Kvinnedagen og påvikning av barn

Av Søs Nystedt

Jeg er ingen ekspert på noe som har med kvinnedagen å gjøre – ei heller når det gjelder barn av i dag og deres muligheter og begrensninger. Jeg har ikke tenkt å henvise til viktige resultater vedrørende kjønnsforskning eller likestilling. Jeg vil heller ikke her mene noe spesielt om Harald Eia og hans første program ” hjernevask og likestilling, om vi som individer har en biologisk forankret grunn for vår væremåte eller om den er fremkommet gjennom arv og miljø. Jeg vil heller ikke her ta opp for eller i mot forbud mot hidjab i skole.

Søs NystedtDet jeg ønsker er å sette noen spørsmål – belyse ulike sider ved vår påvirkning på barn.

Jeg ønsker refleksjon rundt det å være oppdrager og belyse hvilken makt vi som voksne har over individer som i utgangspunktet har store rettigheter i vårt land, men som likevel lever ganske ubeskyttet mot den massive påvirkningen som kommer gjennom reklame, media, kjøpepress, tilhørightespress og ikke minst holdninger hos nære voksne. Dette tør jeg gjøre i kraft av å være datter – mor – og bestemor. Jeg har noe erfaring fra undervisning, men i utgangspunktet er jeg realfagsutdannet så i min utdanning er det for det meste snakk om empiri altså riktig eller galt, bevist eller ikke bevist og det er sabla greit – der kan man ikke synse slik som jeg skal gjøre videre nå.

La oss dra en tidslinje – min mor ble oppdratt mellom 1920 og 1930, jeg ble oppdratt mellom 1950 og 1960. Selv har jeg oppdratt mine barn mellom 1980 og 1990 og mine døtre oppdrar nå sine barn mellom 2000 og 2010. Det er altså ca 100 år siden min mor ble oppdratt og hennes verdier og holdninger lever noe med henne i dag. Jeg er jo derfor også noe preget av det hennes mor skapte i henne for snart 100 år siden – fascinerende. Er vi kommet lenger siden 1920? Ja i praksis er vi det og i holdninger? –Ja, heldigvis er vi det, men noen ganger kan man lure.

I 1920 var det et klart skille på hva som ble forventet av gutter og jenter. Min mor måtte f. eks gå på husmorskole slik at hun kunne bli et godt koneemne. Jeg var ung i en tid da likestillingen hadde stort fokus. Noen hadde på 60 tallet tråkket veien for oss slik at vi på 70 tallet skummet fløten av dette. I hvert fall der jeg vokste opp. For meg og mine venninner var det en selvfølge at vi skulle gjøre det samme som guttene, vi klatret, syklet, spilte slåball og konkurrerte med guttene i veien. Det var ingen som forslo noe annet enn at vi skulle ha utdanning på lik linje med gutter. Det kan hende jeg var heldig med min oppvekst. Vi skulle helst og vi ville helst gjøre alle de samme tingene og vi skulle se nesten like ut? Bh en forsvant og vi skulle ha full frihet til å vise vår kropp på lik linje med gutters bare overkropp. Kvinner i Norge ønsket full frihet på alle plan og selvfølgelig lik lønn for likt arbeid, rett til utdanning og barnehageplasser. Den gangen var moten brun og grønn for alle, men med den eneste lille lilla forskjellen som skulle fortelle omverdenen at du var en likestilt og bevisst kvinne, for dere som husker – Sigrun Berg skjerfet.

 Norge er et av verdens mest likestilte land. Likevel finnes det mange paradokser i landet vårt. Vi har typiske kvinneyrker og vi har typiske manneyrker. Vi har fortsatt flest kvinner i deltidsstillinger og vi har langt færre kvinner i ledende stillinger enn vi har menn. Flere kvinner bruker retten sin til å være hjemme med syke barn enn menn gjør osv osv. I idretten løper ikke kvinnene de lange distansene på ski eller hopper i de store bakkene, selv om de er fysisk godt nok utrustet – er det mannen som bestemmer dette - jeg bare spør! Og hva med Anette Sagen og den symbolverdien hennes hopp hadde i Holmenkollen sist onsdag. Hun ble snytt for dette av flere menn. Hadde det skjedd hvis rennlederen hadde vært en kvinne? For dere som er skiinteresserte, så er det ikke lenger siden enn 1976 at kvinner kunne gå Birkebeineren. Berit Mørdre meldte seg på som mann året før. Eksemplene er mange. Vi må videre og jeg mener vi må arbeide parallelt hele tiden. Vi klarer i hvert fall å ha mange tanker i hodet på en gang.

