Leirer i Norge 1940 - 45

Fra 19540 – 45 ble det etablert seks leirer for politiske fanger i Norge. Naziregimet opprettet disse på Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven og Espeland i Bergen og Sydspissen og Krøkebærsletta i Tromsø.

Men det var atskillig flere leire som ble opprettet i Norge i løpet av krigsårene. Man regner med at det var ca 400 leire av forskjellige størrelse. Men det finnes informasjon om at tallet var opp i 709. Grunnen er flere av dem tilhørte STALAG, som var tyskernes navn på hovedleirene, som igjen administrerte mange underleir under Wehrmachts ledelse.

I Øst-Europa var en STALAG beregnet til ca 30 000 fanger, mens de leirene i Norge som gikk under denne betegnelsen hadde mindre antall fanger.

Leirene i Norge var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert gjennom flere år. Personer som var uenige med Hitlers ideer og ideologi hadde han på et tidlig tidspunkt fjernet, ved å anbringe dem rund om i konsentrasjonsleire i Tyskland. Og dette systemet tok nazistene med seg da de okkuperte Norge.

Utenlandske krigsfanger
Den største fangegruppen besto nok etter hvert av polske, sovjetiske og jugoslaviske tvangsarbeidere som regimet utnyttet i den anleggsvirksomheten som sorterte under Organisation Todt.

Denne organisasjonens oppgave var å bygge ut anlegg, sivile og militære prosjekter i de landene som var okkupert av den tyske krigsmakten. Organisasjonen ble grunnlagt av Fritz Todt. Han var oppnevnt som Hitlers generalinspektør for veivesenet i 1933. Senere steg han i gradene og ble utnevnt til riksminister for våpen og ammunisjonsindustrien 23. mars i 1940. (Han ble dept i en flystyrt 7. februar 1942 og det var Albert Speer som overtok ledelsen)

Todts organisasjon hadde sitt virkefelt i Tyskland og alle de tyskokkuperte land, og de sto for utbyggingen av veinettet og forskjellige forsvarsverk, som for eksempel ”Festung Norwegen” og videreføringen av Nordlandsbanen til Mosjøen. Organisasjonen brukte slaviske krigsfanger til de forskjellige prosjektene, og ved krigens slutt var det rundt 78 000 utenlandske krigsfanger i Norge. Disse hadde i hovedsak vært underlagt Oraganisation Todt.

Krigsfangene som kom fra utlandet ble som regel skipet ut fra den polske havnebyen Stettin, og ble videretransportert med båt, tog og til dels til fots. Disse transportene startet i 1941 med Trondheim som knutepunkt, og de foregikk helst nattestid fordi det var lite ønskelig fra okkupantenes side at den norske sivilbefolkningen fikk kjennskap til hva som skjedde rundt om.

Bevoktningen i leirene ble besørget av tyskere, men ofte med god hjelp av nordmennene. Etter hvert ble det opprettet et vaktmannskap av pålitelige latviske, ukrainske, estiske, hvite-russiske og ”Wolga-deutsche” fanger.