Forsiden - Nyheter - Aktive Fredsreiser og krigsseilerne

Aktive Fredsreiser og krigsseilerne

Aktive Fredsreisers engasjement for krigsseilersaken startet med Gunnar Knudsen fra Larvik.
Gunnar mønstret på M/T Skaraas som 19-åring en lys sommerdag i 1939. Lite visste han da om hva som ventet ham, og at det skulle gå syv år før han fikk se Larvik igjen.
De ulike båtene Gunnar Knudsen tjenestegjorde på ble i tur og orden bombet og torpedert. Mot alle odds overlevde han krigen.

Den 6. juni 1944 var Gunnar om bord i D/S Skarv under landangen på Omaha Beach i Normandie. 60 år senere, i juni 2004, satte vi opp en tematur til Normandie. Gunnar Knudsen var med. Sittende på en fjærestein hvilte han øynene på sjøen, mens blikket vandret innover. Etter en lang stillhet sa han;
– Nå er det grønt og frodig rundt her. Den 6. juni 1944 fantes ikke et eneste gresstrå, alt var endevendt av bomber og granater. Den som har opplevd ufred, vet hva freden er verdt. Det er ingen varig fred uten frihet. Jeg tror bestemt at respekten for menneskerettighetene er all politikks grunnlov.
Gunnar Knudsen viet de siste årene av sitt liv til å fortelle ungdom viktigheten av respekten for menneskeverdet. Det gjorde han bl.a. som tidsvitne på mer enn 100 holdningsskapende dokumentasjonsreiser for Aktive Fredsreiser.

Gunnars historie gjorde at Aktive Fredsreiser begynte å se på krigsseilerne med nye øyne. Hvorfor fikk ikke sjøfolka den oppmerksomheten de burde få etter innsatsen de hadde gjort for Norge?
Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.
Likevel ble deres innsats ikke anerkjent som krigsinnsats. Da de kom hjem fra fjerne havner – lenge etter jubelbrusene den 8. mai 1945 – måtte de gå en evig spissrotgang mellom ulike instanser.
For å få bolig, for å få jobb, rasjoneringskort og i mange tilfeller også stemmerett.
Mange måtte også dokumentere at de hadde utvist ”en god nasjonal holdning” under krigen.
Siden fulgte en lang og nedverdigende kamp for å få krigsskadepensjon. De fleste lot til å være friske. De var kommet hjem uten synlige skader. De psykiske senskadene var det få som forsto noe av. Det ble rett og slett for mye for mange av krigsseilerne. Mange gikk til grunne med alkohol som medisin.

Aktive Fredsreiser begynte nå å jobbe opp mot myndighetene for å få dem til å gi krigsseilerne en offisiell unnskyldning. Som et første skritt pakket vi kofferten med æresdiplomer, blomster og håndlagede hedersvaser fra Acantus som vi overrakte de gjenlevende krigsseilerne i hele landet. Dette satte både de og deres familier stor pris på. Samtidig ga dette kunnskap om historier som i dag er samlet på vår hjemmeside og i bøker.

Under Trebåtfestivalen i Risør i 2012 utga vi boka om Konvoibyen – med tittelen Tro mot sin visjon. Dette er biografien om Else og Leif Heimstad som med to tomme hender satset alt for å skape en bedre hverdag for krigsseilerne. Vi hadde også en egen stand om krigsseilerne på dampskipsbrygga. Og vi hadde en fest for dem om kvelden. Ingvald Wahl, Aksel Remøe og Trygve Laheim Johansen fortalte sine historier.

I 2013 fikk vi TV-Norge, Jarle Andhøy og Konvoibyen med på laget, og den 19. februar hadde vi et arrangement på Akershus Festning der vi hadde en seremoni for krigsseilerne, deres koner og barn.

Til arrangementet var det sendt ut spesiell innbydelse til slottet, statsministerens kontor og Forsvarsdepartementet. Det var dessverre ingen som hadde anledning til å komme.

I mai 2013 kom en gledelig nyhet fra redaktøren i bladet Vi Menn. Hvert år deler bladet ut prisen Norges Ukjente Helter. Det er en pris som hedrer mennesker som i det stille ofrer seg for andre. De er helter, men de havner svært sjelden på førstesiden av avisene.
Dette året hadde juryen bestemt at prisen skulle tildeles krigsseilerne og deres minne.
På Grefsenkollen i Oslo samlet vi sjøfolk fra Finnmark i nord til Kristiansand i sør.
Her mottok Konvoibyens grand old lady – Else Heimstad og Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser prisen på vegne av krigsseilerne. Det var skikongen Petter Northug som sto for overrekkelsen.

Det ble bestemt at prispengene skulle brukes til oppføringen av et Krigsseilermonumentet i Fredsparken i Risør. Og igjen var det duket for fest der krigsseilerne var hedersgjester. Konvoibyen, Forsvarsdepartementet og Aktive Fredsreiser gikk sammen om et arrangement i Fredsparken.

Denne gangen hadde Forsvarsdepartementet med statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen i spissen meldt sin ankomst, og det var knyttet stor spenning til hennes tale. Den aller viktigste setningen var:
I dag ber jeg derfor på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.”

Her kunne historien ha sluttet. Men det gjør den ikke. Det er mange tusen etterkommere av krigsseilere som har hatt en tøff oppvekst. Med en traumatisert far og et samfunn som har stigmatisert dem.

For to år siden (2016) arrangerte vi det første treffet for ”Krigsseilernes barn”, og i fjor (2017) arrangerte vi en tematur til Liverpool for etterkommerne. Liverpool var som kjent et nav i konvoifarten. Med oss på turen hadde vi Sidsel van der Hagen – datteren til Alf van der Hagen som var sjømannsprest i Liverpool under krigen.
Gruppen ”Etterkommere av krigsseilere” lever nå videre som en Facebookgruppe.

Innsatsen krigsseilerne gjorde under andre verdenskrig vurderes av mange som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten.
Ifølge Sir Winston Churchill var norske sjøfolk i handelsflåten verd mer for krigsinnsatsen enn én million soldater. Hans transportminister Sir Philip Noel-Baker sa det enda klarere: Norske sjøfolk var helt avgjørende for at de allierte vant krigen – «we couldn’t have sent our Spitfires into the sky». Flyene ville stått på bakken uten drivstoff fra norske tankskip som fraktet 40 % av brennstoffet til de allierte styrkene. Norske sjøfolk var en forutsetning for at London ikke falt.