Forsiden - Nyheter - Hva kan Gandhi lære oss i dag?

Hva kan Gandhi lære oss i dag?

Foredrag ved Landeskogen fredssenter 11. august 2019

Inge Eidsvåg

"Lyset har sloknet”

Da den 78 år gamle Mahatma Gandhi ble skutt den 30.januar 1948, kl. 17.17, var han en indisk borger uten privat eiendom, offisiell stilling eller akademisk posisjon. Hans jordiske levninger fylte ei skoeske og inneholdt ei klokke, et par briller, spisebestikk, matboller, dagbok, bønnebok, brevkniv, to par sandaler og tre små porselensapekatter. Det var alt. Likevel stanset politiske og religiøse ledere over hele verden opp for å vise ham den siste ære. FN senket flagget på halv stang, sikkerhetsrådet avbrøt sitt møte, og den britiske delegaten, Phipil Noel-Baker, hyllet Gandhi som "de fattiges og fortaptes venn". Han mente at "Gandhis største bedrifter vil komme i framtida". Albert Einstein sa: "Kommende generasjoner vil knapt tro at en slik mann, i kjøtt og blod, noensinne har gått på vår jord."

Statsminister Nehru brøt sammen i gråt, da han fikk meldingen. Først kl. 20.30 hadde han fått samlet seg og kunne tale til sitt folk på radio. Han begynte slik:

Venner og kamerater, lyset har forlatt våre liv og mørket rår overalt. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal si det. Vår elskede leder, som vi kalte Bapu, vår landsfader, finnes ikke lenger. (…) Lyset har sloknet, sa jeg, og likevel stemmer ikke det. For det lyset som skinte i dette landet, var ikke noe vanlig lys. Lyset som lyste opp landet i alle disse årene, vil fortsatt skinne i mange år. Og om tusen år vil dette lyset fortsatt være tydelig, og hele verden kommer til å se akkurat det, og det vil trøste utallige hjerter.

Drapsmannen, den 37 år gamle Nathuram Vinayak Godse, tilhørte Brahman-kasten og var redaktør og utgiver av et ukentlig hindu-magasin (”Hinduland”). Sammen med seks andre hindunasjonalister hadde han fattet beslutningen om at Gandhi måtte ryddes av veien, både av religøse og politiske grunner. "Det var hans provokasjoner gjennom mer enn 20 år som gjorde slutt på min tålmodighet, og min indre stemme befalte meg å drepe ham", sa Godse i sin tale til retten. Og han fortsatte: "Her på grensen mellom liv og død, advarer jeg mitt land mot gandhismens pest. Den vil bety ikke bare muslimsk styre over hele landet, men også utryddelsen av hinduismen." Men han sa også at han hadde den aller største aktelse for Gandhi og at han aldri hadde følt noe personlig hat til ham. "Det ga meg ingen glede å drepe ham. Han har min høyeste respekt. Før jeg skjøt ham, bukket jeg for ham i ærbødighet og ønsket ham god reise."

Nathuran Godse hadde noen år tidligere forsøkt å angripe Gandhi med kniv, men ble avvæpnet før han rakk å skade noen. Gandhi foreslo da at Godse burde bli med i hans følge en ukes tid, slik at de kunne lære hverandre å kjenne. Men Godse hadde avslått.

I november 1949 ble Nathuran Godse og Narayan Apte hengt. Da hadde to av Gandhis sønner bedt om fengselstraff istedenfor dødsstraff. Godse angret visstnok det han hadde gjort og skal ha sagt at om han fikk en ny sjanse, ville han vie livet til fredsarbeid. Jeg er sikker på at Gandhi ville ha gitt ham en ny sjanse, men han var da allerede blitt en av historiens mest berømte martyrer.

Mahatma Gandhi har vært forbilde for millioner av mennesker, blant dem er fredsprisvinnerne Albert Luthuli, Martin Luther King jr., Desmond Tutu, Nelson Mandela, Dalai Lama og Muhammed Yunus. (Selv fikk Gandhi aldri Nobels fredspris, selv om han ble nominert fire ganger. Den siste gangen bare noen dager før han ble drept.)  Martin Luther King jr., som ble tildelt Nobels fredspris i 1964, sa om Gandhi at «han var det mest kristne menneske i den moderne verden». Nelson Mandela uttrykte sin takknemlighet slik: «Dere ga oss Mohandas; vi sendte ham tilbake til dere som Mahatma.»

Barndom og ungdom

Mohandas Karamchand Gandhi ble født den 2.oktober 1869 i den lille byen Porbandar i det vestlige India. Faren, Karamchand, var førsteminister i en liten prinsestat, og familien tilhørte den velstående handelskasten, Vaishya. Familienavnet Gandhi betyr nettopp kjøpmann. Moren, Putlibai, var analfabet og dypt religiøs. Mohandas Karamchand var nest yngst av fire søsken.

Ingenting tydet på at det var noe spesielt med denne gutten. Han var liten og spe med tynn hals og utstående ører, middels flink på skolen, mørkeredd og redd for slanger, stjal penger fra foreldrene for å kjøpe seg ulovlig røyk, spiste kjøtt sammen med en muslimske venn for å bli stor og sterk. Kort sagt: Mohandas var antakelig som indiske overklasseunger flest.

Han ble forlovet da han var 6 år, og 13 år gammel giftet han seg med den jevnaldrende Kasturbai. Et arrangert ekteskap som ikke alltid ble like enkelt. På vei til bryllupet ble faren skadet i en vognulykke og ble sengeliggende resten av livet.

I november 1885, da Karamchand lå på dødsleiet, tok Mohandas seg fri fra skolen for å pleie ham. Han satt hos ham, blandet medisiner og masserte føttene hans. En sen kveld gikk den 16 år gamle sønnen ut fra sykeleiet og bort til huset det han og Kasturbai bodde, og de hadde samleie. Hun var da gravid med deres første barn. Etter en stund banket det på sovereomsdøra. Faren var blitt dårligere, nå måtte han komme, det hastet. Mohandas sprang opp, men da han kom til sykerommet, var faren død. Og han hadde ikke vært der! Istedenfor å pleie sin dødssyke far, hadde han gitt etter for sitt seksuelle begjær. Barnet de ventet døde tre dager etter fødselen. Det var straffen for hans ”doble skam”, mente han senere.

Denne opplevelsen, som han selv karakteriserte som den viktigste hendelsen i ungdomsårene, ga Gandhi en livslang eksistensiell skyld. Forsømmelsen overfor faren på dødsleiet gjorde at han i voksen alder ble besatt av å kanalisere den fysiske lidenskapen til et selvoppofrende arbeid for andre. Samtidig ble han sterkt opptatt av både egen og andres helse. Han eksperimenterte med ernæring og kosthold, pleide syke i sin ashram, ga helseråd i avisspaltene, forløste selv ett av sine barn. Dessuten organiserte og deltok han i ambulansekorps både under boerkrigen, zulukrigen og første verdenskrig.

18 år gammel, fire måneder etter at sønnen Harilal var født, reiste Gandhi til London for å studere jus. Før han dro, måtte han sverge foran en jainistmunk at han ikke skulle røre verken kvinner, vin eller kjøtt.

Oppholdet i den sydende verdensmetropolen varte i tre år. Det ble år som satte dype spor hos den unge Mohandas. Her møtte han Vestens storbyliv med elektrisk lys, trikker, nye tanker og fine restauranter, der man spiste med kniv og gaffel. Han tok dansetimer, fiolintimer og fransktimer, men leste også hinduenes hellige bok Bhagavad Gita og Bibelen. Han kjøpte moderne, engelske klær, flosshatt og sølvbeslått spaserstokk, men eksperimenterte også med vegetarkosthold. Han forsøkte iherdig å bli en ekte gentleman, men samtidig begynte han også å se klarere enn før den fargerike renningen i sin egen kultur. Et eksempel på at man noen ganger må gå en omvei for å komme heim igjen.

