Av Oddvar Schjølberg
Han satte medmenneskelighet høyere enn byråkratiske regelverk. ”Belønningen” var at han ble stilt for retten, anklaget for tjenesteforsømmelse og forfalskning av dokumenter. Han ble dømt, måtte betale en stor bot og mistet levebrødet. Han hadde reddet hundrevis av jøder fra den sikre død. Dette skjedde i Sveits, og mannen var Paul Grüninger.
Det hele startet våren 1938. Nærmere bestemt 12. mars – da tyske soldater marsjerte inn i Østerrike. Hadde jødene i Østerrike hatt det ille før, så var det nå som å gå fra asken til ilden. Jødene ble mobbeoffer nr.1, og det ene jødeforbudet etter det andre dukket opp. Mange så hvordan det hele utviklet seg i en svært negativ retning, og de forsøkte å flykte til andre land, hvor de trodde seg trygge.
Situasjonen kom ut av kontroll og jødene var ikke lenger trygge noe sted. Tusenvis av dem forsøkte å flykte, blant annet til Sveits. Mange klarte å komme over, men det skulle ikke gå så lenge før den utveien ble stengt.
Sveitsiske myndigheter så med uro på den store tilstrømningen av utarmede mennesker. Landet var fortsatt ikke kommet over de harde mellomkrigsårene, og Hitlers økende dominans bekymret den sveitsiske regjeringen. Dermed stengte de sine grenser for jødiske flyktninger 18. august 1938. Nå var det kun de som hadde gyldig pass og visum som kunne slippe inn, noe som var umulig å få med de tilstander som rådde i Østerrike og Tyskland. Nettet snørte seg mer og mer sammen rundt jødene, og de gikk utvilsomt den sikre død i møte.
Han lot regler være regler…
 I den sveitsiske kantonen St. Gallen var Paul Grüninger politisjef, og han hadde nettopp mottatt det nye regelverket som gjaldt for flyktninger som forsøkte å komme inn i Sveits. Grüninger som for øvrig hadde vært formann i den sveitsiske politiforeningen en periode, var opprinnelig utdannet lærer, men etter første verdenskrig gikk han inn i politiet. Fra 1925 fungerte han som politisjef, og gikk 100 % inn for oppgaven. Nye metoder ble innført i kampen mot forbrytelsene, og han klarte å heve utdannelsen av nye politifolk opp på et internasjonalt nivå.
Følgelig fikk han mange gode og lojale venner blant de underordnede politifolka, noe som i tiden framover skulle få stor betydning for ham. Ordren fra regjeringen var ensbetydende med at han fra nå av måtte sende jødene tilbake, som forsøkte å krysse den grenseovergangen han hadde ansvaret for. Han var ikke i tvil om hvilken skjebne som ventet dem på den andre siden av grensen.
Da han kom hjem for å spise lunsj denne dagen, var han tydelig rystet. Han hadde ingen matlyst og nå betrodde han kona – Alice – om ordren han hadde mottatt.
- Jeg kan ikke sende dem tilbake, sa han med ettertrykk, og tok samtidig en beslutning som skulle koste ham nesten alt. Han ville bryte sitt embetsløfte, og fra nå av satte han medmenneskelighet høyere enn byråkratiske regelverk. Uten å ta hensyn til følgene ville han nå hjelpe de fortvilte flyktningene som kom til ”hans” grenseovergang.
En måned før den sveitsiske grensen ble stengt offisielt, hadde myndighetene opprettet en leir for flyktninger i landsbyen Diepoldsau, nærmere bestemt i en nedlagt tekstilfabrikk.
I slutten av august kom det rundt 30 flyktninger hver dag til leiren, bare for å oppleve at det som ventet dem var retur til Østerrike. Ifølge den nye loven skulle de returneres over grensen igjen umiddelbart.
Førte nazistene bak lyset
Tiden var inne for at Paul Grüninger skulle starte sitt eget korstog mot umenneskeligheten. Han fant mange utveier for å hjelpe de nødstedte. Han sendte mange av de som kom til leiren videre til den jødiske flyktningshjelpen. Det var en organisasjon som var opprettet for å hjelpe flyktninger i Sveits, eller få dem videresendt til et vennligsinnet land.
Han forfalsket innreisepapirer, tilbakedaterte passene, manipulerte tall, loset flyktninger over grensen og gav myndighetene feilinformasjon, og sørget for at flyktningene kom seg videre til steder de kunne være trygge.
Grüninger til venstre
Det var den sveitsiske forretningsmannen, Ernst Kamm, som hadde ansvaret for leiren, og han har siden fortalt om flere episoder fra leiren.
