Av Oddvar Schjølberg
Raoul Wallenbergs navn er uløselig knyttet til redningsaksjonen for de ungarske jødene i 1944-1945. Mange forbinder navnet med bankvirksomhet eller med diplomatiske oppdrag, men det er også en gåte som hviler over familienavnet Wallenberg.
Etter sin store innsats med å redde titusener av jøder, ble Raoul og hans sjåfør, Vilmos Langfelder, arrestert av russiske etterretningsfolk i januar 1945, og de ble overført til Lubjanka-fengselet i Moskva.
Til å begynne med hevdet sovjetiske myndigheter at Wallenberg hadde det bra og snart ville bli løslatt, men hevdet senere at han døde i fengsel 17. juni 1947.
Ifølge Smoltsov-rapporten døde han av hjerteinfarkt, men dette kan muligens være iscenesatt, for det er medfanger som senere har opplyst at fremdeles var i live på 1950-tallet.
Han skulle bli bankdirektør
Raoul Gustaf Wallenberg ble født i Stockholm den 4. august 1912. Hans far var underløytnant Raoul O. W, og moren var Maria (Maj), f. Wising.
 På feilaktig grunnlag er det blitt fremholdt at Wallenberg-slekten er jødisk. Noe som utvilsomt kan ha sin bakgrunn i at Raouls mormor var av slekten Benedics, som i likhet med familien Wallenbergs hadde som mål å akkumulere kapital; en egenskap som ofte er blitt tilskrevet jøder.
Familiens planer var at den unge Raoul skulle følge familietradisjonen og bli bankdirektør, men han var mer interessert i arkitektur og hadde i tillegg godt ”språkøre”, og ville heller satse på noe helt annet enn økonomiske studier.
Da han i 1930 var ferdig med gymnaset, hadde han oppnådd svært gode karakterer i tegning og russisk. Etter avtjent verneplikt fortsatte han med språkstudier i Frankrike, fordi han allerede mestret både tysk, engelsk og russisk. Dette kom godt med da han begynte på ”University of Michigan” i USA. Her fullførte han 4 ½ års program på 3 ½ år.
Her på bildet er Raoul Wallenberg sammen med jødiske venner i Haifa
Utferdstrangen var stor og han flyttet til Syd-Afrika og jobbet ½ år i svensk byggefirma der, før han fortsatte til Haifa, Palestina hvor han fikk ansettelse i en nederlandsk bank.
I Haifa ble han godt kjent med flere jøder som hadde klart komme seg vekk fra Nazi-Tyskland. Deres beretninger om de fryktelige overgrepene jødene ble utsatt for av de tyske nazistene gjorde et dypt inntrykk på Wallenberg.
Da han vendte tilbake til Sverige fikk han ett tips av Jacob Wallenberg som mente at Raoul burde begynne å jobbe på Centraleuropeiska Handelskompaniet i Stockholm. Dette var et firma som importerte varer fra bl.a. Ungarn og Frankrike.
Nå ble han ansatt der som direktør, mens de ventet på at den jødiske sjefen - Koloman Lauer fra Ungarn - skulle få svensk statsborgerskap.
Jobben medførte mye reisevirksomhet, og da Raoul kom til Ungarn fikk han med egne øyne se hvor ille situasjonen hadde utviklet seg for den jødiske befolkningsgruppen. Det var på den tiden rundt 800 000 jøder i landet, og de opplevde så å si daglig at forholdet til naziregimet ble forverret. Hele tiden kom det nye forbud for jødene og deres frihet ble mer og mer innsnevret.
Et rop om hjelp
Etter Hitlers invasjon i Ungarn 19. mars 1944, gikk det ikke lenge før jødenes vanskeligheter begynte. Allerede 14. mai rullet de første togtransportene ut med jøder som skulle utryddes i Auschwitz.
På dette tidspunktet var Koloman Lauer allerede i Ungarn og hjalp jøder, og nå sendte han en henstilling til Wallenberg om å komme og hjelpe. Koloman mente at Raoul som var 31 år gammel ville være til stor nytte, da han hadde reist flere ganger til Ungarn i forbindelse med arbeidet og i tillegg var intelligent, energisk og hadde et kjent navn. At han var en svært handlekraftig var heller ingen bakdel i den oppgaven han skulle utføre.
