Anne Frank

Av Oddvar Schjølberg

Hun delte sine innerste tanker med en hel verden

Da Anne Frank begynte å skrive sin dagbok den 12. juni 1942 skrev hun følgende korte setninger: ”Jeg håper jeg skal kunne betro deg alt det jeg aldri har fortalt til andre, og at du skal bli en god støtte og trøst for meg.”
Lite ante hun den dagen at nettopp denne boka skulle bli en bestselger, og at de innerste tanker hun her noterte ned, skulle hun - etter sin død - dele med en hel verden.

I litt over to år skrev hun dagboken sin – siste gang er tirsdag 1. august 1944. Det er bare et par dager før tysk politi bryter seg inn i Frank-familiens skjulested. Alle de åtte personene som oppholder seg der arresteres og sendes til konsentrasjonsleirer, mens Gestapo plyndrer huset for verdier. Etterpå finner Frankfamiliens gode venn - Miep Gies – Annes dagbøker, og tar vare på dette materialet.

Anne Frank kommer aldri mer tilbake – hun dør i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen bare noen få uker før leiren blir befridd av engelske tropper. Da var hun 15 år gammel og helt nedbrutt av sykdom, men hennes tanker lever videre. Hun har kanskje bidratt med et av de sterkeste vitnesbyrd om nazistenes framferd mot de som var plassert nederst på ”rasestigen”.

Det startet i Tyskland

Historien om Anne Frank startet i Tyskland den 12. juni 1929, da hun ble født i Frankfurt Am Main. Hennes foreldre - Edith og Otto Frank - var tyske jøder og godt stillet økonomisk, og de likte seg godt i byen som hadde tilnavnet ”Tysklands finansielle sentrum” – Frankfurt am Main.
Her hadde Frank-familien bodd i generasjoner. Nå levde de i trygge omgivelser sammen med sine to døtre Margot og Anne, og var en harmonisk familie som hver sommer dro på ferieopphold til mormoren som bodde i Aachen, like ved grensen til Nederland.

Den økonomiske situasjonen i Tyskland var svært dårlig da Hitler kom til makten, og han proklamerte stadig at det var jødene som hadde skylden for både fattigdommen og den store arbeidsløsheten. Sammen med sin propagandaminister Joseph Goebbels plasserte han ansvaret for alt det gale hos den jødiske befolkningen, og tilhengerskaren økte jevnt og trutt. På denne tiden var det rundt 600 000 jøder i Tyskland, men i løpet av de neste seks årene klarte halvparten av dem å komme seg ut av Tyskland.

Familien Frank på flyttefot

Bildet er fra rett før de flyktet fra Tyskland

Som en konsekvens av Hitlers nye ”samfunnssystem” bestemte Otto Frank seg for å flytte til Holland, nærmere bestemt til Amsterdam. Her skaffet de seg husvære på Medwedplein i 1933, og for en stakket stund trodde de seg sikre. I samme byggefelt var det mange andre jøder som holdt til, også de hadde flyktet fra Tyskland.

I Amsterdam startet Otto Frank opp med sitt nye firma som fikk navnet Opteka-werke. De solgte bl.a. Pektin – et fruktpulver – som ble brukt når man skulle lage gelé og syltetøy. Det var svært populært å lage dette selv på den tiden, og husmødrene fikk ikke bare kjøpt pektin, men de kunne også ringe ”opplysningskontoret hos Opteka for å få gode oppskrifter. Det var en god venn av familien - Miep Santraschitz  (Gies) – som tok seg av den biten av firmaet.

Anne opplevde en god barndom, og fikk mange nye venninner. I 1934 begynte hun i barnehage-klassen på Montessoriskolen, og det fortelles at hun var en populær jente, godt likt av alle de andre elevene. Hun var kjent for sin hjelpsomhet.

