Sophie og Hans Scholl - Den hvite rose

Av Oddvar Schjølberg

Noe som ikke har kommet så godt fram i krigshistorien, er at det i Tyskland fantes flere grupper som aktivt motarbeidet Hitler, hans regime og deres forkvaklede tankegods. En av dem som ga motstandsgruppene et ansikt var Sophie Scholl som ble henrettet knapt 22 år gammel den 22. februar 1943. Hun var med i organisasjonen Hvite Rose, og disse studentene fant fram til sin egen måte å sabotere naziregimet på.

Sophie Magdalena Scholl ble født 9. mai 1921 i byen Forchtenberg, i dag heter den Baden Würtemberg. Her vokste hun opp sammen med sine søsken: Inge, Hans, Elisabeth og Werner. Faren - Robert Schol,l var byens borgermester, og det sies at han hadde en naturlig autoritet som barna tidlig lærte seg å respektere. Sophies mor Magdalena Müller hadde vært diakonisse, og sammen med mannen klarte de å skape et trygt og godt hjem, i en tid som var preget av arbeidsløshet, inflasjon og etter hvert politisk vold. (Faren var for øvrig pasifist) Den rettferdighetssansen som både moren og faren utøvde, smittet naturligvis over på barna. Og de lærte tidlig at de skulle sin mening dersom de oppdaget urettferdighet, eller det var ting som stred i mot deres egen overbevisning. Sophie hadde en svært sterk rettferdighetssans, og hun manglet heller ikke mot til øyeblikkelig å protestere når hun mente at noen ble behandlet urettferdig. Sitt korte liv skrev hun svært mye, Utallige brev og dagbøker, stiler og korte fortellinger. Det var hennes måte å skjerpe tankene på. I tillegg var hun en fremragende kunstner og hennes tegninger og malerier viser at hun kunne drevet langt innen kunstens verden - dersom hun hadde fått leve.

30. januar 1933 forandret hennes og familiens liv

Denne dagen ble det proklamert i tyske radiosendinger at Adolf Hitler hadde tatt over makten i Tyskland. Faren - Robert Scholl som var en politisk våken mann, så straks de mange faresignalene, mens barna ikke så på dette som noen fare - heller tvert om.
Sophie Scholl ble imponert over de fine talende om fedrelandet, kameratskap og kjærlighet til hjemmet. Og ikke lenge etter var de fullt engasjert i Hitler Jugend. Og det oppsto stadige diskusjoner mellom barna og faren. Han så tidlig farene som lå i nazipartiets ideologi, og han kunne si:
"Når menneskene først er fratatt den nakne eksistens, og fremtiden fortoner seg utelukkende som en grå vegg, da hører de lettere på løfter uten å tenke over hvem det er som kommer med dem."
Barna på sin side svarte triumferende at Hitler holdt sine løfter, og viste til hvordan han bl.a. hadde fått satt i gang med utbyggingen av de modere motorveiene.

Han svarte like rolig: "Har dere ikke tenkt over hvordan han setter dette i verk? Det er rustningsindustrien som driver det fram. Det bygges kaserner, og hvor vil så dette ende? Den materielle tryggheten vil forresten aldri tilfredsstille oss. Vi er da mennesker med egne politiske ideer, egen tro og frie meninger. En regjering som rører ved disse tingene, har ingen rett til vår tillit."
Men han talte for døve ører. Sophie og søsknene hørte ikke på advarslene og ble i tur og orden med i Hitler-ungdommen, eller i forskjellige underorganisasjoner av den. Ikke lenge etter var Sophie Scholl en av ungdomslederne.
Men etter hvert gjorde hun en forferdelig oppdagelse. Mesteparten av virksomheten var kunstig og meningsløs med stadige appeller og oppmarsjer, uniformer og faner.

