Jørgen Bamle (tur fra 25.mars til 1.april 2006)

Sigøynere og jøder.
Diktet av Hallvard.

Gale vakter, piggtrådgjerde
Sigøynere og jøder
Gasskammer og massedrap
De torturerer barn dei føder

10 000 volt, høgspenning
Sigøynere og jøder
gå til venstre eller høgre
krematoriene dei gløder

Pistoler, maskingevær
sigøynere og jøder
revier og sjukeseng
fra åpne sør dei bløder

Kvitveisen.
  Diktet av Kristi.

 Eg la ein kvitveis ned der din kropp ein gong brann
 No var der berre ruinar igjen

 Kvitveisen eg fann stod slett ikke åleine,
 han hadde selskap med mange,
 Korles kan slikt noko skje?
 At ein blome så fin kan vekse
 der så mange ein gong lei så trist skjebne.

 Kanskje for at vi ikkje skal dømme,
 heller ikkje gløyme
 men av fortida lære.

Som vinden

Det mørke håret hennes er flokete,
der hun med lukkede øyne speider
innover i drømmene sine.
Hun ser forbi gjerdene, forbi våpnene,
skjellsordene og de regntunge skyene.
Hun søker vinden
og kjenner lengselen etter å bli ett med den.
Ansiktet hennes er sotete,
og de engang fine trekkene er skarpe i det uthulte ansiktet.
Sommeren er over,
og en stadig kaldere vind
leker med den tynne sommerkjolen.
Et kors på ryggen bekrefter det vi allerede vet.
Skrittene hennes er lette over steinene og asken.
Hun går foran de andre, og med hodet hevet.
Hun vet det -
veien til friheten går gjennom skorsteinspipene.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

Kald Vind
Det er verken et eventyr
eller et mareritt.
Sannheten stirrer oss i øynene,
og en snikende kulde
forteller oss det vi
allerede vet.
Det har skjedd.
Det skjedde.
Det skjer.
Vi ser dem.
Menneskene, skjebnene.
De brytes ned, knuses.
Smerteskrikene gjaller
i betonghelvetet.
Men noe blir igjen.
Uknuselig og rustfritt.
En samvittighet, eller en sjel.
En advarsel.
Frysninger.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

Ingen
De forsvant
inn i mørket,
smeltet inn i natta.
Kvinnene. Barna.
De ble påtvunget håpløsheten.
Puste måtte de.
Livet gikk opp i røyk.
og dalte ned som snø.
Sort snø.
De forsvant,
Men er ikke borte.
Ingen kunne ødelegge dem.

Karen H. Karlsen (15 år) Orkanger u.skole

De tre steinene
Jeg sitter nå med tre steiner i lomma,
Tre veldig sterke steiner.
Den første tok jeg i Auschwitz 1.
Ved dødsveggen.
En flat glatt stein,
Så myk……
Tenk deg at den har vært vitne
til tusener av nedslaktninger.

Den andre steinen tok jeg i Birkenau,
På seleksjonsplassen.
En gulbrun fin liten stein
som har sett på en mann i uniform
som gjentatte ganger lekte Gud.

Den tredje steinen er den sterkeste av dem alle.
Det er en bit av en av dødsmaskinene -
gasskammer nr. 2 i Birkenau.
Man kan ikke forestille seg
hva den har sett
og opplevd,
det er bare for ekstremt.

Skrevet av Christian Stenberg Pettersen
Gjemsø ungdomsskole - april 2004

DET GJELDER OSS
Hvem vil du være
Hva vil du si
Din vandring på jorden
Det blir til din sti
Men snu deg iblant og se i ditt spor
Kommer der noen?
Ser du det gror?

Hvem vil du være
Hva vil du si
Vis dine farger
Vær ekte og fri
Men snu deg iblant og rekk ut en hånd
Deler man gleder knytter man bånd.