I nabolandet Tyskland fortsatte imidlertid Hitler sin politikk og i 1936 ble det utplassert militært utstyr og personell i Rhinland som grenset mot Frankrike, selv om de etter Versaille-trakaten hadde forbud mot dette. I mars 1938 ble Østerrike besatt av tyske tropper, og i oktober samme år ble Sudeten-land innlemmet i ”Førerens rike”.

Ble nektet innreise til USA

Otto Frank ble mer og mer urolig for familiens trygghet, og han forsøkte å komme i kontakt med familie bl.a. i USA. En krig har mange sider, og det er alltid ting som dukker fram fra forskjelllige arkiver. 14. februar 2007 kunne Aftenposten bringe denne informasjonen: "Anne Frank og hennes familie ville søke tilflukt fra nazistene i USA, men amerikanske myndigheter sa nei. Betingelsene for å gi visum ble hele tiden trappet opp, viser brev fra familien.
Listen ble lagt høyere og høyere, framholdt professor Richard Breitman fra American University i Washington D. C. Den første visumsøknaden ble sendt i 1938, den siste i 1941 – og da var det allerede for sent, sier Breitman.
– Det var for sent på grunn av tyskernes handlinger, men også på grunn av den amerikanske regjeringens handlinger, tilføyer han. Tyskerne okkuperte i 1940 Nederland, der den jødiske Frank-familien bodde. I desember 1941 erklærte Tyskland USA krig.
I slutten av januar skrev det amerikanske nyhetsmagasinet Time for første gang om en mappe med rundt 80 dokumenter om Frank-familien som var oppdaget ved YIVO-senteret for jødiske studier i New York. Dokumentene viser familiens desperate jakt på fluktsjanser."

Holland okkuperes

Mormor Sara Holländer bodde fortsatt i Aachen, men i 1939 følte hun uro for den opptrapping som var i gang når det gjaldt terror overfor jødene. Hun var heldig, og klarte å komme over grensen og inn i Nederland. Nå fikk hun bo sammen med Anne og resten av familien i Amsterdam. Hun var mye syk og døde i januar 1942.
10. mai 1940 overfalt nazistene Holland, og den tryggheten familien Frank hadde følt, ble i løpet av noen få dager forvandlet til en hverdag i dyp usikkerhet. Kongefamilien hadde flyktet sammen med den nederlandske regjeringen, og kommet i sikkerhet i England. 14 mai satte nazistene inn et kraftig flyangrep mot Rotterdam, og mange sivile ble drept. Da naziregimet truet med å bombe enda flere byer, overga Nederland seg. En ny hverdag begynte for det nederlandske folket, ikke minst for de jødiske innbyggerne. I tur og orden ble de samme restriksjonene innført, på samme måte som i Tyskland.

Familien Frank i Amsterdam

Ikke lenge etter måtte befolkningen registrere seg hos myndigheten – Var de jøder, eller var de ikke? I likhet med andre Hitler-okkuperte land, måtte jødene få stemplet en J i passet sitt.

I begynnelsen merket ikke Anne Frank så mye til krigen, uten at det var tyske soldater som patruljerte i gatene, og hun gikk på skolen som vanlig, og lekte med sine venner. Nesten umerkelig begynte problemene og uhyggen å spre seg også til familien Frank.

Otto Frank skjønte ganske tidlig ”tegningen”, og han visste at i Tyskland var det forbudt for jøder å drive forretning. Som en foranstaltning overførte han firmaet Opteka til sine lojale medarbeidere Victor Kugler og Johannes Kleiman. De stolte han 100 % på.

