Dietrich Bonhoeffer

Den tyske presten som utfordret naziregimet

Av Oddvar Schjølberg

Bonhoeffer ble født i Breslau – i dag Wrocklaw, den 4. februar 1906. Hans far var den berømte psykiateren professor Carl Bonhoeffer, og moren drev en egen barneskole i hjemmet. Foreldrene ønsket nok i begynnelsen at han skulle følge i farens fotspor, men da de skjønte at han i stedet ønsket å studere teologi, så støttet de ham fullt ut i denne avgjørelsen.

Derfor begynte han å studere teologi i Tübingen, og deretter tok han en doktorgrad ved Universitetet i Berlin.Så fulgte et år i USA hvor han fortsatte sine studier ved Union Theological Seminary i New York.

Etter oppholdet i USA reiste han tilbake til Tyskland hvor han foreleste i teologi i Berlin. På denne tiden skrev han også flere bøker. Han var bare 21 år gammel da han ga ut boka ”Sanctorium Communio” i 1927. Fire år senere fulgte ”Act and Being”.

På denne tiden dukket imidlertid Adolf Hitler og hans drabanter opp på areaen, og Bonhoeffer ble fra først stund en ivrig motstander av det tankegods nazistene brakte til torgs. Da Hitler tok makta i 1933, bestemte han seg for å forlate Tyskland. Noe senere fikk han jobb som pastor i London. I tiden fram til 1935 jobbet han som prest for to tyskspråklige protestantiske kirker.

Han jobbet her, inntil han fikk nyss om at Martin Niemöller og Karl Barth hadde dannet en antinazistisk kirkebevegelse og tatt opp kampen mot Hitler.

Dette kunne ikke Bonhoeffer sitte stille i London å se på – han måtte tilbake til Tyskland for å gå inn i rekken av Hitlers motstandere. Snart jobbet han sammen med Martin Niemöller, Karl Barth og flere andre. Og de dannet en bekjennelseskirke mot nazismen.

Overfor dumheten er vi vergeløse

Tittelen ovenfor er et av Bonhoeffers sitater, og han var sterkt opptatt av å ta opp kampen mot nazistene på flere fronter. Man måtte ikke sette seg hjelpeløst ned med hendene i fanget å la dumheten ta overhånd.

Noe av det Bonhoeffer engasjerte seg sterkt i var å holde illegale presteseminarer for prester som ville bekjempe nazismen. Disse seminarene holdt han i Finkenwalde og på Blumenthal gods ved Gross Sclönwitz.

Da annen verdenskrig brøt ut stengte Gestapo Bonhoeffers presteseminar, og nektet ham å preke, både til studenter og i offentlighet. Om han ikke fikk tale i kirken mer, så hindret ikke dette Bonhoeffer i å holde nær kontakt med andre som var i opposisjon mot Hiler. En av dem var tidligere generalstabssjef Ludwig Beck. (Beck var for øvrig sentral i attentatet mot Hitler 20. juli 1944, og ble tvunget til å gjøre selvmord etter at han ble arrestert.)

En annen Bonhoeffer samarbeidet tett med på dette tidspunktet var etterretningsoffiseren Hans Oster. (Han var en svoren motstander av Hitler-regimet, og det var han som sto bak de dramatiske lekkasjene fra Berlin da den nederlandske militærattacheen at et overfall på Danmark og Norge var nær forestående.)

Selv om Bonhoeffer og de andre forsøkte å jobbe med mange ting i det skjulte, var stadig Gestapo i hælene på dem. Og nettet rundt dem begynte å snøre seg mer og mer sammen.

Kl. 16.00 den 5. april 1943 banket det på døren hjemme hos foreldrene til Bonhoeffer i Marienburger Allee 43. Utenfor sto Oberstkriegsgerichtrat Roeder og Gestapokommissær Sonderegger. De hadde med seg en arrestordre på Dietrich og han ble raskt ført til Berlin-Tegel og anbrakt i en celle der.

Samtidig ble broren Klaus Bonhoeffer, og en svoger av dem – Hans Dohnanyi – også arrestert. De var alle anklaget for å motarbeide nazistyret i Tyskland. Blant annet så hadde de direkte involvert seg i å redde ut 14 jøder fra Tyskland til Sveits.

Etter hvert ble Dietrich overført til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Dagen etter attentatet på Hitler ble også Hans Oster arrestert, og sendt til konsentrasjonsleiren Flossenburg. På dette tidspunktet var også Dietrich Bonhoeffer sendt til den samme leiren. Og ved morgengry den 9. april 1945 ble Bonhoeffer hengt sammen med sin bror Klaus og svogeren Hans Dohnanyi. For yterligere å nedverdige Bonhoeffer, måtte han å de andre som skulle henges samtidig, kle av seg alle klærne i cellen, og vandre nakne ut til galgene. Snaue tre uker senere ble leiren befridd.

Bare den som holder ut å være alene, kan fungere i et fellesskap.

Ovenstående er et sitat av Bonhoeffer. Selv om han var satt i en av naziregimets fryktelige konsentrasjonsleir, var han hele tiden opptatt av å ikke ”bukke under”, og han forsøkte hele tiden å fylle tanker og sinn med positive ting. I tillegg prøvde han å trøste og hjelpe de andre fangene i leiren, og han forsøkte å fungere som en prest for dem, med de midler han hadde til rådighet.

Mens Bonhoeffer satt i leirene klarte han også å skrive to bøker som ble utgitt etter krigen. Ethics (1949) og ”Brev fra fangeleiren” (”Notater og opptegnelser fra et fengsel”)(1953). Sistnevnte er en samling brev han skrev til sin gode kamerat Eberhard Betghe. Utgitt på Gyldendal Akademiske i 2000.

I de senere år har det blitt laget flere filmer om Bonhoeffer og hans virksomhet under krigen. Blant annet dokumentarfilmen ”Bonhoeffer: Pastor – Pacifist – Nazi Resister”. Tre andre filmer som er verd å merke seg er ”Bonhoeffer – Agent og grace” og ”Hanged On a Twisted Cross”, samt ”Bonhoeffer: The Cost of Freedom”