd., i Glasgow i november 1925, men den var fortsatt i god stand og godt vedlikeholdt. Det var en forholdsvis stor båt på 13.480 tonn tdwt., utrustet med to propeller og den gjorde ca 11 knops fart. Nyheten slo ned som en bombeÅge stortrivdes om bord og fant seg raskt gode venner blant mannskapet. Som sjøfolk flest holdt de sammen i tykt og tynt. Men så kom dagen som forandret en hel nasjon. I morgentimene den 9. april ble den dramatiske meldingen forkynt på norske skip over hele kloden: Norge er i krig, og har blitt overfalt og okkupert av Hitlers styrker! - Dette slo ned nærmest som en bombe iblant oss, sier Åge, og fortsetter: Denne dagen gikk startskuddet for en helt ny tilværelse for meg, og det skulle gå fem lange år før jeg omsider kunne sette beina på norsk jord igjen. Fem dager senere kastet vi loss og kursen ble satt mot England, nærmere bestemt til Liverpool. Denne havnen skulle etter hvert utvikles til å bli en av de viktigste konvoihavnene på det europeiske kontinentet. Snart sluttet vi oss til Konvoi HX 49. Til sammen var vi 50 handelsskip som gled dovent framover. Det var to måneder siden krigen hadde nådd Norge, og det var vel ingen av oss ungguttene som tenkte at vi kunne bli angrepet på den andre siden av kloden. Vi hadde riktignok hørt om at krigen til sjøs hadde kommet i gang og at noen skip var torpedert. Men det var fortsatt et rolig hjørne av verden vi oppholdt oss i – trodde vi. For å si det som det var så hadde vi jo ingen erfaring med krig. Vi mente at Norge som en fredelig nasjon aldri ville bli angrepet av Tyskland. Vi tenkte lite på ubåtfaren. I vår enfoldighet ante vi ikke at like under den rolige havflaten befant det seg flere tyske ubåter som bare ventet på å slå til i det rette øyeblikket. Men etter noen dagers seilas ble vi brått vekket tilbake til krigens harde virkelighet. Jeg glemmer aldri det voldsomme drønnet da torpedoen detonerte. Men det som kanskje skremte oss aller mest var at ubåten U-47 hadde slått til midt inne i konvoien. Skipperen om bord, Günther Prien klarte å fyre av to torpedoer før han i all hast måtte dykke, fordi et av handelsskipene holdt på å renne ubåten i senk. Prien var blitt kjent da han den 14.oktober 1939 klarte å komme seg ubemerket inn i havnebassenget i Scapa Flow på Orknøyene. Her hadde britene bygd opp en marinebase, og Prien klarte i denne aksjonen å senke britenes stolthet - slagskipet HMS ”Royal Oak”. 833 sjøfolk gikk ned med skipet. Som et resultat av dette bestemte britene seg for å bygge igjen ett av sundene inn til Scapa Flow. Disse barrierene er i dag kjent som Churchill Barriers. På det meste var det 1700 menn som holdt på med byggingen. 1200 av disse var italienske krigsfanger. Et dramatisk møte med kaptein Hans JenischEli Knudsen var langt fra noen hurtigseiler, og som et av de tregeste skipene i konvoien sakket vi nå lenger og lenger akterut. Rundt midnattstid befant vi oss ganske alene på havet. Allerede da hadde sonaroperatøren om bord på U-32 oppfanget lyden av maskinen vår. Jakten var i gang. Det ble en søvnløs natt for mannskapet. Torpederingen vi hadde vært vitne til hadde sendt sjokkbølger gjennom oss. Vi hadde ikke mer enn fått den første lysstrimen av dag, før vi våknet av et forferdelig brak. Ingen var i tvil om hva som hadde skjedd; vi var torpedert. Torpedoen fra den 27 år gamle Oberleutnant zur See, Hans Jenisch* (Bildet) hadde slått inn i forskipet på styrbord side. Den voldsomme eksplosjonen sendte flammer og røyk til værs, mens vann, olje og jernplater fløy i alle retninger. Det var det komplette kaos. Her var det om å gjøre å berge livet. Utrolig nok klarte vi å komme oss trygt i livbåtene. Livbåtene var av den gamle typen, av solid treverk, men uten motor. Her var det bare å sette i gang med å ro. Det var om å gjøre å komme seg vekk fra skipet, slik at vi ikke ble dratt under av dragsuget når Eli Knudsen gikk til bunns. Noen timer senere ble hele mannskapet på 37 reddet fra de to livbåtene av HMS Sandwich, og landsattt i Liverpool neste dag. Neste formiddag ble imidlertid skipet oppdaget av en australsk taubåt. Mannskapet om bord mente at de hadde gode sjanser til å berge skipet. Etter flere forsøk klarte de å få en trosse om bord og ville forsøke et slep mot land. Men det var nytteløst. Eli Knudsen sank den 24.juni i posisjon 50 36N 07 51W. Også taubåten forsvant. I den senere sjøforklaringen i Liverpool ble det antydet at den mest sannsynlig hadde kantret. Disse ubåtangrepene hadde også kommet brått på den engelske marinen, som ikke hadde noen oversikt over hvor alvorlig ubåttrusselen var i disse farvannene. Mannskapslistene på Eli Knudsen