Vi må blant annet bli bevisste på hva vi gjør med barna våre – hvilke holdninger vi skaper hos dem og hvordan vi ønsker at deres verdier og normer skal komme til uttrykk som unge og som voksne.

Hvordan er barna vi oppdro på 90 tallet blitt og hva preger deres oppdragerrolle i dag? Mine døtre ble underernært på rosa. De lurer alle på hvorfor de kun hadde potteklipp og aldri langt hår. Min eldste datter fikk en rosa jakke som 10 åring – den sov hun med i 2 uker. 

Jeg var livredd for ikke å gi min gutt og mine jenter samme muligheter. Jeg ønsket sterkt at de skulle se på seg selv som dyktige og kompetente individer uavhengig av kjønn. De skulle se verden ut fra et perspektiv hvor de selv skulle utøve likeverd på alle nivåer.

I dagens unge generasjon hersker det i stor grad en oppfatning om at likestilling – det har vi. Noe jeg faktisk fikk bekreftet i en avisartikkel i Aftenposten i dag. Kvinnelige BI studenter mener dette!
Jeg tror det er noe avhengig av hvilke miljøer man er oppvokst i og hva foreldrene har forventet av den enkelte. Hvilket verdisett, normer og tradisjoner som ligger i den enkelte familie og som ubevisst føres videre av neste generasjon. Hva gjør da dagens småbarnsforeldre bevisst i sin strategi for det likestilte barnet? Er de bevisst den kampen som egentlig måtte til i deres foreldregenerasjon? Behøver de å være det? Nei – men behøver de å være bevisste! Ja, det hadde vært bra og jeg vil påstå at mange er for ubevisste!
Eller så er det fordi de føler seg maktesløse over dagens kjønnsfokuserte tilnærming på flere områder.

Allerede i mors liv får barnet et kjønn – selvfølgelig, men med kunnskap om kjønnet allerede i 18 svangerskapsuke er barnet sjanseløst. Mormor og farmor strikker i rosa eller blått – Pappa har guttegreiene i tankene. (dersom det blir en gutt vel og merke) Mor og kanskje far planlegger rom. klær, vogn, vognteppe og dingleleker - etter fra farge??? Har dette noe med kjønn å gjøre?

Vi får en fødsel --- sykehusene er også blitt veldig flinke mye hvitt, men dog også her rosa luer – blå tepper osv osv. Hva er det vi gjør med barna våre? Behøver fargene å spille noen rolle?

Nei – sikkert ikke her – men dette er bare starten på en lang rekke påvirkninger som hver for seg ikke er så viktige men sett i en sammenheng kan disse egentlig bli noe voldsomme. Det varer jo lenge også – faktisk hele livet hvis vi tenker over det!

Hva følger så med fargene – reflekter neste gang du snakker til en pike kledd i rosa, eller en gutt kledd i kamuflasjebukser. Du sier ikke nei så nydelig du er i dag lille venn til gutten og du verden så tøff du er i dag til piken. Vi legger automatisk stemmeleie og yttrykksform etter kjønn og klesstil. Jeg er sikker på at hadde jeg studert de første besøkende til nyfødte barn ville vi sett allerede der en ulik tilnærming til babyer av ulikt kjønn. Hos jentene premierer vi ubevisst det søte, fine lille og nusselige. Hos gutter premierer vi også det fine, og i starten det søte, men gjerne det store og eventuelt kraftige, f. eks :” Se så store never han har, en kjernekar!!!. Ligger det gjemt i oss at alle våre kommende gutter og menn skal ut å jakte og bringe mat og ved til hus? En mann i dag behøver faktisk ikke disse egenskapene. Og premierer vi i for liten grad det samme hos jentene – hva er det vi ønsker disse skal utrette som jenter/kvinner. Behøver ikke de være store å sterke eller handlekraftige?