Hvem vil du være
Hva vil du si
Når herskerne hersker
Og uretten svir snu
Snu deg iblant og sloss for din bror
Brødre det finns overalt på vår jord

Hvem vil du være
Hva vil du si
Kjemp for de ting
Som du tror har verdi
Men snu deg iblant og fortell hva du vil
Sammen med andre
Kan du få det til

Kari Lien, mars 2004

Vinden synger om lengsel

Historien forteller
om hat og bitterhet

sannheter fulle av
motsigelser
og ødeleggelse

sannheter som
eksisterer

raser og undertrykket folk

sorte triste øyne
søkende, tvilende
på jakt etter
en virkelighet

vinden
synger om hjemlengsel
men himmelen
hører ikke deres bønner

vil du bygge bro
må du gi den
styrke
til å bære

Kari Lien, mars 2004

Vi har kjørt mange mil,
Men det er i bil.
Fangene måtte gå og det
Var et slit som er vanskelig
For oss å forstå.

Hva de led store som små.
Det var det vel ingen som visste,
For grusomhetene ingen ende hadde.

Når vi hjemme er tar nok
Tankene oss tilbake,
Til det vi har sett og opplevd.

Hva gjør menneskene så grusomme???
Hva bodde i dere hjerter?
HAT - HAT - HAT.

Ja, mange spørsmål vi har.
Men vi får ikke svar!

Wenche K. Johannessen, Elverum. mars 2004

Dødens port

De kom hit en natt og hentet oss alle,
vi måtte nok pent følge med.
De truet oss, skremte oss, skilte oss ad,
og slepte oss hastig av sted.

De sperret oss inne og låste igjen,
og ingen fortalte oss mer.
Barna de gråt, og de voksne jamret
og ropte "hva er det som skjer!?"

De stuet oss sammen i kullsvarte vogner,
bygget for griser og fe.
Vi fikk ikke sitte, vi fikk ikke puste,
av mat fikk vi ingenting se.

Vi sto der i stanken av død og urin,
tett i tett i tett.
Hungeren skrek og tørsten brant,
jeg var nær ved å miste mitt vett.

Dagene gikk, jeg vet ei hvor mange,
men tiden den gikk ikke fort.
Vi slapp ikke ut, selv om mange var døde,
før vi var innenfor dødens port.

Jeg trodde nok da jeg var kommet meg gjennom
det største helvete på jord.
Men der tok jeg feil, for snart fikk jeg vite,
hva for ondskap i mennesket bor.

Jeg er Auschwitz-fange, uten navn, kun et nummer.
Offer for nazistenes barbari.
Jeg er bare en av ufattelig mange,
som aldri mer fikk bli fri.

Bengt Olav Olsen
Holtet videregående skole, mars 2004

AUSCHWITZ

Hvordan i all verden klarer lerka å kvitre over ruinene av et gasskammer?
Hvordan kan den få seg til å synge her hvor alt burde være stille som døden selv?
Forsøker den å overdøve et grusomt ekko?

Dere står så tett, barn, enda det har sluttet å regne
Dere står så uvanlig nær hverandre

og hører lerka synge om å
feie bort fordommer
tråkke ned travelhet
måke vekk makelighet
og vise hvert menneske at det er uerstattelig

for at også våre liv kan overdøve litt av verdens ondskap

Dere står så tett, barn, som om dere fryser
Så begynner dere vel å forstå

Mens hvitveisen blomstrer
på en skogbunn
laget av
menneskeaske

Torunn Bjørnstad Båtvik
mars 2004

Draumer

Sola kjem så fort frå åsen,
den skin mot meg,
eg kjenner varmen hennar -
Men eg er kald

Eg er kald og roleg,
eg føler ikkje nokon ting,
eg er kald

Eg er forlatt,
og har verken vener eller penger,
Men eg treng ikkje vener

Mine nære er ikkje lenger nær,
eg har ingen nære.
Kva er nært?

Ein gong var alt fint og flott,
men slik er det ikkje lenger,
Det er mørkt, eg frys og er aleine.
Og denne gongen er det ikkje noke lys i tunnelen.

Fabian Berg

Fordi du var jøde.
                  Diktet av Janne.

   Dei reiv deg ut av din heim, fordi du var jøde.
   Dei tok frå deg familien din, fordi du var jøde.
      Dei kledde deg naken, fordi du var jøde.
        Dei mishandla deg, fordi du var jøde.
  Dei skaut deg med kaldt blod, fordi du var jøde.