Anne måtte bytte til jødisk skole

Annes søster Margot

Sommeren 1941 var Anne ferdig med grunnskolen på Montesorri-skolen, og da kom også beskjeden: Heretter måtte jødiske barn gå på jødiske skoler, og undervises av jødiske lærere. De skulle ikke ”blandes” med barn som tilhørte den ariske rasen, og Anna og søsteren Margot ble henvist til et ”Jødisk gymnasium”.
Samtidig med at disse tingene skjedde, jobbet Otto Frank i det skjulte. Han hadde for lengst forstått at det bare var et tidsspørsmål når familien ville bli arrestert, og han fikk heller ikke noe svar på søknadene om innreise til USA. Derfor tilbrakte han måneder med at sette i stand et sikkert skjulested for familien, i et anneks bak firmaets kontor, som nå var flyttet til Prinsengracht 263.   
Miep Gies var en av de nøye utplukkete medarbeiderne som ble innviet i planene. Uten spørsmål stilte hun opp og var villig til å skjule familien Frank, selv om det medførte dødsrisiko dersom hun ble oppdaget i å hjelpe jøder.

Nyt din frihet så lenge du har den!

En side av Anne Franks dagbok

På sin 13 årsdag fikk Anne en gave som hun satte utrolig stor pris på – hun fikk sin egen dagbok. En bok med stive permer og rødrutet trekk. Anne så på denne boken som sin beste venninne, en som som hun kunne betro seg til om absolutt alle ting. Følgelig kalte hun boka for Kitty. I mer enn to år skrev hun i dagboken, om alt hun opplevde av gleder og skuffelser, om dagliglivet i det tyskokkuperte Nederland, om krigen som ødela så mange liv, og hun skrev om lengsel etter fred og kjærlighet. Hun hadde ingen anelse om at millioner av mennesker over hele verden skulle lese tankene hennes noen år senere.

Søndag 5. juli 1942 skjedde det en stor forandring i familien Franks liv. Otto hadde fått nyss om at uhyggelige ting var under oppseiling, og denne dagen hadde han en alvorlig samtale med Anne, noe hun referer til i dagboken:
”Da far og jeg gikk tur for noen dager siden, begynte han å snakke om dem som var gått ”under jorden”. Jeg spurte hvorfor i all verden han snakket om det. ”Du vet Anne”, sa han, ”at det siste året har vi fått gjemt vekk mat og klær og møbler hos andre mennesker. Vi vil ikke at tyskerne skal få tak i det vi eier, men vi vil enda nødigere at de skal få ta i oss.
Derfor må vi gå i dekning mens det er tid, og ikke vente til det blir for sent.”
Han så så alvorlig ut at jeg ble helt redd.
Men far – når blir det da?
”Ikke bry deg om det du! Den tid, den sorg. Nyt din frihet så lenge du har den.”
Det var alt. Å, måtte den dystre dagen være langt borte!

Familien går i skjul

Forandringen kom før noen ante det – allerede samme dagen kom det innkallelse fra SS til Margot. Anne trodde først det var faren som skulle møte opp, og hun så kjapt for seg at han ble plassert i et fengsel eller en konsentrasjonsleir. Da hun skjønte at det var søsteren som var innkalt, fikk hun sammenbrudd og begynte å gråte.
Det ble en opprivende dag, og ting måtte skje raskt, for det kom aldri på tale at Margot skulle møte opp hos SS. I stedet ble det besluttet: Familien Frank måtte forsvinne sporløst.

De kontaktet Miep som kom og hentet forskjellig tøy, og senere på kvelden kom mannen hennes Jan og transporterte bort enda mer. Nå ble det fraktet til annekset i Prinsengracht 263. Otto var glad for at han hadde vært så forutseende og fått laget til dette skjulestedet. Klokken 05.30 neste morgen gikk de i skjul, og et nytt kapitel startet i historien om familien Frank.