Hvordan ser det så ut hos en ettåring. Har gutten flere leker med røffere lyder eller leker som gir mer fysisk aktivitet. Har jenta flere kosebamser og myke dukker med søte lyder med tiltalende musikklyder? Jeg har ikke forsket men---- kan disse ulikhetene gjøre noe med barna? 

Det er ikke lenger mulig å kjøpe nøytrale ski til de minste. Butikkene bugner og reklamerer med lekre rosa/lilla ski og joggesko til jentene og lyseblå/blå til guttene – det samme med skøyter - det samme med sykler osv. Hva gjør dette med barna våre? Hva sier de når de er i butikken? Det er kanskje noen jenter som kjøper blått, men det er neppe noen gutter som kjøper rosa! Nei æsj!

Som Tonje Egedius i Amagasinet sa det sist helg:
”Er det da slik at den norske handelsnæringen med klærne, lekene, og sportsutstyret lyser som døde skrekkeksempler på at den norske barndommen er mer kjønnsdelt enn noen gang, barneindustrien kynisk og foreldrene ubevisste. Hvorfor er det ingen som spør hva vi forteller jenter hvis det første de får høre er at den prinsessejålete tylledrømmen er feil? Rake veien til en underbetalt jobb? Eller at den gutteaktige trangen til å løpe rundt og vifte med et sverd dessverre er utrykk for en mannsrolle vi ikke lenger verdsetter?

En av de kuleste jentene jeg vet om heter Marte. Hun er fem og et halvt, har lure øyne og ingen problemer med å lære fetteren sin å tøye grensene. Og når hun – åh lykke – pakker opp en spansk senoritakjole på sin bursdag og feier over gulvet i et gedigent strutteskjørt, forminskes hun ikke umiddelbart til en overkjørt stakkar med innskrenket spillerom”.

Blir barna våre påvirket til en type adferd vi ikke ønsker dersom vi fortsetter? Får de utviklet den respektfulle uttrykksformen for hverandres ulikhet som vi ønsker. I likestillingens navn – vil våre kommende gutter bli gode og omsorgsfulle fedre, med stor grad av empati og sosial kompetanse? Vil jentene bli resultatorienterte, ansvarlige og handlekraftige?

8.mars har 100 års jubileum, kvinnedagen skulle markere kampen for stemmeretten for kvinner. 8. Mars feiring ble tatt opp igjen i 1972 og viktige krav den gangen var rett til arbeid, lik lønn for likt arbeid, rett til utdanning og barnehager til alle barn.

Som barnehageansvarlig i kommunen må jeg si litt om dette. Barnehagen har i dag fått et viktig samfunnsmandat i arbeidet med barn mellom 1 og 6 år.

Barnehager til alle barn har først blitt en realitet i Norge etter år 2000. Så ting tar tid. Men til gjengjeld er det stor fokus på hva som skal være innholdet i barnehagen – på kvaliteten på det barnet skal oppleve, erfare og lære mens de er der.

I barnehagene i Norge har vi en rammeplan(læreplan) som sammen med handlingsplan for likestilling i barnehager har vært et viktig insitament for arbeidet i barnehagene også i Risør. Menn i barnehager er et mål – det har vi ikke greid i Risør, men de andre punktene i handlingsplanen sier følgende:

Barnehagen har en viktig plass i likestillingsarbeidet.
Barnehageplass til alle som ønsker det og til en akseptabel pris er viktig for å sikre reell likestilling og valgfrihet for foreldre.
Barna skal bli voksne i et langt mer likestilt samfunn enn før. Det er viktig at barnehagens voksne er bevisst den rolle de har i barnas sosialisering til et likestilt kjønnsrollemønster, og at de systematisk vurderer egen praksis og barnehagens kultur og virksomhet i dette lys. Mer fokus på at barn er gutter og jenter kan medføre at barns oppvekstforhold reelt sett blir mer like.
Likestilling må settes på dagsorden i barnehage og skole og i utdanningsinstitusjonene.

