Bernadotte-aksjonen og ”de hvite bussene”

Av Einar Gunleiksrud

Den 17. mai 1945 står to menn i uniform på slottsbalkongen og gjør honnør mens jubelen bruser mot dem. Den ene er daværende kronprins Olav. Den andre er ikke kong Haakon, for han er fortsatt i England. Mannen til venstre for kronprinsen er grev Folke Bernadotte, visepresident i svenske Røde Kors og dessuten nevø av den svenske kongen.

Begeistringen som strømmer mot slottsbalkongen denne 17. mai har vel neppe vært mer ekte og dypere følt noen gang i vår historie – verken før eller senere, og den omfatter i rikt monn dagens gjest på nasjonaldagen, grev Folke Bernadotte. For tusener av nordmenn i tyske konsentrasjonsleire kom han til å stå som den reddende engel som kom i det rette øyeblikk – før det ble for sent. Alt i alt brakte Bernadotte-aksjonen og de hvite bussene ca 21.000 fanger fra en rekke forskjellige land ut av Tyskland til Danmark og siden Sverige. For mange, mange flere ble det for sent. Sporene etter leirenes redsler skulle slettes. Det ble gjort solide forsøk. De tyske lederne ønsket heller ikke at millioner av fanger skulle triumfere sammen med de allierte seierherrer over nazismens tapte sak.

I år 1998 er det flere grunner til å minnes denne storslåtte redningsoperasjonen. Det er i år 50 år siden grev Folke Bernadotte døde bare 53 år gammel. Tre år etter det dramatiske året 1945 kommer nok et dramatisk år – året 1948 – og det overlever han ikke. På ny er han i virksomhet for sitt motto ” Pro armis caritas” (i stedet for våpen, barmhjertighet), denne gang på meglingsoppdrag for FN i den vanskelige Palestina-konflikten. Der blir han drept i et attentat.

Av den opprinnelige armada hvitmalte kjøretøyer – skal det visstnok være tre busser igjen. Men som mange kjenner til, har ”de hvite bussene” fått nytt liv i stiftelsen ”Hvite busser til Auscwhitz”. Ideen og initiativet må tilskrives tyskfødte Helga Arntzen. Hennes historie kan ikke beskrives her, men det må kort nevnes at hennes innsats foreløpig har brakt henne Honnørprisen, æresprisen fra Politiske Fangers Forening 1940-45 og den internasjonale ZONTA – prisen. Hun var stiftelsens daglige leder frem til sommeren 1998, og driver nå Aktive Fredsreiser. Mange er de unge og voksne som har møtt henne og latt seg gripe av hennes klare budskap. I mer enn fem fulle år har nå temareiser gått til Polen og Tyskland med elever, lærere, foreldre og andre voksne. Det blir flere som reiser for hvert år. De kommer tilbake med dypere innsikt i vår nære historie og større sans for det ansvar vi enkeltvis har for en verden ”pro armis caritas”.

Da grev Folke Bernadotte lettet fra Bromma flyplass den 16. februar 1945, var målet å få møte den fryktede øverste sjef for konsentrasjonsleirene Heinrich Himmler. Aldri før hadde han vært mer spent på utfallet av en reise, skrev han senere. Møtet kom i stand den 19. februar, og dermed begynte de forhandlinger som la grunnlaget for hele redningsaksjonen. Men før Bernadotte kom så lang, var mange problemer ryddet av veien og mye helt nødvendig grunnlagsarbeid utført av en rekke ander personer andre steder.

De ca. 9.000 nordmenn som i løpet av krigen ble sendt som fanger til Tyskland, bekymret mange. I den norske legasjonen i Stockholm arbeidet minister Nils Christian Ditleff uopphørlig for fangenes sak. Han hadde sine medarbeidere og forbindelser i Stockholm og i svensk UD. Han sto i kontakt med regjeringen i London, med folk i Danmark som admiral Hammerich og hans norskfødte kone Borghild, med hva som senere er blitt kalt de norske ”hjelpesentra” i Berlin og Hamburg, det vil si de sivilinternerte i Gross Kreutz (”Berlin-komiteen”) og sjømannsprestene i Hamburg – Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen. Dessuten hadde Sverige og også Danmark fortsatt sine legasjoner intakt i Tyskland. I Geneve satt Peter Anker i Internasjonal Røde Kors og prøvde å bedre de politiske fangers stilling, slik at de også kunne få tilsendt pakker med mat, klær og medisiner. Fra 1943 kom pakkene fra Røde Kors.

Med alle disse kontakter i Tyskland – direkte og indirekte – var forholdene i leirene ingen hemmelighet for norske myndigheter, og gradvis ble man også klar over at tyskerne hadde planer om å slette alle spor etter leirene før de allierte rykket inn. Skulle fangene reddes, var sjansene best før det tyske sammenbrudd. Det ble oppfatningen som festet seg stadig sterkere i ”Berlinkomiteen” og vår legasjon i Stockholm.

