Onde eller gode religioner - myten om religionens uskyld

I disse to artiklene drøfter Trond Enger om religionene rommer både positive og negative krefter. I artikkelen "Myten om religionenes uskyld" går han inn på den utbredte påstanden om at vold og terror i Guds navn er misbruk av religionen.

"Hvis vi opprettholder myten om religionenes uskyld og således ikke tar på alvor at religionene har potensiale både til godt og ondt, blir vi ikke tvunget til den nødvendige indre-religiøse kritikk. Og vi vil fortsette å oppleve det usigelig triste at der hvor religion blir blandet inn i en konflikt, der blir konflikten mer ondartet," skriver han.
I artikkelen "Hva tror vi på efter 11. september?" spør han hvilken målestokk vi kan bli enige om på tvers av religionene for å måle hva som er godt og hva som er ondt. For ham er svaret artikkel 1 i FNs menneskerettighetserklæring.

MYTEN OM RELIGIONENES USKYLD

For en tid siden deltok jeg på en studietur til Syria. Overalt blev vi møtt med stor vennlighet. I våre mange møter med politiske og religiøse ledere - så vel muslimske som kristne - var det ett budskap som gikk igjen overalt, og som blev fremført med stor kraft: Terror og annet ondt som skjer i en religions navn, er misbruk av angjeldende religion. Denne myte - for en myte er det - om religionenes uskyld er svært utbredt, ikke bare i Syria. Bak myten skjuler seg et ubehagelig faktum, nemlig at alle religioner er komplekse størrelser med større eller mindre potensiale både til godt og ondt - avhengig av hvilke sider ved angjeldende religion som får råde.

Det er ikke bare den polske pater Kolbe som gav sitt liv for en annen i Auschwitz og den muslimske forfatter Naguib Mahfouz i Egypt som setter kampen for demokrati og menneskerettigheter foran personlig sikkerhet, som med rette kan påberope seg sin religion. Også middelalderens korsfarere, Talibans fanatikere og aktørene 11.september kan med rette påberope seg sine respektive religioner.

De som drog ut for å befri Det hellige land fra Guds påståtte fiender og massakrerte muslimer og ikke-kristne jøder i Jerusalem, eller torturerte og henrettet kjettere i spektakulære autodafeer frem til for mindre enn 250 år siden, kunne påberope seg klare utsagn i begge deler av den bok som i kristendommen er hellig, f.eks. Jes. 65:12; Åpenb. 19:15-18, 20 f.

De som i århundrene efter Muhammed lot sverdet bane vei for islam, eller de som administrerte offentlige lemlestelser og henrettelser på stadion i Kabul, eller de som sprenger busser og restauranter i luften i Israel, eller de som kaprer passasjerfly og forvandler dem til våpen i en påstått hellig krig - også de kunne og kan finne klare utsagn som støtter dem i deres hellige bok, Koranen, f.eks. 22:9, 20 f., 25 f., 50, 56, 71.

Når vi står overfor det faktum at alle religiøse tradisjoner er komplekse størrelser, blir det klar at vi trenger religionskritikk - ikke tradisjonell kritikk av religion som sådan, men en kritikk av religionene innenfra, slik at religionene ikke lenger kan brukes til å legitimere vold og terror.

En slik indre-religiøs kritikk har lange tradisjoner. I de fleste tilfeller har den ført til separatisme - hvis man ikke har eliminert kritikerne på en mer direkte måte…. Religionene har altså en lang tradisjon i ikke å mestre indre-religiøs kritikk på annen måte enn å fjerne kritikerne.

Hvis vi opprettholder myten om religionenes uskyld og således ikke tar på alvor at religionene har potensiale både til godt og ondt, blir vi ikke tvunget til den nødvendige indre-religiøse kritikk. Og vi vil fortsette å oppleve det usigelig triste at der hvor religion blir blandet inn i en konflikt, der blir konflikten mer ondartet.

I kristendommen har vi efter en lang prosess lært å håndtere indre kritikk. I opplyst kristendom har vi sogar gjort en slik indre kritikk til en nødvendig del av vår spiritualitet. Derfor er videnskapelig, kritisk teologi blitt en integrert del av opplyst kristendom. Den er nødvendig for at kristendommen skal forbli åndelig sunn.

Sier vi religionskritikk, kommer spørsmålet om målestokk: Hva er det vi ikke vil ha krenket for noen pris - selv ikke av religionene og deres profeter?

For de fleste er det uten videre klart hva denne målstokk skal være: Menneskerettighetene slik de er operasjonalisert i FNs menneskerettighetserklæring og konvensjoner.

