Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



Litt om reisen til Buchenwald

Det hele begynte med at min sønn Thor og jeg møtte ved Meeting Point på Gardermoen flyplass ved 8 tiden om morgenen 11. april. Der sto vår fremragende reiseleder, Line, og tok imot oss med billetter og boarding card samt handicap vogn til meg. Slik gikk vegen gjennom kontroll raskt og greit og snart var vi i Berlin hvor Thor og jeg var ukjente.

Brandenburger Tor BerlinEtter innsjekk på hotellet og en god lunsj fikk vi en utmerket sightseeing tur rundt om i den sentrale og historiske interessante Berlin. Line var like kjent i byen som i Risør og vi gikk ikke glipp av noe. Alt sammen lærerikt og interessant men naturligvis i en feil årstid. Berlin er sikkert en vakker by når alt er i farger og solskinn. For oss var alt grått og vinterlig trist. Kvelden tilbrakte vi på en liten italiensk restaurant i hyggelig selskap og med utmerket mat. Vi var da 8 i alt. Der var Line og Thomas fra Aktive Fredsreiser, unge Alexandra som skulle skrive en bok om sin bestefar som ble arrestert med studentene, men kom til Sennheim og senere Wien som lege. Men jeg husket godt Walter Carlsen, hennes bestefar, så det må ha vært fra tiden i Stavern. Ellers var det datter til Karl Heimdal og hennes datter, altså barnebarn til Heimdal som jeg ikke kunne huske. Han var sendt først til Sennheim og var i Buchenwald bare en par måneder i desember 1944 etter returen fra Sennheim og ut til vi dro til Neuengamme tidlig i mars 1945. Foruten disse var altså bare Thor og jeg var den eneste som selv hadde vært fange i Buchenwald.

Den andre dagen reiste vi i elendig vær med minibuss til Weimar. Landskapet vest for Berlin var helt flatt og kjedelig (i alle fall i vinterdrakt). Da vi nærmet oss Weimar var Thüringen straks mere interessant med sine vakre høydedrag og allerede på lang avstand kunne jeg se minnestøtten ved Buchenwald i høydedraget mot Ettersberg. Der var jeg kjent fra 1944-45.

Goethe og SchillerEtter innsjekk på det fine hotellet Kaiserin Augusta og en god lunsj fikk vi en fremragende omvisning i det historiske Weimar og da omvisere viste seg å være en Hviterusser (Belorus) bosatt og gift i Weimar begynte jeg straks å praktisere min russisk. Jeg klarer ikke å la være! Der hvor det er russisk eller arabisk må jeg straks øve. Vår guide kunne alt og var meget interessant.

Til kvelden var igjen middag sammen, og nå var vi også forenet med vår alles leder og sjef Helga Arntzen, en imponerende og sjarmerende leder som har gjennomlevd så meget at det er gripende å være sammen med henne. Helga hadde med seg Elling Kvamme og hans ene Datter Julie. Elling og jeg var sammen praktisk talt hele tiden i Tyskland og har nesten helt like opplevelser bortsett fra at vi alltid var på forskjellige fløyer og kjente hverandre egentlig ikke den gangen. Han var lege og jeg filolog, våre interesser var forskjellige og legene hadde da også helt andre arbeidsplikter enn oss vanlige. Elling stiftet Den Norske Buchenwaldforening og ledet oss i alle årene frem til det siste så jeg har sett en god del til ham på våre møter.

