Robert Savosnick
Jeg ville ikke død!
Av Oddvar Schjølberg
”Vi er i et helvete omringet av djevler. Året er 1943, det er februar måned og det er en tung og dyster atmosfære”.
Slik beskriver Robert Savosnick sitt møte med Auschwitz. Foran øynene på den unge trondheimsgutten utspiller det seg et drama han aldri kan glemme. En grønnvinklet capo hentet ut fra et av de tyske fengslene eller tukthusene, skal om noen få minutter plage en av de jødiske fangene slik at denne dør senere på kvelden. Over førti år senere dukker denne hendelsen, og flere til, opp igjen i Roberts nattlige mareritt. Han kommer ikke unna, uansett hvor mye han ønsker å slippe. De nattlige marerittene er identiske med det han opplevde som fange i Auschwitz. Omgitt av piggtråd og menneskeforakt ble han fratatt to og et halvt år av sin ungdom i tyske konsentrasjonsleirer.
Skulle bli lege
Robert Savosnick ble født og vokste opp i Trondheim, byen ved Nidelven. Da besteforeldrene kom som flyktninger fra Russland til Norge, valgte de å bosette seg nettopp i denne byen. Robert ble dermed tredje generasjon av Savosnickfamilien med fast adresse her
.Det var en svært harmonisk familie han vokste opp i. For Robert og broren Michael var foreldrene det kjæreste de eide. Det var et sterkt samhold mellom familiemedlemmene.
Faren var urmaker Ernst Salomon Savosnick (1879-1942) og moren het Dika Matulsky (1878-1952). Familien tilhørte Det mosaiske trossamfunn, men det var viktig for dem å vise at de først og fremst var nordmenn, trøndere, ”trondhjemmere”.
Etter gymnaset begynte Robert på medisinstudier. I 1942 var han legestudent ved Orkdal Sykehus på Orkanger. Norge hadde vært hærtatt av naziregimet siden 9. april 1940, men inntil da hadde de norske jødene etter alt å dømme vært trygge. Selv om jødenes radioer ble beslaglagt i mai 1940, var det ikke noe som tydet på at det nye regimet ville håndtere jødene annerledes enn andre nordmenn. Etter hvert skulle forholdene bli radikalt forandret.
Inntil sommeren 1941 var nazistenes tiltak mot de norske jødene mest å regne som enkeltaksjoner. Nasjonal Samlings avis, ”Fritt Folk” økte imidlertid sin agitasjon mot jødene i perioden frem mot arrestasjonene. Samtidig utførte hirden aksjoner mot jødiske butikker og organisasjoner, men dette førte ofte til negative etterspill i pressen, og følgelig ble det heller ikke noen suksess for nazistenes ideologi. Derfor måtte ledelsen i Nasjonal Samling gå til det skritt å sende ut en pressemelding 4. juni 1941, hvor man forbød slike individuelle aksjoner. Dette forbudet var imidlertid ikke til noe hinder for Gestapos folk. De fortsatte ufortrødent sine trasseringer og arrestasjoner av jødene. Det var ofte tilfeldigheter som avgjorde hvem som ble pågrepet, men en spesielt utsatt gruppe var de jødiske flyktningene som hadde kommet til Norge på 1930-tallet.
18. juni 1941 – fire dager før det tyske angrepet på Sovjetunionen – slo nazistene og deres håndlangere til. Storparten av jødiske menn i Tromsø og Narvik samt en fra Brønnøysund, ble arrestert og plassert i Sydspissen leir i Tromsø. De fleste av mennene kom aldri mer på frifot og ble senere deportert sammen med jøder fra resten av landet. 23. juni ble statsløse, russiske, litauiske, estiske og latviske jøder arrestert i østlandsområdet på samme grunnlag. Disse ble senere sluppet fri for en kortere periode.
10. oktober 1941 mottok Jonas Lie politidepartementets meddelelse fra tyskerne om å sørge for at alle jøder som befant seg i Norge fikk en rød ”J” stemplet i sitt legitimasjonskort.
Stemplingen skulle gjelde for alle som hadde tre eller flere «fulljødiske» besteforeldre, alle medlemmene av de mosaiske trossamfunnene og «halvjøder» som var gift med jøder.
Nå ble det kjøpt inn 700 stempler som ble distribuert til politikamre over hele Norge. Gjennom annonser i dagspressen 20. januar 1942 – faktisk samme dag som SS-lederne vedtok ”den endelige løsningen på jødespørsmålet” under den berømmelige Wannsee-konferansen - ble samtlige av Norges jøder oppfordret om å oppsøke nærmeste politimyndighet for å få sine legitimasjonskort stemplet på foreskreven måte. Robert Savosnick fulgte henstillingen. NS-myndighetene fikk på denne måten en komplett registrering av jødene i Norge. I løpet av våren og sommeren hadde Nasjonal Samlings Statistiske Kontor klart å registrere 1536 personer som nå fikk stemplet sine pass og legitimasjonskort. Av dem var 114 bosatt i Trondheim.
Faren ble tatt som gissel av Gestapo
Da den nidkjære gestaposjefen – den 33 år gamle Gerhard Friedrich Ernst Flesch – kom til Trøndelag, satt han straks i gang en rekke tiltak mot jødene. Bl.a. beordret han alle jødiske bedrifter stengt eller overtatt av ariere. Flesch hadde tjenestegjort i Gestapo og SS siden 1934, nå var han den øverste lederen for det tyske sikkerhetspoliti i Trondheim. Flesch skulle etter hvert få stor innflytelse på forholdene for fangene i Falstad fangeleir og Vollan fengsel i Trondheim. Blant de innsatte på Falstad fikk han økenavnet ”Falstads onde ånd”.
I januar 1942 ble også seks personer arrestert og stilt for tysk domstol, etter å ha drevet illegalt arbeid. Fem av dem ble henrettet, mens den sjette ble sluppet fri fordi han var svensk statsborger.
En dag troppet Gestapo opp hjemme hos Savosnickfamilien for å arrestere Michael. Han var mistenkt for illegalt arbeid. Michael var imidlertid ikke hjemme, så soldatene tok derfor med seg faren som gissel. De holdt ham først i forvaring i Gestapos hovedkvarter, før han ble videresendt til Falstad leir.
En kveld dukket Michael opp og ville gå til tyskerne for å melde seg, men han ble bedt om å komme seg over til sikkerhet i Sverige. Han fulgte dette rådet. Den samme domstolen som hadde avsagt dødsdom over de fem motstandsfolkene, avsa dødsdom in absentia over Roberts bror Michael.
Robert ble også tilbudt ”plass” på en sikker fluktrute, men valgte å bli hjemme hos moren som var syk og som trengte hjelp og støtte. Senere ble hun lagt inn på sykehus, men ble berget derfra av Arnulf Øverlands kone da tyskerne gikk til aksjon og arresterte alle de norske jødene.
Nazistene strammer grepet
En episode fra Orkdal Sykehus brant seg for alltid fast i Robert. Datoen var tirsdag 6. oktober 1942, og det var innført unntakstilstand. Om dette forteller han:
- Jeg hadde fått besøk av en kar fra distriktet som het Eggen. Vi pratet om løst og fast og ble sittende sammen til langt ut i de små timer. Vi snakket om Quisling og hans NS-parti, som bare hadde en brøkdel av befolkningen bak seg. De skaltet og valtet med det norske folks vilje, men i kraft av de tyske bajonetter som beskyttet dem. Det viste seg at Eggen og jeg hadde helt sammenfallende synspunkter på dette.
