Kontakt oss

Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør

tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99

Send epost til oss



Tanker om forsoningens forutsetninger og muligheter

Inge Eidsvåg

«Der må noen begynne med å tilgi»
Tanker om forsoningens forutsetninger og muligheter
Tale ved utdelingen av Blanche Majors Forsoningspris, 25. januar 2020

I 1969 utga den polsk-jødiske arkitekten og nazijegeren Simon Wiesenthal den selvbiografiske boka Solsikken. Her forteller han om da han sommeren 1942 satt i tysk fangenskap i hjembyen Lvov. Hans årelange vandring gjennom tyske dødsleirer var begynt. En dag ble fangene kjørt til den tekniske høyskolen i byen, der Wiesenthal en gang studerte. Nå var den omgjort til lasarett. Fangene skulle rydde opp og fjerne menneskelig avfall fra operasjonssalen, brukte sprøyter og blodige bandasjer. Luften var tung av stank.

Da kommer ei sykepleierske bort til Wiesenthal og spør om han er jøde. Han nikker, og hun ber ham bli med inn i bygningen. Hun fører ham til det tidligere fakultetskontoret. I det halvmørke rommet skimter han ei seng og et nattbord. I senga ligger en bandasjert bylt, et menneske uten øyne, bare munnen og nesen er synlige. Sykepleiersken ber Wiesenthal om å sette seg, så går hun ut.

Han setter seg ved senga. Ei svak, blodløs knokkelhånd griper etter hans og en stemme begynner å snakke, lavt og nølende. Han sier han ikke har lenge igjen å leve. Han er 22 år. Som ung gutt meldte han seg inn i SS, og det forferdelige skjedde. For ett år siden. Det er dette han vil fortelle om. "Jeg er ikke født til morder," sier han. "De gjorde meg til det."

Så forteller han om da hans avdeling en varm sommerdag kom til byen Dnjepropetrovsk i Polen. Russerne hadde trukket seg tilbake. På en åpen plass i byen sto en flokk mennesker, tett sammenpresset og under streng bevoktning. De var jødiske fanger, kanskje 200, mange av dem barn. Mødre holdt spedbarn i armene, blikkene var stive av angst. De visste antakelig hva som ventet.

Da kommer en lastebil kjørende, fullastet med bensinkanner. De bæres inn i et av husene og blir fordelt i de tre etasjene. Deretter drives jødene inn. Det hagler med skjellsord og spark. Så blir dørene stengt.

Wiesenthal sitter stille og lytter. Han vet hva som kommer. Han vil ikke høre mer, vil reise seg å gå. Men gutten inne i bandasjene trygler ham om å bli. Han må få fortelle resten også. Og Wiesenthal blir sittende.

Det blir gitt ordre om at sikringen på håndgranatene skal løsnes. På kommando kastes de inn gjennom vinduene. Den ene eksplosjonen avløser den andre. De hører desperate skrik, ser flammene som eter seg fra etasje til etasje og fortærer alt som kommer i deres vei. En kvalmende stank brer seg.

Wiesenthal merker at den unge soldatens hånd blir klam av svette, og han skyver den vekk. Gutten trygler ham om ikke å gå. Han har mer å fortelle.

I ett av vinduene får han øye på en mann med et lite barn på armen. Klærne står i flammer. Ved siden av står ei ung kvinne, antakelig barnets mor. Mannen legger den ene hånden over øynene til barnet, så hopper han. I neste øyeblikk følger kvinnen etter. Også fra de andre vinduene kaster levende menneskefakler seg ut.

Og SS-soldatene skyter, som var det mekaniske leirduer.

Nå ligger den unge soldaten på dødsleiet og forteller om alt dette. Det er spesielt den lille familien han ikke kan glemme. Barnet, det var mørkhåret med store, sorte øyne.

Hele tiden etter at han ble såret, har han inderlig ønsket å få snakke med en jøde, fortelle om det - og be om tilgivelse. Hans samvittighet er blitt en rykende branntomt og han selv kjenner seg som både bøddel og offer. Nå ønsker han å dø med fred i sinnet. Han angrer bittert, og den eneste han håper kan tilgi, er en hjelpeløs jødisk fange.