I de alliertes krigsledelse så man fangespørsmålet i en større sammenheng. I et P.M. fra London sept. 1944 gjør major John Christie (regjeringens mann hos de allierte i fangespørsmål) grundig rede for de retningslinjer som skulle gjelde for repatriering av de mange millioner ”displaced persons” på polsk og tysk område. Hovedsaken er at fangene må holde seg i ro i sine leire og vente på de alliertes hjelpetiltak. Først måtte krigen vinnes. Marerittet for de allierte var millioner av fanger på vandring i det kaos som kunne oppstå, og de problemer det kunne bety i sluttfasen før endelig militær kontroll var etablert. Det skulle utgå en ”stay put” ordre til fangene – bli hvor dere er – og den skulle om nødvendig håndheves med militær makt. Fangene måtte regne med at de første kunne sendes hjem to til tre måneder etter at de allierte hadde oppnådd full kontroll. Ingen kunne regne med nasjonale særordninger og ”..ingen innblanding fra sivile eller utenlandske hjelpeorganisasjoner forutsettes….” Her var klar tale til alle som syslet med tanker om en unnsetningsekspedisjon før det tyske sammenbrudd til fordel for noen få tusen norske og danske fanger. Den norske regjering i London sluttet opp om den allierte planleggingen. Den sørget også for at det arbeidet som foregikk i den norske legasjonen i Stockholm, ble innrettet slik at de allierte retningslinjer ble fulgt.

Da Christies P.M. ble kjent på Gross Kreutz i slutten av oktober 1944, var den umiddelbare reaksjon at dette kunne de ikke la fangene få kjennskap til. Det ville skape håpløshet. De sivilinternerte på Gross Kreutz (” Berlinkomiteen”) var en gruppe mennesker med stor innflytelse på hvordan historien med ”de hvite busser” skulle utvikle seg. Det begynte med en person, advokat Johan Bernhardt Hjort, som ble arrestert og sendt til Tyskland i 1942. Takket være innflytelsesrike tyske slektninger, slapp han med å bli internert på sin fetters gods i landsbyen Gross Kreutz litt vest for Berlin. Forutsetningen var at hele hans familie – hustru og seks barn – også måtte la seg internere. Det skjedde høsten 1942. Familien ble svært aktiv i hjelpearbeidet for fangene. Fra Gross Kreutz klarte unge Wanda – en av døtrene – å få med de norske fangene særlig i Sachsenhausen, men også flere andre steder. Alene eller sammen med sine søsken og venner fikk hun inn sendinger med mat, medisiner og klær, og ut fikk de forskjellige opplysninger og lister over fanger. Fangene skjønte at noen arbeidet for dem. De internerte på Gross Kreutz ble etter hvert flere. Rektor ved universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip, slapp ut av Sacsenhausen høsten 1942 og etter en tids opphold i München og Berlin, ble også han internert på Gross Kreutz sammen med sin familie. En norsk medisinerstudent, Bjørn Heger – også frigitt fange fra Sachsenhausen – knyttet seg også nært opp til virksomheten på Gross Kreutz og ble en svært viktig medarbeider.

Kort tid før Christies P.M. ble kjent, hadde Seip og Hjort sendt en rapport til legasjonen i Stockholm om forholdene i leirene og utsikten til å redde fangene. De skrev om faren for likvidasjoner. Skulle fangene reddes, måtte det skje før Tyskland ble okkupert. Norske myndigheter måtte prøve å få den svenske regjering til å intervenere til fordel for de danske og norske sivilfangene. De måtte prøve å få de allierte makters samtykke til en utveksling av fanger mot visse ytelser fra norsk side. Det er mulig dette er første gang tanken om en svensk aksjon settes på papiret, men trolig har Ditleff tenkt og vurdert tanken tidligere.

Høsten 1944 stiger spenningen i fangespørsmålet. Minister Ditleff – formelt noe satt på sidelinjen, men stadig like engasjert, har i november samtaler med grev Folke Bernadott, visepresident i svenske Røde Kors. Bernadotte har nettopp kommet tilbake fra Paris hvor den svenske generalkonsulen ved dyktige forhandlinger hadde reddet franske fanger til frihet før tyskerne trakk seg ut. Bernadotte er tent, og samtalene med Ditleff tar opp former og fremgangsmåter for et svensk utspill. Ikke lenge etter har minister Ditleff formulert sine ”Momenter til svensk aksjon for fangehjelp.” Her nevnes Røde Kors, grev Folke Bernadotte og forhandlingskontakt med Himmler. Trolig er dette tanker han også har luftet på et tidligere tidspunkt.