Nå var heller ikke Liverpool noe spesielt trygt sted. Nazistene hadde satt inn en stor offensiv for å knekke ned britenes motstandsvilje. De hamret løs på byen med en rekke kraftige flyangrep. Dermed ble en stor del av byen og havneanleggene ødelagt. Ble avmønstret samme dag som torpederingenJeg skal ikke underslå at torpederingen satt godt i kroppen på meg. Likeså timene etterpå mens vi satt nokså forkomne i livbåtene og håpet på å bli reddet. Jeg kom fra det fredelige Valebø, og plutselig hadde jeg havnet midt oppi krigen. Jeg hadde fått redslene som fulgte med tett inn på livet. Båten ble satt opp i den ene konvoien etter den andre. Vi gikk nærmest kontinuerlig mellom destinasjonene Bermuda – Los Angeles – New York – Halifax og Liverpool. Krigen hadde hardnet til for alvor. Det var om å gjøre å bringe fram forsyninger til de allierte i kampen mot Hitler og hans medløpere. De forsvant over rekka i nattemørketMen både skip og mannskap ble satt på harde prøver, ikke minst under de harde vinterstormene i Nord-Atlanteren. Vi seilte rundt på skip, lastet til ripa med ammunisjon og lettantennelige væsker. Uten det minste forvarsel kunne vi bli blåst til fillebiter av en torpedo. Andre fikk store problemer med å takle alkoholen. De måtte liksom komme seg vekk fra alt det vonde de opplevde i konvoifarten, og søkte trøst i flaska. Da jeg mønstret på var det Søren Marius Jensen fra Tvedestrand som var skipper om bord. Han var en erfaren sjømann og hadde omsorg for oss alle sammen. Dessverre falt han overbord og druknet i Atlanteren 8.august 1942 da vi var på vei til Durban. Krigen i StillehavetMen som sjøfolk flest ble også jeg fort rastløs. Det var ute på havet jeg følte meg hjemme. Jeg savnet det å kjenne et skipsdekk under føttene. Det var liksom litt fremmed å sove i et rom som ”sto stille” når en var vant til å bli vugget i søvn av de lange dønningene i Atlanterhavet. Kort sagt – jeg måtte komme meg om bord i en båt igjen. Livsfarlig farvannSelv om krigen endelig var brakt til ende i Europa, fortsatte den i Stillehavet. Våren 1945 hadde Japan i realiteten blitt beseiret på grunn av USAs overmakt både i flykrig og på havet, men fremdeles var det ingen tegn på at japanerne ville gi opp. Okinawa, som i motsetning til Iwo Jima er en del av det «egentlige» Japan, var en strategisk øy for de allierte styrkene før man kunne innlede en invasjon av de fire japanske hovedøyene. Øya var siste skanse før invasjonen, og den hadde to viktige flystriper som de allierte ønsket å bruke for angrep på resten av Japan. Vår nye ordre var å sette kursen nettopp mot Okinawa. Slaget om Okinawa startet i april 1945. Det hadde kodenavnet ”Operation Iceberg”. Slaget anses for å være det største kombinerte land-sjø-luft-slaget i krigshistorien. Det 82 dager lange slaget varte fra april til midten av juni 1945, i krigens sluttfase. I løpet av disse tre månedene gjennomførte japanerne blant annet mer enn 1.500 kamikazeangrep Medregnet de soldatene som måtte dimitteres på grunn av nerver og stress-reaksjoner, var tapstallene for de amerikanske styrkene på Okinawa 48 % høyere enn noe annet sted i løpet av 2. verdenskrig. Nå ble altså Narvik satt inn som supplyskip i denne krigssonen. Det var for å si det mildt; et uhyggelig område å seile i. Vi visste jo hva som hadde skjedd på Pearl Harbour tidlig om morgenen søndag 7. desember 1941. Det var farlig farvann. Vi ble hele tiden utsatt for angrep fra japanske fly. Jeg hadde fått litt opplæring som skytter ved et senter i Bombay. En