Den 9. juli 1944 ankom han Ungarns hovedstad Budapest. På dette tidspunktet var de aller fleste jødene på landsbygda, og i de mindre byene allerede sendt til leirene i Polen. 437 402 jøder hadde foreløpig blitt deportert i 148 godstog.
Men i Budapest befant det seg fortsatt 230.000 jøder. De fleste hadde på dette tidspunktet gitt opp håpet om redning, og naziregimets strategi var å sende dem til Auschwitz-Birkenau før årets utgang.
Trykte opp svenske nødpass
 Wallenberg bestemte seg da for å bli på den svenske ambassaden og hensikten var at han ville forsøke å redde så mange jøder som det var mulig. Blant annet ved at han fikk utarbeidet og trykt opp svenske beskyttelsespass.
Dette var et ”offisielt” dokument som fortalte at personen passet var utstedt på sto under svensk beskyttelse. For at disse dokumentene skulle imponere ivrige kontrollører, så ble det svenske riksvåpenet med tre kroner plassert sentralt i dokumentet, som ble forsynt med stempler og underskrifter.
Wallenberg som var diplomat, kunne ikke alltid bruke lovlige metoder når det gjaldt å utstede disse dokumentene, for han jobbet om kapp med timeglasset, hvor sanden var i ferd med å renne ut. På passene sto det «Svédország», som betyr Sverige på ungarsk. Wallenberg hadde fått tillatelse til å trykke opp 1.500 pass, men ved hjelp av forskjellige løfter og tomme trusler klarte han å få trykket opp 4.500 pass.
I virkeligheten trykket han opp tre ganger så mange pass. På slutten av krigen gjorde han disse passene enklere, ved at han bare kopierte opp den siden som var viktigst. Han satte bare sin egen signatur på dokumentet. Dermed kunne redningsarbeidet gå enda hurtigere.
Raoul Wallenberg, Koloman Lauer, Per Anger og mange andre delte ut disse såkalte Schutzpass til jødene. Det var en svært smart idé som fungerte godt. Alle jøder som fikk de «svenske» passene kunne ta bort sine jødestjerner fra jakkene.
Egne svenske bygninger
En annen god idé kom fra en av medarbeiderne -Valdemar Langlet. Han satte opp skilter ved diverse bygninger i Budapest der det stod ting som ”Svenska Biblioteket” eller ”Svenska Forskningsinstituttet”. I virkeligheten var disse bygningene tilfluktsrom for jøder. Raouls jødiske medarbeidere bygde 30 Sverigehus i bydelen Pest. Han hengte opp svenske flagg og erklærte disse bygningene for svensk territorium, og på store skilt sto det i klartekst at beboerne i bygningene var under svensk beskyttelse. I de 30 husene bodde til sammen 15 000 jøder. Flere andre land, gjorde det samme.
 I disse leilighetene hadde det tidligere bodd 4 – 6 personer, men det var et skrikende behov for plass, og nå måtte man plutselig ha 60 og 70 mennesker stuet sammen i leiligheter med tre soverom. Hver eneste centimeter var i bruk.
I rommene opprettet man sykestuer, suppekjøkken, og egne avdelinger for 8.000 barn som hadde mistet foreldrene som allerede var deportert til Auschwitz eller drept.
Å oppholde seg i disse boligene var ikke bare ubehagelig, men det var også farlig. Selv om husene ble betegnet som ”Beskyttende Hus” så var det likevel mange av beboerne som ble tatt. Det ble gjort en kort prosess. De ble raskt ført ned til Donaus bredd der de ble drept.
Det var ikke så vanskelig å komme inn i disse husene, og soldatene var ikke uvillige til å slippe inn folk. Problemene begynte når man skulle ut igjen. Hvis de tyske eller ungarske nazisoldatene ble mistenksomme, beordret de straks de jødiske mennene til å dra ned buksene, fordi de var de eneste som var omskåret.
Wallenberg og hans mannskaper forsøkte hele tiden å holde seg informert om når det var ventet rassiaer fra nazistene eller deres ungarske allierte. Så fort de fikk beskjed om at noe var i anmarsj plukket de ut unge blonde jøder og kledde disse opp i naziuniformer, og plasserte dem utenfor som vakter. Dette trikset lurte nazistene gang etter gang.
