70 år siden invasjonen i Normandie

Fredag 6.juni er det 70 år siden D-dagen og de alliertes invasjon på Normandie-kysten.

D-dagen

Under årets markering vil H.M. Kongen, stortingspresident Olemic Thommessen, statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Ine Marie Søreide Eriksen og forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen representere Norge.  De deltar i forskjellige markeringer av nordmenns innsats i Normandie under andre verdenskrig, og ved den internasjonale minneseremonien i Ouistreham.

Også USAs president, Barack Obama har kunngjort at han vil være til stede under 70-årsmarkeringen. Obama ble invitert til markeringen av Frankrikes president François Hollande da han besøkte Det hvite hus i februar. Obama var også til stede da 65-årsdagen ble markert i 2009.

De sju norske veteranene Helge Victor Andresen, Christian Grønvold, Johannes Hjertaker, Rolf Kolling, Wilhelm Mohr, Monrad August Mosberg og Annæus Schjødt vil også være tilstede under seremoniene i Normandie. Onsdag 4.juni ble de sammen med 102 Normandie-veteraner fra flere andre land, hedret i den franske byen Caen.

Nordmennene bidro på flere felt i forbindelse med både forberedelser og under selve invasjonen.

Den norske meteorologen

Meteorologene hadde utpekt 5.juni som invasjonsdag, men akkurat denne dagen blåste det opp til en storm som umuliggjorde landgangen.
I Eisenhowers team var det tre spesielt dyktige meteorologer, deriblant nordmannen Sverre Pettersen. Fra ”Nyhet fra Meteorologisk institutt 3.juni 2004” sakser vi:

”Sverre Pettersen var født i Hadsel i 1898 og vokste opp i Vesterålen. Sverre Petterssen var en av de første i verden som studerte vind- og værforholdene i høyere luftlag, og knyttet disse forholdene til været ved bakken. Hans kunnskaper brakte ham til et professorat ved MIT, USA i 1939. I 1941 ble han imidlertid bedt om å komme til England, for å styrke det engelske meteorologiske instituttet med værvarsling for Royal Airforce. Engelskmennene ønsket å dra nytte av Petterssens kunnskap innen flymeteorologi, og i flere store militæroperasjoner bidro han som værvarsler.  

Da D-dagen skulle planlegges ble Petterssen utpekt som en av representantene i varslingsgruppa til det engelske meteorologiske instituttet. Men siden det også skulle være store amerikanske troppestyrker med i operasjonen, hadde disse med seg en egen meteorologgruppe. I tillegg hadde den engelske marinen sine egne værvarslere. Det var altså tre meteorologgrupper, som ut fra forskjellig metodikk skulle råde den militære ledelsen av operasjon ”Overlord”, med general Eisenhower i spissen.

Valg av d-dag

Varslingsmetodene den gangen var helt annerledes enn i dag, og påliteligheten var heller dårlig for et varsel lengre fram enn to døgn. ”Overlord”-ledelsen forlangte et værvarsel for D-dagen en hel uke i forveien. Dette var i praksis umulig å gi, men i dagene før den fastsatte datoen, 5.juni, foregikk det flere ganger daglig diskusjoner mellom de tre meteorologgruppene om værutsiktene. Resultatene av disse diskusjonene ble formidlet til den militære ledelsen. Sverre Petterssen var en mann med sterke meninger og var sikkert ikke den som ga seg lettest i disse diskusjonene.

"Datoen for D-dagen var valgt av flere grunner. Vintersesongen, med kraftige lavtrykk og tilhørende urolig vær i Vest-Europa, var vanligvis over i juni. Samtidig var det såpass mørkt om natta og morgenen at militære operasjoner kunne forgå usett av fienden. Det er stor forskjell på flo og fjære i Den engelske kanal, og sjøens tilstand (bølger, dønninger, brenning) var avgjørende for om det var mulig å landsette troppene.

Etter hvert som dagen nærmet seg, ble varslene sikrere. Det så ut til at den valgte dagen, 5.juni, ville få ugunstig vær. 24 timer før planlagt start kom et enstemmig råd fra de tre meteorologgruppene: Utsett operasjonen et døgn!
Ved å følge anbefalingen kunne operasjonen foretas i en brukbar værperiode mellom to lavtrykk. Den militære ledelsen tok rådene til etterretning, og operasjon ”Overlord” startet i grålysningen tirsdag 6.juni 1944”.

Petterssen hadde finregnet på alt hva de hadde av tilgjengelige værobservasjoner. Han hadde slått fast at det ville bli 36 timer med bedring i været, før neste lavtrykk ville komme inn over Normandie-kysten. Den 4.juni presenterte lederen for meteorologgruppen – J. N. Stagg – resultatet som de hadde kommet fram til.