Dette uroet henne. Ikke minst den behandlingen jødene fikk, og som Hitler-ungdommen måtte være med. Hun hadde selv gode venner som var jøder, og n å sa hennes rettferdighetssans stopp. Derfor trakk hun seg ut av hele organisasjonen. Det samme gjorde søsknene da de oppdaget falskheten i nazismens sanne vesen

Forhørt av Gestapo

Etter bruddet med Hitler-Jugend ble Sophies brødre med "t.g.1.11". Dette var en slags "gutteklubb" som det hemmelige statspolitiet hadde under overvåkning. Det var kun adgang for gutter, men både Sophie og hennes søster var indirekte med.
Tidlig en novembermåned ringte det på døren. Det var Gestapo som kom for å arrestere dem, anklaget for organisert undergraving. Dette var deres første møte med fengselet. Broren Hans som allerede på den tiden var innrullert i militæret ble hentet i kasernen. I fengselet ble sittende hver for seg, og forhørt av garvede Gestapo-menn.
Sophie ble imidlertid ganske raskt løslatt, de andre i åtte dager, mens broren Hans ble sittende i fem uker. Hans kamerat Ernst Reden ble derimot sendt til en av de konsentrasjonsleirene som naziregimet hadde opprett til internering av Hitlers politiske motstandere.

Bøkene formidlet kunnskap og skapte forståelse

Etter dette leste Sophie mye litteratur av forfattere som Werner Bergengruen, Paul Claudel, Thomas Mann, Bernard Shaw og Stefan Sweig.
Nettopp disse forfatterne var med på å skape en front i henne mot nasjonalsosialismen, og fikk henne til å tenke selvstendig.
Etter hvert begynte vennene å gjøre hverandre oppmerksomme på forskjellige bøker, og hennes søster Inge Aicher-Scholl forteller at det var gjennom denne litteraturen var de første sporene til motstand.
"Men mer enn det vi, vi begynte å trekke konsekvenser. Vi forsto at erfaringene ikke kom fra å lese bøker, men gjennom egen handling. Bøker kunne stimulere, formidle kunnskap, skape forståelse. Men det virkelig grunnleggende oppstår først når en selv virkeliggjør det som en oppfatter som riktig.."
I løpet av Sophie Scholls to siste skoleår kom hun til en klar holdning mot naziregimet. De politiske begivenhetene ble fulgt med den største oppmerksomheten av den 17-årige jenta. I mars 1938 inntok Nazi-Tyskland med vold Østerrike, og i oktober marsjerte tyske tropper inn i Sudet-området i Tsjekkoslovakia, og den9. november 1938 ble familien Scholl oppskaket av den dramatiske "Krystallnatten". At kulturnasjonen Tyskland skulle la slike destruktive krefter slippe til, hadde de ikke drømt om i sin villeste fantasi. Dette utløste en organisert serie av voldshandlinger mot jøder og jødiske institusjoner over hele Tyskland. Hele familien Scholl ble opprørt, og resultatet av denne natten utløste for fullt deres forakt for naziregimet. Året etter brøt den annen verdenskrig ut da Tyskland overfalt Polen den 1. september.
En av hennes venner - Fritz Hartnagel - var på denne tiden yrkesoffiser, og han og Sophie hadde mange hissige diskusjoner. Men han forteller at Krystallnatten rystet også ham, og fra da av ble han klar over at han var soldat for et forbryterregime.

"Vær deg selv, tross all motstand!"

Sophie Scholl utdannet seg til småbarnspedagog ved Fröbel-seminaret i Ulm, og hun tok sin eksamen i begynnelsen av mars 1941.
Etter dette måtte hun delta i Riksarbeidertjenesten, og gå i tjeneste i en leir i Krauchenweis ved øvre Donau.
Dette følte hun som et fengsel, og i disse månedene var det et spesielt sitat fra Goethe som holdt motet oppe: "Vær deg selv, tross all motstand!"

Stor var hennes glede da hun ble tatt inn på universitetet i München for å studere filosofi og biologi. Her ble hun også etter hvert godt kjent med vennene til broren Hans. Dette var studenter som alle var i opposisjon til Hitlers regime.
Universitetet i München var på den tiden blant de mest tradisjonsrike og reaksjonære skoleinstitusjonene i Tyskland. (Da bokbålet fant sted i Berlin 1933, var ikke dette nok for nazistene ved dette universitetet. Lærerne og de nazistiske studentene laget sammen med kulturministeren for Bayern - Hans Schemm - sitt eget bokbål.) Etter hvert skulle Maximillianuniversitetet bli nazismens høyborg. Rektor - prof. Dr. Walther Wüst - var ledende medlem av SS, og sto i bresjen for Hitlers ideologi.
I 1941 begynte flere av studentene ved universitetet å diskutere mulighetene for å gjøre motstand mot despoten i Berlin, samt hans medløpere over hele Tyskland. Og våren 1942 hadde gruppen rundt Hans Scholl kommet fram til at nå var det tid for direkte handling. De bestemte seg for å lage løpesedler hvor det ble oppfordret til motstand mot Hitler.

