Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



Skoletur med 10. klasse på Rødberg og Aktive Fredsreiser

Jeg var så heldig at jeg ble spurt om å være med på skoleturen til to av mine barnebarn. Jeg er utrolig takknemlig for å ha opplevd denne turen , både gleden og det triste vi opplevde.

Vi skulle starte på en lang tur på ni dager denne lørdags morgen, da vi satte oss i bussen på Rødberg. Sammen med Aktive Fredsreiser, og vår kunnskapsrike reiseleder, den pensjonerte politimannen, Egil Leesland fra Vennesla, satte vi kursen for Sverige.

Neste morgen gikk vi fra bord i Rostock og dagen lå foran oss i nok en dag i bussen, nedover deler av Tyskland og inn i Polen. Vi kom frem til Junior1 hotell utenfor Krakow om kvelden.

Det var godt med mat og en god seng. Jeg skjønte allerede nå at vi hadde med oss en alle tiders gjeng ungdommer. Må innrømme at jeg på forhånd hadde tenk på ungdommer som ikke kom til avtalte tider, eller bråk på bussen osv. Men dette glemte jeg fort. Mer presise og tålmodige ungdommer, skal man lete lenge etter. Bussturen var en sann glede, mil etter mil. Selv det å stå grytidlig opp hver morgen, så ut som en glede. Kanskje å ta litt hardt i, men det var ikke ungdommens fjes som så trøttest ut til frokost.

Godt uthvilte tok vi retning saltgruvene, utenfor Krakow tredje dagen. Balansen mellom det tunge og triste i leierne vi skulle besøke og det som fikk frem smil og latter, var godt balansert. Alle ble imponerte over saltgruvene, og hvor vakkert det var der nede.

Vi fikk så noen fine timer på egenhånd i Krakow. Skummelt og slippe ungdommene løs på egenhånd i et fremmed land tenker du? Nei, dette gikk kjempebra. De gikk enten flere sammen eller med en voksen. Det ble handlet mye fint fra marked, og spist mye godt mat, i et strålende vårvær.

FolkloreFornøyde kom vi tilbake til middag og folklorekveld på hotellet. En folkloregruppe kom og det ble danset og sunget. Ungdommene våre fikk svinget seg og det ble latter og moro.

Neste morgen begynte den del av turen som sikkert på en eller annen måte, har forandret alle og en av oss, for alltid.

 

VognVi ankom Auschwitz II Birkenhau i strålende vær. Det var blitt grønt og alt så stille og fredelig ut. Men da vi kom inn i leieren og guidene begynte å berette, var det nok de aller fleste som glemte både sola og de grønne bakkene. Med verdighet og stille opptreden ble ungdommene tatt med tilbake i tid, til 2 verdenskrig. Vi dro så rett til Auschwitz I med samme guidene.

Det er mye som skal fordøyes etter slike opplevelser, noe tar kanskje lang tid, men det er så viktig å lære om denne tiden, og se med egne øyne ondskapen som var satt i system.

Vi avsluttet denne dagen med temakveld i Centrum Dialogu, hvor vi hørte på Arne Eilertsen. Hans far satt i leier under krigen, og Arne selv ble arrestert som ung gutt. Han holdt et sterkt foredrag, som ungdommen etterpå sa gjorde inntrykk.
Vi tilbrakte siste natt i Krakow, og mange var ettertenksomme denne kvelden. Inntrykkene hadde vært mange, og det sterkeste sto igjen.

Vi satte nå kursen mot Tsjekkia. Første stopp var lunsj i den koselige byen Olomouc. Det er deilig med beinstrekk og mat med så mange timer i bussen.
Praha  og hotell Admiral, en husbåt, var neste mål. Shopping og litt tur langs elva, avsluttes med en god middag og god natts søvn.

Neste morgen var som vanlig ungdommen på plass ved frokost, selv om fjesa nå var trøttere enn i starten av turen.

Barnemonumentet i LidicePå vei mot Tyskland og Berlin hadde vi stopp i Lidice. For meg personlig et av de sterkeste inntrykkene på turen. Tårene rant på mange da vi hadde en vakker seremoni ved statuen av de gassa barna fra krigen. Det ble lest dikt og satt igjen en bamse. Det var på en rar måte tungt å gå derfra. Vi skulle kunnet satt oss ned en stund og bare vært der for barna. Jeg ønsker meg tilbake, bare for å sitte der i ro og fred. Dette besøket satte sine spor hos ungdommen og vi voksne som var med.
Vi krysset grensen til Tyskland. Vi fikk en busstur rundt til de viktigste stedene i byen før vi kjørte mot hotellet, Europa City og litt spasering før vi gikk til sengs. Turen nærmer seg slutten, men en ny dag med sterke opplevelser står igjen.

Brakke i SachsenhausenVi kom til KZ Sachenhausen. Igjen så vi krigens ondskap. En av ungdommene skjønte ikke at mennesker kunne finne på så mye ondskap. At det gikk ann. I spisebrakka i denne arbeidsleieren hadde nynazister prøvd å brenne ned brakka. Brannsårene var mange etter forsøket.

Jeg kjente selv det begynte å bli nok nå. Men vi hadde igjen KZ Ravensbruck, kvinneleieren hvor de aller fleste aldri kom ut portene igjen. Leieren som til slutt hva tom for et grønt gresstrå. Kvinnene og barna hadde spist det opp. Hele bakken er den dag i dag fri for så mye som en liten grønn spire.

Roseseremoni RavensbrückI denne leieren hadde vi den sterkeste og for oss siste markeringen på denne turen. Utenfor muren ligger et lite vann. Sola skinte denne dagen også. Ender og svaner svømte rundt på vannet, og alt så idyllisk ut. Kontrastene mellom denne dagen og 1940-45 kunne ikke være større. Der sto vi, en skoleklasse fra Rødberg, lærere, og foreldre og besteforeldre. På rekke vi jentene, langs vannet, guttene på hver side. I midten satt en elev med gitaren og fire av jentene ved siden av. De sang og spilte « Gje meg handa di». Der og da i alle tårene, takket jeg jentene mine for at de hadde tatt meg med på denne turen, Aktive Fredsreiser for at de gjør dette mulig. Takket for det livet jeg hadde fått, og takket for at jeg ikke var en av de kvinnene som hadde vært der for 68 år siden. Da vi jentene snudde oss og la en og en rød rose på vannet, da visste jeg at dette var riktig å sende 15 år gamle ungdommer ut på.

Til slutt. Til dere som er skeptiske til disse skoleturene, foreldre og lærere. Dette er en historie som ikke skal glemmes i respekt for de som aldri kom hjem igjen.

Ann Sidsel Grøtjorden