Neste morgen fikk jeg som vanlig Adresseavisen på sykehuset og ”skummet” gjennom den før jeg gikk på jobben. Jeg skvatt til og frøs på ryggen. I en kunngjøring i avisen fra ”Der höhere SS un Polizeiführer Nord” leste jeg at ti nordmenn var skutt i Trondheim den samme morgenen. Navnet Eggen fra Orkdal sto der.
Tyskerne valgte ut sine ofre lang tid i forveien. De ble hentet på kort varsel og deres navn gitt til avisene straks etter at henrettelsen hadde funnet sted. Mannen jeg hadde hatt besøk av på sykehuset het Peder Eggen. Tyskerne hadde først arrestert en navnebror av ham; Knut Eggen – som også var fra Orkdal. Men i siste liten fant de ut at han ikke var den rette person, og kjørte ham tilbake til Orkdal. Deretter ble Peder Eggen hentet og skutt.
Det var et alvorlig varsel, men jeg tenkte vel som de fleste andre – at når unntakstilstanden var over ville situasjonen igjen bli tålig bra. Det var umulig å forestille seg noe av det helvete som ventet meg. Jeg kunne ikke ane noe om Auschwitz. Navnet sto ikke engang på kartet.
Lensmannen ville hjelpe meg å flykte
Klokken 10.30 den 25. oktober 1942 mottok landets politikamre et telegram fra selveste statspolitisjef Karl A. Marthinsen, som igjen hadde mottatt instruks fra Berlin: Alle mannlige jøder over 15 år som hadde legitimasjonskort stemplet med «J» skulle arresteres uansett alder og transporteres til Kirkeveien 23 i Oslo. Arrestasjonene skulle iverksettes 26. oktober. Alle «voksne jødinner» ble pålagt meldeplikt.
Arrestasjonen ble legitimert etter en lov av 24. oktober 1942 – altså vedtatt dagen før - om anvendelsen av sikkerhetsforordninger overfor personer som «mistenkes for visse overtredelser» eller «å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser». Dette kjente ikke Robert noe til, og han forteller:
- Om kvelden 25. oktober fikk jeg uventet besøk på sykehuset av lensmann Anders Grut. Han fortalte at det var utstedt arrestordre på meg.
- Vi kommer og henter deg i morgen tidlig, sa han.
En klar advarsel. Jeg kunne ha flyktet. Lensmannen var jøssing og ga meg denne muligheten. Jeg benyttet den ikke.
Robert Sacosnick ble først satt i arrest i Vollan kretsfengsel
-Jeg arresteres? Hvorfor? Det virket absurd! Jeg hadde ikke gjort noe galt. Jeg skulle arresteres bare fordi jeg var jøde.
Neste morgen kom lensmannen og hentet meg. Han ga meg all den tiden jeg trengte. Jeg fikk spise før vi dro. Senere stoppet vi utenfor vårt bosted slik at jeg kunne hente noen klær. Lensmannen satt i bilen og ventet. Jeg kunne nok engang stikke av. Men jeg ville ikke at mor skulle bli tatt som gissel. Derfor gikk turen nå til Vollan Fengsel, hvor jeg ble plassert i et rom sammen med andre fanger.
Den 2. november ble jeg hentet, og sammen med noen andre jøder ble jeg under bevoktning plassert på dagtoget til Oslo. Møtet med Østbanen kom som en fornedrelse. Som å komme til en helt ny verden. Det var to Hirdmenn som tok imot oss, og fra nå av ble vi betraktet som farlige forbrytere. Vi ble transportert til Statspolitiets hovedkvarter og fratatt alle våre eiendeler, før vi ble sendt videre til Bredtvedt fengsel. Her ble de jødiske fangene skilt ut i en egen avdeling.
Tidlig på morgenen 26. november ble vi kommandert til å stille opp i fengselshallen. Utenfor var det kjørt fram flere busser. Nå startet vår ferd mot et Holocaust vi aldri hadde kunnet tenke oss. Vi ble kjørt ned til Vippetangen ved Utstikker 9 – Havneport 1. Ved kaien her lå skipet ”Donau aus Bremen”.
Hele tiden kom det nye transporter med jøder. Kvinner og spedbarn ned til to måneder. Syke og gamle, den eldste var 83 år. Noen var rykket ut fra sykehus, nyopererte. Mennesker i stor nød. Noen hinket omkring på krykker, andre lå på bårer.
De stakkars folkene som etter hvert ble samlet på området, var som lamslåtte. Den mørkeste dagen i deres liv. Slik følte jeg det også. 532 jøder mot en uviss skjebne.
På dette tidspunktet var faren allerede deportert, mens broren Michael hadde flyktet til Sverige. Robert traff aldri faren i Auschwitz, men han ble sannsynligvis drept i løpet av 1943.
Fangeskipet Donau Foto: Festningsverk.no
Sendt som dyretransport
-En strøm av mennesker beveger seg opp leideren til Donau, mens tyske soldater brøler ”Schnell, schnell!” På dekket sorteres fangene som kveg. Kvinner og barn skysses ned i et lasterom, mennene i et annet. Det er mørkt og kaldt i lasterommet, kvelende og innestengt. Ståldørene lukket seg bak oss med et smell.
Det var en stille dag på sjøen, og vi får alle lov til å komme opp på dekk. De scener som utspiller seg her glemmer jeg aldri. Kvinner klamrer seg til sine menn. Barn klynger seg til sine fedre. Slektninger omfavner hverandre. Det er gråt og stor fortvilelse, og de utnytter hvert sekund de har til rådighet. Som om de forsto at det var siste gangen de møtte hverandre. For de møttes aldri mer. Jeg hadde ingen pårørende om bord, ingen nære venner.
Jeg er ikke sikker på hvor lenge overfarten varte, men det er mørkt da vi legger til kai. Kaiområdet ligger badet i lys fra sterke lyskastere. Lyset skjærer oss i øynene, blender oss totalt. Vi ser ingenting.
Hvor er vi kommet?
-Havnen er Stettin i Polen, og det går ikke lenge før vi blir drevet i land under slag og spark. Blir stilt opp på geledd, to og to i bredden, i alfabetisk rekkefølge. Det står et tog med godsvogner på kaien. Vi drives inn i disse vognene som kveg, mens skjellsordene hagler over oss. Vi blir stående som sild i tønne, og alle er som lamslåtte. Noen gråter, andre sukker tungt. Det hele er så uvirkelig. Jeg havner i samme vogn som Sachnowitzbrødrene fra Larvik. De forsøker å sette mot i oss og stemmer opp med en sang. Etter hvert synger flere og flere med i sangen ”Det går bedre og bedre dag for dag”.
Men etter hvert forstummer sangen og håpløshetene senker seg ned over oss. Natt og dag kommer og går. Vi får verken vått eller tørt. Ikke noen mulighet til å gå på toalettet, men våre naturlige funksjoner må likevel gå sin gang, og vognen stinker av urin og avføring.
Etter noen døgn stanser toget plutselig med et rykk, dørene slåes til side og vi blir jaget ut på perrongen. Kommandoropene skjærer oss i ørene. Hånlige blikk fra SS-folkene som nå får styrket sin oppfatning om jødene som skitne og illeluktende individer. Propagandaen stemmer på en prikk. Stedet er Auschwitz. Bare et navn foreløpig.
Min første seleksjon
-Oppstilling! Vi skal sorteres. Kvinner og barn og menn over 40 år skilles ut i en gruppe – til venstre. De skal få kjøre med bil, blir det sagt på tysk. Et lite stikk av håp. Er de hensynsfulle?