av oppgavene mine sammen med en god kamerat, var å bemanne Oerlikon-kanonen når de japanske flyene forsøkte å angripe oss. Heldigvis klarte vi å holde dem på avstand, men de fikk inn flere fulltreffere på skip vi seilte sammen med. Sluttstrek i HiroshimaI august ble vi beordret til en posisjon ved en øy utenfor den japanske kyst. Vi fikk ikke rede på annet enn at vi skulle ligge i beredskap. I ettertid fikk vi vite hva som foregikk i dagene 6. til 9.august. Det var da det verste krigsscenarioet ble sluppet løs på kloden vår – atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Hiroshima hadde under hele krigen vært en viktig militærby med hovedkvarteret for det sørlige forsvaret av Japan og flere militære lager. Nagasaki var en stor havne- og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen. I løpet av sekunder var de to byene bombet til støv og titusener av mennesker omkom momentant. Vi klarer ikke å fatte hvilke voldsomme krefter det er i slike bomber. Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig. Jeg vil ikke uttale meg om hva som er rett eller galt. En krig er uansett den største fornedrelse mot menneskeheten. Jeg har sett det med egne øyne. Jeg har slitt med disse minnene i mange år etter krigen, sier Åge. Åge og Nille seilte sammenDa han omsider kom hjem til Norge igjen i 1946, traff han Nille fra Tjøsvoll på Karmøy. Det oppsto søt musikk og de bestemte seg for å fortsette livet sammen. Åge fikk seg en jobb ved Rosenberg Verft i Stavanger, men ville ta mer utdannelse med sikte på en jobb som sjømann. Han tok derfor maskinistskolen og fikk jobb som maskinist om bord i tankskipet ”Stavik”. Nille fulgte med. Hun hadde fått hyre som messepike. Nå fulgte turer mellom Curacao og Venezuela, og videre fra Curacao til Sidney i Australia. Dette ble en lang reise på 33 døgn gjennom Panama-kanalen og over Stillehavet. En annen havn var Singapore hvor de lastet for Japan. Dette var ved en liten by som lå i nærheten av Kobe. Japan sleit fortsatt med store problemer etter krigen. Vi kunne ikke gå inn til kai, men måtte pumpe inn oljelasten via lange slanger. Disse ble flere ganger sprengt av pumpetrykket. Vi brukte faktisk to uker før vi endelig hadde fått i land oljelasten. Nå gjorde ikke det så mye for oss, for vi fikk jo anledning til å bli bedre kjent med det japanske miljøet og landets kultur. Den kunne dermed gå inn til de små havnene. I elvene på Sumatra var det også flere store sandbanker. Derfor var man avhengig av høyvann for å komme oppover elvene. Når vi lå oppankret utenfor elvemunningen og ventet, passet gjerne lokalbefolkningen anledningen til å tilby oss frukt og andre ting som de solgte fra kanoene sine. Den siste krigsseileren på ÅkraI dag bor Nille og Åge i en trivelig leilighet på Åkrahamn. Her nyter de pensjonisttilværelsen i rolige omgivelser. Da vi besøker dem hjemme i den trivelige leiligheten slipper Åge oss også inn i noen av sine personlige rom - rom inni ham selv. Nå kommer mange minner fram. Minner fra en ofte dramatisk og livsfarlig seilas i tjeneste for konge og fedreland. I likhet med sine mange gode sjøfartskolleger er Åge en traust kar, som på en hverdagslig måte tar oss med til en epoke i norsk historie som aldri må gå i glemmeboka. Den friheten vi i dag kan nyte, kostet innpå 4000 norske krigsseilere livet. Derfor var det også et privilegium for oss da vi kunne overrekke den siste krigsseileren på Åkra, Åge William Berge Aktive Fredsreiser Æresdiplom og Hedersvase, som takk for hans uselviske innsats under andre verdenskrig. Kilder:Samtaler med Åge Willliam Berge Nettsider:
Fotos: Bjørn Milde's postcard collection
* Hans Jenisch ble innrullert i Kriegsmarine i april 1933 og etter et år på krysseren Deutschland, ble han overført til ubåtavdelingen i mai 1937. Her fikk han en grundig opplæring, og i januar måned 1938 fikk han ansvaret som 1. vaktoffiser på U-32 i januar 1938. To år senere overtok kommandoen på denne. I løpet av sine seks patruljeoppdrag senket han 17 skip, hvorav fire norske. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||