Etter tre års jus-studier vendte Gandhi tilbake til India for å begynne praksis som advokat. Ved ankomsten i Bombay fikk han vite at hans mor var død for et halvt år siden, men familien hadde ikke villet uroe ham under eksamensforberedelsene. Det var et hardt slag for sønnen, som alltid hadde stått sin mor nær. De siste ordene hun hadde sagt til ham før han dro til England hadde vært: - Ikke reis!

Advokatyrket ble ingen suksess. Gandhi var beskjeden og sjenert, ikke akkurat egnede egenskaper for en skrankeadvokat. Da han i 1892 fikk tilbud om jobb i et muslimsk firma som drev forretninger i Sør Afrika, takket han ja. Han var 23 år gammel. Planen var å bli der i ett år. Det skulle gå 22 år før han igjen vendte tilbake til India, nå for godt.

En Mahatma blir til

Det var i Sør-Afrika at Gandhis livsverk ble formet. Dewt begynte allerede etter ei ukes opphold, på en togreise fra Durban til Pretoria; der møtte han rasediskrimineringen i sin utilslørte brutalitet. Gandhi hadde kjøpt billett på første klasse, der en hvit mann var i samme kupé. Men han nektet å tilbringe natta med en farget. Konduktøren ble tilkalt. Han forkynte at første klasse ikke var for kulier. Men Gandhi nektet å gå over i godsvognen, slik han ble befalt. Han hadde gyldig billett. På jernbanestasjonen i Maritzburg ble han regelrett kastet av toget, og der tilbrakte han natta i stasjonshuset, alene, redd og i stummende mørke.

Denne opplevelsen tente en vilje og en kraft i Gandhi, som må ha slumret lenge. ”Min aktive ikkevoldstenkning ble fødd den dagen,” sa han senere. Han bestemte seg for ikke å bite fornedrelsen i seg, men ta kampen opp. Kanskje kunne svakhet forvandles til styrke?

Gandhi etablerte etter hvert et advokatkontor i Natal, der han tjente gode penger, selv om fattige indere slapp å betale. Han påtok seg også arbeidet som ulønnet sekretær i Natals indiske kongress (1894), en organisasjon som hadde som formål å spre harmoni mellom indere og europeere, oppmuntre indere til å studere sin historie og litteratur, lindre kontraktarbeidernes nød og forbedre deres moralske, sosiale og politiske situasjon. Han startet avis (Indian Opinion), grunnla et jordbrukskollektiv (ashram), organiserte helsetjenester, samtidig som han eksperimenterte med kosthold og livsstil. For å kunne tjene andre, måtte han omforme seg selv og gå i møte med det han fryktet. Etter hvert ble Gandhi den selvskrevne talsmann for den indiske befolkningen i Sør Afrika.

I 1896, etter nesten fire år, reiste han for første gang tilbake til India for å hente kona og de to sønnene, Harilal (8) og Manilal (4) ned til Sør-Afrika. De må ha møtt en mann som var annerledes enn han som dro. Gandhi insisterte nå blant annet på selv å tømme husets latriner, noe som vanligvis var de kastesløses jobb. Han argumenterte for at offervilje måtte erstatte egeninteresse, og at forpliktelser var viktigere enn rettigheter. Han ville også være lærer for sine etterhvert fire gutter. Det ble ikke alltid like vellykket, og det var nok ikke lett å ha en framtidig Mahatma verken som ektemann eller far.

I 1906, det samme året som Gandhi avla det livslange sølibatløfte (brahmacharya), organiserte han de første omfattende ikkevoldelige motstandsaksjonene i Transvaal. De var rettet mot passlovene som regjeringen ville innføre, og som inderne følte fornedrende og diskriminerende. Samme år formet han begrepet satyagraha, et ord som betyr "å fastholde sannheten". Han likte verken «passiv motstand» eller «sivil motstand». Det var for passivt og negativt, mente han. «Satyagraha er en styrke som fødes av sannhet og kjærlighet, eller ikkevold,» sa han. Det innebar noe mer enn en teknikk for ikkevoldskamp; satyagraha var en livsholdning og en livsform der kjernen var det enkelte menneskes streben etter sannhet og verdighet. Det var åndskamp og politisk kamp filtret inn i hverandre, av noen kalt ”ådelig krigføring”. Den var konkret og praktisk; målet og midlene vokste sammen, som frøet og treet.

På spørsmålet om hva satya (sannheten) er, svarte Gandhi at det er hva stemmen inni deg (samvittigheten) forteller. For å lytte fram denne stemmen, må hver enkelt foredle sitt sinn og sin livsførsel. Som dødelige mennesker vil vi aldri kunne gripe hele Sannheten, bare fragmenter av den. Selv sa han at han mente å ha funnet en vei til Sannheten, og langs den veien ville han søke videre.

Å fastholde sannheten brakte Gandhi i kamp på en rekke områder: mot rase-diskriminering, mot kastesystemet, mot økonomisk utbytting, mot undertrykkelsen av kvinner. Den forsiktige og lavmælte juristen utviklet seg til en utholdende, modig og folkekjær politisk og religiøs leder. Han organiserte, formante og oppmuntret. Han ledet demonstrasjoner, streiker og boykottaksjoner. Hele tiden eksperimenterte han med nye politiske kampformer. Når alt annet var forsøkt, var fasten hans ultimate våpen. Det var effektivt, men noen ganger også livstruende for ham selv.

I tillegg til dette, vokste det fram hos Gandhi en forståelse for nødvendigheten av også å ha et konstruktivt program. Folk måtte ha noe å kjempe for, noe som kunne gi selvrespekt og verdighet. Det kunne være helsestasjoner, sanitæranlegg, jordbruksstasjoner eller skoler. Etter hvert skulle spinnehjulet bli det fremste kjennetegnet på et konstruktivt program.

Selv måtte han betale med stadige fengselsopphold, som tilsammen tok seks og et halvt år av hans liv. Men også oppholdene i "Hennes Majestets hoteller" (som han selv kalte fengslene) brukte han konstruktivt. Der skrev han, der mediterte han, der underviste han, der lærte han seg nye språk, der gjorde han praktisk arbeid.

I 1915 vendte Gandhi tilbake til India etter et kortere opphold i London, der han blant annet bidro til å organisere et ambulansekorps i verdenskrigen som nå raste. (India sendte mer enn én million soldater, hvorav 36 000 ble drept.) Hans mangeårige arbeid i Sør Afrika hadde gjort ham kjent over hele India, og ved hjemkomsten fikk han av dikteren og nobelprisvinneren Rabindranath Tagore hedersnavnet "Mahatma" ("den store sjel").

Kampen for Indias frigjøring

Oppgavene som venter i India var enda vanskeligere enn i Sør-Afrika, og størst av dem alle var "Hind Swaraj", indisk frigjøring fra kolonimakten England. Det var i dette arbeidet Gandhi videreutviklet satyagraha til en kampform og en livsform som skulle gi millioner av indere en ny verdighet – og til slutt Indias selvstendighet.

I 1750 hadde India stått for en fjerdedel av verdens tekstilproduksjon, hundre år senere var produksjonen nede på 9 %. Landet var i ferd med å bli utkonkurrert av fabrikkproduserte klær fra kolonimakten England. Arbeidsledighet og hungersnød fulgte. I perioden 1890-1900 døde mellom en og to millioner indere av sult. «Vi erobret ikke India for indernes beste, vi erobret India for å selge britiske produkter,» sa politikeren Lord Brentford i 1930.