Tiltak

Barnehagene må integrere likestilling i sin virksomhet, slik at gutter og jenter blir reelt sett likestilt og sosialiseres til et likestilt voksenliv.

Dette siste tiltaket mener jeg burde være en forutsetning for å få lov å bli foreldre. Vi må bevisst arbeide med de som er små barn i dag for å kunne se fremskritt når vi blir gamle.

Vi må si at foreldre må integrere likestilling i sin familie slik at brødre og søstre venner og venninner blir reelt sett likstilt og sosialiseres til et likestilt voksenliv.

Bare ved bevissthet, innlæring og øvelse i det daglige kan man få til endring av adferd hos den enkelte voksne. Vi er rollemodellene. Barna gjør ikke hva du seier men hva du gjør! Vi må engasjere barna våre, påvirke guttene og jentene til utdannelse på lik linje. Vi må gi dem en dannelse i forhold til synet på ulikhetene i samfunnet generelt. Dette kan vi starte med allerede den første dagen de kommer til oss.

Ved å få til de kompetente og likestilte barna her i Risør kan vi være med å hjelpe våre andre søstre og brødre til å komme langt verre ting er blått og rosa til livs.
Kan jeg forvente at mitt barnebarn som er akkurat 50 år yngre enn meg kan holde en tale i 2060 hvor hun sier gratulerer med 150 år siden 8. Mars den internasjonale kvinnedagen ble stiftet.

Kan hun si: Tenk da min mormor var 54 år hadde ikke alle kvinner de samme rettigheter på alle plan. Kan hun si: Tenk – det var ingen selvfølge at menn og kvinner, dersom de ønsket det, var like mye på de samme arenaene – hjemme som i jobb.
Kan hun si: Tenk – at det fantes kjønnslemlestelse av små jenter.
Kan hun si: Tenk – at jentene i Swat dalen i Pakistan og i Afganistan ikke fikk gå på skole.
Kan hun si: Tenk at  kvinner ble steinet som en folkeforlystelse dersom det ble bestemt at de hadde hatt et utenomekteskapelig forhold. .
Kan hun si: Tenk at voldtekter ble brukt et virkemiddel i kriger i Afrika.

Jeg tror ikke hun kan si dette, men vi må ikke slutte å håpe. Vi har hatt en enorm medieutvikling siste 20 år som har åpnet manges øyne både i øst og i vest/ sør og nord. Vi vet at vi kan legge press dersom vi er mange nok. Vi må bevisstgjøre alle og har du tenkt at du kan bidra med noe – så gjør det. Som et annet barnebarn sa det da han selv skulle motivere seg for å gjennomføre noe:

Gjør det gjør det gjennomfør det!

Jeg håper vi kan gjøre de neste generasjoner til viktige bidragsytere!

Vi har mye å jobbe for!

Takk for meg!

Aktive Fredsreiser

Aktive Fredsreiser baserer sin ideologi på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og vi forholder oss til FNs tusenårsmål 2000 - 2015 i vårt engasjement.

Vi har valgt et menneskerettighetsperspektiv for våre turer. Dette har mange årsaker, blant annet at menneskerettighetene ble til på bakgrunn av hendelsene under andre verdenskrig. Menneskerettighetene er derfor et godt pedagogisk redskap for å få elevene som er på tur med oss til å reflektere over hendelser i dag, i lys av historien.

Om oss
Sitemap

Personvern

Personvern og cookies.
Les om våre retningslinjer for cookies

Kontakt

Telefon:
(+47) 3715 3900 / 952 38 199

Epost:
kontor@aktive-fredsreiser.no

Postadresse:
Postboks 19 N- 4951 Risør

Besøks adresse:
Fredshuset, Kranveien 4B, 4950 Risør Norge
Foretaksnummer: 984 660 030
1998 -2024 © AKTIVE FREDSREISER - TRAVEL FOR PEACE