Dette var så vidt nok til at ”Operasjon Neptune” kunne iverksettes. Hvis ikke så måtte det hele utsettes i 14 dager, og dermed ville tyskerne skjønne hva som var under oppseiling. Da ville også det europeiske folket bli påført en rekke nye lidelser, og utfallet av krigen ville være svært så usikkert.

Let’s go!

I grålysningen den 5.juni – nærmere bestemt kl. 04.45 kom den endelige ordren fra general Dwight D. Eisenhower: ”Let’s go!” og D-dagen var et faktum. Båtene som hadde ligget klare og bare ventet på ordre, startet opp og begynte reisen mot de forskjellige posisjonene de var tildelt.

Invasjonen var en komplisert manøver, og det var en rekke usikkerhetsmomenter inne i bildet. Derfor hadde også Dwight D. Eisenhower på forhånd skrevet ferdig en pressemelding hvor han påtok seg all skyld for at invasjonen hadde mislyktes. I denne sto det blant annet:

"Invasjonen har ikke lykkes i å gi våre tropper tilstrekkelig fotfeste, og jeg har besluttet å trekke dem tilbake. Hvis noen skal klandres, er det jeg alene."

Denne lappen gikk han med i brystlomma hele dagen. Men han slapp å sende den ut.

Kl. 00.15 natt til 6.juni landet de første troppene med amerikanske fallskjermsoldater like ved Sainte-Meré-Église. Nesten samtidig fløy britiske soldater inn mot Caen i glidefly, og tok kanalbroene Pegasus og Ranville. De gjorde jobben raskt og effektivt, og etter ti minutter hadde de tatt kontrollen. Invasjonen var i full gang.

Norsk deltagelse

På D-dagen deltok Norge med 51 handelsskip og 10 orlogsfartøy fra den norske marine. I tillegg deltok 60 norske befal (mange i panservogn-avdelinger) i de britiske landgangsstyrkene.

Jagerne Svenner, Stord og Glaisdale deltok i det innledende bombardementet av landgangsområdene. Korvettene Acanthus, Eglantine, Rose samt det tidligere oppsynsskipet Nordkapp deltok som eskortefartøy for landgangsflåten.

De tre motorlaunchene 128, 213 og 573 drev minelegging, røyklegging, eskortering og redningsarbeide. Mellom 900 og 1 000 sjømenn i den norske marinen deltok.

Jageren Svenner ble truffet av en tysk torpedo og gikk ned før den kom i bombarderingsposisjon, med 32 nordmenn og to britiske omkomne.

Tidsvitne fra Aktive Fredsreiser

Blant de mange tusen soldater og sjøfolk som var i virksomhet denne dagen var også et av Aktive Fredsreisers tidsvitner - 23-åringen Gunnar Knudsen fra Larvik. Sammen med 28 andre norske befant han seg om bord på det 900 tonns store frakteskipet D/S Skarv, nå satt under britisk militærkommando. Fra maskinrommet hørtes de jevne slagene fra motoren og hvert slag førte dem nærmere de tyske forsvarsstillingene. Gunnar Knudsen skildret sine opplevelser slik:

«Den 4.juni gled vi ut av havneområdet i Swansea, og begynte reisen mot avtalt møteplass. I løpet av natten og neste dag var det hundrevis av båter som sluttet seg til oss. Da vi rundet Isle of White var kanalen nærmest svart av skip. Det var en armada av fartøyer – så langt øyet kunne se. Det var alle slags fasonger og størrelser. Her var værbitte tankskip, raske transportfartøyer, likeså vel som små passasjerskip og hospitalskip. I alt var det over 5.000 allierte krigsskip og landgangsfartøyer som var klare til innsats når ordren ble gitt. Nå er det flere forskjellige tall som blir angitt for denne aksjonen, og et sted står det at 6.046 små og store skip fullastede med soldater og forsyninger lå i morgentimene 6.juni 1944 klare til å legge ut på den fem timer lange overfarten til Normandie. 16 av dem var norske. (Dagsavisen 2.juni 2004)
Dersom man tar med alle de små båtene som også ble brukt, vil visstnok tallet komme opp i 12.113 skip.
Tusenvis av allierte soldater stormet i minuttene etterpå inn på Omaha Beach. Ikke lenge etter kom ordren til skipperen om bord på Skarv: ”Nå er det deres tur – gå inn”.
Det synet som da møtte oss da vi kjørte inn på stranda kommer jeg aldri til å glemme.
Det er for alltid meislet inn i meg. Det helvetet som foregikk rundt meg får jeg aldri visket ut av hukommelsen min. Det fløt av drepte soldater overalt i sjøen, det lå lemlestede lik rundt om på hele stranda, og rundt oss var et ubeskrivelig blodbad, et inferno av ild, røyk, granater og bomber. Vannet rundt båten var farget rødt av blod.