Den byråkratiske morderen
Adolf Eichmann var kommet godt i gang med sin kalkyle for å tilintetgjøre hele den jødiske befolkningsdelen i Budapest, og han hadde like godt sendt beskjed til nazihovedkvarteret i Berlin at de praktiske detaljene som gjensto ville være på plass i løpet av noen få dager. Byen ville da være ”Judenrein”.
På dette tidspunktet hadde også statsminister Miklos Horthy mottatt et brev fra den svenske kongen – Gustav V – der han oppfordret statsministeren om å stoppe deportasjonene av jødene. Horthy på sin side svarte kongen at han skulle gjøre det som sto i hans makt for å sørge for at de humanistiske og rettferdige prinsippene skulle bli ivaretatt.
Som en følge av dette ble det også stoppet et tog med 1.600 jøder på grensen til Polen, og de ble sendt tilbake til Budapest.
Dette stoppet ikke skrivebordsmorderen Adolf Eichmann. Han fikk vide fullmakter fra naziledelsen slik at han kunne fortsette utryddelsesaksjonen blant den jødiske befolkningen. Her kom forøvrig den ungarske nazigruppen ”The Arrow Cross Organisation” ham i møte, og tilbød sin hjelp. I ukene og månedene som fulgte ble de hans beste støttespillere og bødler i kampen mot jødene. Denne organisasjonen skydde ingen midler når det gjaldt å trakassere jødene, og de skygget heller ikke banen når det gjaldt drap.
Samtidig foregikk det også en maktkamp innen nazipartiet, og Heinrich Himmler spilte et høyt spill i sine forsøk på å komme til en løsning med de allierte. På dette tidspunktet skjønte han at Tyskland kom til å tape krigen på alle fronter.
Jødehatet var en besettelse
Som et mottrekk mot Wallenbergs virksomhet forsøkte Naziregimet å få passene stemplet som ugyldige. Wallenberg svarte med å oppsøke baronesse Elizabeth ”Lielsel” Kemény. Hun var gift med den ungarske utenriksministeren, og i løpet av samtalen med Wallenberg bestemte hun seg for å hjelpe. Ved hjelp av sin innflytelse og posisjon i de politiske kretsene klarte hun å få til en ordning slik at passene igjen ble ansett som gyldige.
Etter at Eichmann fikk sine fullmakter, satte han i gang med sine brutale dødsmarsjer. Eichmann lot seg ikke stoppe. Hans hat mot jødene hadde utviklet seg til en besettelse. Etter at han fikk sine fullmakter til å fortsette med jødeutryddelsen, satte han i gang med sine brutale dødsmarsjer.
Kunne de ikke sende ut jødene med tog, så fikk de marsjere langs landeveiene, og den første marsjen startet en kald vinterdag, nemlig den 20. november 1944. Tusenvis av jøder ble pisket og slått fram på den 200 kilometer lange strekningen fra Budapest til den østerrikske grensen.
I den bitende kulden var det mange som segnet om både av utmattelse og av sult.
Wallenberg utnyttet situasjonen så godt han kunne og intensiverte sitt arbeid. Han fant ut reiserutene, og dro rundt på de forskjellige stasjonene der togtransportene hadde utgangspunkt.
Han sto på perrongen, han løp på taket av vognene, klatret på utsiden osv, og fikk kastet inn bunkevis med beskyttelsespass. Deretter forlangte han at alle som hadde de svenske beskyttelsespassene, skulle få slippe ut av vognene, og sammen med ham skulle de få forlate området. Dette skjedde selv om SS-vaktene observerte det hele. De hadde ordre om å skyte, men ingen av dem åpnet ild.
Det var imidlertid mange som var med i hjelpeapparat, og på denne tiden var det rundt 340 personer som var engasjert både med å produsere pass, bringe ut beskjeder og være med på å hente jødene inn fra forskjellige steder.
Gettoen skal destrueres
Den andre uken i januar 1945 ble det avslørt at Eichmann hadde konkrete planer om å utføre en total massakre i den største gettoen i Budapest. Den eneste som hadde myndighet til å stoppe denne ordren, var den tyske generalen August Schmidthuber som var ansvarlig for SS- troppene i Budapest.
