Det å bry seg
Når du hører ordet Polen/Tyskland-tur tenker du sikkert bare på en lang busstur, og morsomme utskeielser i Krakow og Berlin. Realiteten er en helt annen historie. I følge Helga Arntzen, som stiftet foreningen Hvite busser og Aktive Fredsreiser, er målet med disse turene, "å gi ungdom kraft til å ta ansvar for sitt eget liv, uansett hva de har opplevd. Evnen til å tidlig erkjenne negative ting, for å så siden stoppe det og fremelske det positive er viktig".
Du sosialiserer deg 24 timer i døgnet. Om det er noen du ikke kjenner så godt, er det nesten garantert at du blir kjent med dem når turen er ferdig. Nye vennskap blir til, og samholdet en klasse får etter en slik tur er spesielt. Du deler sterke opplevelser med medelever, som du igjen deler dine tanker og følelser med. Bussturen er lang, det er trangt og det er mange mennesker å forholde seg til. Kanskje er det en grunn til at Aktive Fredsreiser arrangerer slike lange bussturer. Det tvinger deg jo nesten til å bli kjent med folk, og det er veldig positivt.
Selvfølgelig er jo også det faglige utbyttet elevene får av en slik tur, til stor nytte. Elevene får mye kunnskap av å være med på disse turene. Andre verdenskrig, og konsentrasjonsleirene er temaer som står sentralt. Du lærer om Tyskland og Berlin, og om Polen og Krakow. Berlinmurens fall er også noe du lærer om. Turen dekker over fag som geografi, historie og samfunnsfag. Med økt kunnskap minker sjansen på at noe slikt vil skje igjen. Det er derfor det er så viktig at ungdommer, som er framtida vår, får se hvor grusomt det virkelig var, og lære av det. Men du lærer om mye mer enn det. Ikke minst lærer du om deg selv.
Du går inn i deg selv på en helt ny måte. Hvilken person vil du egentlig være? Vil du være den som står og ser på, eller vil du være den som bryter inn, og sier stopp om det skjer noe som er galt. Vi har alle vært i en situasjon der vi angrer på at vi ikke brydde oss, og grep inn. I stedet har vi bare stått der og tenkt at det ikke er vår sak. Vi bryr oss ikke, helt til det skjer oss selv, eller helt til det er for sent. Skjer det oss selv skulle vi ønske at noen grep inn. Man tenker ofte at det er sikkert noen andre som vil gripe inn snart, men hvorfor kan ikke du være den personen selv? Være den som griper inn, den som hjelper, den som bryr seg. Det har da aldri gått ut av moten det å være et godt medmenneske.
Polen/Tyskland turen gjorde inntrykk på oss alle. Et mye sterkere inntrykk enn å lese om det i historiebøkene. Det som skjedde er uforglemmelig, men det positive er at vi kan lære av det. Egentlig er det ikke noe vi «kan» lære av, men det er noe vi SKAL lære av. Vi skal lære av de feilene som ble begått. Urett SKAL slås hardt ned på, og vi SKAL bry oss, FØR det er for sent. Overgangen fra rasisme og likegyldighet, til mobbing og utestenging er veldig kort. Konsentrasjonsleirene er jo et prakteksemplar på hva rasisme, og likegyldighet kan føre til.
Ingen fag kan noen gang måle seg med viktigheten av å ta vare på hverandre, og å bry seg. Det er nettopp dette man lærer på Polen/Tyskland tur. Her kan du med egne øyne se hva som skjedde da rasisme, og likegyldighet tok over en hel nasjon. Sammenhengen det har til mobbing, og utestenging i vår hverdag er veldig nær. Det viktigste med disse turene er ikke å lære om konsentrasjonsleirene, men å lære noe av det som skjedde.
Lill Therese Sandvik (17 år)