Reisebrev fra Kragerø ungdomsskole våren 2003

I to år har vi pratet om denne turen, litt slakt selvfølgelig. Men for omtrent to år siden, begynte flinke lærere, foreldre og elever å tenke ordentlig på dette, begynte å planlegge. De startet sparinger, arrangerte møter, kunstlotterier og kakesalg for at dette skulle bli mulig.
Det var mange elever som var interesserte og som første 10. Klasse fra Kragerø ungdomskole reiste vi, 10. Klasse 02/03, Onsdag 23. April på tematur med Aktive Fredsreiser til Polen!
Alt er pakket og klart for alle og enhver, klokken er halv åtte og vi kjører av gårde; elever, foreldre, lærere og en dansk sjåfør.

Det er høy stemning, prating og fnising. Turen er i gang, og vi blir ønsket velkommen på reisen av Bjørn Egil Olsen, vår egen reiseleder.
Vi kjører først til Sandefjord med bussen, så til Strømstad med ferja. Fra Strømstad kjører vi til Ystad, og tar enda en ferje, Unity Line. Denne ferja sover vi på og er framme i Swinoujscie, Polen, torsdag klokken 07.00. Vi er allerede overasket over hvor godt lagt opp denne turen er, vi skjønner egentlig ikke hvordan vi har kommet så langt på så kort tid, selv om det har vært mye kjøring.

De fleste av oss hadde ikke vært i Polen før, og er straks overasket over hvor fattigslig det er der. Ustelte hus uten maling, falleferdige skur og små, gamle biler. Vi sitter bare og måper når vi kjører gjennom Polen, den dagen. Vi kjører hele dagen og, er ikke framme i Krakow før sent på kvelden. Der tar vi inn på et motell som skal være vårt hjem de tre neste dagene, Motell Krak.
Det er fredag, vår tredje dag på turen, alvoret skal til å stramme seg rundt oss, vi skal til den polske byen Oswiecim og til konsentrasjonsleirene Auschwitz 1 og 2 (Birkenau).

Vi er trøtte når vi setter oss i bussen denne morgenen, uvitende om det vi skal møte. Da vi kommer til den første leiren, Auschwitz 1, blir vi møtt med ufattelige omgivelser. En stor, mørk bygning ligger foran oss, fylt med mennesker. Det er her vi skal se en videofilm og hva som har skjedd her bare femti- seksti år tilbake. De grusomhetene som møter oss på lerretet har vært reelle hendelser bare et par meter bortenfor oss. Det er bare en tynn vegg som skiller oss og "slagmarken".
Filmen viser bilder vi har sett mange ganger før, og selv om det er sterkt, går de ikke særlig inn på oss, det er jo bare en film, tenker vi; bare filmtriks.
Filmen er slutt, og vi beveger oss tilbake til bussen, det blir Auschwitz 2, Birkenau, vi får møte først. Det er tidlig på morgenen, men den første leiren er allerede stappet full av israelske tropper som er der for å minne de døde. Vi regner med at det blir bedre plass til oss der senere på dagen.
Vi møter vår Auschwitz- guid, han snakker godt engelsk, og forteller oss om Auschwitz 2 sin historie. Dette var dødsleiren over alle døsleirer, det var her de drepte folk som mygg. Gasskammerene drepte opptil 1000 mennesker på 20 minutter, og det er disse lokalene vi snart skal se.

Den guidede turen varer i omtrent to timer. To sterke, følelsesladde timer vel og merke. Vi beveger oss først inn i brakkene der kvinnene bodde, ser sengebenker på rad og rekke, det lukter råttent tre og søle. Det minner mer om en stall enn et sted der to hundre mennesker har oppholdt seg. Det er nå det skjer, vi ser virkeligheten i øynene. Det var her de var, ordentlige mennesker har ligget her, dødd her. Det er sterkt og tårene presser på. Bildene fra filmen vi akkurat har sett og filmer vi har sett før, blir virkelige, det er ikke lenger filmtriks eller skuespill; det er virkelighet, og vi står her, nå. Herregud, hvordan er det mulig? Mens vi går mellom de slitte trekassene av noen senger, ser vi for oss syke kvinner og barn ligge der, utmagret og utslåtte. Det er nå vi virkelig skjønner det, og ser helheten av hva som egentlig skjedde her i løpet av de grusomme krigsårene.