Hva når sløret faller?

Når studentene nå ville aksjonere så hadde de ikke voldelig motstand i tankene. Men deres ideer var å spre ut informasjon om krigens galskap og på den måten skjerpe kampen mot og motstanden mot Hitler.
De mente at hver enkelt gruppe kunne gjøre noe på det stedet de var. Dermed ville de skape usikkerhet for regimet, og etter hvert rive vekk grunnen under nazismen.
De kalte sin organisasjon for "Den Hvite Rosen". Og i mai 1942 startet de opp med å produsere de første løpesedlene. Og de fortsatte de neste månedene. Arkitekten Eickemeyer stilte atelieret sitt til disposisjon, og Alexander Schmorell tok seg av de praktiske oppgavene, som å skaffe skrivemaskin og utstyr for mangfoldiggjøring, stensiler og papir.
Til å begynne med kom det ut bare noen få hundre løpesedler, men etter hvert så øket de opplaget. Og øverst på løpeseddelen sto det alltid: "Løpesedler fra Den hvite rosen".
Hvorfor de valgte dette navnet på sin organisasjon er aldri helt klarlagt, og det har oppstått mange forskjellige gjettinger. Men vi lar dette ligge, og i stedet konkluderer vi med at i likhet med mange andre motstandsorganisasjoner, så er det mange detaljer som må forbli ukjente.
Den første løpeseddelen ble laget av Hans Scholl, Alexander Schmorell og Christl Probst, og her skrev de bl.a.:

"Ingenting er et kulturfolk mer uverdig enn å la seg regjere uten motstand av en ansvarsløs klikk herskere, som drives av mørke krefter. Er det ikke slik at enhver ærlig tysker i dag skammer seg over sin regjering? Og hvem har oversikt over hvor stor fornedrelsen vil bli for oss og våre barn den dagen da sløret faller fra våre øyne og de grusomste, og i enhver henseende ubegripelige forbrytelser trer fram i dagen?"

Samtidig kom de også med sitater fra Goethe og Schiller. Midt inne i teksten kom de også med oppfordringer til passiv motstand, og til slutt oppfordret de alle til å skrive av løpeseddelen med flest mulig gjennomslag slik at flest mulig fikk spre innholdet videre.

Det ble en sensasjon da den første løpeseddelen dukket opp i München. Ingen hadde tort å gjøre noe på mange år.
Noen av de som fikk den i postkassen sin gikk straks og leverte den til politiet. For det var de lovmessig forpliktet til å gjøre. Andre igjen fikk gjemt den unna, mens andre fulgte oppfordringen og mangfoldigjorde budskapet og spredte det videre. Endelig kunne de gjøre en liten innsats mot naziregimet.

De to neste løpesedlene som ble utgitt var atskillig mer konkrete i budskapet. Her kom de med opplysninger om det faktum at tre hundre tusen jøder er blitt drept på de mest bestialske måter. Og de konkluderte med at ingen som fortsatte å se på dette uten å gjøre noe, kunne fri seg fra ansvaret. Og de avsluttet løpesedlene med: Den hvite rosen vil aldri la dere være i fred.

Tankene er frie..

Sophie Scholl tok sannsynligvis del i alle rådslagningene som gruppen hadde, og hun prøvde også på å skaffe mer kopieringsutstyr, og hun skaffet papir til å trykke på. Nå var dette ingen enkel sak, etter at løpesedlene kom ut, og hun måtte derfor dra rundt å få tak i papir på mange forskjellige steder.
Samtidig med at broren Hans ble utkalt til tjeneste ved den russiske fronten, ble hennes far arrestert på grunn av at han hadde ytret seg negativt om landets politiske situasjon. Og en spesialdomstol i Ulm dømte ham til fire måneders fengsel. På grunn av "ondskap". Dermed var Sophie i den situasjon at faren satt i fengsel, to av brødrene var blitt sendt til fronten i Russland, og moren hadde hjerteproblemer.
Like fullt stilte hun seg opp utenfor fengslet hvor faren satt og spilte på fløyte en melodi som hadde fått en stor symbolsk betydning - "Tankene er frie…"

