Hiltgunt Zassenhaus

av Oddvar Schjølberg

For flere hundre nordmenn er navnet Hiltgunt Zassenhaus blitt selve symbolet på medmenneskelighet og rettferdighet. Mange av de norske krigsfangene som ble sendt til de tyske tukthusene under annen verdenskrig kan takke nettopp henne for at de overlevde fangenskapet.

Sigurd Jacobsen er en av dem. Han satt blant annet i tukthuset i Rendsburg, og den tidligere krigsfangen sier følgende om Hiltgunt Zassenhaus:
"For oss som av gode makter fikk tildelt Hiltgunt Zassenhaus som vår spesielle lykke-fé gjennom harde og tunge og vonde år, finnes det ingen tvil. Vi spør ikke med svenskene: "Englar, finns dom?" Vi vet at de finnes.
Jeg vet at Hiltgunt helst ikke vil utstyres med vinger. Det er heller ikke nødvendig. Hun har med sitt liv vist oss at det går an å fly uten vinger. Hun fløy på et magisk teppe, hvis innskrift lød: "Amor vincit omnia", hvilket utlagt betyr: Kjærligheten overvinner alt.
Gjennom mange år hadde demonene overtaket. Men på tross av dem gikk det engler - godhetens, troens og håpets engler og budbærere gjennom lukkede dører. Overvant bolt og jern med hjertelag, medmenneskelighet og varme tanker."

La oss sette det gode opp imot det onde.

Hiltgunt Zassenhaus ble født i 1916 og vokste opp i Hamburg. I januar 1933, rett etter at Hitler hadde tatt makten i Tyskland, banket SS på døren for å snakke med hennes far. Han var historiker av fag og var rektor ved en av skolene i byen.
Faren så tidlig faresignalene ved nazismens ideologi, og samme dag som Hitler kom til makten, samlet han familien og sa følgende: "Fra nå av skal vårt hjem være en festning hvor vi skal leve og tenke slik vi alltid har gjort det."
Noen få måneder senere var faren fjernet fra sin stilling, og blitt arbeidsløs. Dette innvirket naturligvis på Hiltgunt og hennes tre brødre. Hans som studerte matematikk, Willfried som fortsatt gikk på gymnasiet og Günther som var i gang med medisinstudiene.
Hiltgunt var ganske snart i full opposisjon til det nye systemet, og blir i første omgang utvist fra skolen fordi hun ikke vil løfte høyre arm og rope "Heil Hitler" hver gang det kom en lærer inn i klasserommet. Senere blir hun ignorert, og erklært som håpløs. Men får likevel tatt sin eksamen.
På en reise i Danmark samme år, forstår hun enda bedre den svøpen som nå hviler over hennes hjemland. Imidlertid kommer hun her i kontakt med dame, som også er oppmerksom på det farlige som skjer i Tyskland, og via henne får Hiltgunt hjelp til å studere filologi med dansk som hovedfag. Sommeren 1938 er hun ferdig med studiene, og er blitt tolk i norsk og dansk.
I november er hun tilbake i Tyskland igjen. Jødeforfølgelsene har nettopp satt inn med full kraft. Folk står i gatene og ser på, uten å gjøre noen ting, men de setter seg heller ikke opp mot det som skjer. For første gang får de en anelse og hva den nye ideologien vil føre med seg.
I dagene som følger blir flere av de som familien kjenner godt, og som de har hatt omgang med, arrestert av naziregimets håndlangere. Hiltgunt ser jødene på den ene siden og de fanatiske nazistene på den andre siden. Og midt mellom dem står den store massen med lunkne hjerter. De som er likegyldige, og de som løper av sted for å skaffe seg personlig vinning.
Broren Willfried ser også dette og sier til moren: "Dere har lært oss mye, men en ting glemte dere å si oss: "Det finnes mennesker som i bunn og grunn er onde."
Moren tier et øyeblikk, før hun svarer: "La oss ikke tenke på det, men forsøke å sette det gode opp imot det onde."
Men for Hiltgunt så prenter dagens hendelser seg så fast i sinnet at hun etter hvert utvikler sin egen filosofi: "Et kaldt menneskehjerte er farligere og mer dødelig enn alle våpen."

