En mors tanker etter Polenturen

Polentur med Tråstad ungdomsskole i Kongsvinger april/mai 2003.

Det tok lang tid å la denne reisen synke helt inn, og tankene som har meldt seg i ettertid er mange. Jeg vil gjerne dele dem med alle som skal reise, men kanskje mest dere som velger å bli hjemme. Etter å ha snakket med en del foreldre, vet jeg at mange av elevene gruet seg veldig til denne turen. De trodde det skulle bli trist og kjedelig, og hadde nok ønsket at skoleturen skulle gå til et mer lystig sted. En sydentur hadde vært midt i blinken. Hvorfor skulle de ned til Polen ? De hadde jo lært så mye om dette på skolen allerede, så hva var vitsen? Det de ikke visste, var at de sto foran sitt livs kanskje viktigste reise. Det var ikke bare elever som gruet seg, mange av foreldrene var også i tvil. De orket ikke å reise dit hvor alle grusomhetene hadde funnet sted. Vi ble alikevel ca. tretti foreldre på denne turen. Jeg må innrømme at jeg også hadde store betenkeligheter før reisen. Jeg var usikker på hvordan jeg ville reagere, men min datter ville så gjerne ha meg med. Hvis hun skulle trenge meg som hun sa. Aha! Baktanker! Det var tydligvis ikke nok å ha med seg visakortet med en begrenset mengde penger, hun skulle ha med seg hele banken i tillegg. Å nei, det var ikke sånn, bedyret hun, mens jeg gledet meg til å erte henne med de fem frydefulle ordene "hva var det jeg sa". Det kommer vel ikke som noen overraskelse på noen av dere at jeg fikk rett.

Jeg satte meg på bussen uten forventninger eller begrensninger. Det var de unges tur, ikke min. Jeg merket meg tidlig en fantastisk sjåfør som ikke bare fraktet oss trygt frem, men viste stor interesse for elevene. Han snakket ungdommens språk, men på en voksen måte. Jeg tror alle var begeistret for denne bussjåføren, og jeg var spent på hvordan det ville utvikle seg lenger ut i uken. "So far so good", og med en reiseleder som kunne sakene sine, var vi i de beste hender. I tillegg til å være reiseleder var han andre generasjons tidsvitne og gjorde reisen til noe helt spesielt. Mennesker som kan fortelle med innlevelse er gull verdt, og elevene lyttet virkelig da han fortalte om hendelser som man ikke kan lese seg til i noen bøker. Han konkluderte hele tiden med hvor viktig det er å holde sammen og ta vare på hverandre. "Det er dere som skal forhindre at dette skjer igjen". Denne siste setningen brant seg fast i meg og ga meg meg noe å tenke på.

Vi er en stor foreldregenerasjon som ikke har besøkt konsentrasjonsleirene i Polen, og hvor mange av oss vil tenke på å ta turen i sommerferien? Svært få vil jeg tro, men føles det riktig å overlate ansvaret til yngre generasjoner? Bør vi ikke delta sammen med dem? Angår det ikke oss alle?
Jeg tror de fleste mennesker ikke tror på en bedre og tryggere verden, fordi makt, vold og rasisme bare øker, men hvis vi ikke tror på våre evner til å påvirke verden i en positiv retning, så har vi tapt. Skal vi bare være tilskuere, og la de som er tilknyttet alle fredskapende organisasjoner få ta ansvaret alene? NEI! Det kan ikke være riktig. Vi har ingen rett til å fraskrive oss ansvaret og se en annen vei. Vi må snu våre holdninger og tro på at det vi gjør i hverdagen vil gi ringvirkninger. Det er på høy tid at vi retter oppmerksomheten utover, og setter våre kunstige og egoistiske behov i baksetet.

Jeg var noen dager i Oslo i sommer hvor rusmissbrukere og hjemløse er svært tydelig i gatebildet. Jeg sto å ventet på noen, og det er ikke til å komme fra at jeg som det svake kjønn følte meg litt utrygg og sårbar. Det gikk ikke mange minuttene før en ung mann kom bort til meg. Han sa han var stoffmissbruker og lurte på om jeg hadde noen penger å gi ham. Uten å tenke, spurte jeg om å få snakke med ham litt. Det bare glapp ut av meg og i samme øyeblikk tenkte jeg at nå er jeg på tynn is. Jeg kjennte frykten stramme til i brystet og ble litt omtåket, men jeg tenkte "ikke vær redd, han gjør deg ingenting". Han var tydelig overrasket over spørsmålet mitt, og måtte summe seg litt. På få sekunder fant jeg roen igjen. Noe i øynene hans fortalte meg at han ikke kom til å røre meg. Klærne var hullete, han var tynn og blek, og da han snakket så jeg at tennene var brune og i ferd med å løsne. Han var ung, men hadde rukket å bruke stoff i mange år.Vi snakket sammen lenge og han ga meg et sørgelig bilde av livet sitt. Som barn fikk han diagnosen "hyperaktiv", og det ble ikke funnet medisiner som hjalp ham. Han ble tidlig tiltrukket av et hardbarket miljø, og ble et offer for sterke stoffer. Jeg fortalte at det hadde kommet nye og bedre medisiner, men han ristet på hodet og sa at det var for sent. Hjertet mitt blødde. Fremtiden hans virket håpløs, men det stoppet meg ikke fra å prøve å oppmuntre ham, motivere ham og gi ham håp. Av svetteperlene i pannen hans forsto jeg hvor desperat han var etter stoff. Jeg ga ham penger, og tenkte at det var bedre han fikk dem av meg enn at han skulle gjøre noe kriminelt. Jeg tenker på denne gutten av og til og lurer på hvordan han har det.
Litt senere samme dag ble jeg stående og observere en "tigger" som satt på fortauet med et pappkrus foran seg, og i hendene holdt han et stort frynset papir hvor det sto " HJELP MEG DERE SNILLE MENNESKER ". Han så ut som om alt liv var sugd ut av ham. Enkelte av de forbipasserende slang noen mynter i kruset, men de fleste gikk rett forbi eller så en annen vei. Ingen stoppet for å slå av en prat. Der og da tenkte jeg at våre hjerter ikke er kalde, de er stivfrosset.