Den andre gruppen med menn under 40 år – til høyre. Jeg kommer med i den gruppen. Vi skal marsjere et lite stykke.
Vi ser fangene i den andre gruppen hjelper hverandre opp i bilene. Det er lastebiler med plan og karmer. Deretter kjører de avsted. De vinker til oss så lenge vi kan se dem.
Det verste er sikkert gjort nå, tenker vel de fleste av oss som står igjen på perrongen. Uten å ane at lastebilene kjører direkte til gasskamrenes ”dusjbad” og krematoriene.
Den første seleksjonen er over.
Seleksjon?
Det er sortering av mennesker etter kjønn, alder, fysisk form og styrke. Hvilken nedgradering av menneskeverdet. Jeg hadde ikke vært i kontakt med tyskere før. Det jeg hadde lest og lært om denne nasjonen før krigen, var bare positivt. Et kultivert folkeslag som hadde fostret store menn innen musikk, vitenskap, kunst og idrett. Innen medisinen var de foregangsmenn og mine lærebøker i faget var fortrinnsvis på tysk. Var disse, våre plageånder virkelig utgått fra et folkeslag som ble regnet som ledende på det humanitære området i Europa? Det er ubegripelig.
Jeg blir nummer 79244
- Det er 1. desember, og vinter og kaldt i Polen. Kulden kryper under klærne våre og vi fryser. Vi blir stående bortimot en time når vi endelig stopper etter marsjen. Nå blir vi vurdert av en SS-offiser. Han plukker ut enkelte av fangene – deriblant meg – og vi blir sendt inn i en brakke hvor vi må kle oss helt nakne. Det er omtrent som et dyrskue. Jeg tror dette var seleksjon nummer to. Minuttene er lange som år, men endelig får vi lov til å ta på oss klærne igjen og marsjen skal fortsette. Vi ankommer et stort, inngjerdet område med piggtråd i flere lag. Det er Auschwitz-Birkenau. Det er terskelen til Helvetet, men det har ikke gått opp for oss ennå.
Her jages vi inn i en brakke, nærmest en bunker. Det er brisker i tre etasjer langs veggene, brede betongbrisker. Ingen av oss sier et ord. Trykkende taushet. Vi er sjokkerte. Noen setter seg på briskene og støtter hodet i hendene. Andre vandrer hvileløst omkring.
Det er trangt på brakken. Vi må ligge fem-seks personer på samme brisk. I et hjørne står en bøtte hvor vi kan gjøre vårt fornødne i. Vi er helt apatiske og det blir ingen konversasjon før vi sovner. Det er første natten i Auschwitz-Birkenau.
De neste dagene blir vi gradvis fratatt vårt menneskeverd. Det er dusjing i iskaldt vann som i neste øyeblikk blir skåldhett. Vi barberes for alt av hår og vi får utlevert fangedrakter. Deretter får vi tatovert inn et fangenummer. Jeg får fangenummer 79244, og er fra nå av bare et nummer.
SS-folkene driver oss hardt, og vi kommanderes til å marsjere i en stor ring time etter time. Ingen får lov til å gå ut av rekkene. Når vi endelig får mat, så er det bedervede poteter. Vi klarer ikke å spise dem. Andre fanger kaster seg over dem som ville dyr. Det går ikke mange ukene før jeg selv er en slik fange.
Slavearbeider i det tredje riket
Auschwitzkomplekset hadde et trettitalls underleirer. En av disse var Monowitz. Den ble åpnet omtrent samtidig som Savosnick ble arrestert hjemme i Norge i oktober 1942. Den ble også kalt Auschwitz III.
Monowitz var hovedsakelig en arbeidsleir. Den kunne holde omtrent 12000 fanger på en gang. Arbeiderne her jobbet i IG Farben sine kolossale fabrikker på stedet.
IG Farben investerte ca. 700 millioner reichmark (1,4 mrd dollar) i Monowitz. Siden Monowitz ikke hadde egne gasskamre, sendte man regelmessig fanger til Birkenau. Hovedmajoriteten av menneskene som jobbet her var jøder. En av dem var altså Savosnick.
- 3. desember beordres vi på marsj til en ny leir; Monowitz, som også administreres fra Auschwitz.
Strømførende piggtrådgjerder sørger for at tanker på å flykte raskt blir avskrevet.
Det er en uferdig leir vi kommer til. Det var en utryddelsesleir, men tyskerne kalte den en arbeidsleir. Det er for så vidt riktig. Her fikk fangene lov til å jobbe seg i hjel. Det var fanger fra hele Europa, og det var vanligvis 10 000 fanger i leiren. Nesten alle er slavearbeidere for storkonsernet IG Farbenindustrie, som framstiller syntetisk gummi. SS administrerte leirene, men de pekte ut en intern administrasjon.
Fanger passet på fanger
Ganske straks etter min ankomst fikk jeg et råd fra en ”eldre” fange, et råd jeg tror var med på å redde mitt liv. Hans råd var dette: ”Vergess nicht: Mit den Augen und nicht mit den Händen arbeiten.“ (Husk å arbeide med øynene og ikke med hendene.)
Vi måtte utføre tungt arbeide i Monowitz. Hovedmålet var alle fangers død når en hadde presset ut av dem deres arbeidskraft. På bildet er det Heinrich Himmler som inspiserer Monowitz-anlegget.
Sykdommer herjet blant oss. Tyfus, dysenteri, tuberkulose, hungersødem, hudsykdommer, sår som ikke ville gro.
Og over det hele råskapens og brutalitetens ånd. Ville brøl, slag og spark. Pisking. Henging. Skyting etter tilfeldig forgodtbefinnende.
Men bare det å kunne krype til køys om kvelden under de skitne fillene, kjenne musklene verke og sårene svi, vite at man tross alt var blant de levende, føltes som en liten seier. Ikke én dag ble vi spart. Vi var ikke engang et null. Vi var et minus.
Hundrevis av fanger bodde i samme brakke. To eller tre fanger i samme køye. Skitt og lort, piss og elendighet. Fanger døde ustanselig. Du hørte ralling når de åndet ut. Andre sovnet bare stille inn. Og alltid kom det en ny fange og overtok hans plass.
Ullteppene var tynne og skitne. De kunne være stinne av avføring og annen skitt som tidligere fanger hadde lagt igjen. Hver morgen måtte vi re opp disse tøyfillene. Stripene i teppet måtte være glatte og rette. Så kom en SS-mann og inspiserte vårt verk. Han siktet inn stripene. Lå de ikke snorrette, kunne det vanke en lusing.
Måtte stå ute i vinternatten
-Grytidlig hver morgen måtte vi møte på appellplassen. Deretter dro vi ut på arbeid med capoen helt foran i kommandoen. SS-menn fulgte alltid med oss ut til arbeidsområdet, som kunne ligge ganske langt fra selve leiren. SS-mennene gikk på hver side av kolonnen. De bar med seg maskinpistoler eller geværer.
Lange og harde arbeidsdager tæret på kreftene. Mange fanger segnet om under tilbakemarsjen til leiren. Til å begynne med forsøkte vi å hjelpe våre medfanger. Det var før vi selv ble utarmet. Hvis kolonnen ble forsinket på grunn av dette, kunne en bli slått og mishandlet. Så den tid kom da vi bare skrittet over våre liggende medfanger. Det gjaldt vår egen selvoppholdelsesdrift - en måtte tenke på seg selv.
Fanger som segnet om, kunne bli drept på stedet. Tilfeldighetene rådde. Det hendte at kolonnen stanset og fanger ble gitt ordre om å bære medfanger inn i leiren. Døde eller levende. Antallet i kolonnen måtte stemme for enhver pris. ”Ordnung muss sein!”