En tale som forandrer livet

Sammen med studenter fra Universitetet i Hamburg er hun invitert av Universitetet i København. Hun forstår ganske snart at stemningen i Danmark har endret seg siden sist hun var her, og folket er skremt over den utviklingen som skjer i nabolandet Tyskland. Men de tier, og vil ikke spørre gjestene om deres mening.
Men en som ikke tier still er byens borgermester. Han holder en tale som brenner seg fast i Hiltgunt. Han forteller om sine egne studieår i Tyskland og sier bl.a.:
"Den gangen preget Goethe og Schiller Deres kultur. Deres folk kan være stolte over å ha fostret dem. Men husk at det også forplikter."
I september 1939 er krigen et faktum og brødrene hennes - Günther og Willfried er begge nå blitt leger, og sendes til fronten. Dette er en tung dag for familien.

Høsten 1940 får Hiltgunt jobb i som tolk i brevsensuren. En del av brevene kommer bl.a. fra jøder som er sendt østover. Alle brev hvor det klages eller spørres etter pakker, skal rives i stykker, ifølge hennes arbeidsinstruks. Men Hiltgunt ser her en sjanse til å hjelpe de som er deportert.
I stedet for å rive i stykker brevene, tar hun dem med seg i håndvesken og sender pakker til brevskriverne. Det er fortsatt ikke noe forbud mot å sende pakker, eller motta pakker, bare å be om dem.
Hun tar stadig store sjanser i jobben sin, og er nær ved å bli tatt mer enn en gang. Etter hvert blir brevene fra jødene mer og mer sjeldne, og det blir snart helt forbudt å skrive fra gettoene.
Men den sensurjobben hun nå har hatt de to siste årene, har fortalt henne med all tydelighet at Tyskland har blitt en eneste stor fangeleir.

Men fangekategoriene er forskjellige. Er du jøde, skal du utslettes, er du fange, må du sulte. Er du fortsatt fri - ja da må du tie.
Hun bestemmer seg for å vie livet til å hjelpe andre, og hun melder seg inn ved det medisinske fakultetet i Hamburg for å studere til lege, i likhet med sine brødre.
Men det viser seg at det er fortsatt stort behov for hennes kunnskaper innen brevsensuren, og en dag blir hun bedt av statsadvokaten i Hamburg om å overta sensuren av brevene og samtalene til de norske fangene som sitter i fengsler og tukthus. Hun vegrer seg i første omgang for dette. Og hun har ikke på noen måte lyst til verken å spionere på dem, og langt mindre angi dem til SS eller Gestapo. Så hun ignorerer forespørselen.
Men Gestapo er grundige og allerede to dager etterpå kommer en ny innkallelse og hun må møte en dommer, samt sjefen for tukthus Hamburg - Fuhlsbüttel. Selv om hun ikke på noen måte var politisk engasjert, med i noen nazistisk organisasjon eller med i partiet - var det likevel noen som hadde anbefalt henne til denne jobben.

Overvåket av Gestapo

Hun får vite at det dreier seg i første omgang om ca 300 norske og danske fanger, men det vil hele tiden komme nye fangetransporter av politiske fanger som er dømt av tysk krigsrett.
For å gjøre en lang historie kort - hun ser her sin oppgave og mulighet til å hjelpe fangene, og sier ja. Samtidig skal hun forsøke å fortsette med medisinstudiene sine.
I samtale med direktøren for fengselsledelsen er hun også så "kravstor" at hun overtar dette arbeidet på én betingelse: "De må tillate meg å arbeide selvstendig, og jeg må selv få bestemme om det skal gies melding, eller ikke om det som blir strøket i fangenes brev."
Dette er helt nye toner for direktøren, at en som ennå ikke er ansatt av det mektige Gestapo overhodet tillater seg å sette krav. Men etter noen sekunders betenkningstid svarer han: Vel, jeg godtar betingelsen. Jeg gjør Dem oppmerksom på at det er første gang en tolk har stilt slike betingelser overfor meg. Men De vet like godt som jeg hvilken straff De utsetter Dem for hvis De ikke følger reglementet."