Simon Wiesenthal har hørt historien til ende. Uten å si et eneste ord, reiser han seg fra stolen og går ut av rommet. Like taus som da han kom.

I alle årene etterpå har denne opplevelsen plaget ham. Gjorde han rett? Burde han ha gitt den angrende unggutten den tilgivelsen han tryglet om, slik at han kunne dø i fred? Burde han ha oppfylt hans siste ønske?

Jeg forstår Simon Wiesenthals handlemåte. De lidelsene denne soldaten hadde forårsaket, kunne ikke Wiesenthal tilgi. For man kan ikke tilgi på vegne av andre enn seg selv. Og alle de som kunne ha tilgitt, var døde.

Jo, det finnes noen som har vært i stand til å tilgi også dem som førte dem til retterstedet. En gang var det en som på korset sa: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Det er unntaket, som verken kan kreves eller forventes. Det er lyset som bryter gjennom på nattehimmelen, blomsten som spirer gjennom asfalten. En sjeldenhet og et under!

Forsoning er mindre krevende enn tilgivelse. Ordet kommer fra tysk - sonen, som betyr ”å utsone, bilegge, betale erstatning for”. Noe man må komme til rette med for å komme videre. Forsoning kan skje mellom individer, mellom grupper og mellom nasjoner. Målet for forsoning er å gjenopprette et forhold som er ødelagt. Det kan dreie seg om alt fra å kunne omgås på en sivilisert måte uten å gripe til vold – til å skape et nært og tillitsfullt samarbeid, kanskje slik det var før krigen eller konflikten.  

Forsoning må begynne med god vilje. Viktigst er viljen til å anerkjenne den andres lidelser og sorg, anerkjenne at den andre har lidd urett. Lidelsene kan være kamuflerte eller synlige. Sorgen kan være apatisk og taus, eller den kan bryte ut i raseri.

I en forsoningsprosess er alltid historien viktig. Både for å finne ut hva som hendte og for å forholde oss til det. Selv om det er aldri så problematisk, må målet være å finne fram til sannheten. For det som er gjort, kan aldri bli ugjort. Vi kan ikke sette en strek over fortida, slik statsministeren i Kambodsja rådet innbyggerne til i 1999, da han ba dem «grave et hull og begrave fortida», samtidig som han ga amnesti til Røde Kmer-lederne. Da er det ofrene, og de alene, som i glemselens brønn må betale prisen for forsoningen.

Dette betyr ikke at vi skal bli fanger av fortida. For så langt vi evner må vi, uten å glemme, vende oss mot framtida. Framtida er navnet på det landet, der alt kan bli annerledes. Der ligger håpet, og der ligger visjonen om et annet og bedre liv – for alle.

I en forsoningsprosess må vi også forholde oss til rettferdighet. Forsoning forutsetter nemlig et oppgjør, enten juridisk eller på annen måte, der forbrytelsene og forbryterne blir navngitt og der ofrene får oppreisning. Det blir ingen ekte forsoning ved å late som om overgrepene og forbrytelsene ikke fant sted. Forsoning betyr ikke å gå videre som om ingenting har skjedd.

Forsoning kan aldri tvinges fram, og den trenger tid. For om ikke tida leger alle sår, så leger den noen. Tålmodighet er derfor en viktig egenskap i alle forsoningsprosesser. Vi bør ha den samme innstillingen som Fridtjof Nansen en gang uttrykte slik: ”Det vanskelige er det som kan gjøres med en gang, det umulige er det som krever litt mer tid.” Polfareren og fredsprisvinneren visste hva han snakket om.

Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika, vedtatt opprettet i 1995 gjennom "Lov om nasjonal enhet og forsoning", har vist én måte å gå videre på. I forordet til sluttrapporten, som ble overlevert president Nelson Mandela den 29.oktober 1998, skrev formannen, erkebiskop Desmond Tutu bl.a.:

Idet vi har sett fortidas bestialitet i øynene, idet vi har bedt om og fått tilgivelse og gitt oppreisning, la oss lukke døra til fortida - ikke for å glemme den, men for ikke å tillate den å ta oss til fange. La oss begynne å gå mot den vidunderlige framtida i et nytt samfunn, der mennesker teller. Ikke på grunn av biologiske tilfeldigheter eller ytre kjennetegn, men fordi de er personer med uendelig verdi skapt i Guds bilde .... (Volume 1, Chapter 1, paragraph 91.)

Kommisjonens rapport slo fast at forsoning fordrer noe mer enn anger og respektfull erindring, den fordrer også oppreisning og rettferdighet. Ikke bare individuelt, men også sosialt. Om dette sa kommisjonen: "Bare hvis sannheten utløser en sosial dynamikk som avhjelper ofrenes lidelser, vil den ha svart på kravet om en gjenopprettende rettferdighet." (Volume 1, Chapter 5, paragraph 100.) Det påhvilte derfor dem som hadde tjent på apartheid-systemet, gjennom utdanningsprivilegier eller monopol på jord, bygninger og handel, å bidra spesielt til gjenoppbyggingen av samfunnet.
I juni 2017 bestemte norske myndigheter at det skulle settes ned en samisk sannhets- og forsoningskommisjon. Målet er å granske konsekvensene av den nådeløse fornorskingspolitikken som ble ført fra 1700-tallet og fram til 1960-tallet. Kommisjonen skal både kartlegge historien og undersøke virkningene av fornorskingspolitikken i dag; dessuten foreslå tiltak for forsoning. Arbeidet skal avsluttes innen 1. september 2022, da rapporten skal overleveres til Stortingets presidentskap. Jeg tror det er mange som ser fram til å få avdekket i sin fulle bredde dette mørke kapitlet i det norske majoritetssamfunnets behandling av en minoritet.

Jeg har opplevd i praksis på Nansenskolen hva som kan skje der mennesker som har kjempet mot hverandre, møtes ansikt til ansikt. Etter en blodig borgerkrig i det tidligere Jugoslavia, som tok livet av 100 000 mennesker, og der naboer drepte hverandre, skulle forsoningsarbeidet begynne. Krigen ble startet av lederne, forsoning må alltid bygges nedenfra. I en atmosfære stinn av mistenksomhet møttes bosniaker, kroater og serbere på Nansenskolen første gang i september 1995. Vi begynte med at hver enkelt fikk god tid til å fortelle om sitt liv og krigen, mens de andre skulle lytte. – Slik var min situasjon. Slik var det å være meg. Skjønner dere hvorfor jeg handlet slik jeg gjorde og tenker slik jeg tenker? Nei. Så måtte historiene gjentas, samtalene fortsette. Etter ei uke, tre uker eller en måned begynte et nytt spørsmål å ta form: - Hva om jeg var i den annens sted? Ville jeg da ha tenkt og handlet slik som han eller henne? Kanskje. Sakte, men sikkert begynte deltakerne å se hverandre som likeverdige mennesker. Og til tross for forskjellene oppdaget de at de jo også hadde så mye felles: - En familie de var glad i; musikk eller filmer de alle likte; kjærlighet til landet sitt; drømmen om fred; håpet om ei bedre framtid, osv. Og når kjøkkenet på Nansenskolen serverte fiskeboller til middag, forentes de alle – på tvers av etniske og politiske skillelinjer – i avsky for denne retten – og medlidenhet med den norske fisken som endte sine dager slik.

Nelson Mandela står som vår tids fremste forkjemper for forsoning. Etter 27 år i fangenskap på Robben Island, var han fremdeles i stand til å se mennesket bak fiendebildet. Hans ord og gjerninger viser at selv det mørkeste fiendebilde kan skifte farge når det holdes nær en flamme av menneskelig godhet. I sin selvbiografi Veien til frihet (1994) skriver han:

Ingen blir født med hat til et annet menneske på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan de også lære å elske, for kjærligheten er mer naturlig for menneskenes hjerte enn det motsatte. Selv i den dystreste tid i fengselet, da kameratene mine og jeg ble presset til den ytterste grensen av hva vi kunne tåle, kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet hos en av vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til å trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskets godhet er en flamme som kan skjules, men aldri slukkes.
 