Opptellingen av fangene skjedde inne på leirområdet, etter at appellen om dette var gått. Det kunne ofte bli en stor påkjenning. Opptellingen ble aldri avsluttet før antallet stemte på en prikk. Det forekom at vi måtte stå ute hele natten i sterk kulde og sno fordi det manglet en fange.
Ble sykepasser
-I april 1943 ble det gjort kjent for oss fanger at tyskerne trengte leger og sykepleiere til sine Revier. Jeg hadde bevisst underslått at jeg var medisinsk student. En akademiker hadde de lite bruk for. Jeg kunne faktisk ha risikert å bli likvidert med det samme om jeg hadde fortalt at jeg studerte medisin. Som kroppsarbeider var sjansen til å overleve større.
Savosnick hadde lært seg til å være varsom og nærmest ”gli inn i den grå massen” av slavearbeidere. Han hadde selv sett hva som kunne skje da en arbeidskamerat ble spurt av arbeidslederen hvilket yrke han hadde.
-Jeg er danser”, sa mannen, som tidligere hadde vært ballettdanser.
– Aha, bist du tänzer, svarte kapoen, og kommanderte ham til å danse. Fangen var sliten og sulten, men begynte å danse noen trinn. Kapoen hisset seg mer og mer opp: - Tanz, tanz! og kommanderte fangen til å danse helt til han falt. Kapoen sparket ham opp igjen. Han måtte danse helt til han segnet om. Savosnick glemte aldri synet da fangen ble kjørt inn i leiren i trillebår. Neste dag døde han.
- Etter fire måneder i Monowitz meldte jeg meg som medisinsk student. Jeg ble godtatt sammen med ti-tolv andre fanger og sendt til hovedleiren Auschwitz. Her ble vi lagt inn på samme blokk. Samtlige fanger i denne Revierblokken var nakne og utarmede fanger, nærmest som skjeletter, overtrukket med pergamentaktig, tørr hud.
Også i Monowitz hadde jeg sett fanger som var kommet like langt, men å se en hel brakke fylt med slike fanger gjorde et uutslettelig inntrykk. Både jeg og de andre som var tatt ut som ”Pfleger” følte at vi ikke hørte hjemme her. Jeg var blitt kjent med Georg Rechenberg, som hadde flyktet til Norge da Østerrike ble innlemmet i det tyske riket. Han kunne litt norsk, og vi holdt sammen. Vi okkuperte en køyebrisk som var dekket av sammensydde striesekker fylt med treull. Vi var så heldige å bli aleine om denne brisken. At den var tilsvinet med inntørket urin og ekskrementer reagerte vi ikke på. Vi var ikke bortskjemte i så måte.
Vi lå på Revier i flere døgn. Uvissheten knuget oss. Hver eneste dag ble fanger tatt ut av sine senger og ført ut av blokken. Gjennom vinduet kunne vi se hvordan disse fangene ble lastet opp i store lastebiler. Det var deres siste transport i dette liv. Scenebildet lever i meg ennå: Svake fanger leide og støttet hverandre. Noen av dem klarte ikke å stå oppreist og krøp på alle fire. Nakne beinrangler som ikke maktet å gjøre motstand. De visste nok hvor ferden gikk.
Etter tre døgn ble vi ropt opp for å tjenestegjøre som sykepleiere. Vi fikk nye fangeklær også. Men sykepleier var et hån. Hele Auschwitz var en verden av lik og galskap, der massemordene skjedde etter samlebåndprinsippet. Hovedleiren Auschwitz var et enda større helvete enn Monowitz. Døden høstet rikelig her.
Jeg kom på Revier i blokk 9. Sykebrakke, men det var bare i navnet at dette kunne sies å være et sykehus. Ordet ”Pfleger” var i seg selv en ironi i Auschwitz. ”Pfleger” betyr pleier, men vi pleiet ingen. Det var ikke plass til slikt. Vi prøvde å holde det rent, og vi adlød ordre. Mange syke fanger var så avkreftet og medtatt at det ikke nyttet å holde dem rene. Fanger døde og vi bar dem ut. Jeg kan også huske at det ble skrevet dødsattester på fanger som var i live, men som skulle dø. Tyskerne hadde orden på alt. Fangenummeret ble skrevet på dødsattesten, og diagnosen var alltid den samme.: ”Tross alle forsøk så sviktet hjertet.”
Tukthusfangen var sjef på sykebrakka
- Sykebrakken jeg arbeidet i, ble ledet av en tysk tukthusfange. Han var Revier-capo med uinnskrenket makt over fangenes liv og død. Han var totalt blottet for medisinsk innsikt, noe som førte til de mest absurde handlinger og bestemmelser.
Han fant på det sinnssyke eksperimentet at fanger med lik kroppstemperatur skulle plasseres på samme brisk. De med mellom 37 og 38 grader på en brisk, de med mellom 38 og 39 på en annen brisk. I og for seg spilte det ingen rolle. Stakkarene som havnet der skulle jo likevel ikke helbredes.
Jobben min var å måle fangenes temperatur, og målingene ble foretatt morgen og ettermiddag. Fangene ble flyttet to ganger om dagen avhengig av temperaturen. Mange tålte ikke denne påkjenningen og døde under flyttingen, eller like etterpå. Men capoen forlangte at slik skulle det være. Det var galskap satt i system.
Senere fikk jeg selv tyfoidfeber og ble ganske raskt svært dårlig. På forunderlig vis klarte jeg å komme meg gjennom denne sykdomsperioden, men senere ble jeg alvorlig syk av flekktyfus. Men en polsk lege reddet meg. Han klarte også å forandre min innleggelsesdato slik at jeg alltid var nykommer når inspeksjonen kom. Vi var jo som oldinger alle sammen, ingen kunne se forskjell på oss.
Febersykdommen verket i hodet og musklene og etter noen dager fikk jeg kraftig utslett. Det er utrolig hva et menneske kan holde ut. Vår livsprosess var innstilt på sparebluss og noen av oss holdt ut i flere år. En av dem var jeg!
Ble plassert i dødskommandoen
-Etter tiden som pleier ble jeg plassert i en annen kommando – en såkalt dødskommando. Døde fanger ble brakt inn til leiren fra utekommandoene. Likene ble lagt på rekke og rad bortenfor appellplassen. Jeg ble beordret til å skrive de dødes fangenummer fra venstre underarm på brystet deres. Jeg skrev med kopiblyant. Store tall. De var blålilla.
Under mitt arbeid i dødskommandoen gransket jeg likene meget nøye. Hvis jeg oppdaget at en død fange hadde bedre klær og skotøy enn jeg selv hadde, byttet jeg ut mitt eget utstyr med den dødes. Det skjedde uten skrupler. De døde fangene hadde ikke lenger bruk for sitt utstyr, det hadde derimot jeg. Derfor tok jeg det med god samvittighet. Jeg ga også bort klær og sko til medfanger som trengte det sårt. Kanskje reddet det deres liv.
I lange perioder var jeg ernæringsmessig helt på bunnen. Så reddet tilfeldighetene meg. En dag vinket en SS-mann meg bort til seg. Jeg skulle pusse støvlene til SS-folkene. Hver morgen måtte jeg møtte på appellplassen, men deretter fikk jeg gå under tak. Jeg fikk lov til å sitte. Ingen drev harselas med meg, jeg ble ikke slått eller sparket, men kunne pusse støvlene i fred og ro. Jeg var en privilegert fange.