Gandhis utfordring var å finne en alternativ økonomisk modell, som kunne gi arbeidere og småbønder inntekt, samtidig som avhengigheten av England ble redusert. Han kom til at India bare kunne gjenvinne sin frihet hvis folk spant og vevde sitt eget tøy. Men da måtte han selv gå foran som et godt eksempel. Slik ble Gandhi i lendeklede foran spinnehjulet et symbol både på indernes verdighet og et våpen i kampen mot britenes overherredømme.

I 1919, den 13. april, skjedde noe som inderne aldri kom til å glemme og som på mange måter var begynnelsen på slutten for det britiske overherredømme. 6000 mennesker, de fleste sikher, var samlet til en festival på et parklignende område i byen Amritsar. Det var blitt utstedt forbud mot store folkemøter, men det var de færreste blitt gjort kjent med. Britiske styrker, under ledelse av general Reginald Dyer, sperret inngangene til området. Dyer ville gi inderne en lærepenge som de sent skulle glemme. Soldatene ble beordret til å skyte rett inn i folkemengden, så lenge de hadde ammunisjon. Flere hundre mennesker ble drept (tallene varierer fra 379 til 1200), og mange flere ble såret. Amritsar-massakren ble kjent over hele verden og ble et vendepunkt i forholdet mellom India og Storbritannia.

Gandhi ble ikke gjort kjent med de fulle konsekvenseene av massakren før i juni. Han ble rasende og oppgitt og gjentok igjen og igjen at dette var en ydmykelse som ingen inder burde tåle. For å minne seg selv og andre om denne massakren, fastet Gandhi i 24 timer hver 13. april resten av livet.

Fra nå av var Gandhi indernes ubestridte leder. Han endret Nasjonalkongressen til å bli en massebevegelse med hundretusener av medlemmer. Satyagraha-aksjoner ble satt i gang over hele India. Noen ble avbrutt av Gandhi, da de utviklet seg til voldelige opptøyer. Da innrømmet han sine «Himalaya-høye feiltakelser» og fastet for å gjøre bot. Mot slutten av 1921 satt 30 000 indere fengslet for ”ikkevoldelig ikkesamarbeid”, noe som truet med å lamme fengselsystemet.

Mest legendarisk av alle Gandhis aksjoner var saltmarsjen i 1930. Takket være radio og film gjorde den Gandhi kjent over hele verden. Saltmarsjen var en av de viktigste mediahendelser i det 20 århundre. Samme år ble han kåret til ”Årets mann” av nyhetsmagasinet Time. «Vår sak er rettferdig, våre midler er sterke, og Gud er med oss,» sa Gandhi. Han hadde funnet et symbol som var sterkere enn noe annet – salt! Nødvendig, dyrebart og oppløselig i vann. Og hadde ikke Jesus i Berkprekenen kalt sine disipler «jordens salt»? Ordet «salt» hadde en magisk virkning. Igjen hadde Gandhi gjort et genialt trekk.

Ifølge Lov om saltutvinning av 1882 hadde Storbritannia monopol på utvinng av salt. Privat utvinning kunne straffes med fengsel inntil seks måneder. Saltskatten ga britene en årlig inntekt på 25 millioner pund, en sum fattige indere også måtte være med å betale, da ingen kan greie seg uten natriumklorid. For de aller fattigste kunne halve lønna gå med til kjøp av salt. Saltskatten var derfor umenneskelig, sa Gandhi.

Den 12. mars 1930 begynte vandringen mot havet. Gandhi ledet til å begynne med en flokk av 78 frivillige, 40 mil i stekende varme, gjennom hundrevis av landsbyer. Stadig flere sluttet seg til, og snart var det flere tusen. Gandhi var nå 60 år gammel og led av høyt blodtrykk. Visekongen, Lord Irwin, våget ikke å arrestere demonstrantene, for hele veien ble de fulgt av verdenspressen. Heller ikke da de kom til stranda og Gandhi grep i vannet etter noen symbolske saltkorn. ”I dag bryter vi saltloven. I morgen kaster vi andre lover ned i papirkurven,” sa han.

Folk tok saken i egne hender og begynte å utvinne salt langs hele kysten. Samtidig brente de britiske klær. Til slutt grep britene inn. 70 000 mennesker ble arrestert, til slutt også Gandhi. Omkring hundre ble skutt og drept. Men da mennene ble fengslet, fortsatte kvinnene, blant dem Gandhis kone Kasturbai. ”Mahatmaen som sitter i fengsel kroppsliggjør nå Indias sjel,” rapporterte den britiske korrespondenten George Slocombe.

Etter 38 uker i fengsel ble Gandhi løslatt. Han hadde da skrevet flere brev til visekongen, sin ”kjære venn”, der han ba om et møte, ikke med ”Indias visekonge”, men med ”mennesket inni Dem”. Da møtet kom i stand skrev Churchill at han nesten fikk blodstyrtning bare ved tanken på ”det motbydelige og ydmykende synet av herr Gandhi, oppvigler og advokat fra Londons juristkollegium, nå for tiden en halvnaken fakir av velkjent østlig type, klatrende oppover trappa til visekongens palass”. Resultatet ble en avtale der folk ved kysten fikk utvinne salt og politiske fanger ble satt fri, mot at Gandhi avbrøt sin satyagraha.

Høsten 1931 besøkte Gandhi London for siste gang. Anledningen var en rundebordskonferanse, som det for øvrig ikke kom noe ut av. Ved ankomsten styrtet en journalist fram og spurte: «Herr Gandhi, hva mener du om den vestlige sivilisasjon?» Gandhi skal da ha svart: «Det ville vært en god idé.»

Under oppholdet insisterte han på å bo i East End, Londons fattigkvarter. Der møtte han innbyggerne på husmøter og lærte om fattigdommens forbannelser, om arbeidsledighet, sykdom og elendige sanitærforhold. Og Gandhi spurte alltid hva myndighetene gjorde for dem. På sine morgenturer snakket han med gatebarna, noe han hadde stor glede av.

Gandhi ønsket også å reiste til Lancashire, der tekstilfabrikkene lå, og der mange mente at Gandhi på grunn av den indiske boykotten hadde skylden for den store arbeidsløsheten. Gandhi innrømmet at det nok kunne være en del av forklaringen, men ba dem huske at når Storbritannia hadde tre millioner arbeidsledige, så hadde India 300 millioner som levde på sultegrensen. De måtte ha rett til å veve sine egne klær heller enn å bli tvunget til å kjøpe importert tøy. Budskapet ble forstått, og syerskene stilte smilende opp for fotografering sammen med den magre mannen i lendeklede.

Etter et møte med domprosten i Canterbury, ble denne spurt om han hadde forsøkt å omvende Gandhi? Domprosten svarte: «Omvende ham? Av alle de mennesker jeg har møtt, er han den som ligner mest på Kristus.»

I London møtte han også Charlie Chaplin. Chaplin spurte hvorfor Chaplin ikke likte maskiner? Maskiner kunne befri menneskene fra alt tungt arbeid, og når arbeidsdagen ble kortere, kunne folk bruke fritida på kulturelle aktiviteter. Gandhi forklarte at på grunn av den store arbeidsledigheten i indiske byer, var han imot maskiner som gjorde mennesker overflødige. Fem år senere kom Chaplins film Modern Times, der mennesket er blitt et ledd i maskinindustriens snurrende hjul. Et ikonisk bilde på fremmedgjøring og maktesløshet. Et annet ikonisk bilde som verden fikk se, var Gandhi ved spinnehjulet. To hjul – to verdener.

