Appell på motstandskampens dag

av Ingvil Bjerke

Det er sagt utrolig mye om frihet. At frihet er å vite hva ens skjebne vil, og å gjøre det. Det er sagt å være ansvar, og så dyrebart at det må rasjoneres. At frihet krever mot til å gå verden i møte uten maske. Men kanskje viktigst av alt, er det sagt at friheten er som luften. Først når en ikke har den, merker en hva den betyr.

Invild BjerkeDette kan kanskje oppfattes som en både åpenbar og oppbrukt metafor, men ikke desto mindre full av sannhet. For hva ser vi egentlig i denne friheten som vi nå omgir oss med på alle kanter? Det innlysende svaret er at vi ikke ser den i det hele tatt. I større grad enn noen gang får vi sydd puter under armene, vi får alle muligheter for å velge hvordan vi vil leve livene våre, livsløp vi pent og pyntelig begraver i glasur og kakestrø.

Selv har jeg alltid vært opptatt av kontraster, og hvordan det påvirker oss og styrker følelsesregisteret; hvordan det gjør oss til mennesker. For en tid tilbake skrev jeg et dikt nettopp om kontraster, der det ene verset går sånn:

jeg kan ikke med virkelig glede vinne
når jeg aldri før har tapt,
vit at en stjerne ei ærlig kan skinne
for det liv som ikke ble skapt

For hva vet vi egentlig om frihet og ufrihet? To motstridende begreper, to fullstendig ulike situasjoner, to grunnleggende forskjellige livsforhold. Våre besteforeldre opplevde kanskje krigen, ufriheten og den påfølgende freden. Opplevde kontrastene, den forvandlingen levekårene gjorde etter 1945. Selvsagt er jeg uhyre takknemlig for alle de godene jeg har takket være at andre har sloss; likevel kjenner jeg en følelse av gremmelse over alle de aspektene ved livet jeg aldri kommer til å forville meg inn i, alle de følelsene jeg aldri kommer til å måtte kjenne på. Vil dette gjøre at jeg aldri virkelig kan verdsette friheten jeg er blitt tildelt fullt ut? Vil denne mangelen på erfaring og kunnskap gi meg et smalere følelsesregister, og dermed svekke meg som menneske? Jeg har ikke kjent på de grusomme sidene livet kan by på, har ikke opplevd krig og elendighet, blodige slagmarker og det å bli fratatt mine rettigheter på en brutal og plutselig måte. Kan jeg likevel føle den fullt ut, denne nå selvsagte følelsen av fullstendig frihet og medbestemmelse, grønne enger og retten til å gjøre det jeg vil med livet mitt? Jeg har ingen lyst til å stoppe opp en dag og finne ut at jeg aldri gjorde noe for å utnytte alt som hadde blitt tildelt meg.

Jeg tror jeg kan snakke for mange av de som tilhører min generasjon, populært kalt dessertgenerasjonen, når jeg sier at vi aldri har opplevd følelsen av frihetsberøvelse. Vi har aldri vært tvunget til å kjempe for grunnleggende rettigheter. Om ufrihet vet vi ingenting utover det som blir oss fortalt, og på samme måte blir evnen til virkelig å kjenne på friheten innsnevret og begrenset.

Men likevel, vi kan ikke skamme oss over grusomheter vi ikke kommer til å oppleve. Selv om vi kanskje ikke klarer å verdsette friheten vi har så mye som vi tidvis vet vi bør, kan vi minnes de som kjempet for den. Vi kan prøve å sette oss inn i en ørliten del av hvordan det var å være fanget i den redselen og ufriheten som den gang var den brutale virkeligheten. Det er 65 år siden freden ble en realitet, og det er viktig å markere dette, slik at vi aldri glemmer den kampen som er lagt til grunn for velferden vi har i dag. La oss ikke skamme oss over den, men heller sette pris på den og alltid huske på hvor mye frihet er verdt.