Puslespillet om De Hvite Busser

Av Oddvar Schjølberg
Januar 2011

Martin Corfix er Cand. teol og sogneprest i Danmark. Han var i en årrekke med i forskningsprosjektet "Kirken under besettelsen". I en lang rekke artikler og foredrag har han belyst danske prester og teologer, som virket i nazismens brennpunkt. I forbindelse med dette prosjektet kom han også over interessant dokumentasjon vedrørende de norske sjømannsprestene som var i Hamburg under krigen.
I et forunderlig puslespill av svenske, danske og norske brikker lyktedes det i krigens siste kaotiske dager å hente nesten 17 300 mennesker ut fra nazistenes klør. Martin Corfix føyer i forbindelse med sitt forskningsprosjekt nye navn til listen over de personer, som stod bak operasjon De Hvite Busser.

På denne dag for 60 år siden avsluttedes et av annen verdenskrigs mest forunderlige kapitler: De Hvite Bussers hjemføring av tusener dansker og nordmenn fra Hitlers konsentrasjonsleirer og fengsler. I mange år blev aksjonen utelukkende tilskrevet Svensk Røde Kors og Folke Bernadotte, som nærmest fikk heltestatus i Norden. Det som imidlertid ikke er så kjent er det forberedelsesarbeidet som på forhånd var gjennomført av danske prester, danske embetsmenn, og legen Johannes Holm.

Tidlig i 1945 ble den svenske grev Folke Bernadotte oppfordret av den norske eksilregjering i London til å gjøre noe for de norske og danske deporterte, som satt i tukthus og KZ-leirer i Tyskland. Den 19. februar kom det i stand et møte med den øverste sjefen for KZ-leirene, den fryktede Reichsführer SS, Heinrich Himmler, og nå begynte de forhandlinger, som skulle komme til å utgjøre grunnlaget for hele redningsaksjonen med De Hvite Busser. Bernadotte overbrakte i denne forbindelse Himmler et 1600-talls prakteksemplar av en bok om de nordiske runer, som han blev synlig rørt over å motta, og Himmler blev inspirert til, at alle danske og norske fanger kunne oppsamles rundt omkring i Tyskland og føres til KZ-leiren Neuengamme ved Hamburg - ikke så langt fra Danmark. Tanken var, at de derfra skulle føres til Sverige, men Bernadotte hadde ikke lyktes med å få Himmlers aksept til denne del av planen.

Forut for Bernadottes forhandlinger med Himmler var det lagt ned et betydelig forarbeide av blant andre to danske prester i Tyskland, sjømannspresten Sophus Boas i Hamburg og legasjonspresten Axel Jeppesen i Berlin.

Boas og Jeppesen fikk i takt med, at danske motstandsfolk ble deportert til Tyskland, henvendelser fra de pårørende, om det ikke kunne gjøres noe for deres bortførte familiemedlemmer. Dermed dro de to prestene nå rundt til fengsler og tukthus som representanter for slektningene hjemme i Danmark. Ikke bare besøkte de fangene men de fikk også smuglet forskjellige ting inn til dem: sigaretter, skråtobakk og vitaminpiller - små saker, som kunne forsvinne inn i fangedraktens hemmelige lommer og omsettes til brød på fengslets svartebørs. Spesielt var Sophus Boas en ekspert på slik smugling, og han fikk da også etter krigen tilnavnet »den danske Pimpernell Smith«. Tukthusfangen Arne Larsen har levende skildret et av Sophus Boas besøk i Tukthuset i Waldheim 1945:
»Boas grep mine hender og foldet dem. I det samme merket jeg, at han hadde stukket not inn i hånden på mig, og et hurtig blikk, før jeg lot det forsvinne i fangedraktens 'hemmelige lomme', overbeviste mig om, at det var to ruller dansk skråtobakk, som var likt med 42 dagsrasjoner av brød på fengslets svartebørs. En formue! Presten begynte å be: Fader vår (Shellhuset er sprengt i luften) - Du som er i himmelen (halvdelen av den danske flåte er stukket av til Sverige) - Helliget vorde ditt navn (resten er blitt senket i havnen). Og han fortsatte og fortsatte, hver annen linje var en nyhet hjemmefra. Så fortalte han, at det tyske sammenbruddet var nær, og at vi ville bli hentet i busser hjemmefra.«

En ting var at det svært viktig, at fangene fikk besøk av prestene; de var ikke blitt glemt - det var noen, som talte deres sak! En annen ting var, at Boas og Jeppesen laget register over hvor fangerne satt - nye fanger kom hele tiden til, og fangerne ble overflyttet til andre fengsler, hvor de så ble gjenfunnet av prestene.
Etter hvert hadde man klart å bygge opp et regulært fangekartotek, som Jeppesen kontinuerlig oppdaterte til Utenriksministeriet i København. Han reiste på diplomatpass og ville derfor ikke bli utsatt for kontroll på Tempelhof-flyplassen. Disse fangelister skulle i krigens siste fase få en avgjørende betydning for redningsaksjonen med De Hvite Busser.