Kastesystemet

Når det gjaldt holdningen til kastesystemet, endret Gandhi syn gjennom hele livet. Til å begynne med så han det som en viktig del av hinduismen, men mente at de urørbare burde få bedre livsvilkår. Han ønsket å heve deres status og kalte dem ”harijan” (guds folk) – ettersom Gud burde være de svakes beskytter. Etter hvert inviterte han en urørbar familie til sin ashram i Ahmedabad, noe som skapte stor oppstandelse og førte til en alvorlig ekteskapelig krise med Kasturbai.

Utover på 1930-tallet intensiverte Gandhi kampen mot kastevesenet og mot splittelsen det medførte i det indiske folk. Høykasteindere burde gå i seg selv, ta kontakt og dele de urørbares livsvilkår, mente han. Selv inviterte han til felles måltider og oppmuntret til blandingsekteskap. Mot slutten av livet ville han bare velsigne ekteskap der den ene var harijan og den andre høykaste. Gandhis visjon var et kaste- og klasseløst India, men trodde det ville ta femti år å realisere det. I 1933 startet han et tidsskrift, som fikk navnet Harijan, og han ga bort ashramen sin, som deretter fikk navnet Harijan Ashram. Alt dette skapte sinne hos ortodokse hinduer, noe som var bakgrunnen for at noen ønsket å rydde ham av veien. 

Mange urørbare mente at Gandhi var naiv, som trodde at høykasteindere lot seg omvende. Noen kom fram til at de ville forlate hinduismen og heller velge buddhismen, som var motstander av kastevesenet.

Forholdet mellom de 300 millioner hinduer og de 80 millioner muslimer i India ble utover på 1930-tallet stadig mer anstrengt. Muligheten for en oppdeling av landet i hinduprovinser og muslimprovinser var blitt nevnt. En stor del av landets muslimer var bosatt i landets nordvestlige regioner. Fra omkring 1930 begynte stadig flere muslimer å snakke om en egen muslimsk stat. Navnet Pakistan (”de rettroendes land”) ble visstnok første gang brukt i en pamflett i 1933 under overskriften ”Nå eller aldri”, skrevet av en ukjent studentleder i Cambridge. Men dette ble avvist både av britene og av Gandhi. Ikke en gang Jinnah – Muslimforbundets leder – gikk inn for forslaget. Det var først i mars 1940 at Jinnah offisielt støttet kravet om et uavhengig Pakistan. Men hvordan delingen skulle gjennomføres, var det vage forestillinger om.

Krigen begynner

I 1938 støttet Gandhi Nehrus forsøk på å gi tyske jøder et fristed i India, men foreslo samtidig at de burde vie seg til satyagraha. Da kunne de få verdensopinionen med seg. Jødiske intellektuelle, blant dem Martin Buber, kritiserte Gandhis naivitet. Det var noe annet å være inder enn å være jøde i Hitlers Tyskland, mente han.

Den 3. september 1939 erklærte det britiske imperiet krig mot Nazi-Tyskland. Den indiske Nasjonalkongressen ble ikke konsultert, til tross for at britene forventet deres støtte. Nehru og Gandhi var rasende og nektet å stille opp for britene uten klare garantier om hva som skulle skje etter krigen. Jinnah derimot oppsøkte visekongen og tilbød støtte fra Indias muslimer. Da Churchill ble kjent med dette, så han at indernes indre konflikter ville kunne forlenge det britiske styret. Til India-minister Leopold Amery sa han (ifølge Amerys dagbøker): ”Jeg hater indere. De er et dyrisk folk med en dyrisk religion.”

Hvorfor skulle India ofre blod for å forsvare det britiske demokratiet, når inderne ble nektet det samme demokratiet? Se bare hva som hadde skjedd etter første verdenskrig. Gandhi innledet en ”individuell satyagraha”, der aktivister brøt noen av britenes krigslover, blant annet retten til å holde fredstaler. Mange ble fengslet eller internert, blant dem Nehru. Etter ett år satt 30 000 innesperret, uten at det gjorde britene mer villige til å gi India frihet. Churchill ville ha inderness støtte, men nektet å sende nødhjelp for å avhjelpe den katastrofale hungersnøden som hadde rammet landet. Mens millioner bengalesere sultet, måtte India eksportere mat til Europa. Dessuten spilte britene på splittelsen mellom muslimer og hinduer, blant annet ved å love Jinnah at hver provins kunne velge om de ville være en del av India eller forlate landet.

Det som endret situasjonen var japanernes framrykking. Plutselig så det engelske krigskabinettet for seg at ”Juvelen i kronen” kunne gå tapt. Dessuten var president Roosevelt for politisk frihet i hele verden, og Churchill trengte amerikanernes støtte.

Sommeren 1940 skrev Gandhi et brev til alle briter, der han oppfordret dem til å legge ned våpnene og invitere Hitler og Mussolini til å komme. I ytterste fall burde de la seg massakrere, men de skulle aldri gi tyskerne sine sjeler – og de skule nekte å bli deres undersåtter. Dette brevet kom aldri fram.

Allerede den 23. juli 1939 hadde Gandhi skrevet sitt første brev til sin ”kjære venn” Hitler, der han blant annet sa at Hitler var den eneste personen i hele verden som kunne ”hindre en krig som kan styrte menneskeheten ut i barbari”. Han tilbød Hitler å dele erfaringer fra sitt ikkevoldsarbeid, og han underskrev brevet med ”din hengivne venn M. K. Gandhi”. Den 24. desember 1941 skrev han et lengre brev til den tyske diktatoren. Igjen understreket han at han så på Hitler som en venn, da han ikke hadde noen fiender. Men han understreket samtidig at Hitlers «skrifter og uttalelser (…) og mange av dine handlinger er monstrøse og upassende når det gjelder menneskelig verdighet. (…) Dette gjelder både ydmykelsen av Tsjekkoslovakia, voldtekten av Polen og slukingen av Danmark. (…) Vår situasjon er unik. Vi bekjemper britisk imperialisme ikke mindre enn vi bekjemper nazismen. Hvis det er en forskjell er det en gradsforskjell. (…) Vi vet hva den britiske hæl betyr for oss og de ikke-europeiske rasene i verden. Men vi kan aldri tenke oss å gjøre slutt på britisk styre med tysk hjelp». Deretter minnet han Hitler om at han kanskje en dag ville bli felt av noen som hadde enda bedre våpen. «Du etterlater ingen arv til ditt folk som de kan være stolte av,» skrev Gandhi og appellerte til Hitler – i humanitetens navn – om å stoppe krigen.

Brevene kom aldri fram til Hitler, da de ble beslaglagt av den britiske etterretningen.

Mens Japan og Storbritannia – to imperialistiske makter – sloss om India, fattet Gandhi en beslutning om at det nå bare fantes en løsning. Engelskmennene burde forlate India nå – og ikke eventuelt når krigen var over. Han fikk Kongresspartiet med seg, og 8. august 1942 vedtok de «Quit India» resolusjonen. Gandhi holdt da en av sine viktigste taler, der han sa at han nå innledet den mest avgjørende kampen i sitt liv. Han krevde at alle indere brukte ikkevold, og det skulle ikke være ”plass til hat mot engelskmennene”. Faktum var at han så seg som en nærere venn av engelskmennene enn noen gang, selv om de kanskje ville hogge av ”en hjelpsom hånd som strekkes ut til dem”. Han kritiserte ekstremister som trodde på ”sverdets prinsipp”. Talen munnet ut i en innstendig oppfordring: ”Hver eneste én av dere skal fra og med dette øyeblikket betrakte dere som frie menn og kvinner og leve som om dere var frie og ikke lenger undertrykte av denne imperialismen.” Budskapet ble sammenfattet i to ord: Quit India. Alle ble oppfordret til å risse disse ordene inn i sine hjerter. «Vi skal enten befri India eller dø underveis, men vi skal ikke lenger leve som slaver,» var Gandhis budskap.