Mandela så på forsoning og frigjøring som to sider av samme sak:

En som tar friheten fra en annen, er fanget av hat; han er sperret inne i et fengsel som er hans egne fordommer og sneversynthet. Jeg er ikke virkelig fri hvis jeg tar friheten fra en annen, på samme måte som jeg ikke er fri når man tar friheten fra meg. Både de undertrykte og undertrykkerne blir fratatt sitt menneskeverd. Da jeg kom ut av fengselet, var dette min oppgave: å frigjøre både de undertrykte og undertrykkerne.
 
Overalt i verden foregår brobygging og forsoning hver eneste dag. Ondskapen fanges øyeblikkelig inn av kameralinser, de gode gjerninger øves i det stille. Men det er disse som holder verden oppe. I Sør-Afrika ble 24.000 landsbyboere trenet i fredelig konfliktløsning, samtidig med at Mandela og de Klerk forhandlet. I Nord-Irland har grasrotmeglere i årtier drevet sitt stillferdige arbeid. Og i det tidligere Jugoslavia er tusener av mennesker engasjert i et aktivt forsoningsarbeid. 3000 mennesker, på tvers av etniske og religiøse skiller, har møttes på Nansenskolen – og 10 Nansen Dialog sentra er blitt etablert på Balkan. Dette arbeidet resulterer sjelden i store avisoverskrifter, og betydningen lar seg vanskelig måle. Men at det har stor betydning, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om.

Ofte kommer den private forsoningen sent i livet. Den tyske SS-soldaten tilkalte Simon Wiesenthal først da han lå for døden. Da var tida kommet for et oppgjør, for å be om tilgivelse og søke forsoning.

I et Bosnia eller Rwanda er det vanskelig å tenke seg at forsoning noen gang vil være mulig. Slik har det alltid vært etter kriger og borgerkriger. Men erfaringer har vist at forsoning også da kan skje i løpet av mindre enn en generasjon. Tenk på forholdet mellom Frankrike og Tyskland. Etter tre blodige kriger mellom 1870 og 1945, begynte det vanskelige forsoningsarbeidet, bl.a. gjennom opprettelsen av Den europeiske kull- og stålunion (1951), samarbeid om utdanning, felles politiske institusjoner, osv. I dag er det nesten umulig å tenke seg at det noen gang igjen skulle bli krig mellom de to landene.

Det er evnen til forsoning som har gjort oss i stand til å overleve som art. Uten den ville vi forlengst ha utryddet hverandre i en aldri avsluttet blodhevn. Hvis ikke noen står opp og sier at nok er nok, vil hevnens spiral ende i den totale utslettelsen. Men noen må holde drømmen levende om denne evnen til forsoning, som er nedlagt i oss mennesker. Om at det er mulig å begynne på nytt igjen. Ikke som om ingenting har skjedd, men som om alt fremdeles kan skje. Hvis bare …
Da Bjørnstjerne Bjørnson i 1910 lå på dødsleiet i Paris, fikk han en dag lest høyt for seg en avisnotis om noen fattige, polske arbeiderkvinner. De hadde startet en innsamlingsaksjon til kolleger som var enda verre stilt enn dem selv. Bjørnson reagerte bjørnsonsk og sa at de måtte takkes. Han ville skrive et dikt til dem! Han rakk ikke mer enn overskriften før hånda sank ned: ”De gode gjerninger redder verden. Tilegnet de polske fabrikpiger.” Ordene ble Bjørnsons siste hilsen. Men de er også et tidløst program for alle som ønsker å gjøre verden til et litt bedre sted å være. Og for at de gode gjerninger skal redde verden, må vi kanskje som Credo og Spera i Bjørnsons teaterstykke Over Ævne (1895) si: "Der må noen begynne med å tilgi."

Selv om det kan synes over evne. Eller – kanskje nettopp derfor.