Over oss fløy flyformasjon etter flyformasjon, vingespiss mot vingespiss, og jeg kan ennå høre bulderet fra de kraftige motorene, idet de stupte ned mot strendene, samtidig som de slapp sine bombelaster. Litt høyere opp krysset de mellomtunge amerikanske bombeflyene fram og tilbake – på forskjellige høyder, og over disse igjen kunne vi skimte de ”Flygende festningene”.
Jeg husker at det støkk i meg, og jeg tenkte at de kom jo til å fly inn i hverandre, når det var så mange tusen fly. Midt oppi alt dette ragnaroket av lyd, kunne vi høre brakene når kanonene fra bunkersene på Omaha Beach startet opp med sin bastante beskytning.
Til slutt var det et crescendo som nesten ikke var til å holde ut. Det var som om bulderet nærmest slo seg inn i kroppen. Jeg vet ikke hva det mennesket måtte være laget av, hvis man ikke var livredd i dette infernoet, sier Gunnar.

Den som har sett Spielbergs film ”Redd menig Ryan” har fått en følelse av hvordan det var her denne dagen. Ikke en eneste en av de 100 amerikanske soldatene fra vårt skip overlevde. De ble sprengt i lufta alle sammen.
Ved midnatt var 156.000 soldater satt i land fra sjøen, eller fra fly, og de allierte styrkene hadde fått et bredt brohode. Men de hadde erobret bare en tredjedel av det området de hadde planlagt.
Da status ble gjort opp ved midnatt den 6.juni hadde de allierte ca 14000 døde og sårete, og på tysk side hadde ca 6000 soldater mistet livet.
Verst var de alliertes tap på Omaha Beach der ca 2.500 amerikanske soldater mistet livet på D-dagen. Likeså var det store tap blant de amerikanske fallskjermsoldatene som hadde blitt sluppet ned i tyskokkupert område.
Av de 12.809 amerikanske soldatene omkom ca 7500 i løpet av noen dager, mens de britisk-ledede styrkene mistet 650 av 6256 soldater.
I løpet av de dagene vi lå på Omaha Beach måtte vi flere ganger være med inn på stranda for ”å rydde opp”. Det var en forferdelig jobb som jeg aldri kommer til å glemme.
Mens vi holdt på med denne jobben raste fortsatt kampene rundt om i området. Det hendte at granatnedslagene var faretruende nær, og vi måtte søke dekning som best vi kunne.»

Norske flygere i aksjon

Den 6.juni besto de alliertes flystyrke av 4370 bombefly, 4190 kampfly, 2430 transportfly, 520 rekognoseringsfly og 80 redningsfly. Totalt 11.590 fly. Fra 1.april-5.juni fløy de allierte flyene ca. 195.200 tokt og droppet 195.000 tonn bomber. D-dagen fløy de allierte 14.674 tokt og mistet 127 fly.

På selve D-dagen er det anslått at det var mer enn 10.000 bombefly som startet angrepet mot de tyske forsvarsstillingene. De brukte ca 12 minutter over Den engelske kanal, og så var de midt i kampsonen. Heriblant var det flere norske flygere fra skvadron 331 og 332. Skvadronene var med på å patruljere luftrommet over landgangsstedene og gi dekning mot luftangrep fra tidlig på morgenen på invasjonsdagen.

Paul Kjølseth – var i skvadron 332. I utgangspunktet var han sjømann i Handelsflåten og hadde jobbet som smører på M/T Rigmor - en av de velkjente Kvarstadbåtene. Av de ti båtene som gikk ut fra Göteborg var det bare to som kom fram, og Kjølseth var på den ene av dem. Båten gikk ut fra Göteborg kl. 20.25 den 31.mars 1942, med 35 nordmenn, fire engelskmenn og en svenske ombord. Rigmor ble angrepet og bombet av et tysk fly. Alle de 40 om bord gikk i livbåtene og ble senere plukket opp av den britiske destroyeren HMS Eskimo.

Paul Kjølseth ble, etter utdannelse og opptrening, senere innrullert i den norske avdelingen Norwegian Wing 132. Den ble opprettet 1.november 1943 og besto av de to operative skvadronene 331 og 332. De var blant annet oppsatt med fly av typen Spitfire. Kjølseth tjenestegjorde som flyteknikker og mekaniker, og var med på å klargjøre de flyene som skulle gi de allierte beskyttelse under selve landgangsoperasjonen i Normandie. Så fort det var mulig å anlegge en flyplass i nærheten av Omaha Beach, ble han fløyet over til Normandie og var med og opprettet flyplassen B-16 Airfield Stele i Villons-les-Bussions, åtte kilometer nord for Caen. Denne flyplassen ble bygget mens kamphandlingene pågikk og den ble etter hvert hovedplassen for Norwegian Wing 132.