Morgenen etter, den 9. august, ble han arrestert og internert i Aga Khans palass i byen Poona. Han fikk med seg Bhagavadgita, et hefte med sanger, Koranen og spinnerokken. Kort tid etter ble også Kasturbai arrestert, og over hele landet ble politikere arrestert. Nasjonalkongressen ble forbudt, likeså Gandhis avis Harijan. Gandhi foreslo at man burde overføre ham til et enklere fengsel for å spare penger, da hungersnøden ennå herjet i India. Men britene våget ikke unødig å nedverdige det 72 år gamle indiske ikonet.

Ved årsskiftet satt 60 000 indere fengslet, mens vold og motvold spredte seg over hele India. Muslimforbundet utnyttet denne situasjonen i et samarbeid med britene, og Nasjonalkongressen ble satt på sidelinjen. ”Jeg trodde vi var venner,” skrev Gandhi fortvilt til muslimske politikere. Og han ga et tibud: ”Overbevis meg om at jeg har feilet, og jeg skal sone.” Den britiske visekongen Linlithgow spredte rykter om at Gandhi var pro-nazist, og som en protest mot blant annet disse beskyldningene innledet Gandhi en botsfaste, som varte i tre uker. Da hadde han gått ned åtte kilo og veide bare 41,3 kilo. India var nå i realiteten et okkupert land, og de fleste politikerne var internert.

Gandhi forsøkte å få til et møte med Jinnah, men myndighetene ville ikke videreformidle brevet. Churchill hadde nemlig all interesse av at konflikten mellom Muslimforbundet og Kongressen ble holdt ved like.

Den 22. februar 1944, mens de ennå var internert, døde Kasturbai med hodet i sin manns fang. Et seksti år langt ekteskap var over. Gandhi var i flere uker helt slått ut, sorgtung, motløs og uten tiltakslyst. «Jeg kan ikke forestille meg et liv uten henne,» sa han, igjen og igjen. «Hvis jeg kunne velge en venn å ha i liv etter liv, ville jeg velge henne og ingen annen.»

I mai 1944 ble Gandhi løslatt, en løslatelse som var påskyndet av frykt for at han skulle dø i fangenskap og virkelig bli en martyr.

Da krigen var over, ble Gandhi spurt om hva han syntes om freden. «Hvilken fred?» svarte han. «Vent og se hva stormaktene gjør mot de svake. Jeg stoler ikke på de imperialistiske maktene.» I et intervju med tidsskriftet «Collier’s Weekly» uttalte han at det ikke bare var hos aksemaktene man fant krigsforbrytere. ”Rooseveldt og Churchill er ikke mindre krigsforbrytere enn Hitler.” Og da han fikk vite at to atombomber hadde utslettet Hiroshima og Nagasaki, mumlet han visstnok: ”Hvis verden ikke går over til ikkevold, kommer dette til å bli menneskehetens selvmord.” Han bestemte seg for fra nå av å vie en del av sitt liv til kampen mot atomvåpen.

India blir delt

Selv om Gandhi kjempet for et forent India, innså han at man ikke kunne tvinge 80 millioner muslimer til å bli, hvis de ønsket selvstendighet. Han hadde derfor allerede i 1940 i prinsippet akseptert en mulig deling av landet. Problemet var at hinduer og muslimer levde i de samme geografiske områdene (som oftest som gode naboer), og den lokale identiteten var sterkere enn den nasjonale.

Gandhi var motstander av at India skulle ha noen statsreligion. Staten ”har ikke noe med din eller min religion å gjøre. Det er en privatsak,” sa han.” Det paradoksale var at den sterkt religiøse Gandhi hadde som mål å skape en verdslig nasjon, mens den ikke-religiøse Jinnah beredte grunnen for et teokrati.

Forholdet mellom hinduer og muslimer var blitt stadig mer anstrengt. Dette handlet ikke bare om religion, men også om klasseforskjeller. De fleste muslimer tilhørte de lavere klasser. Mye av veve- og skredderarbeidet hadde blitt gjort av av dem. Da britene mot slutten av århundret økte sin tekstileksport til India, rammet det hardest de fattige håndtverere. Dette førte til bitterhet og raseri, samt en forsterket oppfatning av at hinduene slapp billigere unna. Hinduene hadde også bedre utdanning og var bedre organisert. Nasjonalkongressen, som er blitt regnet som den tredje verdens eldste politiske organisasjon, var blitt grunnlagt i 1885. Først 21 år senere ble Muslimforbundet stiftet.

Etter hvert som delingen nærmet seg, utviklet det seg nærmesst borgerkrigslignende tilstander. Muslimer og hinduer myrdet hverandre i tusentall, og spesielt ille var det i Calcutta. ”India er i dag et syn som må få englene til å gråte og djevlene til å danse,” var det en som sa. Samfunnet så ut til å bli revet i filler. ”Vi er blitt fullstendig gale,” skrev Gandhi. Selv besluttet han å reise til distriktet Noakhali i Øst-Bengal, der situasjonen var spesielt ille. Han gikk nesten 200 kilometer til fots og var innom hundrevis av landsbyer. Det var en vandring gjennom helvete, med stor fare for eget liv. Hver morgen sang han Rabindranath Tagores kjære sang: ”Om ingen lystrer når du kaller, gå alene. Gå alene, du min venn, gå alene.”

Gandhi gikk nok ikke alene, men følte seg likevel ensom. Han rettet anklagene for grusomhetene også mot seg selv. Var det han som hadde sviktet? Var det hans eget begjær som ble gjenspeilet i de voldsomme opptøyene? Så bestemte han seg for å teste sitt eget sølibatløfte. Kunne han, som nå var 77 år, dele seng med sytten år gamle Manu uten å bli seksuelt opphisset? Hvis han greide det, ville han også kunne greie å beseire Jinnah – og kanskje holde landet samlet. Gandhi gjorde ikke noe forsøk på å holde dette eksperimentet hemmelig, tvert imot, han fortalte åpent og skrev om det. Men han innrømmet også at han kunne ta feil. ”Jeg er ikke Gud,” sa han. ”Jeg er tilbøyelig til å begå feil. Jeg har begått feil. Og kan iblant begå store feil. Men om – og når – jeg begår feil, kan dere rette meg, dere som vil meg vel. Om dere ikke gjør det, må jeg fortsette på denne måten helt til jeg dør.”

Ingen politisk leder har antakelig noen gang levd et så åpent liv som Mahatma Gandhi. Ingenting skulle være hemmelig. All kritikk som ble rettet mot ham offentliggjorde han i sine egne tidsskrifter. ”Jeg har ingen private hemmeligheter i dette livet,” sa Gandhi. ”Hvis jeg var seksuelt tiltrukket av kvinner, ville jeg også i denne alderen ha hatt mot til å bli polygamist.”

Gandhis store sorg var splittelsen av India, og han forsøkte å gjøre det han kunne for at det ikke skulle skje. Blant annet foreslo han at Jinnah burde bli utnevnt til statsminister i det frie India. Det kunne ikke Nehru gå med på og ba Gandhi trekke forslaget. Det gjorde han, motvillig, for ikke å ødelegge folks tillit til Nehru og Kongresspartiet. Deretter foreslo Gandhi at Indias første president burde være harijan (urørbar) og kvinne. Det ble heller ikke godtatt. ”Alle vil henge blomsterkranser på bilder og statuer som forestiller meg. Ingen vil følge mine råd,” gjentok Gandhi i flere av sine taler. Han trodde aldri på idéen om to nasjoner, og han mente at framtida for India var mørk når friheten hadde en slik pris.