Hans Scholl, Alexandere Schmorell og Willi Graf kom tilbake til München i oktober 1942. Nå hadde de med egne øyne sett krigens grusomhet og utryddelsesfelttoget til SS, samtidig som de hadde sett det tyske regimet fra et av dets mest brutale sider. Flere ganger hadde de tre karene gått imellom når de tyske soldatene mishandlet russerne, og det var mer enn en gang nære på at de hadde havnet for krigsrett.

Hvite Rose intensiverer aksjonene

Da Hvite rose igjen var samlet var de heller ikke det minste i tvil - nå måtte de yte motstand av alle krefter. I tiden fram til jul knyttet de til seg en rekke nye kontakter og begynte så smått å utvide motstandsgruppen. Bl.a. så fikk de med seg professor Kurt Huber og bokhandleren Josef Soehngen og studenten Jørgen Wittenstein.
Meningen var nå å opprette flest mulig celler rundt om å de tyske universitetene, og starte opp med aksjoner etter samme mønster som i München.
Etter hvert dukket det opp løpesedler fra Den Hvite rosen i mange byer rundt om i Tyskland. Også i Berlin dukket løpesedlene opp og skapte både raseri og oppgitthet i naziregimets rekker. (Til og med i Norge og andre land ble disse løpesedlene spredd rundt)
I München ble Gestapo satt i høyeste beredskap, og det ble ganske snart nedsatt en spesialenhet som fikk oppdraget med å spore opp hvor løpesedlene kom fra, og dermed pågripe motstandsgruppen.

Hvite rose var i aktivitet helt til midten av desember 1942. Da skiltes de for å ta juleferie, og samtidig verve nye medlemmer til motstandsarbeidet.
I begynnelsen av februar 1943 kom en ny løpeseddel fra gruppen, og her var tittelen: "Opprop til alle tyskere. Krigen går uvergelig mot slutten".
Den ble trykket i et opplag på flere tusen, og Sophie og de andre medlemmene reiste rundt med tog og spredte den rundt om. Nå begynte virkelig snøballen å rulle.
Men samtidig så var de også klar over farene som de utsatte seg for, og det var større risiko for at de snart ville bli avslørt.

Tiden renner ut

Da radioen brakte nyheten om at slaget ved Stalingrad var tapt den 3. februar 1943 ble mye forandret. Og de jobbet mer hektisk enn noen gang tidligere. De ville ikke tape noen tid og la planer for en ny løpeseddel - som også skulle bli den siste. Og den ble skrevet i et sterkt håp om at Hitler snart ville bli styrtet. I løpeseddelen sto bl.a. dette:

"Vårt folk er rystet over undergangen ved Stalingrad. Trehundreogtredvetusen mann har den geniale strategien til verdenskrigs-korporalen fornuftsstridig og ansvarsløst jaget i død og fordervelse. Vi takker deg, Fører! Vil vi ofre resten av den tyske ungdommen for de laveste instinktene til en partiklikk? Aldri mer! Bekjemp partiet! Gå ut av partiets rekker."

Ordlyden i den siste løpeseddelen er krassere enn noen gang, og de føler at tiden er i ferd med å renne ut.
Likevel tar de med seg vesker med løpesedler for utdeling. Det er torsdag 18 februar 1943. De legger løpesedler overalt uten at de ble oppdaget. Og de hadde bare noen få igjen som usett kastet ned i lysgården ved universitetet.
I det samme går døra opp og skolens vaktmester - Jakob Schmid - stormer inn og roper: dere er arrestert. Nå skjer ting i rask rekkefølge, og ikke lenge etterpå befinner Sophie og Hans Scholl seg i arrest i Gestapos hovedkvarter i Wittelsbach-paleet.
Det var Robert Mohr som ledet forhørene, og søsknene forklarte seg så godt at han nesten trodde på deres dekkhistorier.
Men da Gestapo fant mer materiell og frimerker på deres hybel, var slaget tapt. Snart var flere av gruppens medlemmer arrestert.
Forhøret i det beryktede Wittelsbach-paleet pågikk i fire dager, og da søskenparet Scholl skjønte at det ikke lenger nyttet å skjule noe, tok de på seg all skyld. Både løpesedlene og andre aksjoner.
Robert Mohr som var en av dem som forhørte dem, var ikke uberørt av den fastheten søskenparet utviste, og etter krigen sa han: Sophie og Hans Scholl beholdt en førsteklasses holdning helt til den bitre slutt.