Kugler og Kleiman var familiens betrodde medarbeidere

De første dagene ble tiden brukt til å komme seg i orden. Skjulestedet var samme sted som Otto hadde sitt kontor, og det var bare Miep Gies, Johannes Kleimann, Victor Kugler og Bep Voskuijl som visste om prosjektet. At familien Frank skulle ha dette skjulestedet som bosted de neste 25 månedene visste de ikke noe om, for de håpet alle at krigen ganske snart ville slutte.
Bare en uke etterpå flyttet ennå en familie inn i skjulestedet, noe Anne ikke hadde så veldig mye imot. For her kom også Peter på 15 år, med i flyttelasset til familien Herman og Auguste Van Pels. Dermed hadde hun en ungdom å prate med.
Nå måtte de imidlertid være helt stille så lenge firmaet hadde kontortid. Da måtte de kun hviske til hverandre, og det var forbudt å tappe vann eller gå på toalettet i tidsrommet mellom 09.00-19.00.
Innkjøp av mat og andre nødvendigheter besørget de fire hjelperne deres, samtidig som de kom med informasjon om det som skjedde utenfor husveggene.

Tusenvis av jøder arresteres

Miep sørget også for at Anne fikk litteratur, og etter hvert lærte hun seg også å stenografere. Leksearbeidet måtte følges opp, slik at de ikke kom til å ligge etter den dagen krigen var slutt og de kunne begynne på skolen igjen.
Mens familiene Frank og Van Pels holdt seg i skjul, ble tusener av nederlandske jøder ført til Hitlers konsentrasjonsleire. Jødene har levd i Nederland i flere hundre år. Ved starten av 2. verdenskrig var det 140000 jøder i landet, nå ble de drept i tusenvis. Blant de 107 000 hollandske jødene som ble deportert, overlevde kun 5000 krigen. Hele 75.000 jøder som var bosatt i Amsterdam før krigen ble forfulgt og drept.

Nå er det ikke noen enkel sak å holde seg i skjul, når man hele tiden må leve så tett innpå hverandre, og det kom iblant til ganske kraftige meningsytringer. Noe som Anne refererer til i dagboken sin. Lørdag 3. oktober 1942 skriver hun følgende:

”Kjære Kitty.
I går var det et skrekkelig sammenstøt mellom mor og meg igjen. Mor var veldig ubehersket og lekset opp for far om alle mine synder, hun overdrev fryktelig. Så fikk hun et gråteanfall, jeg også naturligvis. Jeg hadde voldsom hodepine fra før av. Endelig fikk jeg sagt fra til far at jeg er mye mer glad i ham enn i mor…”

Det er ikke tvil om familiene levde i et nokså uoversiktlig spenningsfelt, og det skulle ikke så mye til før det ene ordet tok det andre. I tillegg kom det ennå en person til skjulestedet - den eldre tannlegen Fritz Pfeffer.

Annes filosofiske betraktninger

Dagene sneglet seg av gårde, familiene levde hele tiden med frykten hengende over seg som et damoklessverd – ville de bli oppdaget? Hva ville da skje?  De hadde ingen mulighet til å gå utenfor huset – ikke engang for en liten stund. Alltid måtte de være på vakt, alltid måtte de lytte etter uvanlige lyder.
Derfor så de det som en lettelse når året 1943 kom, og de kunne høre lyden fra de kraftige motorene på bombeflyene, som kom over huset hver natt, med kurs mot tyske mål. Lyden ga dem et håp om at Hitlers germanske drømmerike snart ville kollapse.

I sin dagbok beskriver Anne dette på en interessant målte, og det er viktig å merke seg hvor rik på detaljer hennes framstilling er. En ung pike som er tvunget til å leve på noen få kvadratmeter, måned etter måned, uten en gang å kunne gå ut for å trekke frisk luft, gir en unik beskrivelse av situasjonen. Selv om hun er helt inneforstått med at slik må det bare være, så trekker hun likevel en positiv konklusjon når hun 1. mai 1943 skriver følgende:

