Fritjof Nansen (1922)
Fritjof Nansen var polarforsker, vitenskapsmann, diplomat og humanitær. Etter en karriere som nasjonalhelt og internasjonalt kjent oppdager, viet han livet sitt til freds- og hjelpearbeid i kjølvannet av første verdenskrig. Gjennom Folkeforbundet arbeidet han for krigsfanger, flyktninger og statsløse mennesker i en tid preget av politisk uro, sult og masseflukt. Hans innsats reddet hundretusener av liv og la grunnlaget for internasjonalt flyktningarbeid.
Begrunnelse
Kort om
Nansen ble født i Kristiania i 1861. Faren var advokat og familien relativt velstående. Nansen gikk på privatskole og var dyktig i alle fag. I 1870-årene begynte skisporten å bli populær blant borgerskapet i Kristiania, og Nansen gjorde stor suksess.
Han studerte zoologi ved universitetet og ble sendt til Arktis for å ta prøver av livet i havet. Han fikk gjennom dette sansen for polarområdene.
Etter hjemkomsten ble han forsker ved Bergen museum. Han vakte nasjonal oppsikt ved å gå over fjellet mellom Bergen og Kristiania på ski for å delta i Hopp- og langrennskonkurranser. Men polarområdene trakk, og i 1888 ble han den første som krysset Grønland på ski sammen med tre nordmenn og to samer.
Plutselig var han berømt både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom en bok om sin ekspedisjon var han trygget økonomisk.
Men Nansen ville mer. Nå prøvde han å nå Nordpolen, men lyktes ikke. Han ble likevel feiret som polarhelt i større grad enn før.
Mens Nansen var borte, hadde forholdet mellom Norge og Sverige tilspisset seg. Formelt var de to landene likestilt, men kongen var svensk og Sverige styrte landenes utenrikspolitikk. Mange i Norge ønsket å bryte ut av unionen med Sverige. Nansen ble Norges første ambassadør.
Da første verdenskrig brøt ut ble han sendt til USA for å sikre Norges kornforsyninger. Da han vendte hjem ble han formann i Den Norske forening for Nationernes Liga. Med dette vervet deltok han på fredskonferansen i Versailles i 1919.
I 1920 ble Nansen utnevnt til å lede arbeidet med utveksling av krigsfanger. I Russland hadde rundt 250 000 fanger og Tyskland rundt 200 000. Lenin var mistenksom overfor de antikommunistiske vestlige regjeringene, og ville kun forhandle med Nansen.
I 1922 kunne Nansen rapportere til Folkeforbundet at over 400 000 krigsfanger var utvekslet. Det Internasjonale Røde Kors hadde utført størstedelen av det praktiske arbeidet. Nok en sak gjorde Nansen kjent.
Lenin tok statsborgerskapet fra tusenvis av russere som rømte vestover etter kommunismens seier etter borgerkrigen. Dermed ble de statsløse og uten mulighet til å krysse grenser. Slik ble Nansenpasset til i 1922 som skulle være et pass for disse flyktningene. Nansen ble utnevnt til den første Høykommisær for flyktninger.
Fritjof Nansen mottok Nobels fredspris i 1922 for sitt omfattende humanitære arbeid etter første verdenskrig. Særlig ble hans innsats for utveksling og hjemsendelse av krigsfanger fra Russland og Tyskland anerkjent. I tillegg fikk han stor internasjonal betydning gjennom arbeidet for statsløse flyktninger, blant annet ved innføringen av Nansenpasset. Som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger bidro Nansen til å gi hundretusener av mennesker rettslig beskyttelse og en ny mulighet til et verdig liv.