Den 15. august 1947 ble India delt i India og Pakistan. Gandhi var da i Calcutta, der han besøkte fattigkvarterene, holdt bønnemøter og arbeidet for forsoning. Da volden i Calcutta igjen brøt løs, innledet Gandhi nok en faste. ”Hvis drepingen fortsetter, til hvilken nytte er mitt liv da?” sa han. Og volden opphørte. Aktivistene la ned sine våpen, hinduer og muslimer organiserte fredsmarsjer, og etter 73 timer kunne Gandhi avbryte fasten.

Da sendte Nehru et iltelegram der han skrev at Gandhi var ønsket i Punjab, der det også hadde brutt ut voldelige opptøyer. Gandhi kom aldri fram til Punjab. Toget stanset i Dehli, der han skulle overnatte i et lite rom hos en venn av seg, tekstilfabrikanten Birla. Det vanlige stedet han pleide å overnatte – i slummen – var oversvømmet av flyktninger, så der var det ikke plass. I Dehli inneledet Gandhi nok en faste. Denne gang mot korrupsjon og vold og for at India skulle gi mer penger av statskassen til Pakistan ved delingen. Pengene ble utbetalt som en vennskapsgest, men Gandhi fortsatte fasten. Motsetningene ble dempet, hundretusen statsansatte sverget på at de ville arbeide for fred, det samme gjorde politimenn og politikere. Til slutt, etter 121 timer brøt Gandhi sin siste faste.

Den 20. januar 1948 ble Gandhi igjen forsøkt drept. Under et bønnemøte eksploderte en bombe 20 meter fra ham. Han ble ikke skadet og var rolig og behersket. Han var overbevist om at Gud ville at han skulle overleve. Neste dag sa han: «Hvis de skyter meg full av kuler, mens jeg samtidig uttaler Ramas navn og møter døden som en tapper kjempe, da kan jeg ikke tenke meg noen bedre måte å avslutte mine dager på.»

Ti dager senere, den 30. januar, falt de tre drepende skuddene. Gandhis siste ord var visstnok He Ram (Å, Gud). «Heldigvis» var morderen hindu, det reddet antakelig tusenvis av muslimske liv. Dagen etter ble Gandhis lik fraktet fra Birla-huset til kremeringsplassen ved elva Yamuna. Langs veien hadde det samlet seg mer enn én million mennesker, og fra lufta slapp krigsfly kilovis med duftende rosenblad. Gandhis to yngste sønner, Ramdas og Devdas, gikk barføtt foran kortesjen. Manilal var i Sør-Afrika, og ingen visste hvor den eldste, Harilal, befant seg. Han dukket opp først etter tre dager, alkoholisert og tuberkulosesyk. Han døde den 19. juni samme år. Så ble det Ramdas som tente ilden, som brant til neste dag. Asken ble samlet og delt mellom ulike provinser i landet, for deretter å bli spredt i elver og på havet. Også i døden skulle Gandhi tilhøre alle.

Hvordan forklare Gandhis storhet?

En mann fra overklassen, utdannet i London og sterkt preget av Vestens idéer – hvordan kunne han bli indernes store leder? Jeg tror det korte svaret er: Gandhi var en de store massene kunne identifisere seg med som menneske. Han delte indernes livsvilkår og drømmer, ga dem selvrespekt og verdighet, uavhengig av religion, kjønn eller sosial status. Han inspirerte til handling og tente håp der håpløshet rådde.

Høsten 1920 begynte Gandhi å kle seg i et enkelt lendeklede. Det skjedde etter at han oppdaget at de aller fattigste ikke en gang hadde råd til å sy seg en drakt av hjemmevevd bomull. Dette handlet for Gandhi ikke bare om en protest mot britene, men også om at de rike burde kjenne på kroppen hvordan det var å være fattig. Da han under rundebordskonferansen i London i 1931 ble budt til té hos kong George og dronning Mary og troppet opp i Buckingham Palace iført sandaler og lendeklede, var det et bilde som fylte fattige indere med stolthet. Hver eneste landsbyboer med nakne legger kjente seg i det øyeblikket som den engelske konges likemann. Til og med forfatteren Arthur Koestler, som ellers var sterkt kritisk til Gandhi, innrømmer i essayet "Yogien og kommisæren" at han greidde å vekke "til live de første tilløp til en selvrespekt som hadde ligget i dvale i århundrer."

Når Gandhi insisterte på at medlemmer av Kongresspartiet skulle betale den årlige medlemskontingenten i 2000 yards selvspunnet garn, så var det for å gi alle følelsen av at de deltok på like fot og at spinnehjulet ikke lenger skulle stå som symbol på fattigdom, men på verdighet. "Det alle ikke kan nyte godt av, er heller ikke for meg", sa han. Som leder var det viktig å dele de materielle kårene med dem han ledet. Gandhi var ingen elitist, høyt hevet over sitt folk. Han var ett med dem. Han var både venn, guru, sosialarbeider og politisk leder. Den som ville baktale ham, måtte slite lenge, for Gandhi stilte alle sine svakheter og feil åpent til skue. Sønnesønnen, Gopal Gandhi, sier at farfarens åpenhet og vilje til å lære av egne feil, antakelig mangler sidestykke i historien. «Han kunne bli såret, han kunne bli rasende, han kunne gjøre feil, men aldri lyve,» sier barnebarnet. Gandhi var selv sin sterkeste kritiker, alltid åpen for nye tanker og løsninger. «Hvis noen kommer med en bedre idé, brenner jeg straks opp spinnerokken min,» sa han.

Gandhi ga den ikkevoldelige kampen identitet ved å hente vokabularet fra indisk filosofi og religion: ahimsa (ikkevold), swadeshi (selvforsørging), sarvodaya (gandhisk sosialisme), satya (sannhet), aparigraha (eiendomsløshet), brahmacharya (seksuell avholdenhet), swaraj (selvbestemmelse), tapasya (botsgang), osv. Folkelige tradisjoner ble kombinert med alternative sosiale, politiske og økonomiske institusjoner. Gandhis idealsamfunn var et samfunn der man delte solidarisk både arbeid og inntekter, der religionene levde i harmoni med hverandre og der kastevesenet var avskaffet.

Britenes kolonialisme bygget på redsel som våpen, redsel for soldatene, politiet, fengslene. Denne redselen satt i ryggmargen hos de fleste indere. Det var mot den Gandhi kjempet. Rajmohan Gandhi, en annen sønnesønn, sier at «hans storhet ikke skyldtes at han var uredd, men at han handlet til tross for sin redsel». Et menneske som slutter å tenke som en slave, kan heller ikke lenger holdes som slave. Den indre frihet ville resultere i ytre frihet.

Frihetskampen var altså både en moralsk og politisk kamp, filtret inn i hverandre. Gandhi injiserte i den indiske nasjonalismen en dyp moralsk bevissthet. Igjen og igjen understreket han at inderne måtte vise seg moralsk verdige til å styre sitt land. Selvstyre måtte kombineres med selvkontroll, politikk med etikk.

En liten, mager mann med lendeklede, som snakket om å omvende sine fiender med kjærlighet, ble Indias store leder. I Vesten ble han av mange oppfattet som den nye Kristus. Selv sa han: «Jeg har intet nytt å lære verden. Sannhet og ikkevold er like gamle som fjellene. Det jeg har gjort er å forsøke å eksperimentere med begge deler i stor skala.»

Har vi noe å lære av Gandhi i dag?

Er det noen grunn til å beskjeftige seg med Gandhi i dag - 150 år etter hans fødsel? Tok ikke den britiske FN-utsendingen Philip Noel Baker feil da han ved Gandhis død hevdet at "Gandhis største bedrifter vil komme i framtida”?  Var ikke Mahatma Gandhi egentlig det 20. århundres største anakronisme, idealisert av Vesten – glemt i India? «En vandrende selvmotsigelse,» som noen har karakterisert ham som.