Aldri meir vil du få høyre vakker fuglesong om våren.
 Aldri meir vil du kunne liggja i graset ein varm dag, 
                        og vite at du er fri.
   Aldri meir vil du få sjå dine ungar i uskuldig leik.
    Aldri meir vil du kunne oppleve jordas grøde,
                         fordi du var jøde.  

Berre eit namn på ei liste.
                             Diktet av Janne.

               For meg er du berre eit namn på ei liste.
Det er vanskeleg for meg å skjøne kva som verkeleg har skjedd.
          At du ein gong hadde familie, vener, slik som eg,
                   at nokon som brydde seg om deg, 
                                 og saknar deg.

                     Du vert så altfor fjern for meg.
                                Eg går vidare,
  framfor meg ser eg no nokre av dine personlege eigedomar,
                 ein  kam, brillene dine, kofferten din.
                            Eg byrjar å skjøne.

               Eg snur meg, framfor meg ligg no håret ditt. 
                       Noko brest inne i meg.
                 Kanskje byrjar det å gå opp for meg,
                                  endeleg.
               Håret ditt som før var levande, som deg, 
           Ligg no her samansnurra med mange andre sitt,
                           som og berre vert, 
                        namn på ei liste for meg.

Ikke sånn.
Diktet av Syver.

Grasset er grønt
Blomsten er hvit
Himmelen den er blå
Det var ikke sånn det var

Grasset var brunt
Blomsten var død
Himmelen den var grå
-Det var sånn det var.

 Stopp.
 Diktet av Syver.

 Langs vegane der me går
 Utan å merke slitet
 Alt arbeid som vart gjort
 Så heilt forgjeves
 Mange av dei vart slakta ned
 Det var vel nesten alle
 Men likevel kjem krigen igjen
 AT INGENTING DEN KAN STOPPE

Svart himmel.
Diktet av Syver.

Bak skyene er himmelen alltid blå
Seier det vise ord
Men i Auschwitz der var den grå
For det var dit liva for

Mange måtte som fange falle
Men nokon livet valde
Å leve det klarte ikkje alle
Nokon prøvde dei andre å halde

Polen.
Diktet av Mari og Linda.

Lange strekker med brakker
Mange menn som trakker
I tynne pyjamasar og tresko dei lakker
Dei får ikkje brød, ventar på å dø

Toga kommer og toga går
Til høgre eller venstre det går
Gass eller liv dei får
Dei får ikkje brød, ventar på å dø

Pryl og tortur dei fekk
Haugar med lik vart borne vekk
Det var fangane sin store skrekk
Dei får ikkje brød, ventar på å dø

Dette var ikkje mange som overlevde
I friheitsdrømmer dei svevde
Vonde minner dei gjennopplevde
Dei fekk ikkje brød, venta på å dø

No og då.
Diktet av Øyvind.

Eg er her no, du var her då
Eg har mine, du har mista dine
Eg har framtid, du levde i uvisse
Eg er norsk, du var jøde

Aske.
Diktet av Øyvind.

Eit menneske skrik etter mat, men ingen høyrer
Soldatar fører dei svake ned under bakken 
og røyk stig opp frå ein pipe
Asken fyller ein dam, her ligg sjelen
Dette er det som er at

Eg prøver å forstå....
  Diktet av Sigrid

 Eg veit kva fortvilelse er, 
 Eg veit kva hat er, 
 Eg veit kva utmattelse er, 
 Eg veit kva det vil seie å vere svolten, 
 Eg veit korleis det er å vere tørst,
 Eg veit kva det vil seie å fryse,
 Eg veit kva sorg er,
 Eg veit kva håplausheit er, 
 Eg veit kva sinne er,
 Eg veit kva kjærleik er,
 Eg veit kva sakn er.

 Trur eg....

