Nekrolog Gunnar Knudsen

Av Oddvar Schjølberg

Hvis noen fortjener betegnelsen en ”Aktiv Fredsreiser” så er det så absolutt Gunnar Knudsen. Sine siste 10 leveår brukte han som en aktiv ”Reisende i Fred” og forsoning.
.
Gunnar Knudsen i SaltgruveneEtter kona, Laaras, bortgang, forsøkte Gunnar å finne noe meningsfylt å fylle tiden med. Han hadde nettopp fylt 80 år, da han fikk en oppfordring om å bli med som tidsvitne på en av Aktive Fredsreisers turer. Han hadde ikke lange tiden å bestemme seg på, fordi turen gikk allerede neste morgen. Men han stillte opp. Ikke bare på denne turen, men han passerte i løpet av de kommende årene over 100 turer som tidsvitne.

Det var spesielt å få være med ham på hans første tur som tidsvitne, men det var også spesielt å få være med på hans siste tur. Ringen var sluttet.

Gunnar var opptatt av å dele sin historie, og Aktive Fredsforlag fikk være med på å gi ut hans historie i bokform. Her fikk vi lov til å bli med ham på en reise innover i hans liv. De første notatene gjorde vi nede i fjæresteinene ved Omaha Beach i juni – 60 år etter invasjonen. Her fikk undertegnede servert den ekte historien av et menneske som har kjent på angsten, sett havet utenfor stranda bli rødt, hørt skrikene av lemlestede allierte soldater. Ydmykt fortalte han at her ble han satt til å rydde opp. Alle de vonde opplevelsene maktet han etter hvert å gjøre om til noe positivt, og det har gitt noe av varig verdi for mange tusen norske skoleelever. Både på turer og på besøk rundt om på forskjellige skoler og foreninger.

Gunnar hadde også en sentral plass i filmen ”Med æren i behold” – filmen om de norske krigsseilerne. (Vist på NRK våren 2010)

Når Gunnar Knudsen begynte å fortelle sin historie for skoleelevene på temakveldene var det som tiden nærmest sto stille og årene ble utvisket. Uten store ord formidlet han sin historie slik at vi følte at vi selv var tilstede midt i denne grufulle dagen. Han trengte ikke rope høyt eller bruke store ord – hans historie var så sterk og intens i seg selv at alle – både voksne, elever og lærere satt som fjetret. Det var som et teppe ble rullet til side, og de forsto med ett hvor mye vondskap en krig fører med seg.

Gunnar framsto alltid ærlig med tankene og følelsene sine i møte med de mange farer han var utsatt for. Han tiltok seg aldri noen helterolle, samtidig framsto han som en helt for alle. Hans svakhet ble hans styrke.

Gunnar Knudsen og hans historie har satt seg fast som noe turdeltakerne aldri vil glemme. Noe de hundrevis av tilbakemeldinger fra skoleelevene forteller om. Det var nærmest kø for å skrive en hilsen i minneboken han alltid hadde med på turene sine, og det ble mange bøker etter hvert.

Det som ga temakveldene en ekstra dimensjon var, at han hadde en bevisst refleksjon omkring hendelsene, hvor han uttrykte så mye livsvisdom og pekte på hvordan de gode verdier bar han gjennom prøvelsene. Derfor var en framstilling mer verdt enn mange historietimer.

Det gjorde et veldig inntrykk på oss alle at denne mannen som hadde opplevd så mye ondskap ikke var blitt bitter, men var fylt av kjærlighet til mennesker, også sine fiender. Noe han ikke unnlot å komme til uttrykk.

Etter hver eneste temakveld flokket både de voksne og skoleelevene seg rundt Gunnar. Alle ville liksom ha en del av ham, og alle ville gi ham en klem, og det ble ofte mange private samtaler for ham i dagene som fulgte. Om han iblant var sliten – så sa han alltid ja når noen ville snakke med ham. Ikke bare om krigens opplevelser, men han fikk ofte være til hjelp for unge mennesker som sto ved ulike ”holdeplasser” i livet.

Gunnar Knudsen var en person som med sin ydmykhet, sin ærlighet, sin nærhet til de han snakket til, ikke bare fortalte om krigens grusomheter, men også rådde over den store nådegave det er å kunne gi menneske framtidstro hvis vi kjemper den gode strid.

Gunnar var aktiv helt til det siste, og det var bestemt at han skulle besøke to av de norske sjømannskirkene i Spania, samt de norske skolene på Costa Blancakysten i begynnelsen av oktober 2009.

Men Vårherre hadde andre planer for Gunnar, og han har nå erfart det han betrodde oss en sen nattetime i Tyskland – på hans siste fredsreise:
”Det er ikke så farlig hva som skjer med meg. Jeg er så trygg, for jeg vet at det er noe godt som venter meg på den andre siden. Og jeg har ”pakket” kofferten klar.”

Den 9. oktober 2009 sovnet han stille inn på Det nasjonale hjem for sjøfolk i Stavern, 89 år gammel. Med et ”hav” av gode minner lyser vi fred over Gunnars minne.