Snart er hun utstyrt med grønt politipass, og får rett til å bære våpen. I tillegg får hun ganske frie tøyler når det gjelder hvordan jobben skal utføres, og Gestapo tror de har fått en standhaftig medarbeider som er lojal og trofast mot den nazistiske ideologien. Men i stedet har de ansatt en ung dame som er sterkt antinazistisk.
Hun har sine egne ideer om hvordan jobben skal utføres og velger å gjøre dette på sin egen måte, og slett ikke etter Gestapos retningslinjer. Allerede fra første dag fører hun kartotek over fangene. Etter hvert som fangeantallet stiger, og de blir sendt rundt om i hele Tyskland, får dette kartoteket en meget stor verdi. Det er bare Hiltgunt Zassenhaus som på den tiden har full oversikt over de skandinaviske fangenes forskjellige soningssteder. Hun ga senere Røde Kors uvurderlig hjelp i forbindelse med Bernadotteaksjonen, fordi hun visste hvor de skandinaviske fangene var anbrakt.
Ved årsskiftet 1942/43 har Hitlers Stor-Tyskland sin største geografiske utstrekning, og på dette tidspunktet er det i alt 744 tyske fengsler og tukthus. Praktisk talt så var alle bygd i siste halvdel av det nittende og i de første tiårene av det tyvende århundre. Disse anstaltene var ofte store byggekomplekser med plass til fra 3000 til 5000 fanger, og hele systemet sorterte under det tyske justisdepartementet.
(Etter krigen har det vist seg at norske kvinner og menn ble innregistrert i nærmere hundre forskjellige fengsler og tukthus i Tyskland i årene 1940 - 45)

I mars 1943 tillater Justisdepartementet at de norske fangene skal få besøk av den norske sjømannspresten i Hamburg - Conrad Vogt Svendsen, men han må alltid ha med seg en tolk.
Fengselsdirektøren innformerer Hiltgunt om denne beslutningen og gjør henne uttrykkelig oppmerksom på at det i papirene heter at "Justisdepartementet har gitt sin tillatelse på den betingelse at anstalten sørger for skarpt vakthold."
Og hvem kan vel skjøtte denne oppgaven bedre enn nettopp Hiltgunt.

Under dekke av å skulle sensurere og vokte hvert ord som ble sagt mellom presten og fangene, kunne nå Hiltgunt sette i gang med sitt hjelpeprosjekt. Og hun lever et dobbeltliv i ordets rette betydning. Om formiddagen er hun medisinstudent, mens hun på ettermiddagen sensurerer brev eller er på besøk i tukthusene. Og nettene må ofte taes til hjelp når hun skal skrive små oppmuntringer tilbake til fangene.

Besøk hver fjerde måned

De norske fangene kunne bare motta besøk av presten hver fjerde måned, og det var han som skulle være bindeleddet mellom fangene og deres familie hjemme i Norge.
Vogt Svendsen har fått en lang liste med navn, og nå begynner de å spore opp hvor de forskjellige fangene er plassert, og de besøker regelmessig det ene tukthuset etter det andre. Dermed begynner den norske sjømannspresten og den unge tyske tolken et svært fruktbart samarbeide.
Presten sto hele tiden under Gestapos overvåking, og det samme gjorde Hiltgunt. Derfor tok de aldri kontakt med hverandre, og de gjorde sitt arbeide uten å snakke. I tukthusene "hadde veggene ører", og det var nok av overivrige fangevoktere som ville angitt dem. Derfor var de ytterst forsiktige, og de så hverandre bare når de var på reise, eller når det var viktige ting de måtte drøfte sammen.
En spesiell episode viser hvor sterk Hiltgunt Zassehaus egentlig er, og om denne episoden forteller sjømannspresten Vogt Svendsen følgende:
"Hun gjorde sitt, og vel så det. Det første var at hun gikk til direktøren for Fuhlsbüttel: "Herr Direktør, jeg kan ikke fortsette i dette arbeidet lenger!
- Men frøken Zassenhaus, hva er i veien?
- De stoler ikke på meg. Her kommer jeg med Gestapos fulle tillit, og så skal det sitte en vakt og passe på. Jeg kan ikke finne meg i slikt!