”Kjære Kitty!
Når jeg tenker over hvordan vi lever her, kommer jeg alltid til den konklusjon at vi har det paradisisk i forhold til jøder som ikke er i dekning. Men når jeg engang i fremtiden tenker tilbake på denne tiden, vil jeg sikkert under meg over at vi klarte det i det hele tatt.
Vi har for eksempel bare en voksduk å ha på bordet, og den er mildest talt blitt avfeldig etter hvert. Jeg prøver å tørke av den med en gammel tøyfille, uten at den blir særlig vakrere å se på.
Van Daans har brukt de samme flanellssteppene til underlag på sengene i hele vinter, de kan ikke vaskes, fordi vaskepulveret vårt er for dårlig og vi har for lite av det.
Far går omkring med loslitte sokker, og slipset hans er ikke noe å skryte av heller.
Mors korsett holder på å falle fra hverandre av alderdomssvakhet og kan ikke repareres mer. Og Margots bysteholder er to nummer for liten.
Mor og Margot har måttet greie seg med tre undertrøyer sammen i hele vinter, og mine er blitt så små at de ikke rekker ned på magen lenger. Ennå går det på sett og vis, men likevel tenker jeg av og til: ”Hvordan kan vi noen gang greie å komme tilbake til vårt førkrigsnivå, vi som er totalt nedslitt, fra mine skosåler til fars barberblad…”

Vi skriver 1944, og de åtte beboerne i Prinsengracht 263 har nå vært installert der i 1 ½ år. Anne fortsetter å ”dokumentere” små og store begivenheter i annekset, og hun uttrykker på en fortreffelig måte hvordan hverdagslivet oppleves for jødene som lever i skjul. Det er en kunnskapsrik og reflektert ung dame som betror oss sine små og store problemer. Hun går heller ikke av banen for å gi uttrykk for sine synspunkter når det gjelder politikk – som for eksempel 27. mars 1944 da hun kommer med følgende betroelser:

Jeg burde i grunnen skrevet en hel del om politikk når jeg forteller deg om vårt liv her under jorden. Men personlig er jeg ikke opptatt av den, derfor har jeg forsømt dette emnet. Men i dag vil jeg vie et helt brev til politikken…

Med en skarp iakttakelsesevne beskriver hun hvordan familien engasjerer seg i politikken, og hvordan den får gemyttene i kok.

En simpel angiver trår fram

Anne skriver jevnt og trutt i dagboken. Hun har blitt forelsket, slik en tenåring naturlig blir. Selvfølgelig betror hun tankene sine til ”Kitty”. Det er Peter som er den utkårede. Naturlig nok noteres denne ned som den viktigste dagen i hennes liv – det er 15. april 1944 og hun får sitt første kyss.

Knappe tre måneder senere er det slutt. 4. august 1944 var en deilig varm sommerdag. På formiddagen stormet politiet inn i det hemmelige skjulestedet. En hollandsk angiver har tipset Gestapo om flyktningene, som øyeblikkelig arresteres. 
En tysker i uniform, sammen med fire hollandske nazister sørger for at de ganske snart blir transportert til nærmeste tyske politistasjon. Til dags dato har det ikke kommet fram hvem det var som anga de åtte personene.
Skjulestedet blir endevendt etter verste rassiametoder, og politimannen Karl Silberbauer * forlanger at familien skal finne fram alt av smykker og penger. Noe han da øyeblikkelig selv tar hånd om.

Samtidig ble også to av Frank-familiens hjelperne arrestert – Victor Kugler og Johannes Kleimann. De hadde tatt en stor personlig risiko ved å hjelpe den jødiske familien, og som straff for dette ble de sendt i konsentrasjonsleir, men begge overlevde.
Miep og Bep er også i jobb på kontoret denne skjebnesvangre dagen, men de blir ikke arrestert. Senere på dagen undersøker de skjulestedet og finner Annes dagbokblader som ligger strødd rundt om, samt Frankfamiliens fotoalbum. Dette tar de vare på, og gjemmer det på et sikkert sted. Få dager senere blir annekset tømt etter ordre fra nazistene.

