Tale ved markeringen for Berlinmurens fall 9. nov 2015

Av Hildigund Neubert, Bürgerbüro e.V.

Til Berlins politikere, formann i UOKG; herr Dieter Dombrowski, pastor Jeutner og professor Klausmeier.
Kjære elever!

Hjertelig velkommen til basunfanfaren ved markering av murens fall. På dagen 26 år etter 9.november 1989 markerer vi begivenheten igjen. I dag har vi ikke Forbundskansleren her, og vi er lang færre enn i fjor. Mediene har andre viktige temaer å dekke. Men for oss hører denne dagen med i kalenderen over markeringsverdige dager. Vi vil beholde dette minnet.

Det handler ikke om noe rundt årsjubileum, men det handler om den begivenheten vi årlig markerer med basunfanfare, og som betydde, og fremdeles betyr mye for oss.

I uoversiktlige tider trenger man noe å orientere etter. Dette får vi ved å se på våre egne erfaringer, som sett under ett utgjør historien. Betydningen av historien kommer til syne når våre erfaringer kan si oss noe om hvordan vi skal handle i nåtiden.

Har erfaringene med muren, piggtråd og grensebefestninger og erfaringene fra murens fall betydningsfull for oss i dag? Parallellene står i kø:

Vi kjenner igjen vokabularet fra den gangen; grensesikring, grensegjerdet, grensehendelser, registrering, første overnatting, integrering. Igjen spiller disse ordene en viktig rolle.

Men dette kan vi da ikke sammenlikne! Den gangen var det jo et diktatur som sperret en hel befolkning inne. I dag handler det jo bare om å begrense, styre, ryddige prosesser, tålegrensen for sosialsystemet. Det er vel legitimt – eller?

Tar vi våre erfaringer på alvor og lytter til dem, vet vi at om et menneske ønsker noe veldig sterkt, lar det seg ikke stoppe av kilometerlange grensebefestninger hvor de som vokter grensen til og med har ordre om å skyte. Den reelle trusselen mot friheten og rettferdigheten og bombingen av hjemlandet, gjør at menneskene blir fast bestemt på at de ikke kan la seg stoppe selv om livet står i fare om de legger ut på flukt. Ingen minefelt, ikke Middelhavet eller fluktruter om bord i synkeferdige fartøy kan stoppe dem.

Så hva kan vi gjøre, hva forteller våre erfaringer fra 1989 oss?

Resultatet av historien, også den som skapes i dag, er åpen. For Tyskland kan dette bli enten en velsignelse eller en uutholdelig belastning.

Vi har grunn til å håpe at de menneskene som kommer til oss, blir smittet av friheten: Syrerne flykter fra borgerkrig og nød, men også fra et diktatur som forfølger dissidenter, konstruerer et offentlige språket. Dette er sammenlignbart med DDR. Hvorfor skulle ikke disse menneskene på samme måte som oss bli begeistret av frihet og rett, og la seg inspirere?

Den lange veien er belagt med alvor. Heldigvis har byrdene DDR etterlot seg i stor grad blitt overvunnet. Tyskland har den økonomiske kraften som skal til for å greie oppgaven. Også på det administrative plan har vi ressurser til å finne en løsning på utfordringene.
Det mest sentrale spørsmålet er; har vi den mentale styrken som behøves for å ta imot så mange mennesker i vårt liberale, rettssikre og demokratiske samfunn? Det kommer mennesker med en annen tro, uten demokratisk erfaring, med andre tradisjoner, rollemodeller og atferdsmønstre. Også her finner vi en parallell til 1989.

Og det finnes årsak til bekymring: Vi kan se de mentale følgeskader fra 12 pluss 44 år med diktatur, når mennesker hovedsakelig i østtyske byer demonstrerer for et «Vesten», som de selv som «kristne» for lengst har tapt. De er hjemløse i friheten. En undersøkelse gjort av TU i Dresden viser at den gjennomsnittlige demonstrant er sosialt bra sikret, ikke medlem av noe politisk parti eller kirkesamfunn. I sin egen frihet kjenner de ingen ansvar, og derfor mangler de den medmenneskelige dimensjonen. Derfor kan de ikke dele sitt fedreland med andre.

Men også i det vestlige Tyskland blir asylmottak tent på. Og hva betyr det da at bare 2/3 av de oppklarte ildspåsettelsene er utført av kjenninger av politiet, og tilhører høyreekstreme miljøer? Hvem er de andre som har tent på? Siden attentatet på Wolfgang Schäuble har det etter 25 år for først gang vært attentat mot en politiker. Galger og giljotiner blir båret gjennom gatene. Foreløpig er de bare av papp.

Den tiltagende aggressiviteten i det offentlige språk og i samfunnet, viser angsten - den dype usikkerheten. Det finnes mang risikomoment; uorden, overarbeidete myndigheter, boligmangel, konkurranse på arbeidsmarkedet, problemer i skolene og barnehager. At mange gymsaler akkurat nå ikke kan brukes til kroppsøving, kommer til å opphøre.

Men hva skjer med vårt frie, sekulære samfunn?
Det kommer mange som har et veldig strukturert bilde av verden, av familie og rollemønster.
Klarer vi å vise disse fordelene ved frihet, likestilling og personlig ansvar?

Alt dette kan bringe usikkerhet inn i våre velordnede forhold. Det kan komme vanskelige tider. Kanskje vil det kreve mere av oss enn bare solidaritet.

Men hvis vi ser 26 år tilbake; den gang var det også vanskelig å forutse hva som ville komme. Gjenforeningen var en risikabel prosess uten noen historisk hendelse å sammenlikne med både økonomisk og mentalt.

Ved integreringen av flyktninger i dag har vi forbilder. Det økonomiske mirakelet var mulig på grunn av millioner av fordrevne. Den gamle Forbundsrepublikken greide å integrere 4 millioner østtyske borgere, og ble styrket på grunn av dette. Denne gangen er de kulturelle forskjellene større, men Forbundsrepublikken Tyskland er i dag sterkere enn i 1945 eller 1989. Derfor er det mulig for oss å mestre dette, om vi beholder troen på enhet, rettferdighet og frihet – og etterlever det.