Hjemme i Danmark var det inntrådt et usedvanlig arrangement etter den 29. august 1943 - det såkalte »departementsjefsstyre« - her opprettholt et styre av embetsmenn den danske administrasjon i den regjeringsløse tid. Tysklandsfangerne ble prioritert høyt, og hovedkreftene bak hjelpen til de deporterte var avdelingssjefen i Utenriksministeriet, Frants Hvass, og departementsjef Henrik H. Koch. Disse to resolutte menn organiserte de matpakker, som ble sendt til dansker i KZ-leirene, og de danske jødene i Theresienstadt. Offisielt fra Dansk Røde Kors men i virkeligheten bekostet av Sosialministeriet.

Også til prestene ble det nå sendt vitaminer, levertran og matpakker til fordeling blant fangerne.

Noe større var imidlertid under oppseiling i Danmark: en redningsaksjon for Tysklandsfangene. På sine kurerturer til Danmark med fangelister kom Axel Jeppesen tidlig i 1944 i kontakt med kontreadmiral Carl Hammerich og hans norskfødte hustru, Borghild Hammerich. Ekteparet hadde sammen med Hvass og H. H. Koch en illegal plan under utarbeidelse, som man kalte »Jyllandskorpset« - senere betegnet som ”Det Danske Hjelpekorps: et korps av busser, lastbiler og ambulanser, som i tilfelle av et tysk sammenbrud, skulle stå klar ved den dansk-tyske grense for at kjøre til Tyskland og avhente de norske og danske fangene. Både »Jyllandskorpset« og pakkene var et kamuflert statsforetagende.

I februar 1945 kom legen Johannes Holm, som var avdelingsleder ved Statens Seruminstitutt, til Berlin. Utad skulle Holm opptre som lege ved den danske legasjonen, men hans egentlige oppgave var å koordinere de oppgaver, som var planlagt av »Det Danske Hjelpekorps«. Nå ventet man kun på Bernadotte og hans Røde Kors-detasjement. De ankom den 12. mars og opprettet sitt hovedkvarter ved slottet Friedrichsruh, som lå i umiddelbar nærhet av Neuengamme. Ved en kraftanstrengelse fikk man hentet alle de nordiske fanger til Neuengamme med hjelp fra det danske korps. Og i april opererte 100 busser og ambulanser og et mannskap på 280 danske hjelpere fra Det Danske Hjelpekorps side om side med Svensk Røde Kors.

Etter hvert lukket frontene seg; russerne fra øst og amerikanerne og britene fra vest. Nede i Theresienstadt satt 452 danske jøder, og man var klar over, at noe måtte gjøres, hvis man skulle rekke å evakuere dem. Bernadotte hadde hele tiden utsatt avhentningen, fordi det hos de tyske forhandlerne, selv på dette sene tidspunkt av krigen nærmest var en paranoid uvilje mot overhodet å ha noe med redningen av jødene å gjøre.
Bernadotte var engstelig for, at hele aksjonen ville mislykkes, hvis man mistet »goodwill« hos tyskerne, og valgte derfor ikke å sende noen redningsgruppe avsted til Theresienstadt. De danske forhandlerne, Frants Hvass og Johannes Holm, slo seg ikke til ro med denne beskjeden. Man måtte handle med diskresjon.

Direkte i mot Bernadottes ordrer ble det satt opp et korps av danske sjåfører og svenske befalingsmenn i svenske busser. Konvoien ble sendt avsted fra Friedrichsruh samtidig med, at Holm og Himmlers SS-forbindelsesoffiser, dr. Rennau, kjørte til Berlin for å forhandle direkte med folkene i Reichssicherheitshauptamt i Wannsee.

I hovedkvarteret gikk forhandlingene tregt; man kom ikke riktig videre med noen form for løsninger. Selv i naziledelsen sultet man i denne fasen av krigen, så da Johannes Holm disket opp med et »bestikkelsesmåltid« bestående av de lekreste ting med øl og snaps til, var det ikke lenger noe til hinder for, at de nødvendige stempler og papirer ble underskrevet. Jødene ble altså reddet av en god dansk frokost og avhentet den 15. april. Via farefulle veier nådde konvoien helskinnet til Sverige.

Tilbake i Neuengamme satt alle de oppsamlede norske og danske fangene, og snart ville leiren ligge direkte i krigssonen. Det ble forhandlet kontinuerlig, og parallelt fra dansk og svensk side med tyskerne om den endelige hjemføringen.
Folk fra Sosialministeriet arbeidet under høytrykk med at få samlet inn rutebiler fra Fyn og Jylland til en siste aksjon. Det endelige tilsagn om fangernes frigivelse ble gitt natten mellom den 19. og 20. april av Riksstattholderen over Hamburg, Karl Kaufmann. I Padborg ble de danske rutebilene, som var strømmet til, i all hast malt med hvit limfarge, og tidlig på morgenen den 20. april - som en skjebnens ironi på Hitlers siste fødselsdag - rullet en konvoi av nesten 200 hvitmalte busser og lastbiler med Dannebrogs-flagg mot Neuengamme. Frihetsklokken kimte, da den siste av de omkring 5.000 fanger ble evakuert den 21. april.

Hitlers opprinnelige ordre var, at ingen fange skulle falle levende i de alliertes hender. Redselsgjerningene skulle slettes, og alle overlevende fanger myrdes. I dette ragnarok lyktedes det i et forunderlig puslespill av svenske, danske og norske brikker å redde 17.300 mennesker ut av nazistenes klør.

Navn som Boas, Jeppesen, Johannes Holm, Frants Hvass, Koch, må føyes til beretningen, før det foreligger et helhetsbilde av historien om De Hvite Busser.