I skrivende stund er det mange som opplever holocoust i verden. Det gir meg frysninger. Mye er godt skjult, mens vi lukker øynene for det vi ser. Man får derimot ikke lukket øynene når man besøker disse leirene i Polen. Historien blir servert usminket, og man kan faktisk føle fortvilelsen og redselen i veggene, og virkeligheten blir uvirkelig. Vi kan reise derifra og legge det bak oss, men de menneskene som var halvt i live da krigen var over, kunne ikke bare legge det bak seg eller glemme. De skulle hjem og leve et "normalt" liv, og var "heldige" hvis de hadde noen familie å komme hjem til. De som hadde det, var ofte ensomme om sine opplevelser. Jeg vet ikke om jeg tenker riktig, men det må jo være godt å kunne snakke med noen som har opplevd det samme helvete som en selv. Det var sikkert mange som ikke hadde den muligheten, og det gjør meg vondt.

Uten sammenligning for øvrig, tenker jeg på hvor håpløst det var å formidle mine opplevelser til min familie. Det var virkelig vanskelig å få respons, og min datter satt igjen med samme følelsen. Det fikk meg til å innse hvor viktig det var for henne å ha meg med på denne reisen. Hun trengte meg underveis, men kanskje mer i ettertid. Hun hadde flere sterke reaksjoner i løpet av turen og var selvfølgelig ikke alene om det, men da hun kom hjem var hun ikke ensom med sine opplevelser, vi hadde hverandre. Vi kunne gråte og le sammen, snakke, lytte eller tie sammen. Se på bilder og minnes. Det har gitt oss styrke, og dyp forståelse for hverandre og menneskene rundt oss. Et sterkt grunnlag for foreldre/barn forholdet.

Jeg bøyer meg i støvet for mennesker som Blanche Major som er Aktive Fredsreisers beskytter. Hun overlevde holocoust, men mistet mor, far og trettien slektninger i gasskamrene. I dag er hun 84 år gammel og reiser rundt på skoler for å fortelle sin historie. Hun sier: "Vi kan ikke gjøre noe med fortiden, men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden". Når ikke hun har gitt opp håpet, vel... da har heller ikke vi rett til å gi opp.
Det er tydelig at det er flere som vil følge hennes eksempel, slik som fem av elevene fra denne turen. De brenner for å reise rundt til skoler i Norge og fortelle om sine tanker og opplevelser, og vil at alle skal forstå viktigheten av å legge skoleturen til Polen. En storartet og flott ide, og jeg håper at de får gjennomført prosjektet.

Det hører også med til historien at noen av elevene var litt rampete av til, ( takk og lov, noe annet ville vært unaturlig ) men stort sett på en søt og sjarmerende måte. Jeg fikk meg ofte en god latter av fantasifulle påfunn. Det er viktig med tull og tøys på en slik tur, det er avslappende og befriende. Det føles merkelig å ha gråtekrampe inne i en konsentrasjonsleir, for senere å sitte på bussen med latterkrampe, men alle reaksjoner er naturlige og viktige når inntrykkene truer med å overmanne deg.
Tankene går tilbake til bussen, hvor forholdet mellom sjåfør og elever hadde utviklet seg til vennskap og gjensidig respekt. Noen av elevene tilbød seg å vaske bussen, og andre stablet kofferter og bager ut og inn ved hver overnatting. SLÅ DEN! På toppen av det hele tok to av elevene initiativet til en pengeinnsamling på bussen den siste dagen. Vår sjåfør hadde fortalt at han hadde kontakt med et barnehjem i Polen, og ville overbringe pengene dit. Han var tydelig beveget over elevenes initiativ, og holdt en takketale som fikk oss til å gråte våre modige tårer. Stillheten i bussen var til å ta og føle på. Denne reiselederen og bussjåføren klarte å bringe frem det beste i oss alle, og jeg følte meg priviligert som fikk bevitne det hele. Dette hadde vært en uke full av beundring og forundring over unge menneskers tålmodighet og evne til å gjøre det beste ut av enhver situasjon.

Denne reisen har så langt vært min viktigeste.
Jeg anbefaler på det varmeste dere foreldre å bli med barna deres til Polen. Hvis ikke skolen har et opplegg som inkluderer foreldre, så tror jeg det er noe som lett lar seg ordne med Aktive Fredsreiser. Ta dere tid til å reflektere når dere kommer hjem, for tanker skaper handling. Det er ikke min intensjon å gi noen dårlig samvittighet fordi de ikke reiste med sine barn på denne turen, men jeg håper at mine tanker kan bidra til å se tingene i et annet lys.

Takk til alle som var med på en uforglemmelig reise og spesielt takk til Geir, vår enestående sjåfør, og Johannes, vår glimrende reiseleder. Det arbeidet dere gjør er uerstattelig.

Hilsen en mor som gjerne tar
turen på ny.