Tiden var kort, men Wallenberg allierte seg med en høytstående offiser i Pilkorsstyrkene. Denne mannen, Pal Szalay, var for øvrig det eneste medlemmet av denne bevegelsen som ble satt fri etter krigen – på grunn av sitt samarbeid med Wallenberg.
Szalay klarte å få foretrede for general Schmidthuber, og leverte et dokument fra Wallenberg, der det i klartekst sto at generalen ville bli holdt personlig ansvarlig for massakren i gettoen. Det samme dokumentet gjorde det også klinkende klart at han ville bli hengt som krigsforbryter så snart krigen var brakt til ende.
General Schmidthuber forsto alvoret i situasjonen, samtidig som han innså at krigen var tapt. Den Røde Arme sto allerede rett utenfor Budapest. Generalen tok til fornuften, og i siste minutt ble det gitt ordre om at massakren ikke skulle iverksettes. Bare ved denne ene anledningen klarte Wallenberg å redde 69 000 jøder.
Wallenberg forsvant med sin sjåfør
Bare to dager senere – den 13. januar 1945 - ankom den Røde Arme og fant rundt 97.000 jødiske fanger i Budapests to gettoer. Totalt var det rundt 120.00 jøder igjen i Ungarn, og som ble reddet fra nazistenes utryddelsesaksjoner i Ungarn.
Raoul Wallenberg
Fire dager senere fulgte Wallenberg med russerne til deres hovedkvarter øst for Budapest. Før han dro dit, tok han en runde til «Sverigehusene» og tok adjø med alle sine venner. Til doktor Ernö Petö sa Wallenberg at han ikke var helt sikker på om han ville bli russernes gjest eller fange.
Det gikk troll i ord, Raoul Wallenberg og hans sjåfør, Vilmos Langfelder, ble arrestert av sovjetisk sikkerhetsstyrker utenfor Budapest, og de ble sendt til Lubjanka-fenselet i Moskva. Det har vel aldri blitt brakt på det rene hva som var grunnen til dette, men en teori er at russerne kan ha tatt ham for å være amerikansk spion. Etter all sannsynlighet døde Wallenberg der i 1947, men noen av hans medfanger påstår at han fremdeles levde på 1950-tallet. En annen teori er at han ble torturert til døde under et avhør, mens en tredje teori er at han fikk et nytt navn og nummer, og ble sendt til en av Stalins beryktede fangeleire. Det vil vel aldri bli helt klarlagt hva som skjedde, men en ting er i alle fall helt klart – Wallenberg reddet titusener av jøder fra utryddelse i Auschwitz. Han gjorde jobben med livet som innsats, og han måtte også betale med sitt eget liv.
Raoul Wallenbergs innsats i Budapest ble skildret på filmlerretet da filmen ”God afton herr Wallenberg - En passionshistoria från verkligheten” hadde premiere i 1990.
Wallenberg var ikke alene
Wallenberg er uten tvil svenskenes store krigshelt fra andre verdenskrig. Det er heller ikke det minste tvil om at han greide å redde mange ungarske jøder fra en sikker død i nazileirenes gasskamre. Naturlig nok er hans navn i sentrum, men det er også tre andre navn som ikke bør glemmes: ekteparet Valdemar og Nina Langlet og Per Anger. Disse tre gjorde også en uvurderlig innsats.
Ekteparet Langlet
Valdemar Langlet var en av de heltene som ikke stakk seg fram. Skulle han sette opp et visittkort kunne han bruke mange forskjellige titler. Som for eksempel: Redaktør, språkforsker, forfatter, universitetslektor og esperantist.
Valdemar Georg Langlet ble født 17. desember i 1872 og var sønn av den kjente arkitekten Emil Langlet, som blant annet planla stortingsbygningen i Oslo. Sønnen Valdemar derimot viste seg å ha et unikt språkøre og han behersket etter hvert 11 forskjellige språk.
Han var av natur veldig opptatt av humanisme, og sammen med en gruppe teologistudenter startet han Sveriges første, og verdens andre – Esperantoklubb. Han reiste også rundt til en rekke forskjellige land - blant annet Ungarn. På disse reisene ble han svært fascinert av landet, og han fikk jobb som lektor i svensk ved universitetet i Budapest, og bosatte seg der i 1932.