SS-folkene var fornøyd med mitt arbeid, og jeg fikk lov til å vaske opp SS-mennenes middagstallerkener der det lå igjen en del matrester. Jeg nøt det med stor begjærlighet. Matrestene var SS-kost og ingen fangemat. Dessverre fikk jeg ikke lov til å beholde denne jobben i mer enn syv-åtte dager. En høyere SS-offiser kom tilfeldigvis inn på brakka og så meg sitte der. Han satte blikket i meg og brølte: ”Hva gjør den fordømte jøden her inne? Få ham ut!”
Så ble jeg slengt på dør. Men den korte perioden hadde hjulpet meg over en kneik.
Fikk SS-mannens matpakke
På grunn av de massive negative opplevelsene fangene hadde med nazistenes brutalitet, har vi lett for å glemme at det blant SS-folk og fangevoktere også fantes dem som hadde en annen innstilling. Det var de som hjalp fangene, i den grad de klarte det. Og Savosnick forteller nettopp om en slik episode:
- Under mitt fangeopphold så jeg tendenser til medmenneskelighet et par ganger. En av dem var da en SS-vokter vinket meg bort til seg. Jeg løp til så hurtig jeg kunne, tok av meg lua og sto i giv akt, slik vi var drillet til å gjøre. Jeg ventet meg en overhaling på grunn av et eller annet innfall fra den germanske makthaveren, men han begynte å snakke til meg som et menneske. Han spurte hvor jeg kom fra. Jeg fortalte at jeg kom fra Norge. Han ville vite hvorfor jeg var blitt arrestert og hadde havnet i Auschwitz. Jeg svarte at det var fordi jeg var jøde. Kun derfor. Men han ville ikke tro meg. ”Du må ha gjort et eller annet galt. Ellers ville du ikke ha vært her,” sa han. Så tok han fram sin egen matpakke og ga meg to skiver brød som jeg fikk lov til å spise på stedet. Åh, hvilken delikatesse! Brødskiver med smør og pålegg! Jeg hadde vanskelig for å tro det.
SS-mannen fortalte meg at han egentlig var Wehrmacht-soldat som midlertidig skulle fungere som vaktmannskap i SS-uniform. Han var nylig operert for brokk, og var plassert her i rekonvalesenttiden. Jeg så ham aldri slå eller mishandle en fange så lenge jeg arbeidet i denne kommandoen. Det faktum har senere fått meg til å revurdere mitt syn på at alle og enhver i SS-uniform var umenneskelige. Men dessverre, de aller fleste var det.
Måtte rydde opp i Warszawa-gettoen
Warszawaghettoen var den største jødiske ghetto i Generalguvernementet, opprettet av de tyske okkupasjonsstyrkene i Warszawa 2. oktober 1940. I løpet av de tre årene gettoen eksisterte, forårsaket sult, sykdommer og deportasjoner til konsentrasjonsleire at befolkningen i ghettoen sank fra om lag 450 000 til 37 000. I april 1943 gjorde de gjenværende i ghettoen opprør. Det var det første, større væpnede opprøret mot nazistenes jødeutryddelser.
18. januar 1943 fant det første væpnede opprør sted i ghettoen da tyskerne begynte å deportere de gjenværende jødene. De jødiske opprørerne gjorde til å begynne med fremgang og deportasjonen stanset etter fire dager. Samtidig tok opprørorganisasjonene Żydowska Organizacja Bojowa (Den jødiske kamporganisasjon) og Żydowski Związek Wojskowy (Den jødiske militærorganisasjon) kontroll over ghettoen. De sistnevnte bygde kampposter og kjempet mot jødiske forrædere.
Den siste kampen begynte 19. april 1943 da en stor naziststyrke gikk inn i ghettoen. Under ledelse av Jürgen Stroop brente og sprengte de tyske soldatene ghettoen i luften kvartal for kvartal. De fanget eller drepte alle jødene de traff på. Betydelig jødisk motstand endte 23. april 1943. Den tyske operasjonen ble offisielt avsluttet i midten av mai med sprengningen av Den store synagoge den 16. mai. Minst 56 065 mennesker ble drept på stedet eller deportert til tyske konsentrasjonsleirer, hovedsakelig Treblinka.
På dette tidspunktet var Savosnick fortsatt internert som slavearbeider i Monowitz, men han skulle etter hvert stifte nærmere bekjentskap med de grusomhetene som skjedde i Warszawagettoen.
- Datoen er 5. oktober 1943. Morgenappellen er over, men SS gir oss ordre om å bli stående. Hva vil skje? En SS-Obersturmführer nærmer seg sammen med en fange fra skrivestuen. De har med seg listen med våre fangenumre. Vi får ordre om å ta av oss på overkroppen. SS-offiseren går langsom forbi oss. Gransker hver enkelt fange. Han ber blokkskriveren krysse av bestemte fangenumre på listen. Mitt nummer er blant disse. Jeg skjønner fort at det er numrene på de fangene som er i best form som krysses av. Dette er tydeligvis en seleksjon av de sterkeste fanger. Vi skal på transport til ny arbeidsinnsats i en annen leir. Og vi skal stille til transport neste morgen.
6. oktober blir min siste dag i Auschwitz. Sammen med over 1000 andre fanger har jeg fått nye klær og fottøy, og forpleining som skal vare i tre dager. Vi sendes med tog, plassert i de vanlige kuvognene. Transporten tar flere dager. Det er et helvete. Her står vi som kveg og aner ikke hvor det bærer hen. 8. oktober er min fødselsdag, så jeg fyller 28 år underveis. Det er fullt av mennesker rundt meg. Likevel føler jeg meg ensom og alene. Min første fødselsdag i fangenskap.
Omsider stopper vognsettet for godt og reisens mål er nådd. Vi er kommet til Warszawa. Det er tidlig morgen og vi tar oppstilling.
Vi er kommet til et spøkelsessted. Ikke et menneske å se utenom oss og våre voktere. Alt er stille. Til og med SS er tause og undrende. Etter at vi er inndelt i kolonner, får vi marsjordre. Ekkoet av våre skritt slår tilbake fra ruinhaugene. Vi beveger oss gjennom levningene etter oppstanden i Warszawa-gettoen, marsjerer i 20-30 minutter.
En stolpe rager mot himmelen og på en plakat kan jeg lese: ”Gänserstrasse”. En lang mur i ca. tre meters høyde strekker seg på begge sider av en jernport. Vi marsjerer inn gjennom porten. I likhet med i Auschwitz blir vi tellet under innmarsjen. Vi er kommet til en konsentrasjonsleir som ble opprettet 15. august 1943, på ruinene av den tidligere Warszawa-gettoen.
Sammen med et par hundre andre fanger blir jeg forlagt i en brakke som ennå ikke hadde fått installert køyesenger. Det fantes heller ingen ulltepper. Vi sov på gulvet, tett i tett, side om side. De mange kroppene varmet opp brakka. Vi frøs ikke, selv om det var oktober måned og kaldt i Polen. Kulden fikk vi føle senere – menneskekulden som strammet grepet rundt vår hverdag.
Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser polske jødiske barn og kvinner og tyske soldater, med SS-rottenführer Josef Blösche med maskinpistolen MP18 bak til høyre.
Et planløst helvete
-Jeg trodde Auschwitz var helvete på jord og at ingenting kunne bli verre. Der tok jeg feil. Auschwitz var et organisert helvete. Krematoriene fungerte. Likene ble ikke liggende på appellplassen. Warszawa var et planløst helvete. Her fantes ingen krematorier, men en dødskommando sørget for å fjerne de døde.