Gandhi var ikke fremmed for tanken selv. Da den svenske journalisten Barbro Alving fra avisa Dagens Nyheter fikk en to minutters samtale med Mahatmaen like før frigjøringen i 1947, spurte hun: «Mahatma, India får nå endelig sin frihet og selvstendighet, noe du har kjempet for i hele ditt liv. Hvordan ser du på det faktum at India akkurat nå ikke følger din vei?» Gandhi ga henne et strengt blikk og svarte: «Madam, du kan skrive i din avis at India aldri har fulgt min vei.»

Frigjøringen i 1947 var både Gandhis største seier og mest sviende nederlag. Han ble sviktet av både sosialistene, muslimene og de ortodokse hinduene. Nehru, hans nære venn og etterfølger gikk inn for tungindustri, sentralisering og moderne teknologi. I dag er India en atommakt. Mye taler dessuten for at Englands lange koloniherredømme ville blitt avviklet også uten Gandhi. Men antakelig senere og med flere blodsutgytelser.

Og likevel blir mitt svar på spørsmålet om vi har noe å lære av Gandhi et ubetinget ja. Ikke ved å idealisere han, ikke ved å hente ham ut av sin tid og sin kultur, ikke ved å forenkle ham til et sett av tidløse prinsipper, ikke ved å fortie feil og inkonsekvenser. Gandhi fryktet selv at hans lære skulle fryse til dogmer, og han advarte mot "gandhismen". (Ordet dukket opp første gang i Philip Spratts bok Gandhism: An Analysis, 1939.) I en tale under krigen sa han til en gruppe bengalere som ropte slagord mot ham:

Jeg elsker å høre ”ned med gandhismen”. Hver ”isme” fortjener å bli tilintetgjort. De er verdiløse ting. Det eneste rette er ikkevold, som er udødelig. Det holder for meg om ikkevolden lever. Jeg ser helst  at gandhismen avskaffes så fort som mulig. Man bør ikke henge seg på sekterisme. Jeg tilhører inge sekt. Jeg har aldri drømt om å grunnlegge noen sekt. Hvis noen grunnlegger en sekt i mitt navn etter at jeg er død, kommer sjelen min til å skrike av angst.

Tre områder av Gandhis arbeid kan stimulere til handling også i dag. Først og viktigst er fredelig konfliktløsning. Ingen annen enkeltperson har lært oss så mye om konfliktforståelse og fredelig konfliktløsning som Gandhi. I nesten hele sitt voksne liv sto han midt oppe i store konflikter, først i Sør Afrika – deretter i India. Han bekjempet kolonialisme, rasisme, religiøs intoleranse, økonomisk utbytting, kastesystemet, barneekteskap og tempelprostitusjon.

Gandhi så på ikkevold som den beste og mest menneskeverdige måte å løse konflikter på. Men ikke ikkevold for enhver pris. Vold var bedre enn feighet, mente han, og understreket derved at ikkevold er en aktiv og krevende kampform. Den fordrer organisering, forsakelser, ofre, utholdenhet og disiplin. "Akkurat som en må lære seg kunsten å drepe når en øver seg i vold, må en lære seg kunsten å dø når en øver seg i ikkevold," sa han. Det indiske folk skulle ikke praktisere ikkevold på grunn av svakhet, men i bevisstheten om egen styrke.

Gandhis store fortjeneste ligger i at han forsøkte å leve det han lærte. Idealer som ikke nedfelte seg i levd liv, var for ham lite fruktbare. Han søkte å virkeliggjøre sine høyeste mål gjennom handling og ved å følge samvittighetens røst.
         De metodene i fredelig konfliktløsning som i dag brukes rundt omkring i verden, ble utformet og utprøvd av Gandhi. Her er noen kjennetegn ved hans ikkevoldskamp:

-  Først måtte man analysere og forstå konflikten: de historiske forutsetningene, partenes motiver og mentalitet, motstanderens handlingsrom, konflikttemaene og konfliktens kjerne. I sin beskrivelse skulle en være sann, nyansert og rettferdig. En skulle trekke fram det positive også hos motstanderen, og så langt det var mulig søke å leve seg inn i hans situasjon. «Tre fjerdedeler av elendigheten og misforståelsene i verden ville forsvinne, hvis vi tar på våre motstanderes sko og forsøker å forstå dem,» sa han.

-  Mål og midler var for Gandhi uatskillelige. Som vi sår, høster vi. En voldelig frigjøring av et land vil ikke føre til et godt samfunn, fordi volden da allerede er innpodet i samfunnsorganismen og vil forplante seg i generasjoner. Gandhi var derfor dypt uenig i at målet helliger midlene. Som frøet og treet blir midlene alltid en del av målet.

- Gandhi så en grunnleggende likhet mellom alle mennesker. Alle har del i en felles sjel. Ved å skade andre, skader en seg selv. I en konflikt skal man derfor behandle sine motstandere med respekt, og alltid skille mellom mennesket og dets handlinger. Det er handlingene vi skal bekjempe. Det betyr at vi skal være vennlige og imøtekommende, innrømme egne feil og ikke provosere gjennom ydmykende og aggressiv atferd. Motstanderen skal overbevises, ikke nedkjempes. Og en skal alltid møte ham med tillit, alltid være villig til å stole på ham, selv om en blir sveket.

- Åpenhet og ærlighet er viktig. Det betyr at en ikke skal ha hemmelige planer eller gjøre noe annet enn det man sier man vil gjøre. Motstanderen skal kunne stole på deg, og du skal aldri utnytte hans svakheter. Det innebærer at du i en satyagraha-kamp ikke skal utvide eller endre dine mål, selv om slike muligheter åpner seg.

- En må hele tiden være villig til fleksibilitet og kompromiss. Personlig prestisje må aldri stenge for mulige løsninger. Og en må alltid søke løsninger som er slik at også motstanderen kan bevare sin verdighet. «Den gylne regel er gjensidig toleranse, ettersom vi aldri kommer til å tenke nøyaktig likt, og ettersom vi ser sannheten fragmentert og fra ulike synsvinkler,»  skrev han i Youngt India allerede i 1926. Best er de kompromisser der alle parter har en følelse av å vinne. Men en skal aldri kjøpslå om de aller viktigste tingene. Ubøyelighet og fleksibilitet er derfor to sider av samme mynt.

- Et konstruktivt program må alltid være en viktig del av ikkevoldskampen. Det er ikke nok å kjempe mot noe, vi må også aktivt arbeide for noe annet. Det gir selvrespekt, samtidig som det konkretiserer våre visjoner om framtida. 

Det andre området der Gandhi har noe å lære oss, er religiøs toleranse. Gandhi var et tvers igjennom religiøst menneske. "Jeg kunne ikke leve ett eneste sekund uten religion", sa han en gang. Han var hindu, men hentet sterke impulser både fra buddhismen, islam, sikhismen, teosofien og kristendommen. Gandhi hadde selv mange kristne venner, spesielt blant kvekerne. Og han var betatt av budskapet i Bergprekenen. Gud er for Gandhi den ene og absolutte Sannhet. Fordi vi er feilbarlige og skrøpelige, er vi i stand til bare å erkjenne en flik av denne sannheten. Men vi fortsetter å søke gjennom hele livet. Gud - eller Sannheten - finnes inne i oss, og det vi finner der former våre handlinger. Den indre stemmen er derfor Guds stemme. Gjennom meditasjon må vi øve oss i å lytte etter denne stemmen.

For Gandhi var religion og politikk vevd inn i hverandre. Selv beskrev han dette slik:

Du kan ikke skille sosial, økonomisk, politisk og religiøs virksomhet med vanntette skott.  La derfor vår første handling hver morgen være å gjøre følgende beslutning for dagen: Jeg skal ikke frykte noen på jorden. Jeg skal bare frykte Gud, og jeg skal ikke hate noen. Jeg skal ikke underkaste meg urettferdighet fra noen. Jeg skal beseire usannhet med sannhet - og når jeg står imot usannheten, skal jeg vise full offervillighet.
        