Og resultatet ble at vakten forsvant, og han viste seg heller ikke noen gang siden. Og fra den dagen av var hun som vakt skulle være, vår våkne skytsengel. Hun sto ved døren og passet på når noe reglementsstridig gikk for seg, og hun varslet oss om upålitelige elementer blant nyankomne fanger, hun delte sine matrasjoner med guttene, og gikk gjennom ild og vann for å hjelpe når noen var syke eller i vanskeligheter. Snart var hun "den verste" av oss alle. Ja vi måtte flere ganger si til henne at nå måtte hun hale i land, hvis ikke alt skulle gå galt." Så langt sjømannsprest Vogt Svendsen.

Hiltgunt visste ikke noe om hvilken hjelpeorganisasjon som sto bak presten, like lite som han visste om de som sto bak Hiltgunt. Bak presten sto hans hjemland og det folket han representerte, og bak Hiltgunt sto hennes familie sammen med noen få pålitelige venner.
De prøvde å skaffe tilveie de ting som fangene hadde behov for. Alt fra katteskinn til en reumatisk fange, til helt spesielle medisiner. Dette hjelpeprosjektet gjorde Hiltgunts familie til en sterk sammensveiset enhet.

Hiltgunt smuglet medisiner til fangene

Hiltgunt gjorde jobben sin meget profesjonelt og fikk svært frie tøyler av ledelsen, og hun utnytter dette maksimalt. Under påskudd av å måtte ha med seg en koffert - såkalt "luftvernbagasje" i tilfelle bombeangrep - får hun smuglet inn mat, medisiner, vitamintabletter, transalve, gas, vatt, plaster og andre nødvendigheter til de norske fangene. Hvor mange kilometer hun har trasket fra apotek til apotek i Hamburg for å få kjøpt medisiner, er det vel ingen som vet, men det var kjærligheten til hennes medmennesker som drev henne, og vissheten om at dersom hun fikk tak i noen medisiner, så ville hun kunne lindre fangenes plager og sykdommer.
Når de forlater tukthuset har de med seg brev, tegninger, dagbøker og notater fra fangene. Hun klarte også smugle ut manuskriptet til Brunvand bok "Smil og tårer i tukthuset". Denne boken hadde han sirlig skrevet ned på dopapir, og Hiltgunt tok dette med seg hjem og begravde det i et skrinn hjemme i hagen. (Etter krigen ble skrinet gravd opp og manuset sendt til Brunvand)
Når de reiste på fangebesøk hadde Hiltgunt alltid med seg en liten notisbok - "Ordreboken" - som hun kalte den. Her skrev hun nøye opp det som fangene trengte. Først og fremst var det jo medisiner og slike ting, men etter hvert hadde de behov for skrivesaker og papir.
Hun og presten farter rundt på de forskjellige fengslene og tukthusene som ligger i Hamburg-området. Da de fleste skandinaviske fangene i september 1943 blir flyttet til tukthus i Rendsburg, reiser Hiltgunt og presten etter. Og de sporer opp at det sitter blant annet 200 norske NN-fanger i Fuhlsbüttel.
Noen av dem hadde da allerede sittet to år i enecelle, og var ganske så medtatte. Mange av de norske fangene ble også brukt som slavearbeider på forskjellige steder, bl.a. jobbet 60 av dem på flyfabrikken i Lübeck.

