Nekrolog Edvard Eriksen

Aktive Fredsreiser

Sachsenhausen fange nummer 71937 - Edvard Eriksen - døde lørdag 13. november 2010. Han var et av de mange tidsvitnene som stilte sine erfaringer til rådighet da Helga Arntzen startet opp med de holdningskapende tematurene i 1992.
Som tidligere konsentrasjonsleirfange hadde han bevitnet en epoke av europeisk historie, da menneskeverdet ble vurdert ut fra om man tilhørte” en gren” av den germanske rase.

Edvard EriksenDa Norge ble okkupert 9. april 1940 var Edvard opptatt med sin utdannelse. Han forsto raskt hva nazismen brakte med seg i sitt kjølvann, og denne ideologien ville han være med på å bekjempe.
På den tiden hadde han fått en jobb som skaffet ham poeng når han skulle fortsette utdannelsen ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Men Edvard drev også ”spionasje” for en av Milorgs motstandsgrupper. Titt og ofte var han ute i terrenget for å observere tyske anlegg, hvor store styrker som var plassert i de ulike områder, og hva slags våpen de hadde til rådighet.
En dag ble gruppen avslørt, Edvard ble hentet på jobben 15. februar 1943 og kjørt til Gestapos hovedkvarter i Haugesund. Deretter fulgte opphold i Stavanger, på Grini og Sachsenhausen, og dette skulle strekke seg over to år.
På Grini ble han for øvrig kjent med sin framtidige arbeidsgiver - skipsreder Sigurd Skaugen. Det som Edvard siden skulle framheve fra oppholdet her, var kulturkveldene med bl.a. professor Francis Bull, og hvor han forsto hvor viktig det var ”løfte seg over” over den trivielle fangetilværelsen, få tankene over på noe positivt, og dele det gode fellesskapet.
Etter et halvt år ble Edvard sendt videre til Sachsenhausen, hvor han møtte en helt annerledes fangesituasjon.
Her fikk han med egne øyne se hvordan nazismens menneskefiendtlige ideologi ble satt i system, i all sin råskap. Her opplevde han også hva samhold og kameratskap betyr.
Mange år senere skulle Edvard dra tilbake til Sachsenhausen igjen, nå i følge med norske skoleelever. Han ønsket ikke å fortelle detaljert om grusomheten og torturen fangene ble utsatt for, selv om han flere ganger hadde sett dette med egne øyne.
Han var veldig bevisst på sin rolle som tidsvitne, og for ham var det av stor betydning å fokusere på viktigheten av å stille opp for hverandre, selv om de ytre forhold tilsa noe helt annet.
En av de tingene han gjerne fortalte oss på turene var følgende episode:
”Da jeg etter ankomst leiren stavret meg inn i ”Blokk 24” - sulten og forvirret, hørte jeg en vennlig stemme utbryte på klingende bergensdialekt:
“Hei gutt, du ser så sulten ut, så her kan du få en brødskalk.”
Det var dikteren Arnulf Øverland som satt i kroken og spiste.
Den episoden glemmer jeg aldri. Det er som jeg fortsatt hører den karakteristiske stemmen hans den dag i dag, klart og tydelig. Aldri - verken før eller siden - har en tørr brødskalk smakt så himmelsk godt.”
Denne episoden brukte Edvard gjerne som et eksempel på hvor viktig det er – også den dag i dag – å dele på godene.
Han var veldig opptatt av at dersom vi skulle klare å bygge opp en bedre verden, måtte vi ikke bare lære oss hva kommunikasjon betyr, men vi måtte også være forberedt på å dele av vår overflod til mennesker som lider rundt om i verden.
Edvard delte av sin rike kunnskap, og flere hundre skoleelever fikk møte et engasjert og varmt tidsvitne.
Han hadde en egen evne til å komme de unge i møte. Det han hadde å fortelle, ga grunnlag for mange særoppgaver rundt om på norske skoler, fordi de unge fikk møte en person som selv hadde opplevd det som de inntil nå bare hadde lest om i historiebøkene, eller sett på film.
Nå er Edvard Eriksen ikke lenger iblant oss, men fordi han var villig til å stille opp, og dele sin historie med oss, vil hans minne stå som en merkestein på veien til en bedre verden.
Vi lyser fred over Edvard Eriksens minne.