Valdemar Langlet Etter hvert som jødeforfølgelsene i Ungarn øket i omfang, åpnet ekteparet Nina og Valdemar Langlet sitt hjem for de som trengte beskyttelse. I 1944 var de to hele tiden intenst engasjert med å redde jøder, og det er ingen tvil om at tusenvis av jøder kunne takke Langlet for at de ble berget unna Holocaust. Blant annet så fikk han laget et brev som gikk under betegnelsen ”Langlet-pass”. Dette var før Wallenberg startet opp med sitt redningsarbeid.
Like fullt er det svært få svensker, og for den saks skyld nordmenn, som i dag vet hvem Valdemar Langlet var. I 1944 var det mange som kjente ham, ja det var til og med dem som skjelte ham ut.
Blant annet de høye herrer i Svenska Røda Korsets ledelse, inkludert deres høyeste sjef - prins Carl. Hvorfor ble Langelet utskjelt? Hvorfor er han glemt helt bort etter krigen?
Det er mange som har stilt seg dette spørsmålet, ikke minst forfattere og historikere. En av dem er Robert Neufeld, og han sier det slik, og refererer til den svenske forfatteren Björn Runebergs bok ”Valdemar Langlet, Räddare i faran”:
”Spørsmålene besvares i avsnittet ”Sveriges og SRK’s håndtering av Langlet”.
Her står det følgende: Sverige oppfattes av mange som et ”ett-spørsmåls-land”, det vil si at vi kan bare håndtere ett spørsmål av gangen”.
Forfatteren mener at ved siden av Raoul Wallenberg (og Folke Bernadotte) ville det bli for mye å ha enda en person man skulle støtte. En – muligens to helter, kunne man håndtere, men ikke flere.
Anger og Langlet sammen i Budapest
Forfatteren har sikkert rett i det han mener. Jeg tror at vi også skal legge til at det som skjedde i Budapest ikke var så interessant, og motivasjonen for å medvirke der var mildt sagt nokså begrenset i forskjellige miljøer i Stockholm. Her mente man – til og med så sent som i 1944 – at oppgaven med å holde Tyskland i ro, måtte få mye høyere prioritet, enn Langlets redningsaksjon i Budapest.”
La oss gå litt tilbake i tid:
I 1944 – 1945 var han representant for Svenska Röda Korset i Ungarn. Da jødeutryddelsene startet, startet også Langlet en storstilt redningsaksjon. Gjennom sine noe ukonvensjonelle metoder klarte det uredde ekteparet å redde livet på titusentalls ungarske jøder, som ellers ville havne i de nazistiske konsentrasjonsleirene. På den tiden var han 72 år, men alderen var ikke noen hindring når det gjaldt å hjelpe jødene. Seint og tidlig – med fare for sitt eget liv - var han og kona Nina, rundt og tilbød sin hjelp. De tilbød mat og medisinsk hjelp, samtidig som de sørget for husrom til jødene. Nina var svært opptatt av å få de foreldreløse jødiske barna i sikkerhet på et barnehjem de hadde opprettet.
Det var egentlig deres arbeid som var forløperen til Wallenbergs innsats, men på grunn av Wallenbergs forsvinning har nok Langlets innsats blitt mer bortgjemt.
Langlet så tidlig behovet for å opprette sikre bosteder for jødene, og i samarbeid med ledelsen for det Svenska Röda Korset leide han inn forskjellige bygninger og utrustet dem med skilt med følgende tekst:
”The Swedish Library” og ”The Swedish Research Institute”.
I det samme tidsrommet drev også Wallenberg sitt hjelpearbeid, men kjemien dem imellom var nok kan hende ikke helt på topp. Dette var imidlertid ting som Langlet ikke ville ta inn over seg – for ham var det viktigst å redde liv – tusenvis av liv. Det som er sikkert er at den svenske delegasjonen reddet livet på minst 100.000 jøder.
Ingen verdig mottakelse ventet hjemme…
Ekteparet var stadig i fare fordi nazistene så på deres arbeide som motstand mot nazismen, og de var derfor hele tiden på utkikk for å få et påskudd til å arrestere dem, uten å lykkes.