Major Christie kom til Stockholm tidlig i desember på en inspeksjonsreise. Etter inngående samtaler med Ditleff kommer omslaget, og en skisse begynner å ta form. Christie og Ditleff ble enige om at ingen forsøk må være ugjort for å redde fangeliv. Tilbake i London redegjør Christie for Ditleffs planer for norske myndigheter. Utenriksministeren er ikke udelt begeistret for å be om svensk hjelp, men resultatet ble likevel at legasjonen i Stockholm får beskjed om å fortsette undersøkelsene

”.. om muligheten for svensk intervensjon til fordel for fangene i Tyskland før den militære okkupasjon er etablert..”

Den svenske regjering var positiv til at Sverige gjennom svenske Røde Kors kunne gjøre en innsats for å redde fangene. Den svenske legasjonen i Berlin gjør sitt beste for at Bernadotte kan få en sjanse til å møte Himmler og dermed forhandle direkte med øverste leder for KZ-leirene. Det lyktes. Bernadotte er en dyktig forhandler. Å være greve og nær slektning av den svenske kongen var heller ingen ulempe. Han kjente Himmlers begeistring for det germanske og nordiske og overrakte ham en bokgave: Et arbeid fra det syttende århundre om svenske runeinnskrifter. Himmler ble rørt over en slik vennlighet. Forhandlingene innledes med Bernadottes bekymring over at forholdet mellom Tyskland og Sverige utvikler seg stadig mer negativt. Himmler deler bekymringen, men mener svensk presse er mest å klandre for det. Bernadotte nevner gisselskyting og tyskernes brutale framferd mot uskyldige sivile i Danmark og Norge. Hva kan gjøres for å bedre forholdet? Bernadotte kommer til saken, nevner fangene og hva som kan gjøres for dem. Himmler sier nei til mye, men forhandlingene ender likevel med at norske og danske fanger kan samles i én leir – Neuengamme, ikke så langt fra Danmark – og få et visst tilsyn av det svenske Røde Kors. Syke, mødre og de gamle kunne deretter sendes hjem. Alt materiell og alle ressurser nødvendig for en slik operasjon må Bernadotte selv sørge for uten tysk hjelp. Benadotte hadde grunn til å være tilfreds. Himmlers motiv for sin imøtekommenhet ble klarere etter hvert. Jo mer det nærmet seg slutten for Hitler, jo mer opptrer han uavhengig av sin fører og ser seg selv som den naturlige etterfølger. I slutten av april ber han Bernadotte formidle et budskap til de vestallierte. Himmler ønsker seg kapitulasjon på vestfronten og vestlig framrykking til østfronten så fort som mulig. Budskapet ble formidlet, men til ingen nytte for Himmler.

Vel hjemme i Stockholm orienterte Bernadotte sin regjering om hva han hadde oppnådd. Regjeringen godkjente avtalene. Didtleff rapporterte til London, og 1. mars kom svaret fra utenriksminister Trygve Lie. Det var godkjenning fra norsk side for en redningsaksjon i regi av svensk Røde Kors, som Bernadotte hadde forhandlet seg frem til. Også fra alliert side kom det grønt lys. Alt måtte skje uten innsats av allierte ressurser, ingen garantier for ekspedisjonens sikkerhet kunne gis.

Så fulgte en hektisk tid. Et helt ekspedisjonskorps skulle settes opp. En avdeling på 250 frivillige ble tatt ut og instruert for sitt oppdrag. De ble samlet pr. brev, telefon og ”jungeltelegraf”. Alt skulle skje uten store presseoppslag. Styrken var allsidig sammensatt av sjåfører, mekanikere, kokker, sykepleiere, leger og befal. Hele avdelingen omfattet ca. 80 kjøretøyer: Flest busser, en del lastebiler, kjøkken-, verksted- og sanitetsbiler, motorsykler og personbiler. Det gjaldt å være selvforsynt. Hele marskvoten av matpakker til fangene – 25 tonn – ble tatt med. Sjøveien ble det sendt 350.000 liter drivstoff. Hele avdelingen ble satt opp, uniformert, merket og utstyrt som en avdeling av det svenske Røde Kors. Kjøretøyene ble malt hvite og fikk i tillegg til røde korssymboler også påmalt det svenske flagg.

Ferden gikk gjennom et jublende Danmark, og den 12. mars bærer det over grensen til Tyskland. Om kvelden kom så den store kolonnen fram til sitt hovedkvarter, Friedrichsruhe, et gods litt øst for Hamburg. Der ventet Bernadotte sammen med vertskapet, fyrst og fyrstinne Otto von Bismarck (oppkalt etter sin berømte farfar. Fyrstinnen het Anne-Marie og var svensk-født).