Likene ble stuet opp i en vogn med grind og kjørt utenfor leiren. Her ble de stablet i store hauger. Deretter ble likhaugen dynket med bensin og satt fyr på. Lukten og røyken var forferdelig. Slike likbrenninger ble foretatt et par ganger i uken.
Jeg havnet i en forferdelig utekommando. Scenebildene lever i meg ennå, scener så sterke at de ikke forlater min hjerne før den er død. Kommandoen het ”Abbruchkommando Merkel”. Vi ble inndelt i tre forskjellige arbeidslag. Det ene laget fikk utdelt hakker og måtte klatre opp på de utbrente murene. Det andre laget arbeidet også over bakken. Deres oppgave var å slå lange trosser rundt toppen av de murene som ikke lot seg bryte ned med hakker. Det var ikke lett å finne fotfeste med tresko på beina, og det hendte at fanger falt ned og slo seg i hjel.
Det tredje laget jobbet nede på bakken og tellet flere hundre mann. Jeg tilhørte dette laget. Vi skulle rykke hardt i trossen slik at murene styrtet sammen. Det var en slags drakamp, men en kamp som gjaldt våre liv. Fanger som sto fremst i rekken kunne risikere å bli knust når murene ramlet overende. Det oppsto en innbyrdes kamp mellom fangene om plasseringen. Ingen ville stå fremst, og ingen ville stå bakerst. For bakerst sto SS med skarpladde geværer og folkevond schæferhunder som kunne rive deg i filler. Alle ville stå i midten. Det ble en kamp mellom de sterkeste og de svakeste, som de sterkeste naturligvis vant. Tyskerne elsket å se denne kampen for livet mellom fangene. De likte at vi ble satt opp mot hverandre.
Så ramlet veggene sammen med et øredøvende brak. Fangene forsøkte å løpe bakover, men det nyttet ikke. Jeg hørte aldri noen av disse fangene rope om hjelp, og tyskerne reagerte overhodet ikke på det blodige skuespillet. Kanskje de moret seg, for alt jeg vet. Det som var viktig for dem, var å holde orden i regnskapet. Tallet på fanger måtte stemme, levende og døde, debet og kredit. Når en SS-mann kvitterte for at så og så mange fanger var blitt knust, var alt i sin skjønneste orden.
Der Norweger
-Mennesker ble drept rundt meg hele tiden. Råskapen tok aldri slutt. Det er utrolig at jeg berget meg gjennom dette helvetet. Sjikanen fulgte oss alle steder, og SS-folkene koste seg. En pervers glede over å se lidende fanger kjempe for livet mot hverandre.
Jeg skulle tilbringe ti måneder av mitt liv i Warszawas getto, dette av Gud forlatte sted. De ti månedene fortonet seg som det var ti år. Jeg var eneste nordmann i leiren, og blant medfangene fikk jeg tilnavnet ”der Norweger”. Jeg ble på en måte personifisert og følte meg som litt mer enn bare et fangenummer.
Etter rivingsarbeidene ble jeg plassert i en murerkommando, og deretter ble jeg overført til en såkalt oppryddingskommando. Jobben besto i at vi måtte krype ned i kjellerne under de utbombede og utbrente husene i den raserte Warszawagettoen. Det var halvmørkt og kaldt der nede. Vi skulle bringe opp i dagen alt av verdi og som kunne nyttiggjøres. Av og til støtte vi på lik som var gått i forråtnelse. Når vi kom ned i disse underjordiske kjellerne, slo det mot oss en avskyelig stank. SS og capoene fulgte aldri med oss ned. Vi kunne derfor arbeide uforstyrret og ta lange pauser uten at det ble oppdaget. Rottene var de eneste som var sammen med oss der nede. Arbeidet var i og for seg meget lett, og vi forbrukte få kalorier.
Tyfusepidemien slår til
-Det begynte med at noen fanger fikk frysninger og høy feber og etter hvert skrantet flere og flere. Det var brutt ut tyfus. Det ble behov for fanger med erfaring fra sykehus og øvelse i å ta blodprøver. Jeg fant at det var riktig å melde meg til denne tjenesten. Jeg hadde gjennomgått sykdommen i Auschwitz og var sannsynlig immun etter det. Nå fikk jeg utlevert nytt fangetøy og fikk egen køye atskilt fra sykekøyene. Jeg var en privilegert fange.
Tyfusen tok etter hvert helt overhånd. En nabobrakke måtte rømmes for å gi plass til nye pasienter. SS-folkene hadde trukket seg tilbake av frykt for å bli smittet, og maten ble brakt til nettinggjerdet. Hver dag fikk vi tildelt matporsjoner som svarte til antall levende fanger ved morgentellingen. I løpet av dagen døde mange fanger. På den måten ble det forholdsvis mye mat på dem som hadde krefter til å spise.
Døden var en hyppig gjest i tyfusbrakkene. Vi sto temmelig hjelpeløse, for det fantes ikke medikamenter. Det er umulig for en utenforstående å sette seg inn i disse pasientenes situasjon. Å være bare et nummer som lå der og ventet på døden, langt fra sitt hjemland, uten pårørende, ja uten engang å vite hvor de pårørende befant seg, hvorvidt de levde eller var døde.
Omsider ble tyfusen brakt under kontroll, men da status ble gjort opp viste det at den hadde kostet rundt 500 fanger livet.
Leiren evakueres
-Det nærmet seg sommeren 1944. Jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde klart meg gjennom nok en vinter. Det gikk rykter om at krigen snart var slutt og at Tyskland var på vikende front. Riktignok bare rykter, men du verden hvor de virket stimulerende. Ryktene fortalte at den Røde hær lå like utenfor Warszawa. Vi hørte flyene og kanontorden i det fjerne, og kunne se og høre at de allierte styrkene nærmet seg. En ting var sikkert; for hver dag som gikk, var vi en dag nærmere friheten. Eller var vi kanskje en dag nærmere døden?
En dag kom beskjeden: Leiren skal evakueres! Vi måtte forberede oss på en lang marsj. Avreisedatoen var 25. juli 1944. Vi fikk utlevert forpleining for flere dager. Tyskerne hadde forandret oppførsel. De vimset omkring. Men fremdeles var de herrefolket over våre liv og vårt levnet. Skjønt det lå på en måte i luften nå at Hitlers tusenårsrike sto for fall.
Da vi bega oss ut fra leiren - 6000 mann i tresko - ante vi ikke noe om at bestemmelsesstedet for denne dødsmarsjen var konsentrasjonsleiren Dachau. Solen brant. Vi trodde til å begynne med at vi hadde vært heldige med været. Etter hvert skulle det vise seg at den livgivende solen og varmen ble vår verste fiende.
De som ikke greide tempoet segnet enten om, eller de sakket akterut etter hvert som kolonnen beveget seg framover. De ble skutt av SS-soldatene som dannet baktroppen.
Det var stekende varmt og tørste begynte å plage oss. Vi opplevde den mest djevelske og infame tortur menneske kan utsettes for. Brød hadde vi for flere dagsmarsjer, men ikke en dråpe vann. Flere og flere fanger tålte ikke påkjenningen. De ble liggende igjen. SS-soldatene ga dem ”nådeskuddet” og strøk dem ut av sitt regnskap.