Da russerne inntok Budapest, ble de svenske statsborgerne beordret hjem, men Langlets sto på til siste slutt. De dro med den siste transporten via Tyrkia. Her fikk de et lite pusterom før de fortsatte videre hjem til Sverige. Da de ankom Göteborg ble de tatt imot og hyllet av jødiske venner. Det var ingen offentlig mottakelse som ventet dem.
Fortsatt var det mye hjelpearbeid som måtte ordnes i månedene etter krigsavslutningen, og selv om de var slitne etter sin innsats, fortsatte Valdemar og Nina Langlet arbeidet med uforminsket styrke fra sitt eget hjem i Lerbo. (Langlet døde 16. oktober i 1960, i Stockholm)
Samtidig kan man jo med rette sette et stort spørsmålstegn ved hvorfor ikke ekteparet Langlet fikk noen verdig mottakelse, da de helt utslitte kom tilbake til Sverige. Forfatterinnen Agneta Emanuelsson sier det slik i boka ”Valdemar Langlet – en glömd hjälte?”:
Varför har dessa två människor inte i Sverige fått den uppmärksamhet de förtjänat? Kanske för att Wallenberg försvann, men de lyckades överleva?
Per Johan Valentin Anger
Anger var svensk diplomat og ambassadør og var også uløselig knyttet til redningen av de ungarske jødene. Han ble født i Göteborg den 7. desember i 1913.
Etter at han tatt juridisk embetseksamen ved universitetet i Uppsala i 1938 ble han ansatt som attaché i det svenske utenriksdepartementet. Hans første tjenestested var i Berlin 1940, før han i 1942 ble flyttet til Budapest.
Før Wallenberg ankom i juli 1944, hadde Per Anger allerede bidratt til redningen av over 700 jøder.
Det startet med at en av hans gode venner – den jødiske forretningsmannen Hugo Wohl – spurte ham om hjelp, da han og familien sto i fare for å bli sendt til en av utryddningsleirene. Anger ble svært engasjert, ikke bare i Wohls skjebne, men også alle de andre fortvilte jødene grep han, og han satte sine egne hensyn til side. Natt og dag prøvde han å hjelpe jøder å finne trygghet, ikke bare i Budapest, men også i andre områder av Ungarn.
Ragnar ble reddet i siste time
Aktive Fredsreiser tidsvitne – Blanche Major bodde en periode i Pécs – og hun opplevde at de svenske hjelperne jobbet for å redde jødene i hennes by. Blanche skildrer det slik:
”Også i Pécs gjorde svenskene en flott innsats, allerede før vi ble sendt inn i gettoen”, forteller Blanche og sikter til en av dem som var med i dette arbeidet - diplomaten Per Johan Valentin Anger.
Anger var med på å redde tusener av jøder, og for sin innsats ble han bl.a. æresborger av staten Israel.
Han tok juridisk eksamen og 26 år gammel var han fullt engasjert ved den svenske ambassaden i Berlin, hvor han ankom i januar 1940. Ikke lenge ett fikk han via ulike kontakter, vite om den forestående tyske invasjonen av Norge og Danmark. Eventuelt skulle denne invasjonen også gjelde Sverige, og dermed ble det Angers oppgave å sende kodete advarselsmeldinger om disse planenes utvikling hjem til Sverige.
Per Anger Nå ble det imidlertid ikke så lange engasjementet i Berlin, og allerede den 12. juni i 1942 ble han beordret videre til den svenske ambassaden i Budapest, som legasjonssekretær. I løpet av kort tid høstet han mye verdifull erfaring vedrørende forholdene i Ungarn, ikke minst når det gjaldt behandlingen av den jødiske delen av befolkningen.
Da deportasjonene til Auschwitz startet i 1944 var Anger en av dem som sammen med Wallenberg, satset maksimalt på å redde jødene.
Mange ble reddet av den svenske delegasjonen, men en av de mest oppsiktsvekkende og dristige aksjonene skjedde nettopp i Pécs, før jeg ble sendt til Auschwitz.
Via det svenske utenriksdepartement hadde Per Anger mottatt et rop om hjelp fra en svensk dame som tidligere hadde vært gift med en ungarsk jøde. Nå ønsket denne moren at Per Anger skulle gjøre det som sto i hans makt for å redde parets tiårige sønn – Ragnar.