Gud var for Gandhi én, men det går mange veier til ham. En for hvert menneske. Og hva har det å si om vi reiser langs ulike veier? Hvis et menneske når inn til kjernen i sin egen religion, har det samtidig berørt kjernen i alle religioner. Gandhi brukte dette bildet:

Tilhengere av forskjellige religioner kan noen ganger føle at forskjellene mellom oss ikke kan overskrides. Vi er skilt fra hverandre som eikene på et hjul. Men jo mer hver av oss prøver å komme nærmere navet – Gud – langs sin egen eike, dess nærmere kommer vi våre brødre og venner.

Gandhi var ingen fundamentalist. "Villfarelser kan ikke forsvares, selv om det fins støtte for dem i verdens hellige skrifter", sa han. Religiøse tekster var for ham allegorier, filosofiske dikt som på hver sin måte forsøkte å utsi noe om Sannheten, dvs. Gud. Derfor insisterte Gandhi ofte på at det på hans møter skulle leses fra flere hellige bøker; Bhagavad Gita selvfølgelig, men også fra Koranen og Bibelen. "Jeg er tjener både for muslimer, kristne, parser, jøder og hinduer", sa han. Det førte til at rettroende hinduer anklaget ham for religiøs relativisme og overløperi. Nathuram Godse var en av dem som ikke tålte Gandhis toleranse.

Det tredje området der Gandhi har noe å si oss, handler om solidarisk livsstil. "Det er nok ressurser i verden til alles behov, men ikke til alles grådighet", sa han. Allerede i 1928 skrev han: ”Hvis en hel nasjon med 300 millioner innbyggere skulle bedrive den samme økonomiske utbyttingen (som de vestlige land), ville de – liksom gresshoppesvermer – etterlate verden fullstendig ribbet.” Gandhi ble mer og mer opptatt av å forenkle sitt liv, både for at det skulle være nok til alle, men også fordi han hadde innsett at materialismen stengte for de virkelige verdiene – de åndelige og religiøse. Nøysomhet var derfor en livsholdning som kom til å prege både ham selv og hans tilhengere.

Gandhi kritiserte Vesten for å sette likhetstegn mellom framskritt og materiell velstand. Selv mente han at materialismen var et hinder for moralsk og åndelig utvikling. De rike var sjelden moralske forbilder. Rikdom skapte ofte grådighet, misunnelse og konkurranse. Vestens demokratier var en umulighet, mente han, ”så lenge kløften mellom fattige og rike ble opprettholdt”. De fattige ”ble utbyttet av den herskende klassen i det hellige navn av demokrati”. Gandhi så forbindelsen mellom den europeiske imperialismen i Asia og Afrika og totalitarismen i Europa lenge før Hannah Arendt drøftet det samme spørsmålet i boka The Origins of Totalitarianism (1951).

I en tale til indiske sosialøkonomer i 1916 brukte Gandhi fortellingen om Jesu møte med den rike mannen for å vise materialismens makt over sinnene. En ung mann kommer og spør Jesus om hva han skal gjøre for å arve det evige liv. Jesus spør om han kjenner budene, og mannen svarer at de har han overholdt fra han var ung. Jesus sier så til ham: "En ting mangler deg: Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg." Evangelisten Markus  forteller at mannen ble svært skuffet over svaret, og at han gikk bedrøvet bort, "for han var svært rik"(10, 17-31). Da så Jesus seg rundt i kretsen av disipler og sa: "Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye å komme inn i Guds rike."

Gandhi så i denne fortellingen en dyp sannhet. Gjør vi materialismen til vårt livs mål, hindrer vi moralske og åndelige framskritt. Å vokse som menneske betyr å legge bånd på sin egen griskhet. Også her levde Gandhi som han lærte.

Det er en kjent sak at Gandhi var kritisk (for å si det forsiktig) til moderne teknologi. Han var ikke imot alle maskiner, men skilte mellom nyttige maskiner og maskiner  som bare var et resultat av kapitalismens grådighet. Han mente for eksempel at Singers symaskiner var en god oppfinnelse, for den utfylte spinnehjulet uten å utkonkurrere det. Gandhi mente at teknologien fascinerer og blinder i en slik grad at vi glemmer å spørre om meningen med det hele. Teknologien blir ofte en hest som kommer til himmelens port uten rytter. Den jager oss inn i en rytme som ikke er tilpasset mennesket, og den forrykker alle proporsjoner. Den skaper fremmedgjøring i forhold til det vi lager, i forhold til andre mennesker og i forhold til oss selv. Gandhis ideal var landsbyen med selvberging og nærhet til markedet. Et slikt samfunn ville også skape forutsetninger for folkelig deltakelse og demokrati, mente han.

Avslutning

Å arbeide med Gandhi er som å fiske i et uuttømmelig hav. Hans samlede produksjon av taler, artikler og notater utgjør 100 bind. Han kunne diktere 50-60 brev på en dag, og om hans liv er det skrevet mer enn 400 biografier.

Vi leser og imponeres av hans styrke og mot, inspireres av hans oppfinnsomhet, forundres over hans syn på seksualitet og eksperimentering med egen kyskhet, smiler kanskje til hans utopi om et samlet India med 700.000 små landsbyer, ubesudlet av Vestens modernitet.

Men innimellom og bak alt dette, som vi med vår bakgrunn kanskje heller ikke har forutsetninger for å forstå, er det noe i Gandhis liv og lære som kaster et sterkt lys inn i dagens situasjon og peker framover. Gjennom sitt liv forsøkte han å fortelle oss at krig som middel til å løse konflikter bør være et tilbakelagt stadium i menneskenes historie. Slik vi har lagt bak oss blodhevn, duell, slaveri – slik bør vi også legge bak oss krigen som sosial institusjon. På samme måte som Martin Luther King jr. brukte Gandhis erfaringer i kampen mot rasediskrimineringen i USA på 1960-tallet, slik bør vi i dag hente inspirasjon fra ham for å skape et ikkevoldelig alternativ til krigens gru. På tvers av kultur- og landegrenser trenger vi en kraftfull sosial og politisk bevegelse, som med oppfinnsomhet og mot forsøker å løfte arven etter Gandhi. Det innerste credo i denne bevegelsen må være hans tidløse innsikt: "Det fins ingen vei til fred, fred er veien."

I en verden der FN lenge har advart oss om at vi styrer mot en klimakrise med ufattelige tragedier, da trenger vi mer enn noe annet selvoppofrende og forpliktende handling. En syndsbekjennelse med leppene var for Gandhi av liten verdi. Den blir det noe Peer Gyntsk over – ”Ja, tænke det; ønske det; ville det med¸- men gjøre det!”

Det er her vi svikter. Vi har analysene, vi kjenner fakta, og vi vet hva som må gjøres. Men vi handler ikke. Ikke slik at det virkelig monner. Det er her den magre mannen i lendeklede hvisker til oss: ”Det er nok ressurser til alles behov, men ikke til alles grådighet.” Og husk: ”Ubegrenset individualisme er dyrenes lov i jungelen. Det fører til slutt til en alles krig mot alle.”

Gandhis satyagraha ville kanskje ha vært maktesløs i møte med nazismen eller andre voldelige folkemordideologier. Men det er en glimrende politisk strategi for å forene motstridende interesser i et splittet samfunn, simpelthen fordi sannheter i politikken sjelden er absolutte. Bare slik kan voldens onde sirkel brytes og erstattes av gjensidig toleranse. En vakker – og nødvendig visjon – for det 21. århundre.

******