Hjertehåpet

En livstidsfange som hadde fått en usedvanlig brutal behandling av Gestapo i Norge, fikk en dag et brev fra sin kone der hun kort fortalte at hun hadde funnet seg en ny mann, og nå ønsket hun skilsmisse. Det var ytterst sjelden at slikt forekom, men det hendte. Hiltgunt lot brevet passere. To dager senere smuglet hun inn et brev til denne fangen, der hun ba ham om å ikke miste motet. Han måtte se framover. Han var ung - og han kunne se fram mot et rikt liv i et fritt Norge. Med i brevet la hun et dikt av Heinrich Heine - dikteren som på grunn av sin jødiske bakgrunn ble svartelistet av nazipartiet, og hvis bøker ble kastet på det store bokbålet på Bebbels Platz i Berlin.

Herz, mein Herz, sei nicht beklommen,
Und ertage dein Gesschick.
Neuer Frühlung gibt zurück,
Was der Winter dir genommen.

Und wie viel ist dir geblieben!
Und wie schön ist nock die Welt!
Und, mein Herz, was dir gefällt,
Alles, alles darfst du lieben!

Vår egen dikter - Herman Wildenvey - oversatte dette diktet i en norsk språkdrakt og han ga det tittelen:

Hjertehåpet
Hjerte, hjerte, ei bedrøvet,
og din skjebne, bær du den.
Våren kommer snart igjen.
med langt mer enn vinteren røvet.

Og hvor meget livet levner,
og hvor verden dog er gild.
Og mitt hjerte, hva du vil
kan du elske alt du evner.

For den stakkars fangen så ble hilsenen fra Hiltgunt nettopp det han trengte i sin vanskelig situasjon. Det ble som en vitamininnsprøytning som gjorde at han kom over krisen, og han overlevde fangenskapet og kom hjem igjen til Norge.
Her traff han to år senere en kvinne som ble hans kone i et lykkelig og livslangt ekteskap. Og hvem var vel mer naturlig for ham å ha til fadder da deres første barn skulle døpes - enn nettopp Hiltgunt Zassenhaus? Og hun var også selvskreven som gjest ved barnedåpen.

Med Hiltgunt Zassenhaus innsats bringes nå et glimt av håp inn i fangens trøstesløse tilværelse.
Og etter hvert får hun utrolig nok tillatelse til å gi fangene en liten flaske tran hver 14. dag. Dette blir som det reneste universalmiddel for dem. Tranen blir drukket, den brukes i åpne sår, og den brukes til å dyppe det tørre brødet i. Og de klarer også å få ordnet det slik at det blir åpnet et lite norsk bibliotek i tukthuset. Sammen med Vogt Svendsen starter hun et innsamlingsprosjekt av bøker. Både hjemme hos dem selv, og blant deres venner. Og de klarer faktisk å få dette til. Snart kan biblioteket åpnes med både norske og engelske bøker. Det er skjønnlitteratur og fagbøker, reiseskildringer og kunstbøker. Ja faktisk så klarer de også å skaffe et helt leksikon. Takket være velvillige og lojale tyske venner.

Tyske medhjelpere

Hiltgunt forsto raskt viktigheten av å få opprettet en rask kontakt med de nye fangene som kom. Og så ofte hun klarte å få det til, så fikk hun ordnet en samtale med dem den første dagen.
Dette fordi hun visste at de første dagene i tukthuset også var de vanskeligste og de tyngste. Dobbelt tungt er det å sitte i et fremmed land, og det er tredobbelt så tungt når dette landet er det tredje rike, uttalte hun en gang.
Besøket hadde også til hensikt å vise den nyankomne fangen at kontakten med utenverden var ikke helt brutt. Det var noen der ute som ønsket å hjelpe dem.
En av de som nevnes i boken om Hiltgunt, er fangevokteren med kallenavnet "Onkel Hans" Han er en av arbeidsformennene for de norske fangene, og de på sin side forteller at han er deres venn, og av han får de brød og sigarettstumper. Og med fare for både å bli oppdaget og ikke minst strengt straffet, så klarer Hans å smugle ut brev fra fangene, og disse blir igjen videreformidlet til Hiltgunt.