Konsentrasjonsleire og utryddelse

Etter fire dagers opphold i arrest blir familien Frank sendt til Westerbork-leiren, og anbrakt i straffebrakka ut august måned. Dette var en ekstra straff fordi de ikke hadde fulgt nazimyndighetenes oppfordring om å melde fra at de var jøder.

3. desember 1944 ble hele familien Frank, sammen med mer enn 1000 andre jøder sendt i kuvogner til utryddelsesleiren Auschwitz. Halvparten av gruppen ble gasset samme dag som de ankom, deriblant alle barn under 15 år. Margot og Anne ble sammen med moren og fru Van pels plassert i kvinneleiren, mens faren ble beordret til en brakke i mannsleiren, sammen med Peter Van Pels og Fritz Pfeffer.

Herman Van Pels ble sendt i gasskammeret et par dager senere, mens den gamle tannlegen Pfeffer ble videresendt til Neuengamme ved Hamburg, og døde der 20. desember 1944. Peter Van Pels ble sendt til Mauthausen i Østerrike hvor han døde 5. mai 1945, mens hans mor ble sendt til Theresienstadt via Bergen-Belsen og Buchenwald. Hun døde i leiren våren 1945.

Anne og Margot blir videresendt fra Auschwitz til Bergen Belsen, og dør der av tyfus i mars 1945, bare noen få uker før leiren blir befridd av engelske tropper. Deres siste uker i leiren var fryktelige. De frøs, og var helt avmagret på grunn av mangelen på mat.
Moren Edith Frank døde i Auschwitz 6. januar 1945, mens Otto Frank var den eneste av familien som overlevde krigen, og han var også den eneste av flyktningene i annekset som overlevde.

Dagboka griper en hel verden

Miep Gies tok vare på dagboken og bilder under krigen

Otto Frank kom nedbrutt tilbake til Amsterdam først den 3. juni 1945. Han viste at kona var død, men han håpet at de to døtrene hans hadde overlevd. To måneder senere fikk han bekreftelsen på at de begge var døde i Bergen Belsen.
Miep Gies forteller ham om dagboka som er funnet, og gir den til ham med ordene: "Dette er arven etter din yngste datter".

Han begynte å lese den og ble veldig overrasket over at datteren hans hadde referert de forskjellige hendelsene så presist. Hun hadde skrevet realistisk om det familien hadde opplevd, men hun hadde også gitt plass til en god del humor i sin framstilling av dagliglivet i det hemmelige annekset.
Otto Frank lot andre også lese boka, og etter hvert ble det kjent at det fantes en slik dagbok. Etter en artikkel i magasinet ”Het Parool” i april 1946, var det en forlegger som viste interesse for å utgi boka. Første opplag var på 1500 bøker og kom i 1947. Tittelen var ”Anne Franks dagbok.”

Den ble raskt utsolgt, og nå kom den umiddelbart i fransk og tysk oversettelse. Ikke lenge etter fulgte en engelsk utgave, og i dag er boka oversatt til 70 språk. Det er også laget flere filmer og teateroppsetninger som bygger på dagboka. Boken er siden blitt en av verdens mest leste bøker, og den brukes fortsatt for å lære barn og ungdom om krigens og nazismens grusomheter og for å motvirke diskriminering og rasisme.

Fortsatt forfølges mennesker på vår jord

Otto Frank, faren til Anne og Margot Frank

I dag er Prinsengracht 263-265 i Amsterdam tilholdssted for Anne Frank-stiftelsen. Den ble åpnet for offentligheten i 1960, og gir plass for en utstilling om Nederlands historie under 2. verdenskrig, og egen utstilling om antisemittisme og nasjonalsosialismen.
Like viktig er stiftelsens arbeid med å rette oppmerksomheten mot vår tids diskriminering, intoleranse og antisemittisme. Annemarie Bekker ved Anne Frank-huset i Amsterdam sier det slik:
- Anne Franks historie er fortsatt relevant, til tross for at nazistenes jødeutryddelser fant sted for over 60 år siden
Bare fordi hun var jøde var hun nødt til å gjemme seg. Hun ble drept. Også i dag er mennesker i vanskelige omstendigheter. De blir forfulgt for sin religion eller etniske bakgrunn. Det gjør historien viktig. Alle vi kjenner kan relatere seg til hennes historie som handler om å vokse opp under vanskelige forhold, å bli voksen, å ha problemer med foreldrene. Den appellerer til alle og får en til å reflektere, mener Bekker.