Inngangen til BuchenwaldDagen etter, lørdag 13. april reiste vi så oppover bakkene til KZ Buchenwald og det var rart å se det hele igjen, nå på en litt annerledes måte. Det første jeg gjenkjente var Politische Abteilung - hvor vi ble fotografert en face og i profil med fangenummer - mitt var 39285. Helga og Kvammes dro på et offisielt møte i komiteen Buchenwald-Dora. Jeg skulle da vise Thor omkring. Men så viste det seg at hele gruppen ville være med meg, så jeg bestemte meg for å gjennomgå med gruppen hvordan det var da vi ankom Buchenwald om natten 14. januar 1944. Etter å ha passert porten dro vi så nedover forbi krematoriet til bygget hvor vi ble avkledd,  barbert og desinfisert. For meg var det særlig interessant å se at på gulvet i desinfeksjonsrommet var det fremdeles merker etter det svære badekaret hvor vi måtte dukke under før vi kom i dusjene. Bygningen var helt ombygget. Nå var det mange små avdelinger mens det den gangen var et rom til avkledning, ett til desinfeksjon og ett til barbering. Herfra gikk vi over i det neste store bygget som den gangen var Effektenkammer hvor vi fikk stripet tøy, trebånn sko, bukser, skjorte og noe undertøy (tror jeg). I dag er dette bygget et slags museum. Der tok jeg gruppen til den vesle norske avdelingen hvor det i et monter er dødsattesten for vår første kamerat som døde, Torgersen, og dessuten dødsattesten for min den gang nærmeste kamerat, Daldorf Dahl, som jeg delte seng med inntil han døde i juni 1944. Jeg vet ikke hva de andre på turen tenkte, men for meg var det et tungt øyeblikk. I monteret var også et blikk-fat som viser omtrent hvor meget mat vi fikk som fanger i blokk 19. Dessuten var der en skje, vårt eneste spiseredskap som vi måtte ta vare på omtrent som om det var en gull gjenstand. Uten skje ville man ikke kunne få i seg den vesle maten.

Goethes eikSå gikk vi på plassen igjen, beså Goethes Eiche og gikk til Blokk 19 hvor vi startet vår tilværelse som KZ Häftlinge med en russer-brakke ved siden av og jeg fortalte hvordan de russiske krigsfangene kom inn til oss, oppmuntret oss og underholdt oss. Og så var vi omsider ved Blokk 41 den 2-etasjers bygningen hvor vi var for det meste. Der fortalte jeg gruppen at vi i Blokk 41 ofte levde bedre enn vanlige frie mennesker hjemme i Norge. Jeg tror det var en rundtur som gruppen satte pris på.
Programmet mitt var egentlig over, men vi gikk videre til krematoriet hvor våre leger og antagelig Elling arbeidet tidvis i den patologiske avdelingen. For meg var dette et ukjent sted. Der ble da også Ernst Thälmann henrettet i august 1944 mot veggen i bakgården. Vi fant også en rekonstruksjon av "Pferdestall", en bygning egentlig utenfor leiren hvor over 8000 russiske offiserer ble henrettet mens vi var i Buchenwald. Det var fryktelig å se dette bygget og hvorden det var utspekulert innrettet. Jeg fortalte gruppen hvordan jeg uke etter uke sa farvel til russiske offiserer som jeg trodde skulle forflyttes til krigsfangeleir og som de selv også trodde. Men de ble bare ført til Pferdestall i mindre grupper og skutt på en meget utspekulert måte.

Theodor og HelgaDen siste dagen var selve minneseremonien øverst på apellplassen. Heldigvis skaffet Helga meg en fin sitteplass i et telt sammen med andre fanger. Der var det en del altfor lange taler, men for så vidt interessant, bl.a. var det tale av sønnen til Eugen Kogon (jeg tror en Hollender eller Østerriker) som har skrevet den beste og mest komplette boken om Buchenwald. I boken har Kogon også meget fordelaktige kommentarer om de norske studentene. egentlig er det latterlig. I en leir med 40 000 fanger da vi kom og ca. 80 000 da vi reiste var vi bare en liten flue på veggen. Men vi gjorde tydeligvis mye av oss. Først og fremst ved våre legestudenter som kunne hjelpe og gjennom våre pakker i de periodene da vi fikk pakker. Blant russerne var jeg mye frempå på grunn av at jeg blandet meg så meget med dem. Etter krigen var jeg da også medlem av MABYF den russiske fangeforeningen.

Så etter hvert kom avskjedsdagen, tilbakereise til Berlin og flytur til Gardermoen. Thor og jeg har mye å takke Helga og Aktive Fredsreiser for. Det var en minnerik tur.

Theodor Abrahamsen
April 2013