Angitt til Gestapo

I de årene hun jobbet som tolk hadde hun kontakt med 400 norske og 300 danske fanger. Fordi regimet frykter at de allierte skal gjøre invasjon i Schleswig Holstein, blir det bestemt at fangene skal videresendes. Dette er i mars 1944. For Hiltgunt og hennes medhjelpere oppstår straks et problem: Til hvilke leire skal de sendes?
De klarte å skaffe seg opplysninger om at de fleste norske og danske fangene skulle sendes til Tukthus Bützow, mens de øvrige skulle bli fordelt til fengsler og tukthus rundt om i Tyskland - flere av fangene hadde da allerede sittet fire år i tukthus Fuhlsbüttel. Og nå går ganske snart transportene til tukthusene i Halle, Cottbus og Coswig. Andre sendes til en straffeleir ved Frankfurt am Main, mens andre igjen sendes til Waldheim, Bautzen, Mecklenburg, Neubrandenburg, Wismar og Luckau.
Det blir mer og mer besværlig å holde rede på hvor de norske fangene befinner seg. Tidligere var de i Hamburg og Rendsburg, men nå er de plutselig spredd rundt om, og samtidig så er landet i ferd med å gå i oppløsning.
For sjømannsprestene i Hamburg og Hiltgunt førte dette til svært presset arbeidssituasjon. Fangeforflytningene gjorde at de med ett fikk hele Tyskland som arbeidsområde. De reiste i timer og dager, og rakk knapt å komme hjem fra et oppdrag før det neste banket på porten. Det var et umenneskelig slit, og var et liv på overfylte tog, og ikke minst endeløse timer med venting på jernbanestasjoner som var bombet i filler. Å skaffe seg tak over hodet og få noen timers søvn var omtrent umulig. Men de satte egne behov tilside og sto løpet ut - 100 %.

Etter at hun har tatt eksamen i medisin intensiverer hun hjelpearbeidet, og bruker all sin tid på å hjelpe fangene. Og slik fortsetter hun helt til krigens slutt.

Hun blir en dag angitt til Gestapo, men hjelpearbeidet og begivenhetene går raskere enn brevet fra sjefen i tukthuset i Bautzen, og i april 1945 blir de skandinaviske fangene reddet av De Hvite Bussene.
Hun hadde den siste tiden tatt mange utrolige sjanser, og dette begynte Gestapo i Hamburg å få inn informasjon om. De ville ha sikre kort på hånden før de slo til og pågrep Hiltgunt. Til slutt følte de at de hadde samlet nok dokumentasjon om hennes illojalitet mot Det tredje riket. Nå ble alle dokumentene om Hiltgunt oversendt til Gestapo i Berlin for at de skulle ta den endelige avgjørelsen.
Dette var imidlertid for seint. Der hadde de mer enn nok å gjøre med å prøve å redde sitt eget skinn, om de ikke i tillegg skulle bry seg med en slik kvinne og hennes eskapader i Hamburg. De hadde ikke kapasitet til dette, og så lenge de ikke reagerte fra Berlin, kunne Hiltgunt fortsette sin virksomhet uavhengig av det lokale Gestapos raseri.