 Men eg veit ikkje korleis dei følte det, dei som sat der.
 I et trangt rom i lag med mange andre,
 i ei lita seng i lag med mange andre.
 Eg veit ikkje korleis det er å bli sparka, slegen og spytta på,
 å bli sett på som eit null.
 Eit dyr utan følelsar.
 Eg veit ikkje korleis det er å gå 
 utan mat og drikke i fleire dagar.
 Eg veit ikkje korleis det er å sjå
 dine eigne bli pinte i hjel og brende.
 Eg veit ikkje korleis det er å gå
 i tresko og tynn fangedrakt i minusgrader.
 Eg veit ikkje korleis det å vite at
 du aldri skal få sjå familien att.
 Eg kan ikkje førestille meg korleis det er, 
 å vite at det er du som snart skal gå opp i røyk.

 Men eg prøver å forstå....

 Til Minne.
 Diktet av Sigrid.

  En blomst eg la ned,
  eg håpar på fred.
  På grava deira,
  dei som ikkje skal få sjå livet meira.

  Kvifor var det ingen som sa ifrå?
 Kvifor let ein heil verden det berre gå?

 Eg har tenkt på korleis dei må ha følt hat,
 over dei som ikkje ville gi dei mat.
 Og over dei som tok frå deg alle dine,
 utan å skjere ei mine.

Tankar om turen til Polen.
Diktet av Espen.

Her gjekk du, i kulda,
utan klede og utan sko,
her går eg no, i kulde,
med sko og klede,
og breier min vrede.

Det inne du satt,
heilt aleine,
fordi du var jøde,
og vart mishandla til døde.

Her går eg,
i jødenes aske,
og tenker:
her vart tusener drept kvar dag,
og ingen gjorde noko med det.

Her i krematoriet,
testa Mengele,
fæle ting,
på dei stakkars jødane,
uten å tenke,
på menneskeverdet.

Tankar om Auschwitz.
  Diktet av Roald og Kristian.

 Vi hadde guide i Auschwitz
 Dei måtte væra sin eigen guide
 Vi hadde varme klede
 Dei hadde tynne fangedrakter
 Vi hadde fyllte magar
 Dei hadde fyllte magar, men som var fulle av uvisse
 Vi gjekk ut av ein behageleg buss
 Dei vart sparka ut av dampande kvegvogner
 Vi kom ut til fuglesong
 Dei kom ut til brølande kommando-rop

Fyrste etappe.
  Diktet av Roald og Kristian.

 40 hus kjem lys i, dagen er komen
 Til Hanahaug ber det av stad
 Bussen står der og ventar
 Bagasjen me alle hentar
 Alle er glade
 For no skal alle få sjokolade
 Inn i bussen alle går
 Fint og roleg sit alle på seta
 For me skal ikkje på sætra
 No ber det av stad, ingen veg tilbake
 Til Polen er målet
 Men fyrste stopp er Norane
 Ei ung vakker dame stig på
 Poeten er komen
 No blir det dikt!
 Bussen rullar vidare
 Over fjorden
 Til Lærdalsøyra
 Neste mål er Fillefjell
 I Hallingdal går det fort 
 Oslo i sikte
 Fyrste etappe er snart unnagjort!

Seint og tidleg.
Diktet av Kari.

Seint og tidleg
Kvar einaste dag
Overlevde dei ved å halde i lag

Frå morgon til kveld
Hadde dei uvissa der
Kjem vi nokon gong til å kome vekk her frå?

Lyden frå....
Diktet av Kari.

Lyden frå toget
som tøffar sakte forbi

Lyden frå eit menneske
som ønskar seg fri
Lyden frå føter
som ber ein utmagra kropp
Lyden frå ein SS-soldat
som aldri seier stopp

Lyden frå eit gevær
som jallar og smell
Lyden av ein jøde
som atter ein gong fell

Eit skrik.
Diktet av Vegard og Odd.

Eit skrik i mørket
Eit skrik blant mange
Ingen bryr seg lenger
Apatien rår
Dei mørke kreftene herjar fritt
Det er død i lufta

Eit skot i mørket
Eit skot blant mange
Verden lukkar alle sansar
Vi ser
Vi hører
Men vil vi sjå?
Vil vi høre?
Nei
Vi flyktar frå det som er vondt
Legg det bak oss
Som om vi ikkje vil ha noko med det å gjere

Men skrika heng igjen
Vi kan ikkje bli kvitt dei
Kor lenge må dei skrike?