Så begynte noen intense uker med kjøring fra de ulike leire rundt omkring i Tyskland og til Neuengamme. Takket være innsatsen fra de som i årevis hadde arbeidet for fangenes sak i Tyskland, hadde Bernadotte og hans folk lister på ca 7.500 norske fanger og hvor de var å finne. Reiseruter ble lagt opp i samråd med ”Berlin-komitéen”. Først skulle Sachsenhausen tømmes – vel 2.000 norske og danske. Deretter fulgte Dachau med ca 600 fanger og siden tallrike andre mer eller mindre kjente leire. Stemningen på bussene var god. Det ble sunget men fremfor alt ble det røkt og spist. Å bli tatt vare på av folk i uniform som ikke visste hva godt de kunne gjøre, var en sterk opplevelse etter årelang hundsing og mishandling. Ikke alle kunne gå eller sitte. Noen måtte bæres om bord og ligge på bårer. De svenske røde korsfolkenen ble også vitne til brutal opptreden av de tyske vakter som fulgte med på de fleste transportene. De hvitmalte kjøretøyene unngikk heller ikke skyting fra allierte fly. Tyskerne hadde også lært å male sine kjøretøyer hvite i de siste desperate ukene av krigen. Det gikk atskillige liv tapt, og mange ble såret i flyangrep. Mye kjøring foregikk om nettene med mørklagte kjøretøyer. Et ubetenkt glimt med lys kunne da ende med katastrofe – og gjorde det ved minst en anledning. Fra kvinneleiren Ravensbrück gikk også transporter. Der fulgte også mange spedbarn. På en av bussene derfra var det også en polsk kvinne som fødte en gutt. Røde Kors personalet assisterte, og alt gikk godt.

Ikke alle steder gikk samarbeidet med tyske myndigheter like greit. De svenske Røde Kors folkene – kanskje enda mer de danske i siste fase av operasjonen – visste hvordan de skulle forhandle. Med sigaretter, brennevin og matpakker kunne mye oppnås hvis man ellers opptrådte riktig. Hvor mange som slik ble reddet, er ikke godt å si. Mye tyder på at drøyt 400 danske jøder i Theresienstadt ble hentet ut etter forhandlinger som gikk atskillig lettere etter et på alle måter godt dansk opplegg.

Neuengamme var første stoppested. Her ble samlet ca 6.000 norske og danske fanger. Snart gikk ferden videre til Danmark og siden Sverige. I siste fase var danskene med for fullt med et stort antall kjøretøyer. Fra Danmark kom i slutten av april over hundre kjøretøyer som tok med tilbake over 4.000 fanger. Både i Danmark og i Sverige var et enormt apparat i sving for å innkvartere, pleie, behandle og bespise alle de tusen av fanger som kom. Alt i alt ble over halvparten av de norske fangene i Tyskland brakt ut av landet før tyskerne kapitulerte. Samlet skal Bernadotte- aksjonen ha brakt nesten 21.000 fanger fra mange forskjellige land til Sverige. Flere tusen av dem var polske og franske kvinner. Men dessverre kom dødsmarsjene, likvidasjoner og krigshandlinger de siste kritiske dager til å bety slutten for betydelig større antall.

Likevel: Fanger fra mange forskjellige land ble reddet – hvor mange fra den visse død, er ikke lett å si. Aksjonen var en storstilt redningsoperasjon og et lys i mørke. Grev Folke Bernadotte fortjener å minnes sammen med alle sine gode hjelpere som også teller mange betydelige danske og norske navn. ”De hvite bussene” må leve videre slik de nå gjør i stiftelsen ”Hvite busser til Auschwitz” og i Aktive Fredsreiser og gi nye generasjoner noe å reflektere over. ”Den som glemmer historien, må leve den om igjen”, står det på en brakke i Auschwitz. Og akkurat denne historien har mye å by på til ettertanke i dagens verdidebatt.

Kilder:
Åke Svenson: De hvite bussene
Eric Carlson: Vi førte dem tilbake til livet
Nils Christian Ditleff: Da tysklandsfangene ble reddet
Gerhard Rundberg og Henry Meyer: Rapport fra Neuengamme
Gøsta Hallquist: Løjtnant Hallquists dagbok
Didrik Arup Seip: Hjemme og i fiendeland
Folke Bernadotte: Siste akt
Jakob Apalset: Heimsending av norske fangar frå Tyskland. Planar og forhandlinger 1940-45
Peter Anker: Frihetens gisler
Johannes Holm: Sandheden om de hvide busser
Wanda Heger: Hver fredag foran porten
Trygve Bratteli: Fange i natt og tåke
Hermann Sachnowitz: Det angår også deg
Osmund Faremo: Takk for livet, Emil
Kristian Ottosen: Liv og død. Historien om Sachsenhausen-fangene
Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-1945
Norge i krig, bind 8