Otto Frank brukte for øvrig resten av sitt liv på å utbre Annes ideer og idealer, og for mange ble hun et symbol på de seks millioner jøder som regelrett ble myrdet under Hitlers regime. I 1979 – ett år før han døde – skrev Otto Frank:

”Anne brukte aldri ordet hat i dagboken sin. Hun skrev at tross alt trodde hun på det gode i menneskene. Og at hun, når krigen var over, ville arbeide for verden og menneskene. Den forpliktelsen har jeg overtatt for henne.
Jeg har mottatt mange tusen brev. Især unge mennesker ville alltid gjerne vite hvordan disse forferdelige ting kunne skje. Jeg svarer dem så godt jeg kan, og jeg slutter ofte brevene med å si: ”Jeg håper at Annes bok vil påvirke resten av ditt liv, sånn at du sant det passer seg, kan arbeide for enighet og fred.”

* Karl Josef Silberbauer

Karl Josef Silberbauer, en av politimennene som arresterte familen Frank

(født 1911 i Wien – død 1972) var en østerriksk politimann. Han tjenestegjorde først i den østerrikske hæren, og ble ansatt i politiet i 1935. I 1939 ble han tilknyttet Gestapo, og flyttet til Nederland. Her ble han i 1943 overført til sikkerhetspolitiet i Haag. Sammen med to nederlandske politimenn, arresterte han Anne Frank og hennes familie 4. august 1944. Etter krigen jobbet han i politiet i Wien frem til han gikk av med pensjon.
I 1958 ble Simon Wiesenthal oppfordret til å bevise at Anne Frank hadde eksistert ved å finne mannen som arresterte henne. Wiesenthal fant frem til Silberbauer i 1963, og Silberbauer lot seg intervjue av pressen.
Hans uttalelser bekreftet det Otto Frank hadde fortalt. Han hadde en svært levende erindring av arrestasjonen. Spesielt husket han Otto og Anne Frank. Da han spurte Otto Frank hvor lenge de hadde gjemt seg svarte Frank «to år og en måned». Silberbauer var skeptisk inntil Otto stilte Anne Frank inntil merkene på veggen som viste hennes høyde siden de hadde flyttet inn i annekset.
Silberbauer sa at hun «så ut som på bildene i bøkene, men litt eldre, og vakrere». «'De har en skjønn datter' sa jeg til hr. Frank». Silberbauer hadde ikke fått vite av sin overordnede hvem som hadde angitt familien Frank, bare at tipset om en jødisk familie kom fra en «pålitelig» nederlandsk kilde.
Hans tidligere overordnede var i 1963 forlengst død. Myndighetene fant ikke bevis for at Silberbauer selv hadde gjort noe galt, og Otto Frank la ingen skyld på ham, men understreket at han hadde bare handlet etter ordrer og opptrådt korrekt og uten grusomhet under arrestasjonen. (Wikipedia)

Kilder:

Aftenposten 14.02.07
Aftenposten 12.06.09
Anne Frank Foundation, Amsterdam
Gies, Miep: ”Anne Frank slik jeg husker henne”, Hjemmets Bokforlag 1987
Anne Franks dagbok, den norske Bokklubben 1962
Anne Frank Wikipedia
Bildene er med tillatelse fra Courtesy of the Holocaust Education & Archive Research Team