Dikt om Polen-tur.
  Diktet av Jon.

 Tidleg torsdag morgon starta vi på vår tur.
 Over fjellet til Oslo, medan mange tok seg ein lur.
 Så byta me buss, og reiste mot Sverige.
 Etter ei stund køyrde me om bor i ei ferge.

 Etter ei natt på ferga, kom me fram.
 Me åt tax-free snop i bussen, NAM!
 Me køyrde buss fra tidlig til seint.
 I bussen var det ikkje reint.

 Sjåføren heitte Johnny, reiselederen Kristina.
 Vi stoppa på landet, og fyllte bensin på fina.
 Johnny var ein dansk gammal mann.
 Han køyrte oss sikkert gjennom byar og land.

 I Polen var det stygge forhold.
 Mange heimar var satt rett oppå mold.
 Det var mange tiggjarar og uteliggjarar på gata.
 Dei sat der i lag, og svelt og prata.

 Me kom til Krakow neste kveld.
 Der spelte me kort, og fekk spelegjeld.
 Me måtte finne ein plass å bu.
 Me kom fram til ein bygning, som var større enn ei bu.

 Hotellet i Krakow, var kjempeflott.
 Sengene gode, maten var god (not)
 Byen var fin, butikkene mange.
 Gatene var forfalne og lange.

 Konsentrasjonsleiren Auschwitz var uhyggjeleg stor.
 Der har minst 2 millionar, sagt sitt siste ord.
 Forholda såg umennesklege ut.
 Der døde både jente og gut.

 Saltgruvene var uendeleg lange.
 Statuane der var store og mange.
 Me kjøpte souvenirar i fleng.
 Salgsmennene såg på oss som ein sløsande gjeng.

 Etter dagar i Polen, reiste me til Tyskland.
 Der var standarden ein heilt annan.
 Etter eit par timar kom me til hovedstaden, Berlin.
 Byen var stor, og ikkje så fin.

 Dagen etter reiste me til endå ein båt.
 Me spelte på spel, og tax-free snop åt.
 Om natta budde me på lugar.
 Elevane tok seg mang ein sigar.

 Endeleg kom e heim til Hermansverk.
 Turen hadde vert fin, ikkje noko herk.
 Alle gjekk heim for å kvile seg ein smule.
 Nokre dagar etter var det på han igjen med skule.

Ruinane.
  Diktet av Kjersti og Silje Marit.

 Vi går mellom ruinane etter krematoria
 det ser så fredeleg ut.
 Det finnes ingen tegn etter grusomheitane
 som vart utførde her, 
 bortsett frå monumentet.

 Korleis kunne nazistene vere så ufølsomme?
 Korleis kunne ein mann få så stor makt?
 Kva hadde jødane gjort mot dei?
 Dei spørsmåla er det vanskeleg å svare på....

Du gjekk der....
Diktet av Nina, Kjersti og Silje Marit.

Du gjekk der med bare føter
utan livsgnist, utan meining
Du såg dine falle bort og
du kunne ingenting gjera

I den sleipe gjørma
sloss du for livet
Vi går her, plukkar blomar,
ser oss om, kan det vere sant?

Du gjekk der med dine førti kilo
i ei fangedrakt så tynn
Du hutra og fraus
i vindkast frå Karpatene

Vi går her i allversjakker
og støvlar, klagar alt vi kan,
vil tilbake til den varme bussen 
og reise vidare

Du vil aldri gløyme
grusomheitane som vart
utført mot deg og ditt folk
det vil alltid vere med deg....

Minner om det vonde.
    Diktet av Solrun og Eliane

 Mange tårer som drypper, fra uskyldige.
   Mange sjeler som sliter, i dødens hus.

    Mye hat mot Hitlers makt, over folket.
   Mye grusomheter blir gjort, Hitlers ordre.

       Mellom smerte og tårer, lever håpet.
     Mellom vold og misbruk, herska døden.

  Mørket lurer seg inn i brakkene, blant slaver.
Mørket bringer med seg vonde drømmer, og hat.

     Mange tårer som drypper, fra uskyldige.
             Mange som en gang var fri.

Korleis.
Diktet av Elise.

