Mens verden sov…

Filmomtale av Oddvar Schjølberg

”Hotell Rwanda” er en film som på en måte rammer deg som en boksehanske i mellomgulvet. Ikke minst fordi den gjenspeiler en tidsepoke som ligger snaue 11 år tilbake. Men like mye fordi den stiller et svært nærgående spørsmål. ”Hvor var du da denne blodige nedslaktningen av mennesker skjedde, og hva gjorde du for at dette kunne stoppes?” Vi blir svar skyldig, og vi blir sittende med skammen.
Faktum er at en slik utilslørt ondskap fikk lov til å utfolde seg rett foran øynene våre – uten at verdenssamfunnet grep inn. En av replikkene i filmen konkluderer det slik: ”Denne krigen gir ingen stemmer i USA, England og Frankrike”

Filmen konsentrerer seg om folkemordet Rwanda i 1994. Et folkemord som kostet nærmere en million tutsier livet på bare hundre dager.
Filmen som har 15 års grense viser deg volden, uten at den fokuserer dette med grusomme nærbilder. De er der likevel. Utenfor filmlerretet – inni deg selv. Fordi du forstår, og fordi du så forbasket godt vet hva som skjer.

Det er en sterk film den irske filmmakeren Terry George her har laget. Men George har også et sterkt ønske om at de som ser denne filmen ikke bare vender blikket bakover til Rwanda, men at vi også stikker fingeren i jorda og ser at vi har tilsvarende konflikter rundt oss den dag i dag. Ikke minst i Afrika, hvor Sudan er et godt eksempel.

”Hotell Rwanda” er en engasjerende film om en autentisk afrikansk Oscar Schindler - hutuen Paul Rusdesabagina - i dag bosatt med familien i Belgia – spilles i filmen av Don Cheadle.
Rusdesabagina reddet livet til over 1200 tutsier ved å holde dem innenfor området til luksushotellet – Mille Collines - som han bestyrte. Han er selv hutu, mens kona Tatania (Sophie Okonedo) var tutsi. Et slikt blandingsekteskap var ekstremt vanskelig.

Mens konflikten utvikler seg, forverres situasjonen for tutsiene time for time, og den ”perfekte” hotellmannen må først og fremst redde sin kone og deres tre barn, men det ender opp med at han må gi husrom til over 1200 tutsier.
Sannhetens time kommer den dagen da FN-soldatene skal evakuere hotellgjestene, og får beskjed om kun og ta med seg hvite.
Dermed er hotellet helt uten beskyttelse. Vi skal ikke gå nærmere inn på den fortettede spenningen som nå utvikler seg.
Det er mange scener som kunne trekkes fram, som for eksempel der hvor den ulastelig antrukket og korrekte hotelldirektøren forsøker å knyte slipset sitt, men klarer det ikke for han skjelver så på hendene, fordi hele hans indre er i opprør.
Nick Nolte spiller FN’s øverstkommanderende – oberst Oliver, og det bitre budskapet som legges i munnen på ham er følgende: ”De er ikke engang niggere, de er bare afrikanere.” Så følger en innbitt monolog hvor han redegjør for at verdenssamfunnet har valgt å se en annen vei, mens hutumilitsen hogger tutsiene ned for fote.
En særdeles effektiv lydkulisse er hutuenes hatradio som kontinuerlig spyr et budskap gjennomsyret av hat mot tutsiene. En effektiv ”propagandamaskin” som hisser opp folket til å drepe alt utøyet – kakkerlakkene som er betegnelsen på tutsiene.
Virker utsagnet kjent fra nazistenes propaganda mot utøyet – jødene? Jo da – det har bare fått en ny innpakning. Denne gang er åstedet flyttet til Afrika, med nye regimer og nye overgrep. Men er et Afrikansk liv mindre verd enn et vestlig? Har vi ikke lært noe av historien?

Filmen ”Hotell Rwanda” er en film vi absolutt kan anbefale, fordi den vekker oss opp fra en ”Tornerosesøvn”, og maner oss til engasjement for å skape en bedre og fredligere verden.
Oddvar Schjølberg