Det var Folkedomstolen ved den beryktede dommeren Roland Freisler som avsa dommen. Freisler hadde for anledningen blitt fløyet til München med spesialfly, bare for å dømme i denne spesielle saken.

En av dem som var til stede under rettsaken uttalte etterpå:
"Først av alt husker jeg figuren Roland Freisler, Folkedomstolens president. Han brølte, skrek og hylte helt til stemme sprakk, og han spratt hele tiden opp og ned ved dommerbordet."

Hele rettsaken var en parodi på en rettssak, og måten de anklagede ble utspurt på, ble en stor skamplett for jussen i lange tider framover.
Til slutt i det fem timer lange rettsmøtet leste Freisler opp dommen: Døden ved halshugging.

Dommen ble fullbyrdet allerede den 22. februar, mellom kl. 16.00 - 17.00, og de ble henrettet i fengselet München-Stadelheim.
Avisen "Münchener Neueste Nachrichten" kom den 23. februar (dagen etter henrettelsene) med følgende dødsmelding:

"Dødsstraff for forberedelse til høyforræderi.
Folkedomstolen dømte den 22. februar i juryrettssalen i justispalasset den 24 år gamle Hans Scholl, den 21 år gamle Sophie Scholl, begge fra München, og den 23 år gamle Christl Probst fra Aldrans ved Innsbruck, til døden og tap av alle borgerlige æresbevisninger på grunn av høyforræderi og begunstigelse av fienden. Dommen ble fullbyrdet samme dag. Som typiske einstøinger hadde de dømte forbrutt seg mot motstandsånden og forsvarskraften i det tyske folk gjennom å skjemme ut hus med statsfiendtlige oppfordringer og gjennom utbredelse av høyforræderiske løpesedler..
Stilt overfor det tyske folkets heltemodige kamp, fortjener den slags løse eksistenser ike annet enn en rask og æreløs død."

I måneden som fulgte ble omtrent 80 mennesker arrestert i München, og andre tyske byer. Blant dem var professor Huber, Willi Graf og Alexander Schmorell som ble dømt til døden den 19. april 1943.
Etter hvert ble hele organisasjonen "Hvite Rose" avslørt. 8 av medlemmene mistet livet, de øvrige fikk fra tre måneder til fem års fengsel.

(Vaktmesteren som hadde medvirket til arrestasjonen av Scholl-søsknene ble av amerikanerne dømt til 5 års arbeidsleir etter krigen. Jacob Schmid angret aldri senere på at han hadde medvirket til arrestasjonen, og sto fast på at han hadde gjort sin plikt).

Hans og Sophie Scholl-Gymnasium

I Tyskland er det i dag en rekke skoler og gymnasier som er oppkalt etter Hans og Sophie Scholl. Bl.a. i Berlin finner vi Sophie Scholl Oberschule hvor de tilbyr egne fag hvor opplæring i konfliktløsning inngår i temaene.
Etter 1945 grunnla Inge Scholl en folkehøyskole i Ulm. Dette gjorde hun fordi et "demokrati som ikke er tuftet på borgernes solide kunnskaper, står på vaklende føtter".
Ved hjelp av naziregimets voldsomme og gjennomtrengende propaganda, i kombinasjon med en overvåkning uten sidestykke, hadde Tyskland isolert seg fra det øvrige verdenssamfunnet, og landets egen åndelige utviking stoppet opp. F.eks så var det bare de forfattere og kunstnere som nazipartiet godkjente som fritt fikk utfolde seg.
Da krigen sluttet ble det også åpnet for nye muligheter innen skolesektoren, og det ble tilrettelagt for en rekke nye fag.