Blant annet hadde et svakelig jødisk ektepar klart å skjule seg i et av byens vertshus. Men da kaptein Paul Grüninger ankommer, forstår de at de er oppdaget og tror at nå er alt håp ute. Stor er deres overraskelse da han på en hyggelig måte i stedet formidler dem videre til flyktningshjelpens kontor.
En annen flyktning – en 40 år gammel handelsmann fra Vorarlberg i Østerrike – hadde blitt plassert sammen med jødisk gruppe i ei kuvogn, med konsentrasjonsleiren Dachau som reisemål.
Underveis hadde han klart å kaste seg av toget i fart, og på uforklarlig måte hadde han klart å komme seg unna de som forfulgte ham, og han tok seg over grensen til Sveits. Nå sto han ganske så utslitt foran kontorpulten til Grüninger, og ventet på dommen om tilbakesendelse.
Nå var ikke denne mannen noe ukjent person for Grüninger, for han hadde allerede mottatt melding fra politiet i Vorarlberg om at mannen var ettersøkt for falsk forklaring og bedrageri, og politiet ved grenseovergangen måtte være spesielt oppmerksom på han, og sende ham tilbake umiddelbart. For nazistene var det selvsagt et nederlag at en fange hadde klart å flykte fra en fangetransport, og det var overmåte viktig å få statuert et eksempel på at slike ting gjorde man ikke ustraffet i det tyske riket.
Denne henvendelsen kom ikke som noen stor overraskelse for politisjef Grüninger, for han hadde for lengst gjennomskuet nazistenes ”oppdiktede” forbrytelser. Derfor ba han i stedet den fortvilede mannen om å ta seg en kopp kaffe, og deretter kunne han melde seg for flyktningshjelpen.
Grüninger på sin side, skrev brev tilbake til politiet i Vorarlberg med beskjed om at den ettersøkte var ukjent i St. Gallen, men de skulle selvfølgelig være på utkikk, og utlevere vedkommende øyeblikkelig – dersom han ble oppdaget.
Hentet selv flyktning i Tyskland
Ernst Kamm forteller om følgende episode, som viser hvor kaldblodig Grüninger var, og hvilke sjanser han tok for å hjelpe de som var på flukt:
- En dag ble jeg innkalt til Grüninger og fikk beskjed om at han og jeg skulle en snartur til Lindau i Tyskland. Det hadde kommet en flyktning, og denne hadde fortalt at hans bror satt og ventet i et vertshus i Lindau ved Bodesjøen, fordi han var livredd for å krysse grensen.
Deretter kjørte vi av gårde i Grüningers tjenestebil og plukket opp den redselsslagne mannen.
Jeg var minst like vettskremt som flyktningen, men Grüninger foretrakk ikke en mine. De tyske grensevaktene gjorde stram honnør og vinket oss bare videre, uten å gjøre tegn til å stoppe oss.
Grüninger tok også ved flere anledninger penger av sin egen lomme for å hjelpe flyktningene, enten det nå var klær, sko eller andre ting som var nødvendig å anskaffe. Hjelpearbeidet hans økte, og han var hele tiden bekymret for at hans overordnede ville oppdage geskjeften hans.
Det var det tyske Gestapo som til sist oppdaget hva den sveitsiske politimesteren drev med. Dette på grunn av en eneste ren ubetenksom setning. En kvinnelig flyktning hadde lagt igjen en del verdifulle smykker hos en hotelleier i byen Bregenz i Østerrike. Grüninger kontaktet den sveitsiske konsulen i Bregenz, og ba om at smykkene skulle sendes til ham. Kvinnen som ble overlykkelig over utsikten til å få de verdifulle smykkene tilbake, skrev et brev til sine slektninger i Wien. I brevet fortalte hun om den vidunderlige politimesteren som skulle hjelpe henne.
Brevet ble åpnet for sensur av Gestapo, og dermed var løpet kjørt. I første omgang ble hotelleieren arrestert, og Grüninger kom øyeblikkelig i Gestapos søkelys.
En av Grüningers gode venner – en tolltjenestemann i Bregenz – fikk gitt beskjed om at han nå sto på Gestapos svarteliste, og han måtte ikke krysse grensen mer – da ville han automatisk bli arrestert.
Hjalp andre – mistet alt sitt eget
Etter hvert nådde nyhetene Grüningers overordnede i Bern, og i januar 1939 ble han suspendert fra jobben, og det ble satt i gang etterforskning mot ham.
Ikke lenge etter kom det innkallelse fra kantonens helsemyndigheter som ønsket å sende ham til et sinnssykehus for nærmere observasjon. Det var i et forsøk på å sikre ham pensjon.
Grüninger ble rasende og utbrøt: Det er altså sinnssykt å redde mennesker fra den visse død?
I april 1939 var saken mot ham ferdig etterforsket, og uten videre ble han avskjediget, uten å få pensjon. Han måtte også flytte fra tjenesteboligen, og sto dermed på bar bakke.