Med tårene i øyekroken beveger vi oss mot gasskammere og krematorier. Det er ikke mye igjen av disse bygningene, men vi kan tydelig se rommene der det har skjedd. Avkledningsrommet, "dusjen" der gassingen fant sted, og så krematoriet der menneskekropper ble til aske. Det er nå det blir uvirkelig igjen, det for grusomt til å være sant. Vi kikker rundt oss og alt vi ser er en eneste stor gravplass, en gammel slagmark, der hundretusenvis av menneskeliv har blitt frastjålet. Det er bare brakker så langt vi kan se, noen originaler, noen restaurerte, noen nedbrente med bare grunnmuren igjen, noen påbegynte, men alt er like sterkt, alt er like grusomt. Det er et utrolig stort område, men allikevel ble det bare halvferdig, det skulle bli dobbelt så stort, dobbelt så mange brakker, dobbelt så mange mennesker. Vi vet ikke hva vi skal si eller tenke, alt surrer rundt. Det er ikke som å sitte på skolebenken å lytte til en lærer prate, dette er nesten for mye. Men vi trenger det, vi burde vite og se, uansett hvor ille det er for oss, har vi gått av å se.

Vi reiser tilbake til Auschwitz 1, vi har fortsatt den samme guiden og trives med det. Der en brakkene betydelig mer huslige siden disse bygningene stod der før de ble brukt til fengsler og lignende. At bygningene ser finere ut fra utsiden, gjør ikke inntrykket av stedet bedre. Fengselsceller, skytevegger, bilder av fanger, denne leiren har også alt. Firemannsceller like store som telefonkiosker og laboratorier der det ble utført eksperimenter på mennesker, for eksempel hvor varmt vann huden tålte, gjorde oss kvalme og skapte store klumper i halsen på alle og en hver. Det var en skygge som lå over gruppa, ikke mye prat; nesten ingen ting. Bare kommentarer som- hvordan er det mulig? og - hvordan kan noen gjøre noe slikt? Det var mange inntrykk å svelge, men vi hadde en minnestund der, med blomster og dikt og det gjorde at vi fikk samlet tankene litt.

Dette hadde vært en slitsom dag med mange inntrykk. Men den var ikke ferdig ennå; fra Auschwitz dro vi rett til et hotell i nærheten, der vi spiste middag og hadde en temakveld ledet av vår reiseleder Bjørn Egil Olsen og tidsvitnet, Tollef Larsson. Alle var temmelige utslitte og klarte kanskje ikke helt å følge med på det egentlig veldig interessante foredraget.
Det er søndag, vår femte dag på tur, vi reiser fra Motel Krak der vi har bodd de tre siste nettene. Vi skal til Wielizca, de berømte saltgruvene . Vi har hatt et avbrekk fra alvoret en stund. På lørdagen var vi i Krakow sentrum. Der vi blant annet besøkte det flotte Wawel- slottet som ligger midt i byen. Der var det blant annet en flott kirke, med en liten landsby rundt. Vi var også på sightseeing rundt i byen, mange benyttet seg også av hest- og- kjerre- sightseeingen, en runde rundt i byen i koselige omgivelser. Det var en flott og avlappende dag på markedet, og torvet i Krakow. Alle som har vært i Krakow vet jo at det er en fantastisk by, med alle krikene, Maria kirken blant annet, og alle de koselige, stemningsfulle bakgatene.

Senere den kvelden hadde vi en polsk kveld med folkedans og mye moro. Det var veldig gøy å se de polske folkedraktene og dansene, men selv om vi hadde det gøy, hadde vi hele tiden det forferdelige synet fra gårsdagen i bakhodet.

Det var klart for enda en kulturell dag. Da vi ankom saltgruvene gikk vi først hundrevis av trappetrinn ned , det var spennende, men også litt skummelt og være så langt under bakken.
Gruvene var fulle av statuer som var hogget ut i saltstein, alt rundt oss var salt. Veggene luktet og smakte til og med salt. Det var en veldig annerledes opplevelse, og høydepunktet tror jeg mange ville si var den store kirken som fantes der nede. Et flott stort rom med alter og nydelige utsmykninger, det var helt fantastisk.
Alle koste seg, selv om de var slitne etter å ha gått så mange trappe trinn, samt over en kilometer inne i de smale gruvegangene.