Mellom skogar og grønt gras
under blå himmel og syngjande fuglar
i brakkenes ruinar ligg mørkret tungt og svart

At blomar her vågar vekse
og spreie si søte duft
Korleis kan fuglane her syngje
i ondskapens kalde luft?

Korleis kan sola her skine
og graset her gro
Kan du ikkje mellom det grøne sjå
den skotne jødes blod?

     Så mange mennesker drept av andres hat og framandfrykt
                 drept under mørkets teppe tungt og breidt
                       Millionar av menneskeliv er borte
                   Dei hadde ein meining kvart einaste eitt

 Kanskje var det meininga at menneskeheita skulle lære av dette
 Kanskje døydde dei for oss, for at alt skulle verta bettre etterpå
                                             lær
                     Sjå på dine føter i det grøne graset
                        Kor mange jødar døydde her?

                       Lær at alle er dine systre og brør
       og tenk på at det i natt, at her i graset døydde din bror
                   Så korleis kan eit tre her breie si krone
                      og spreie sine røter i dødens jord?

4 dikt.
Diktet av Elise

To mørke øyne i en container
en tynn, krummet hånd som strekker seg mot lyset
Der nede er hans vikelighet, hans liv i fattigdommen
Men han er rik
Han er heldig, han har livet
Og det er varmt i hans container

Et hardt slag over nakken
Ho ser ned....
plukkar opp moras kropp
Tunge steg på dødens veg
Endå eit liv teke av Hitlers tropp

Ein mørk bygning fylt av død
Eit mørkt rom fylt av kulde
Ein jødes sjel begravd i mørket
.....døden lagt på minnet.....

Kvart menneske har si historie
Kvar historie sin veg
Her enda alle vegar
Rommet er stort, mørkt og tomt
det kalde steingolvet har slått sprekkar
Tusenar av vegar snodde seg inn den døra
dit alle vegar enda

Leirene

Rolf Winther Nielsen fra Stavern, var 9 år gammel da krigen brøt ut. Han har reist flere ganger med Aktive Fredsreiser, og etter en tur til Krakow - Praha og Berlin sendte han oss en tilbakemelding hvor han bl. a. skriver:
"Opplevelsen var sterkere enn jeg hadde forestilt meg, og som fresbevarende aktivitet fylte den helt og fullt sitt motto "reiser for fred". Ved siden av Auschwitz - Birkenau ga Lidice oss en gripende følelse av avmakt over ondskapen som hersket når disse utåder ble utført."

Det han så og opplevde på denne turen har han gitt uttrykk for i disse linjene og bildet som han  tok i Lidice:

Leirene ligger der stille og øde
men husker vi alle som var der og døde.
Tårene sluttet når krigen var over
og kanskje de flestes samvittighet sover.
Husker vi ikke alt det som skjedde,
voksne som slet, og barn som var redde, 
Terror og redsel de brukte på alle 
kampen den gjaldt om å stå og falle.
Dette må minnes helt til det siste -
Tilgi oss alle for vi ikke visste.

Rolf Winther Nielsen

Hva skal til?

Jeg er en av elevene fra Bjørkelangen U-skole som har vært i Polen/Tyskland. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, men det er en ting som blir i hodet mitt....
Etter å ha vært i Auschwitz og Sachsenhausen, to veldig beryktede konsentrasjonsleire fra 2. verdenskrig, kan jeg ikke skjønne hvordan mennesker kan gjøre noe slikt mot andre mennesker!
Hva skal til? Hva skal til for at  mennesker kan skyte andre mennesker rett ned fordi de er slitne? Hva skal til for at mennesker slår, pisker og sparker et annet menneske for at det viser omsorg? Hva skal til for at mennesker torturerer og dreper andre mennesker fordi de har sin egen mening eller religion? Jeg bare lurer....
Vi så gasskamrene, patologihuset, cellene.... Hva skal til for å kunne sende små, uskyldige barn rett i gasskammeret, fordi dets foreldre var jøder. Et tre år gammelt barn kan ikke bestemme sin egen religion.
Hva skal til for å forske på barn? La dem stå ute i snøen, barbeint og se hvor lang tid det går før de får koldbrann?
Det er helt uforståelig. Å stå på en plass du vet tusen mennesker ble skutt er helt forferdelig., men uvirkelig. Det går ikke an å forestille seg noe slikt. Det verste er å se nynazismen komme. Hva skal til for at mennesker kan få en slik mening. Hva skal til? Dere som føler dere i faresonen, dra til Auschwitz og Sachsenhausen og se hva som skal til....