Han bodde nå hos sine besteforeldre i Pécs, fordi faren var blitt innkalt til militærtjeneste. Det var egentlig en vanskelig sak, og svenskene hadde hatt store problemer når de forsøkte å redde jøder som bodde utenfor Budapest.
Ragnar ble forenet med sin mor i Stockholm
”Men Per Anger satset sitt gode navn og rykte på å redde gutten. Han tok tjenestebilen og satte kursen mot Pécs. Heldigvis hadde ikke nazistene på denne tiden kommet så langt at de hadde fått sendt oss i gettoen, og etter mange besværligheter klarte han å spore opp Ragnar.
Det ble stor oppstandelse da han framførte sitt ærend, og farmoren var i første omgang ikke villig til å sende gutten fra seg. Etter mye diskusjon fram og tilbake ble det bestemt at de skulle reise ut til interneringsleiren hvor faren arbeidet, og la han ta avgjørelsen.
Faren forsto ganske raskt at dette var sønnens eneste sjanse til redning, og han ga øyeblikkelig Per Anger tillatelse til å føre sønnen i sikkerhet. Det ble et underlig avskjedsmåltid for faren og sønnen i Pécs den kvelden.
Angers neste trekk var å få fjernet jødestjernen på guttens jakke, og deretter ble gutten plassert bak i tjenestebilen. Utrustet med ”Beskyttelsespasset” ble et lite menneskeliv berget og unngikk døden i gasskammeret. Ragnar kom, etter å ha oppholdt seg en tid i den svenske ambassaden i Budapest, velberget til Stockholm og ble forent med sin mor.
”Allerede dagen etter at Anger hadde hentet gutten, gikk nazistene til aksjon i Pécs. Alle vi andre ble sendt inn i gettoen”, og deretter til utryddelse i Auschwitz”, sier Blanche, lar tankene noen sekunder gli tilbake til Pécs og de dramatiske dagene, før hun lavmeldt legger til: ”Tenk – gutten ble reddet i siste time”.
Etter krigen ble Per Anger andre legasjonssekretær i Kairo, og deretter Charge d´affairs i Addis Abeba. Senere hadde han flere stillinger i Europa, før han ble ansatt som byråsjef i svensk UD i 1957.
Anger gjorde aldri noe vesen av det han hadde vært med på i Ungarn, var snarere litt beskjeden når det gjaldt å fortelle om sin egen innsats. I 1979 publiserte han den selvbiografiske ”Med Raoul Wallenberg i Budapest: Minnen från krigsåren i Ungern”. Boka har senere blitt oversatt til en rekke språk.
Per Anger døde i Stockholm 25. august 2002 i en alder av 88 år.
I 2004 innstiftet den svenske regjeringen en pris til hans minne – Per Anger-prisen. Prisen administreres på vegne av den svenske regjering av Forum for Levende Historie i Stockholm og deles ut til en person eller organisasjon som har gjort en stor innsats for å fremme demokrati og menneskerettigheter.
”Rettferdig blant folkene” er en utmerkelse opprettet av staten Israel, og den tildeles ikke-jøder, som med risiko for eget liv beskyttet jøder under annen verdenskrig. Siden utmerkelsen ble opprettet har over 20 000 mennesker mottatt denne honnøren, deriblant 41 nordmenn.
Ti svensker har hittil fått utmerkelsen, og blant dem er:
Raoul Wallenberg - sekretær ved ”Svenska legation” i Budapest 1944-1945 (utnevnt 1963)
Valdemar og Nina Langlet - Sjef for ”Svenska Röda Korset” i Budapest, 1944-1945 (utnevnt 1965)
Per Anger – sekretær ved ”Svenska legation” i Budapest 1944-1945 (utnevnt 1980)
Litteratur:
Rolf H. Lindholm, Räddningsaktioner; Svenska insatser under andra världskriget, Books-on-Demand, Visby 2009, ISBN 978-91-976463-9-0
Agneta Emanuelsson: Valdemar Langlet – en glömd hjälte?
Näckrosbladet nr. 3, 1996 (Medlemsblad för Västra Sörmlands Kultur- & Guideförening).
|