Året etter ble han stilt for retten anklaget for tjenesteforsømmelse og forfalskning av dokumenter.
Dommerne måtte imidlertid innrømme at Grüninger ikke hadde handlet i vinnings hensikt, men av rent medmenneskelige grunner, like fullt ble han ilagt en bot 300 francs, samt saksomkostninger på 1000 francs. Noe som var en uoverstigelig sum for den 49-årige tidligere politimesteren, som nå sto uten inntekt.
De neste årene ble svært frustrerende for ham. Han søkte jobb etter jobb, men det var ingen som ville ansette en mann som var passert 50 år, og dessuten sørget krigen for at det var dårlige tider rundt om. Men han lot seg ikke knekke, og forsøkte seg som annonseselger og kjørelærer, forsikringsagent og drift av en liten butikk som solgte regnjakker.
Det ble så som så med husvære, og familien flyttet rundt til stadig mindre leiligheter. Da datteren Ruth fikk sin første jobb etter ferdig handelsskole, måtte 100 francs av hennes lille lønn gå til husleien.
Paul Grüninger var ingen bitter mann, og han sa stadig at han ikke angret på noe, og at han ville gjort det samme om igjen.
Selv om Grüninger ble fjernet fra sin stilling, fortsatte flyktningene å komme til Diepoldsau-leiren, hvor Ernst Kamm fortsatt i det stille, i Grüningers fotspor. Ordren var at flyktningene skulle returneres etter en natt i leiren, men Kamm klarte i mange tilfeller å finne smutthull i regelverket, slik at flyktningene fikk bli.
Da krigen startet i 1939 og leiren ble stengt, fikk de siste som oppholdt seg der tillatelse til å bli i Sveits.
Æres den som æres bør…
Da krigen var over begynte Grüninger som lærer igjen, og han fikk vikariater i forskjellige skoledistrikter, fram til han som 71 åring gikk av med en svært spartansk pensjon.
Han gjorde aldri noe vesen av den innsatsen han hadde gjort for å hjelpe flyktninger, og fortalte aldri noe om dette til andre.
 Det hadde vel også stoppet der hvis ikke hans datter en dag kom i prat med kona til Dr. Willi Rohner, som var medlem av den sveitsiske nasjonalforsamlingen. På et eller annet vis kom samtalen deres inn på det å hjelpe andre, uansett konsekvenser. Da kom Grüningers historie for dagen, og dermed begynte ”snøballen” å rulle. Det startet med at Dr. Rohner skrev en detaljert artikkel i lokalavisen om mannen som hadde satt sin plikt mot de nødstedte høyere enn byråkratiske regler. Og som dermed hadde mistet både jobb og pensjon.
Artikkelen avsluttet med en oppfordring til kantonregjeringen i St Gallen om snarest mulig å bøte på den åpenbare uretten som var begått mot Grüninger. Regjeringen svarte raskt med å gi uttrykk for sin uforbeholdne anerkjennelse av hans arbeide.
Pressen fikk tak i historien, og brakte stadig nye opplysninger om den mannen som hadde mistet alt han eide for å redde hundrevis av mennesker. Etter hvert begynte folk å forlange at denne mannen måtte få en skikkelig alderstrygd, og det ble dannet forskjellige aksjonskomiteer i både Tyskland og Sveits.
I løpet av få måneder var det kommet inn så mye at ekteparet Paul og Alice Grüninger kunne se pensjonisttilværelsen trygt i møte – uten økonomiske bekymringer.
Takkebrev begynte å strømme inn fra fjern og nær. Det kom fra hele Europa, Amerika og Israel. Det var mennesker som var reddet takket være Grüningers innsats, men det var først nå de hadde fått vite hvem denne mannen var.
Høydepunktet kom da Grüninger – åtti år gammel – ble tildelt Israels høyeste utmerkelse. Ved en høytidelig seremoni i 1971 fikk han overrakt et spesielt dokument og Yad Vashem-medaljen.
Endelig fikk han ”lønn” for sin innsats, og han takket for utmerkelsen med følgende ord: ”Dette er det mest ærerike og gledelige øyeblikk i mitt liv.” Få måneder senere døde han.
Som en honnør for sin innsats fikk han også oppkalt en gate etter seg i den nordlige delen av Jerusalem. (Pisgat Ze`ev)
Når det gjelder Grüningers innsats er det nå oppgitt at det er rundt 3600 jøder som ble reddet fra naziregimet takket være at Grüninger forfalsket deres papirer etc.
Det ble i 1997 laget film om Paul Grüninger med tittelen ”Grüninger’s Fall”, basert på Stefan Keller’s bok med samme navn.
Grüninger’s datter planter et tre i “The Avenue of the Righteous, Yad Vashem
|
