Historien skrives i dag

Når dette skrives er det hundrevis, ja – tusenvis av mennesker på flukt fra det stedet de kanskje aller helst vil være. Men fordi kriger og konflikter gjør deres hjemsted til et umulig sted å være, legger de ut på flukt for om mulig å ta seg fram til et tryggere sted.

Også vi i Norge får kjenne på det i disse dager. De som skal ta vare på dem i det de krysser grensen til Norge har mye å gjøre om dagen. Men så er det ikke bare mottaksapparatet som skal bidra. Hver enkelt av oss må delta. Det kommer mange nye mennesker innenfor våre grenser, og vi skal ta dem godt imot. For at de raskest mulig skal kunne fungere i vårt samfunn, at de skal kunne ta livene sine tilbake og i bruk, er det vi som må åpne dørene.

Norge er et lite land hva innbyggertall angår. Vi må ikke se på det som en katastrofe for oss selv om mennesker kommer hit for å søke beskyttelse. Vi må se det som et privilegium, at vi både har økonomiske og menneskelige ressurser til å hjelpe dem som har levet deler av eller hele livet under helt andre forutsetninger enn oss selv. Det er ikke så mange tiårene siden nordmenn selv hadde behov for beskyttelse. Under andre verdenskrig stilte Sverige opp for tusenvis av nordmenn, samtidig som våre landsmenn i den nordligste delen av landet ble gjort til interne flyktninger da hjemmene deres ble brent ned av okkupasjonsmakten. Heldigvis for oss er dette forgangen historie.

Våre folkevalgte politikere har fått en oppgave som garantert gir mye hodebry i disse dager. Landet vårt var ikke forberedt på den flyktningestrømmen vi opplever. Men at de – politikerne - tar oppgaven på største alvor, det er det ingen som skal være i tvil om. Det betyr imidlertid ikke at det er rørende enighet i vårt samfunn om hvordan vi skal løse de utfordringene flyktninger byr oss. Debatten går daglig på arbeidsplasser, i hjemmene våre og ikke minst i media. Dessverre opplever vi at debatten i noen sammenhenger sporer av, og hvor debattsidene til mange av våre aviser fylles opp av en ordbruk og situasjonsbeskrivelse som ikke er Norge verdig.

I aviser og i TV hører vi om vårt naboland, Sverige hvor flyktningmottak blir satt i brann. Det er en debattform som er fullstendig uakseptabel. De som velger å gå til slike ytringer er mennesker som antakelig ikke vil delta i en sivilisert debatt, og som velger de samme midlene som dem som lager flyktningestrømmer i vår tid. Brannstiftere er kriminelle, udemokratiske og menneskefiendtlige. Det synet de fremmer gjennom sine gjerninger forteller mye om det samfunnet de ønsker å skape. Vi andre må stå sammen og vise en helt annen vei inn i framtiden. De som tyr til kriminelle handlinger i sine ytringer gjør ikke annet enn å spre frykt. Det de holder på med er terrorisme! I et demokratisk samfunn er det engang slik at flertallet får sakene sine igjennom. Om man får mye omtale for ekstreme ytringer og handlinger betyr det ikke at de har rett. Heldigvis ser det ut til at vi i Norge har et flertall for en human behandling av dem som kommer hit, selv om vi kanskje ikke umiddelbart får løst utfordringene på en optimal måte.

Medias bilde av dagens situasjon er høyst varierende. Den fjerde statsmakt, som pressen gjerne blir kalt, er i stadig jakt på salgbare oppslag. Men de skal ikke bare formidle sensasjonene, de skal også være kritiske og korrigerende. I flere av debattene rundt flyktningspørsmålet holder de ikke alltid hodet kaldt. Ved flere anledninger lar de det passere om politikere kaller flyktninger for innvandrere. Det er ikke akseptabelt. Innvandrer og flyktning er to forskjellige ting. Å kalle en flyktning for innvandrer, ufarliggjør den situasjonen personen faktisk befinner seg i. Her har enhver debattleder eller journalist fremdeles en jobb å gjøre.

Måten vi tar imot flyktninger på, holdningene vi møter dem og deres situasjon med sier mye om oss som mennesker. Det vi gjør i dag, er det som danner grunnlaget for historien som skal skrives om oss. Det er våre gjerninger i dag som skal danne grunnlaget for den vurderingen våre etterkommere kommer til å gjøre av oss. Holder vi tunga rett i munnen og behandler mennesker slik mennesker skal behandles, vil vårt ettermæle kanskje bli vår stolthet.