Charlotte Røgholt

Tenk "Nazister"!

Vi har sett det før, hvordan maktsyke mennesker
Og hat mot menneskegrupper på grunn av feil hudfarge,
tro og meninger - kan slå ut.
Millioner mennesker døde uten grunn under Hitlers gale ledelse.

Vi har sett det før, hvordan gale genier kan -
Hjernevaske andre.
Hvordan et system kan forandre snille,
Unge menn til drapsmaskiner uten egne meninger.

Vi har sett det før, hvordan mennesker kan gå 
Gjennom en port og aldri komme ut igjen.
Sett folk dø i krampetrekninger, bli henrettet ved et nakkeskudd
Eller segne om av utmattelse og aldri reise seg igjen.
Vi har sett tusenvis falle døde om på noen minutter - i et gasskammer.

Vi ser det i dag, det vi fryktet.
Nazismen er igjen på fremmarsj.
Hvor var disse folka i historietimene?
Hvor på veien var det de mistet sine egne meninger?
"Those who forget the history, are bound to live throug it again"
Tenk dere om "Nazister"

Eskil fra Bjørkelangen

Avmakt

Stemmene er der fortsatt
Men de bare hvisker nå lavere og lavere
Sakte lar de meg forlate deres rike
De dødes rike

Men der hvor tiden sto stille. Der fortid møtte nåtid - et skrik,
i en fusjon på tvers av grenser,
der hørte jeg dem.
Der bar vinden deres historie, og de gamle trekronene føyde seg tappert,
for å la oss høre den smerte de så.
men vi vil aldri forstå,
bare ane uvirkelig grusomhet.
Slik lukter altså døden.
Slik ble livet absurd og mennesket uverdig.

I de dødes rike var ikke jeg min egen person
For stemmenes sorg var større enn meg.
og liksom tok min plass.
Jeg ble et speil for de inntrykkene jeg møtte, vekslende og uforklarlige,
sinne, sårhet , kvalme, smerte.
Jeg var sterk og svak
Og bitte, bitte liten.

Kjære Gud! Jeg er en narr ved ditt alter.
Hør meg tale til deg, men fornekte deg.
Og så le! Le! Nyt min ydmyke komedie.

Aldri var en varm dag så kald.
Aldri klynket vegger og trapper mer enn
Og aldri visste jeg bedre hvor heldig jeg er.

Ikke hans skyld, eller hennes offer
men vår skyld, og vårt offer.
Ikke umenneskelig grusomhet så mye som et bevis
for menneskets grusomhet

Ikke deg og ikke meg, men oss.
For hvem er vi? Og hvor er vi?
Hva er fremgang?
Og hvor er mållinjen?

For stemmene er der fortsatt.
Og selv om de bare hvisker nå,
Så har de rørt noe i oss.

(skrevet av Sunniva etter besøk i Auschwitz 1. oktober 2001)

Kriger

Vi har hatt mange kriger,
Så hvorfor kan ikke folk lære?
De har alle ført til det samme -
Sorg - hat - sinne og i tillegg redsel

Jeg blir selv redd - redd for verden,
Hvordan vil det gå dersom ingen lærer.
Det er ikke bare selve krigen,
Men tiden etterpå i tillegg.

Tenk på ofrene - de stakkars ofrene -
Mistet familie - venner - verdigheten.
Tenk om du må gå -uten å dusje,
Samme klær, soldater på alle kanter.
Venner familie, hvor er de?

Du vet ikke, - tenk på dette.

Jeg kan ikke skrive

Jeg kan ikke skrive uten blod, Uten blod og styrke
Min sjel gløder
Og mitt hjerte brenner

Det brenner etter lengsel av kjærlighet og glede.
Det kjennes som om overkroppen min