Aurora møter Maria

Oddvar Schjølberg

Det ble et spennende, og ikke minst tankevekkende møte da 12-årige Aurora Schjølberg fra Tømmerås skole i Svelvik møtte den tidligere konsentrasjonsleirfangen Maria Gabrielsen. Maria ble født i Wien, men er nå bosatt i Sandefjord.

Aurora og Maria

Aurora, som går i syvende klasse, ønsket å skrive en særoppgave som handlet om mennesker som opplevde noe spesielt under annen verdenskrig. Maria er nettopp et slikt menneske. Hun har så dramatiske opplevelser å se tilbake på, at det fyller en hel bok. Sammen med sine seks søsken ble hun angitt av sin egen mor, og sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Hvordan dette kunne skje, var noe av det Aurora ville vite mer om.

- Jeg hadde hørt om Maria, som opplevde at moren først sendte mannen sin til Auschwitz fordi han var jøde, og deretter sine egne barn til en konsentrasjonsleir fordi de ble regnet som halvjøder. Det var litt rart og sitte sammen med henne da hun fortalte om sine opplevelser, sier Aurora, som rigget opp videokamera og tok opp hele intervjuet med Maria.

- Jeg hadde mange spørsmål som jeg hadde planlagt, men jo mer Maria fortalte, jo flere spørsmål måtte jeg stille. Maria fortalte om sin barndom i Wien, og hun fortalte om hvordan hun ble mobbet fordi hun var av jødisk slekt. De måtte gå med en gul stjerne på seg, slik at alle kunne se at de var jøder. Mammaen var østerriksk og faren var jøde. Da Hitler erobret Østerrike, ble moren forelsket i en nazioffiser, og ville bli kvitt mannen sin. Hun klarte å få sendt ham til Auschwitz, - der ble han drept. Etterpå ville hun kvitte seg med de syv barna sine. De eldste ble sendt til en tvangsarbeidsleir, mens Maria og de tre yngste ble sendt til et barnehjem. En dag ble de hentet, og sammen med de største søsknene ble de sendt til en konsentrasjonsleir. Der opplevde de mye vondt.

-Var det noe som gjorde ekstra inntrykk på deg?

-Ja, det var mange ting. Maria hadde fått noen røde øredobber av en jødisk dame som jobbet på en kirkegård i Wien. Disse øredobbene var nesten som en verdifull skatt, og hun ble fryktelig lei seg da hun mistet den ene. Men det var enda verre da den andre ble tatt fra henne da hun kom til konsentrasjonsleiren. For der måtte de levere fra seg alt de hadde av verdisaker. Også de nye klærne hun hadde fått på barnehjemmet forsvant. I stedet måtte hun rote fram noen fillete klær som hun skulle ha på seg.

I Wien hadde Maria ofte funnet mat i søplekassene, men det var ikke noe bedre da de kom til konsentrasjonsleiren. Der måtte de spise det de fikk. En dag oppdaget Maria at hun hadde fått brød med levende mark i. Det synes jeg var fryktelig ekkelt å tenke på.
Heldigvis ble Maria og alle søsknene hennes reddet, og Maria fikk komme til Norge i august 1947.

Men det er litt underlig å tenke på; at hun var like gammel som meg da hun ble reddet ut av leiren, sier Aurora, som nå skal gjøre ferdig den litt spesielle særoppgaven.

Må ikke gi rom for hatet

Maria Gabrielsen forteller at hun ofte får henvendelser fra ungdommer som ønsker å møte henne. Hun er også stadig ute som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Hun sier det slik:

- Det er viktig at vi bringer historien videre. Vi kan ikke få tilbake de menneskene som ble utryddet i gasskammeret, slike som min far. Våre døde reiser seg heller ikke fra askehaugene igjen. Men ekkoet av deres røster kan vi fortsatt høre. Da er det viktig at vi lytter med vårt indre øre – for de har alle en viktig historie å fortelle.
Dersom vi gir rom for hatet, vil vi oppleve at vi gradvis blir ”spist opp” innvendig. For hatet er den tyngste børen et menneske kan bære.
Vi kan heller ikke kreve noen revansje. Derfor er vår oppgave at vi skal formidle vår historie videre. Vi skal dokumentere det som virkelig skjedde, og peke på hvilke konsekvenser dette har fått for vår tid. Og sist, men ikke minst; vi må synliggjøre hvilke konsekvenser dette får for vår framtid. Vi må være oppmerksomme på at likegyldighet er ondskapens beste forbundsfelle.
Vi må ha mot til å sette foten ned når vi ser at andre mennesker blir mobbet. Samtidig må vi tåle at andre kan ha andre meninger enn de vi selv står for. Vi må ta oss tid til å lytte, og vi må lære oss til å vise medmenneskelighet og respekt for andre mennesker. Nettopp her ser jeg et stort potensial i norske skoleelever.