Krigen sluttet før hun havnet i Gestapos klør og ikke lenge etterpå begynner Hiltgunt Zassenhaus med et nytt hjelpearbeid.
Under krigen var det tusener av barn som var blitt foreldreløse. Nå manglet de alt fra mat til husly. Men mest av alt savnet de mennesker som brydde seg om dem, og som kunne ha omsorg for dem. Etter hvert fant hun fram til en leir hvor det bodde foreldreløse barn, og snart klarte hun å finne fram til flere. Her var det nye utfordringer.
Denne gang var det hennes skandinaviske venner som stilte opp og sendte matpakker og klær for å hjelpe de nødstedte i det landet der de selv hadde vært krigsfanger. Og det som begynte med noen pakker, utviklet seg til et hjelpeprosjekt som varte i flere år.
Hiltgunt Zassenhaus har i ettertid blitt betegnet som "Tukthusfangenes engel". Men hun var noe langt mer en det. Hun var et av de mange levende bevisene for at selv etter mange år med naziregimets terror og ensretting, var det tyskere som torde ta standpunkt mot regimet - og leve opp til sitt standpunkt. Hun var en lysende representant for "det andre Tyskland".
Nå var det nok ikke alle som skjønte hvilken uvurderlig innsats hun hadde gjort for å redde de skandinaviske fangene, og spesielt en episode gikk sterkt inn på henne.
Det var da nordmannen Eilif Vikre oppsøkte henne i Hamburg etter krigen. Han ble imidlertid stoppet av engelske soldater, som legger hindringer i veien for dette møtet. Hiltgunt så på seg selv og de skandinaviske fangene som en stor familie, og opplevde episoden som dypt urettferdig.
Men hennes skandinaviske venner glemte henne ikke, og kort etter frigjøringen ble det satt i gang en aksjon blant de tidligere norske tukthusfangene med et dobbelt mål. De ville først og fremst jobbe for at Hiltgunt Zassenhaus fikk den anerkjennelse som hun gjennom sitt farefylte og ytterst vanskelige arbeide hadde gjort seg fortjent til fra norske myndigheter.
I tillegg visste tukthusfangene at hun hadde gitt avkall på sin egen utdannelse for å hjelpe dem, og nå ønsket de å jobbe for at hun skulle få fortsette med sin medisinske utdannelse. Begge deler lykkes
Høsten 1946 ble hun invitert til å fortsette sine påbegynte medisinske studier ved det medisinske fakultetet i Bergen, hvor hun gjennomførte annen avdeling av det medisinske studiet. Samtidig ble det også et hjertelig gjensyn med flere av de tidligere tukthusfangene.
Men også de danske tukthusfangene visste å verdsette hennes innsats, og i 1947 ble hun invitert av Dansk Røde Kors til å komme til Danmark for å fortelle om sitt hjelpearbeid blant barna, samtidig som hun skulle få fullføre sitt medisinske studium.
Dermed kunne hun være med på å knytte de første bånd mellom Norge, Danmark og det Tyskland som pastor Vogt Svendsen en gang hadde kalt "Det skjulte Tyskland".

Ærefrykt for livet

Hiltgunt Zassenhaus valgte å arbeide som lege i Tyskland, og hun ønsket å ta del i oppbyggingen av det humanistiske og demokratiske Tyskland - noe som viste seg å ikke være så helt enkelt. I forbindelse med utgivelsen av hennes bok "Stå vakt i mørket" fikk hun en blandet mottakelse av sine egne landsmenn. Det var mange sår som ikke var leget, og hennes avsløringer av hvordan nazistene behandlet sine utenlandske fanger falt ikke i god jord hos mange - ikke minst blant de som hadde stått naziregimet nær, og som nå fikk sine misgjerninger tilbake som en bumerang.
Etter hvert kom hun på en måte under dobbelt ild, og hun valgte å sette kursen mot USA. Her begynte hun som lege på sykehuset i Baltimore.
I 1968 var hun igjen i Norge - denne gang som gjest hos Kong Olav. Og hun møtte også dr. Max Tau, som under jødeforfølgelsene hadde søkt tilflukt i Norge, og som etter krigen ble i beste forstand et bindeledd mellom Skandinavia og Tyskland
I barndomshjemmet hennes var det en setning som moren alltid prentet inn i barna, og det var Albert Schweitzers ord: "Ha ærefrykt for livet." Det måtte de aldri glemme. Hiltgunts oppvekst var preget av de humanistiske strømningene som var så alminnelige i Tyskland på den tiden, og det var nettopp Albert Schweitzer og hans "Habe Ehrfurcht vor dem Leben" (Ha ærefrykt for livet) som sto sentralt i familiens oppfatning, og som var grunnlaget for deres politiske holdning. Hiltgunt Zassenhaus så mulighetene og handlet deretter.