Etter to døgn uten vann, slo vi leir like ved en elv med stor vannføring. SS-soldatene plasserte seg slik at de ble stående mellom oss og elven. Maskingevær og schæferhunder hindret oss i å ta skrittene fram. Vi kunne se hvordan soldatene fylte sine feltflasker og hvordan hundene begjærlig slukket tørsten. Capoene var også blant de privilegerte. Strupene våre skrek etter vann. Tungen klistret seg til ganen og vi var nær ved å gå fra forstanden av tørst. Vi kunne se vannet innenfor rekkevidde. Det var psykisk tortur, mange ganger verre enn fysisk tortur.
Det var fanger som trosset forbudet i løpet av natten. I grålysningen så vi dem ligge døde ved elvebredden.
Bare den som selv har opplevd å tørste under slike forhold, kan forstå situasjonen vi befant oss i. Vi hadde brød, men klarte knapt å spise noe av det, enda vi var sultne.
Det ble morgen og marsjen fortsatte i grupper på femti og femti mann. I ”gåsegang” fikk vi marsjere gjennom elven i strandkanten til vann oppunder knærne. Vi laget ”øser” av nevene, bøyde oss ned og drakk alt det vann vi kunne få i oss. Jeg glemmer det aldri. Friskt vann. Åh, hvor herlig det smakte! Fem himmelske minutter fikk vi tilbringe ved elven. Vi fikk også bløtt opp brødet som nå gikk ned på høykant.
Marsjen fortsatte hele dagen. I kveldningen kom vi fram til en skog like ved byen Kutno. Der skulle vi overnatte. I løpet av natten begynte det å regne. Det kom en regnskur som varte i 15-20 minutter. Jeg har aldri vært så lykkelig over et regnskyll som nettopp da.
Konsentrasjonsleiren Dachau
-Fra Kutno ble vi transportert videre med tog. Rundt nitti mann i hver vogn. Vi ble stående tett i tett i hver ende av vogna. I midten innrettet soldatene seg med sine geværer. Det var kvelende varmt og tørsten føltes verre enn noen gang. Tørsten ble etter hvert så infernalsk at fornuften sluttet å fungere. Det startet med at vi fuktet pannen og leppene med urin. Til slutt var det også noen som forsøkte å drikke sin egen urin. Midt i vognen sto soldatene og drakk åpenlyst av sine vannflasker for å pine og provosere oss.
Tre døgn varte transporten. Så stanset toget for godt og vi kravlet ut av vognene. I min vogn var det høyst 60 gjenlevende da tyskerne forsøkte å stable oss opp i kolonner. Vi slepte oss inn i en ny konsentrasjonsleir – Dachau.
Vi var i en ynkelig forfatning da vi kom til leiren, men det lød et samstemmig rop fra oss alle: ”Wasser! Wasser!” Svaret vi fikk husker jeg ennå. Det klang som himmelske toner:
”Sie bekommen süssen Tee”. Vi trodde det var ny sjikane. Men det var virkelig sant. Vi fikk faktisk te, og kunne drikke oss utørste.
I leiren ble vi satt i karantene fordi vi kom fra en leir med tyfusepidemi. Vann fikk vi nok av. Men matrasjon ble halvert. Likevel var det bedre enn helrasjon i en utryddelsesleir. For i Dachau slapp vi å arbeide. Ingen slo oss. Ingen kommanderte oss.
Karantenetiden varte i tre uker. Da ble vi fraktet videre til konsentrasjonsleiren Allach, som lå noen kilometer fra Dachau. I denne leiren skulle jeg tilbringe de siste åtte månedene av min fangetid.
Selv om forholdene var ille nok, hadde vi det betydelig bedre enn i de tidligere leirene. Vi øynet en lysning når vi stadig oftere hørte rykter om tyskernes nederlag ved frontene. Håpet vårt forsøkte en av offiserene straks å kvele ved å si: ”Deres eneste håp er at Tyskland vinner krigen. Hvis vi skulle tape, hvilket vi selvfølgelig ikke gjør, vil dere bli likvidert før vi har tapt. Så jeg gjentar: Deres eneste sjanse er at vi vinner krigen. Da vil dere ha mulighet til å overleve. I motsatt fall er dere fortapt.”
25 stokkeslag
-En dag fikk vi to sigaretter hver, som en gave fra det entreprenørfirmaet vi arbeidet for. Jeg hadde aldri røkt før, og sammen med en god venn – Herbert Schertzer - klarte jeg å bytte bort sigarettene med polsk sivilist, og fikk et halvt brød tilbake. Dette ble oppdaget av en SS-mann som tok brødet fra oss. Han slo oss ikke, men noterte ned fangenummeret vårt i ei bok. I hans filosofi var dette en sabotasjehandling mot det tyske regelverket, og straffen kunne bli meget alvorlig.
Det gikk en hel uke uten at noe skjedde. En morgen ble navnene våre ropt opp, og vi måtte stille opp foran en SS-offiser. Vi sto i giv akt foran offiseren, som leste anklagen mot oss. Jeg fryktet det verste. Da han endelig var ferdig, rettet han nakken og satte øynene i oss:
”Og straffen blir….” Han tok en lang pause, det var som en evighet. Så fortsatte han:
”Straffen blir 25 stokkeslag på hver av dere”.
Vi ble tatt med inn i et stort rom og spent fast i prylebenken. De første slagene var grusomme. SS-mennene sparte ikke på kreftene, men brukte stokken med full tyngde, og traff der de skulle treffe – over baken. Det gjorde vondt. Jeg bet tennene sammen og hørte offiseren telle i det fjerne. Endelig kom ropet: ”Aus! Aus!”
Verken jeg eller Schertzer var i stand til å gå etter den brutale behandlingen. Vi krøp. Det var ingen som hadde medynk med oss. Det spilte heller ingen rolle. Hovedsak var at vi hadde berget livet. Jeg kunne verken kunne eller gå på flere dager.
Jeg var den eneste nordmannen i leiren, men en dag kom jeg i kontakt med en mann på den andre siden av gjerdet. Han var nordmann, til og med fra Trondheim. Det var vidunderlig å kunne snakke sitt morsmål igjen. Han het Waldemar Aune og var en norsk løytnant. Han var på gjennomgangstransport og skulle sendes videre til en annen konsentrasjonsleir. Mens vi sto på hver vår side av piggtråden, kom en SS-vakt bort til meg og slo meg regelrett ned. Det var strengt forbudt å ha kommunikasjon mellom den jødiske delen og den ikke-jødiske delen av Allach. Da jeg kom til meg selv igjen, var både vakten og Aune borte.
Du er ingen nordmann - du er en fordømt jøde!
-Litt senere i fangeoppholdet fikk jeg jobb i sykebrakka. Det var etter at jeg selv hadde vært alvorlig syk. Ved hjelp av den ungarske legen Molnar fikk jeg ligge 14 dager på Revier, og etter hvert ble jeg satt til forefallende arbeid på sykestua. Smått om senn ble jeg restituert igjen.
Det var et privilegium å jobbe på sykebrakka. Vi slapp å ha SS innpå oss til enhver tid, og vi slapp å være vitne til alle de bestialske episodene som foregikk ute på arbeidskommandoene.
En vinterdag i slutten av januar ble det plutselig slutt på vårt privilegium. Vi ble splittet og forlagt i hver vår brakke og utskrevet til en hard utekommando.
Slik fortsatte fornedrelsene noen måneder til. Da begynte ryktene å florere om at det skulle komme en delegasjon for å hente hjem de norske og danske fangene.
Himmler på inspeksjon i Dachau
-Jeg tok mot til meg, gikk bort til en SS-offiser. Tok av meg fangeluen og spurte om det var tillat å snakke. Han så nedlatende på meg og brølte: ”Snakk!”
