Enver Djuliman tildelt Blanche Majors Forsoningspris 2003

Enver Djuliman (f. 1959) kom til Norge med sin familie som flyktning i 1993 da det var krig i hans hjemlands Bosnia-Hercegovina.
Krigene og konfliktene på Balkan, og i særdeleshet krigen i Bosnia med etnisk diskriminering, grufulle overgrep, og rundt 250.000 drepte, skulle bli avgjørende for hans videre liv og yrkesmessige karriere i Norge.

Tankene og arbeidet som opptok ham var: Hvordan kan man unngå at fortidens onde arv overføres til nye generasjoner?
Hvilke verdier og normer må formidles for at mennesker som har opplevd krig og konflikt, som kanskje har opplevd at naboer og venner plutselig har stått på den "andre siden", skal kunne forsone seg og sammen klare å bygge levedyktige demokratiske samfunn, der folkegruppene igjen kan leve i fred med hverandre.

Bygg broer - ikke murer

I 1997 ble Djuliman, som er utdannet jurist, ansatt i Den norske Helsingforskomiteen som nå fikk dra nytte av hans engasjement. Og Djuliman fortsatte sitt utforskende arbeid og mange prosjekter og ideer ble satt ut i livet. Blant de mange som bør nevnes er Bosniaprosjektet og Kosovoprosjektet, som var en rekke informasjons- og undervisningsaktiviteter rettet mot flyktninggrupper fra Bosnia og Kosovo, samt organiseringen av en rekke ni-dagers menneskerettighetsskoler for flyktningungdom og norsk ungdom. Også prosjektet "Bygg broer ikke murer" må nevnes, der formålet er positivt holdningsskapende arbeid, flerkulturell forståelse og integrering blant flyktningungdom og norsk ungdom i Drammensregionen. Arbeidet som Djuliman initierte i 1997, og som han siden har ledet i den norske Helsingforskomite, har på mange måter vært et nybrottsarbeid. Det er blitt utviklet et faglig innhold og en metodikk for formidling av menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og fredelig konflikthåndterting til en hardt prøvet gruppe mennesker - nemlig flyktningene.

Målsetningen er å overføre kunnskap, og bidra til innsikt og refleksjon slik at de kan bli bedre i stand til å bearbeide og forsone seg med sin egen fortid, sin nåtidssituasjon, og forhåpentligvis gjøre dem bedre i stand til å bidra konstruktivt i det norske samfunnet, eller i sitt eget hjemland dersom de vender tilbake. Djulimans arbeid har betydd mye for utallige enkeltmennesker og representerer verdifulle bidrag i norsk flyktningforvaltning. Men også norske ungdommer og det norske samfunn som sådan har hatt en stor nytte av aktivitetene. For i Norge, som i alle flerkulturelle samfunn, er det nødvendig å få kunnskap om oss selv og "de andre", og om de verdiene som er nedfelt i menneskerettighetene for å bli bedre i stand til leve sammen i fred og gjensidig berikelse.

Forsoningsproblematikken i fokus

Parallelt med arbeidet i Norge har Djuliman vært svært opptatt av situasjon i det tidligere Jugoslavia og hele veien er det forsoningsproblematikken som har stått i fokus. Med Djuliman som igangsetter har Helsingforskomiteen, i samarbeid med de lokale Helsingforskomiteene, organisert rundt 40 menneskerettighetsskoler på Balkan der mer enn 800 ungdommer med ulik etnisk bakgrunn har deltatt.
Gjennom ni dager får de opplæring i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og fredelig konflikthåndtering og lærer samtidig hverandre å kjenne. Menneskerettighetsskolene er i realiteten et levende og pågående forsoningsarbeid. Etter hvert som ungdommene blir kjent, forstår de at alle mennesker er enkeltindivider og at den voksende generasjonens og storsamfunnets fiendebiler av "de andre" egentlig er konstruerte stereotypier som ikke har rot i virkeligheten, men som kan brukes av politikere og andre (det er derfor det blir krig), og som igjen kan få innflytelse, og det er derfor vi må bekjempe dem.

Den vanskelige forsoningen

I 2001 utkom boken "Den vanskelige forsoningen" på serbisk-bosnisk-kroatisk med Djuliman som redaktør. Boken inneholder en rekke artikler om forsoning og forsoningsprosesser med bidrag fra Sør-Afrika, USA, Israel; Palestina og Norge, og er distribuert over hele det tidligere Jugoslavia. Boken tar for seg forsoning i et helhetsperspektiv og diskuterer forsoning på individuelt nivå, gruppenivå og på samfunnsnivå, og redegjør for de mange ulike virkemidler som kan tas i bruk for å skape forsoning og forsoningsprosesser. I forbindelse med utgivelsen ble det organisert seks større konferanser om forsoning i Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro. Den store oppmerksomheten som utgivelsen og konferansene fikk, både i TV og presse og i samfunnet for øvrig, viser at det er et stort behov for å ta tak i denne vanskelige problematikken og at boken har vært med på å tette et stort hull, da det ikke eksisterer mye faglitteratur om dette viktige tema.

Det å skape forsoning etter krig og konflikt er, som boken redegjør for, ingen lett oppgave men et arbeid som krever styrke både fra den enkelte og fra samfunnet. For forsoningen kan ikke løsrives fra fortiden. Tvert imot er den uløselig bundet sammen med alt som har skjedd. For at samfunnene skal kunne bevege seg i en demokratisk og fredelig retning er det nødvendig at historien og konfliktene bearbeides, at overgrep blir erkjent og sett og sannhetene komme fram. Bare på dette grunnlaget kan forsoning finne sted. Forsoning er derfor et vanskelig arbeid som samfunnene må vise vilje til å gå i gang med. Dersom historien ikke bearbeides og forsoning finner sted, er det en stor fare for at konfliktene vil gå i arv til femtidige generasjoner. Enver Djulimans arbeid har vært viktig bidrag for å motvirke dette.

Enver Djuliman tildeles Blanche Major Forsoningspris 2003 for den innsats han har ytt for flyktninger i Norge og det norske samfunn, og i forhold til det viktige bidrag for å sette forsoning på dagsorden og skape forsoningsprosesser i det tidligere Jugoslavia. Prisen gis til en mann midt i livet og i full aktivitet som en oppmuntring og en spore til mange års videre innsats i forsoningens tjeneste.