"Jeg ville ikke dø" av Robert Savosnick

Av Oddvar Schjølberg

Dette er tittelen på den første boken som blir utgitt på Aktive Fredsforlag. Boken er en sterk skildring av trønderen og jøden Robert Savosnicks opplevelser fra den dagen han blir arrestert og fram til vår egen tid.

Han ble født i Trondheim og vokste opp der. Etter endt skolegang begynte han å utdanne seg til lege, og han var legestudent på Orkdal sykehus da han 26. oktober 1942 ble arrestert, og sendt i tysk fangenskap. Han var innom den fryktede utryddelsesleiren Auschwitz hvor han fikk fangenummer 79224. Senere ble han sendt videre til Warszawa, Dachau og Allach.

2 ½ år av hans ungdomstid gikk tapt i en tilværelse som var preget av angst, tortur, menneskelig fornedrelse og råskap.
Savosnick og tusenvis av andre skulle utslettes fra jordens overflate fordi de var født av jødiske foreldre. Noen av dem overlevde og Robert Savosnick var en av dem.
Dette tidsrommet satte sine varige spor i ham, og det skulle ikke så mye til før han "var tilbake" i de fryktelige leirene igjen. En lukt, en lyd eller høye stemmer kunne være nok.

Robert Savosnick var en av de få jødene som kom tilbake til Norge etter krigen, og kunne vitne om grusomhetene.
Selv sier han det slik:
"Jeg anser det som min plikt mot dem som ikke overlevde å formidle kunnskapen om det som hendte."
"Jeg ville ikke dø" er på mange måter en rystende bok, og man stiller seg uvilkårlig spørsmålet: Hvordan kan an bli menneske etter å ha gjennomlevd dette helvetet. Savosnick sier det slik når han en gang ble spurt om han hatet:
"Hate? Nei, det hjelper vel ikke. Jeg skjønte straks at med hatet i seg, kan man ikke leve videre. Riktignok hadde jeg mye å hevne, nok til å fylle alt annet, men på befrielsesdagen ble jeg født på ny.
Jeg har gjennomlevd to liv. Elendigheten jeg har sett og opplevd har kanskje gjort meg til et rikere og mer tolerant menneske. Jeg har noe å sammenlikne med. Derfor er jeg glad i det samfunnet vi har.
Etter siste verdenskrig har det vokst opp nye generasjoner som stort sett er ukjent med det som hendte den gang, for mange er det en ukjent fortid.
De har krav på å få vite hva rasisme kan føre til. Vi kan ikke skyve ansvaret fra oss ved å glemme. Vi kan tilgi, men må ikke glemme.
Jeg er oppmerksom på at det også her i Norge er nazister og rasister. Dem må vi leve med. De har sin egen ideologi, og er ikke mottagelig for resonnement. Det er derfor grunn til å være på vakt mot propaganda fra den kant."
Denne boken er et viktig dokument over hva nettopp rasisme og nazisme kan føre til, og den fortjener å få stor oppmerksomhet.