Et stykke brød

Det var ofte ikke så mye som skulle til for å lette fangelivet, og i boken "Stå vakt i mørket" forteller hun om sitt møte med en norsk professor som satt som fange i tukthuset Fuhlsbüttel:

"Kjente de Tyskland fra før, her professor?
Svaret kommer nølende:
"Jeg elsket engang Tyskland. Men…" Et blikk på gittervinduet.
"Det Tyskland jeg kjente er dødt, mange ganger tviler jeg på om det overhodet har levet."
Bach, Goethe og Schillers stemmer har forstummet. Ødeleggelsene overdøver dem.
Og likevel lever den samme ånden videre: I det skjulte Tyskland. I alle som vil fordrive det onde med det gode.
Skal jeg si det til professoren?
Han vil se mistroisk på meg og kikke opp på jerngitteret.
Skal jeg fortelle ham at det sitter millioner av tyske politiske fanger bak piggtrådgjerdene? Han vet det selv. Han vil bare svare meg at det er det beste beviset på at det gamle Tyskland ikke lever lenger.
Uten å si et ord stirrer jeg på ham. Øynene hans glinser matt. Huden spenner seg som tynt gult lær over det hule ansiktet.
Jeg tar opp matpakken min, tar hånden hans og legger et stykke brød i den."

Tukthuset er svært restriktive på at det skal gå fire måneder mellom hvert besøk, men Hiltgunt fører en nøyaktig notisbok, slik at det ikke går en dag over tiden. Fire måneder senere besøker hun den norske professoren igjen, sammen med presten. Og vi gjengir litt av dette møtet:

"Professoren er like blek som den gangen, men han smiler forventningsfullt mot oss, som om han har noe godt å fortelle.
"Hvordan går det?" spør presten.
"Ikke bedre enn sist dere var her, men" - den gjennomsiktige hånden gjør en bevegelse, som skal gi uttrykk for hvor uvesentlig det i øyeblikket er. Det er noe annet som beveger seg inne i ham.
"I fire måneder har jeg ventet på denne dagen," begynner han. Han snur seg mot meg: "Husker De den sommerdagen? Kanskje ikke, for i mellomtiden har dere vel besøkt hundreder av andre fanger. Det er mulig at De har glemt at jeg den gangen sa at jeg verken trodde på et Tyskland av i går eller av i morgen."
Han gjør en liten pause. Blikket hans går over presten og meg og mot gittervinduet. Til den blasse blå vinterhimmelen, til kastanjen som står der uten blader.
"Mitt hat mot Tyskland av i dag var blitt så stort at det fullstendig overveldet meg. Det ga ingen plass til troen på noe bedre."
Professoren tier igjen. Så sier han til meg.; "De forsto meg den gangen. De ga meg et svar som jeg aldri skal glemme."
Hvilket svar var det, spør presten.
"Et stykke brød!"
Professoren smiler, og fortsetter: "Hatet vil alltid skille oss. Så lenge vi ennå hater må vi også frykte, også når freden, - nei - la oss heller si når krigen er slutt. I de siste månedene har jeg tenkt over hvor nært hatet er knyttet til frykten. Det er fredens farligste fiende."

Grunnsteinen til forsoning mellom folkene blir først lagt når en setter menneskeheten over nasjonalitet og rase. Er det en oppgave bare for bestemte aldersgrupper? For klasser og lag av folket?
Nei - sier Hiltgunt Zassenhaus - jeg tror på det enkelte mennesket, enten det nå er ungt eller gammelt. Vi må ha en urokkelig tro på det enkelte menneskes evne til å tenke selvstendig og ta et personlig standpunkt.

Kilder:

Hiltgunt Zassenhaus: "Stå vakt i mørket"
Sigurd Jacobsen, tidligere krigsfange
Willy Mørk Jensen, tidligere dansk krigsfange
Kristian Ottosen: "Bak lås og slå"