Da vi kom opp kjørte vi videre med bussen, der det var god stemning. Det sosiale var på topp og det var mye latter og sang i løpet av de lange timene vi kjørte gjennom Polen og mot grensa til Tyskland. Konkurranser og leker ble arrangert av lærere og reisledere. Og det var alltid spennende premier på lur til de flinke vinnerne.

I tillegg til de andre voksne hadde vi også et aller tides tidsvitne med oss på reisen, Tollef Larsson. Han er helt klart en mann i sin beste alder og det var alltid like spennende og høre hans historier fra krigen, som kom over høytaleren. Han var heller ikke sein på å svare på eventuelle spørsmål som kunne komme opp. Det var et stort pluss at han var med på turen, han var med på å gjøre det hele mer virkelig.

Vi kommer oss fint over grensa til Tyskland mandag morgen, vi kjører mot Berlin. I Berlin har vi en liten orientering om muren og dens betydning, vi ser også i ingenmannsland, området mellom de to murene. Så shopper vi litt i Berlin, men vi kikker oss litt rundt i den nye byen før vi spiser middag på Hard Rock Cafe. Dette var den beste dagen sosialt sett, med lite kjøring og lite gåing. Alle var nok litt trøtte, men det hører vel med på en slik tur, og vi hadde vel oss selv å klandre siden vi ikke akkurat holdt leggetidene som de voksne anbefalte.

Det er alt tirsdag og reisen er snart ved sin slutt. Men noen ting gjenstår. Vi skal til Sachenhausen, den leiren der de fleste nordmennene satt. I denne leiren er det ikke så mye å se, men vi er på en del museer inne på området. Allikevel får vi ikke like mye ut av denne leiren som i Auschwitz, siden mesteparten av informasjonen står på tysk. Det var interessant, men det gikk dessverre ikke så veldig inn på noen av oss da, sikkert mye fordi, den første leiren vi besøkte var selve dødsleiren.

Etter middag og en pust i bakken forsetter vi til kvinneleiren Ravenbruck. Dette er også mer et museum enn en omvisning, så magefølelsen er ikke like sår denne gangen. Men tankene våre er fremdeles hos fangene som ble holdt der, og det er alvorlig og trist stemning under minnestunden som vi holder nede ved innsjøen der asken fra krematoriene ble kastet. Etter minnestunden holder vi et minutts stillhet til ære for de døde og de pårørende, slik vi gjorde i de andre leirene.
Alle synes det var på sin plass, og det føltes også riktig og ha en slik seremoni.

Enda en hard dag var omme, og vi satt igjen med blandede følelser. Det er ikke lett og sette seg inn i en slik hendelse når man er seksten år gammel, men vi hadde lært og forstått betydelig mer.

Senere den kvelden ankom vi Swinoujscie der vi gikk om bord på ferja som skulle frakte oss trygt til Ystad i Sverige i løpet av natten.
Det var siste dagen på reisen da vi kom til Ystad morgenen etter; og jeg tror ikke det var mange som hadde lengtet hjem. Det hadde vært en flott reise, alle var enige om at vi skulle ha det gøy den siste delen av turen, selv om de fleste sov da vi kjørte gjennom Sverige fra Ystad til Strømstad.

Etter enda en ferjetur, sa vi farvel for denne gang til vårt kjære tidsvitne, Tollef, da vi kom til Norge og Sandefjord. Han var som vanlig i godt humør, men litt skuffet over at han ikke hadde lært seg alle navnene til de 57 elevene!

Hjemme i Kragerø stod alle foreldrene og ventet på ungdommen som hadde vært på tur i utlandet. Og de som ikke hadde vært på en slik tur før, hadde nok ikke en anelse om alt det vi hadde opplevd på de åtte dagene vi hadde vært borte!

Vi er alle enige om at denne turen var en kjempestor opplevelse og vi anbefaler på det sterkeste at andre også benytter seg av denne muligheten framover. Dette var ikke bare en sosial tur, men også en tur som setter mye av det vi lærer på skolen i perspektiv og en tur som hjelper oss og lære. Vi i tiende klasse på Kragerø ungdomskole har lært mye av denne turen, samt at vi ha fått et bedre sosialt forhold oss i mellom.