Vi i Vesten har internalisert denne målestokk, ikke bare i vår kultur generelt, men også i den dominerende religion i Vesten, kristendommen - vel å merke efter en lang og delvis meget smertefull prosess.

Nu har det lenge vært populært i enkelte kretser å påstå at de moderne menneskerettigheter er et vestlig produkt, noe som Vesten - delvis med makt - prøver å dytte på andre kulturer. Vel er det så at det moderne prinsipp om uavhengige menneskerettigheter oppstod hos visse radikale protestantiske grupper i den vestlige verden, men både
" det faktum at menneskerettighetene måtte kjempes igjennom også i den vestlige kultur og i mainstream kristendom
" og selve tilblivelseshistorien til 1948-erklæringen
burde legge denne myten død.

Og rent pragmatisk:
FNs menneskerettigheter - som en målestokk alle ansvarlige politikere og religiøse ledere må forholde seg til - er kommet for å bli. Et eksempel: Da vi besøkte viseministeren i det departement som driver koranskolene i Syria, og han blev spurt om islams forhold til de moderne menneskerettigheter, tok han deres gyldighet for gitt. Uansett opprinnelse: FNs menneskerettigheter er eneste aktuelle målestokk for den nødvendige religionskritikk vi her taler om.

Nettopp det faktum at menneskerettighetene har hatt en så trang fødsel i den vestlige kultur og i kristendommen gir håp. Har kristne kirker klart en 180 graders snuoperasjon i forhold til grunnleggende menneskerettigheter, kan kanskje også andre klare det! For en 180 graders snuoperasjon har det vært. Et eksempel: I sin berømte fortegnelse over tidens villfarelser, Syllabus Errorum, fordømte pave Pius IX i 1864 blant annet religionsfrihet og pressefrihet. Hundre år senere åpner Det annet Vatikan-konsils erklæring Dignitatis Humanae med følgende ord: "Konsilet erklærer at ethvert menneske har rett til religionsfrihet."

Hva gjorde snuoperasjonen i kristendommen mulig?

Kristendommen greide å skille etikken fra direkte guddommelig åpenbaring. Og den greide å finne argumenter for dette skille i sin egen religiøse tradisjon, argumenter som positivt fremmet etikkens autonomi - etikkens autonomi så å si som Guds vilje. Det er Kants store fortjeneste at han formulerte de nødvendige sekulære argumenter for denne etikkens autonomi. Selv ikke Kierkegaards problematisering av etikkens autonomi greide å rokke ved den. I sin fortolkning av historien om Abrahams nesten-ofring av sin sønn Isak (1.Mosebok kap. 22) i Frygt og Bæven suspenderer Abraham, på sin vei fra det etiske stadium til det religiøse, etikken til fordel for troen, forstått som total tillit til og lydighet overfor hva han forstod som Guds vilje. Det han var villig til å gjøre da han skulle ofre Isak, var moralsk bedømt mord; religiøst bedømt var det en offerhandling, et uttrykk for den totale lydighet.

Vår vei til å integrere Menneskerettighetene er ikke nødvendigvis andres vei. Å påstå at vår vestlige sekulære eller kristne vei er eneste mulige vei til å integrere Menneskerettighetene, ville være det samme som å nekte for Menneskerettighetenes universalitet. Det er særdeles viktig å fastholde at ingen religiøs tradisjon kan gjøre eksklusivt krav på Menneskerettighetene. Det er her John Rawls ide om "overlappende enighet" (overlapping consensus) er så viktig. Ideen om at det er mulig å oppnå ekte enighet på basis av ekte uenighet. Det var nettopp en slik "overlappende enighet" som gjorde 1948-erklæringen mulig.

Ut fra det som er sagt ovenfor, burde det være klart at Menneskerettighetne ikke sikter mot å skape en slags global enhetskultur eller et slags globalt livssyn. Tvert om! De ulike kulturer og religiøse forskjeller kan først settes virkelig fri og blomstre når de aksepterer en målestokk for kulturell og religiøs utvikling som er basert på like rettigheter og friheter for alle - vel å merke som frukt av en kritisk omgang med egen tradisjon, der de makter å finne argumenter for menneskerettighets-målestokken i sin egen tradisjon.
Få har formulert dette bedre enn filosofen Tore Lindholm:
"Og vi bør fremfor alt, muslimer, kristne og andre, vise hverandre den respekt å insistere på at tolkninger av Guds vilje som krenker anstendige vilkår for frihet og likeverd for alle mennesker, til syvende og sist er vrang lære."

TROND ENGER
20.5 2003