Jeg sa da på en så underdanig måte som situasjonen tilsa, at jeg hadde fått vite at det i Dachau sto busser som skulle hente hjem norske fanger. ”Jeg er norsk”, sa jeg.
Jeg hadde ikke før sagt det, så freste han mot meg:
”Du er ingen nordmann. Du er en fordømt jøde. Du skal bli her så lenge du lever.”
Dermed fikk jeg et slag som var så kraftig at jeg mistet balansen og falt i bakken. Dette var en av de tyngste stundene under mitt nesten tre år lange opphold i konsentrasjonsleir. Her øynet jeg friheten bare syv kilometer borte, og jeg visste at de nå holdt på å samle alle nordmenn for å frakte dem tilbake til friheten. Jeg var sterkt deprimert. Friheten hadde vært så nær og dog så uoppnåelig.
Endelig fri
-Vi var kommet til april måned. Vinteren hadde sluppet taket og jeg forsto at krigen nærmet seg slutten. Det lå liksom i luften at noe var på ferde. Plutselig var det noe som traff brakka vår. Taket og de treetasjes køyene styrtet sammen, splintret til pinneved, og vi ble slengt i gulvet. Da jeg kom til meg selv, lå jeg nærmest begravd under en masse treverk. Jeg hadde smerter i ryggen og i den ene foten, men klarte å gjøre meg fri ved egen hjelp. Rundt om lå døde og sårede fanger.
Min venn, Molnar var en av dem som ble drept. Det tragiske var at disse fangene ble drept på selveste frigjøringsdagen, noen trolig også av skyts fra de allierte. Fronten hadde gått rett gjennom vår leir, og vi befant oss plutselig nå på den allierte siden. En amerikansk offiser i feltuniform trådte fram og sa på engelsk at vi nå var frie og tyskerne var slått på retrett.
Vi ville snart få matpakker fra Røde Kors og leger og sanitetspersonell ville ta seg av de syke og sårede. Disse opplysningene ble deretter oversatt til flere språk.
Der sto vi; hundrevis av mennesker som fra det ene øyeblikket til det andre var gått over fra å være fanger til å bli frie menn.
Vi skrev 29. april 1945. Vår frigjøringsdag i Allach. Men ute i Europa bølget krigen videre, og Norge var fortsatt okkupert. Jeg var en fri mann før mine landsmenn hjemme i Norge.
Jeg kom noe senere i en leir for ”displaced persons”. Her kunne jeg for første gang dusje og selv regulere temperaturen på vannet. Jeg kunne legge meg i en ren seng og jeg kunne sitte alene på WC.
Jeg tilbrakte to-tre uker i samleleiren. Fikk rikelig med mat og begynte å få kreftene tilbake igjen. Jeg følte at jeg var blant venner og allierte.
Etter den tyske kapitulasjonen skrev Robert i et brev fra Tyskland til broren og moren, og her skriver han bl.a.:
”Dessverre er vi bare 5-6 norske jøder i live. De andre er alle døde Det er en merkelig følelse igjen å være fri efter nesten 3 års helvede.”
Velkommen tilbake til Norge, gutter!
- I slutten av mai ble det opplyst at en alliert offiser søkte etter meg. Det var den norske kapteinen Helmer Bonnevie Hartmann. Han hadde fulgt med invasjonsstyrkene og hadde som oppgave å spore opp nordmenn som var igjen i leirene. Endelig skulle jeg få gjøre meg klar til hjemreise. Etter 14 dager i Darmstadt ble vi den 9. juni 1945 fraktet med et amerikansk militærfly tilbake til Fornebu og Norge. Det var skjønt å kunne sette føttene på norsk jord igjen etter nesten tre års helvete i utlendighet.
Her opplevde Robert Savosnick og de andre fangene en litt fornøyelig episode, etter alt det vonde de hadde vært i gjennom. Da flyet landet på Fornebu ble det lagt ut en rød løper. Fangene stusset over det, men det viste seg at løperen var til Kronprins Olav, som var på vei til Trondheim. Da kronprinsen hørte at det var fanger som hadde kommet hjem fra mange års fangenskap, gikk han bort til flyet og tok hver enkelt av dem i hånden mens han sa: ”Velkommen tilbake til Norge, gutter!”
- Da jeg ikke lenger hadde noen pårørende hjemme i Norge, fikk jeg bo i Frimurerlogen i noen dager. Senere ble jeg innlosjert på en av byens skoler. Og jeg fikk tildelt matbilletter. Etter noen dager fikk jeg besøk av min bror Michael, som hadde kommet hjem fra Sverige. Han kunne fortelle at mor levde i beste velgående i Sverige. Jeg var lykkelig. Da hadde altså min arrestasjon ikke vært forgjeves, men hadde gitt henne den frist hun trengte for å komme i sikkerhet.
Fortsatte utdannelsen
-Ved arrestasjonen var jeg ferdig med første avdeling av det medisinske studiet. Nå ville jeg gi blaffen i resten. Jeg mente jeg hadde arbeidet og slitt nok. Jeg ville leve livet, jeg ville være fri og ikke fortsette noe langt studium. Min bror fikk meg på andre tanker, og jeg kan takke ham for at jeg begynte på studiene igjen. Jeg ble ferdig lege i 1948 og mener selv at jeg havnet på riktig plass i yrkeslivet.
Har dette virkelig skjedd?
-Kanskje noen vil spørre: Er dette sant? Dessverre er det sant. Hvert eneste ord er sant. Jeg forstår dem som tviler. Det hele er så utrolig, så utenkelig, at man må ha lov til å tvile. Det skremmende er at alt sammen hendte i vår tid. Det er ikke noe som hendte i middelalderen eller i vikingtiden. Hvis ofrene hadde fått leve, ville flere av dem vært blant oss i dag.
Auschwitz. Navnet vekker minner. Av alt jeg så og gjennomlevde. Jeg mangler ord. Intet levende menneske kan formidle alt som skjedde bak piggtrådsperringen, der virkeligheten var mer uvirkelig enn et eventyr. En kan ikke beskrive det ubeskrivelige. Jeg har sett mennesker på sitt aller verste. Slike mennesker tror jeg finnes blant oss også i dag. I en gitt situasjon, og det skal så lite til, kan djevelskapen få fritt spillerom på ny. Mennesket er en skapning med gode og onde muligheter. Disse mulighetene var det Hitler og hans håndlangere bygde på og utnyttet. Den onde andel kan ethvert totalitært regime utnytte. Det er sørgelig, men sant!
Etter sine opplevelser som nazistene fange, konkluderte Savosnick det på denne måten:
-Vi må ikke glemme fortidens misgjerninger. De skal ikke huskes på en måte som avler gammelt hat mellom mennesker. De skal huskes slik at de neste generasjoner mestrer sin samtid bedre enn min generasjon klarte det.
I 1995 var han til stede ved 50-årsmarkeringen i Auschwitz. Dette var en sterk opplevelse for ham:
– Det er som å se på et helvete du har opplevd, men nå bare står utenfor og er tilskuer. – Jeg tror jeg har forsøkt å fortrenge det forferdelige. Jeg lever i nuet og er takknemlig for hver dag jeg får!
Etter at Robert Savosnic døde 12. april 1998, engasjerte hans kone Britha seg mer og mer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Hun formidlet videre budskapet om viktigheten av å sette menneskeverdet i sentrum.
Kilder:
Robert Savosnick
HL-Senteret - kunnskapsdatabasen
Wikipedia - Warszawagettoen
HL-Senteret - Savosnick
Strinda Historielag
Foto:
Festningsverk.no
Strinda historielag
Auschwitz Arkiv
Friedrich Franz Bauer