Auschwitz III Monowitz

Auschwitz III, også kalt Buna eller Monowitz, var en av de tre viktigste leirene i Auschwitz-systemet, og hadde ytterligere 45 underleirer i det omkringliggende området. Leiren ble oppkalt etter byen Monowice (tysk, Monowitz), og den lå ca 6 km øst for Auschwitz.

Leiren skulle være plassert i Schlesien, utenfor rekkevidde av allierte bombefly. Man valgte å legge komplekset til det flate landskapet mellom den østlige delen av Oświęcim og bygdene Dwory og Monowice.

Her var det ikke bare gode geologiske forhold, men området var i tillegg strategisk godt egnet, med hensyn til transportlinjer og god vannforsyning. Dermed var det forholdsvis enkelt å få transport inn råmaterialer som: kull fra gruver i Libiąż, Jawiszowice og Jaworzno, kalkstein fra Krzeszowice, og salt fra Wieliczka. Men den primære årsaken til kompleksets plassering, var den store tilgangen man hadde til slavearbeidere fra de nærliggende Auschwitzleirene.

Tysk industri etablerte seg ved leirene

Auschwitz III- Monowitz ble etablert i oktober 1942 av SS, på oppdrag fra IG Farben. Konsernet fikk til en avtale med nazistene etter forhandlinger allerede i tidsrommet februar og april 1941. Selskapet kjøpte området fra statskassen for en lav pris, etter at det hadde blitt beslaglagt fra de polske eierne, uten noen form for kompensasjon. Boligene som lå i området ble fraflyttet og revet. I mellomtiden sørget tyske myndigheter for å få fjernet jøder fra deres hjem i Oświęcim, og fikk plassert dem i Sosnowiec eller Chrzanów. Deres hus ble deretter solgt til IG Farben, som boliger for bedriftens ansatte som nå ble hentet inn fra Tyskland.
IG Farben hadde for lengst startet med planleggingen av fabrikkanlegg som skulle produsere syntetisk gummi og kjemisk bensin. (Kalt BUNA) Navnet Buna kommer fra butadien-basert syntetisk gummi og det kjemiske symbolet for natrium Na, en prosess for syntetisk gummiproduksjon utviklet i Tyskland. IG Farben Industri investerte mer enn 700 millioner Reichsmarks (omkring 1,4 millioner dollar i 1942) i Auschwitz III-Monowitz.

Dette fabrikkanlegget var svært viktig for den tyske krigsindustrien. Også diverse andre tyske industribedrifter som for eksempel Siemens-Schuckert, bygget fabrikker med egne underleirer i området rundt Auschwitz III. Firmaet Krupp, ledet av SS medlem Alfried Krupp, ville benytte seg av den store tilgangen på arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene, og etablerte flere produksjonsanlegg nær Monowitz.

Billig arbeidskraft

Den stadig voksende industrien hadde et stort behov for arbeidskraft, og de inngikk et samarbeid med ledelsen for Auschwitz-leirene.
Monowitz fangene ble leid ut av SS til IG Farben som arbeidskraft ved Buna-Werke, en samling av kjemiske fabrikker, inkludert de som brukes til produksjon av Buna.
SS leide ut fanger til IG Farben og andre industrikonsern for tre Reichsmarks (RM) per time for ufaglærte arbeidere, fire (RM) per time for fagarbeidere og en og en halv (RM) for barn.

Fra mai 1941 til oktober 1942 hadde SS sørget for å bringe fram den nødvendige arbeidskraften som besto av fanger fra Auschwitz. Til å begynne med måtte fange gå fram og tilbake til fots, men for å utnytte tiden bedre startet ganske snart med å transportere fangene med toget til Dwory stasjon.

Fangene ble brukt til planering av det store området, graving og drenering av grøfter, legging av kabler, og bygge veier inn i industriområdet.
Da man startet opp med byggingen av Auschwitz III høsten 1942, ble fangene innlosjert i tilknytning til Buna. Dermed fikk man enda bedre utnyttelse av slavearbeiderne.

"Tilintetgjørelse gjennom arbeid."

I motsetning til Birkenau som var en ren utryddelsesleir, så var Auschwitz III Monowitz først og fremst en tvangsarbeidsleir hvor jødiske fanger ble utnyttet til de døde. Etter prinsippet "Tilintetgjørelse gjennom arbeid."
Forventet levetid for jødiske arbeidere ved Buna Werke var fra tre til fire måneder, for de som arbeidet i de fjerntliggende gruver, bare én måned. Når fangene etter hvert ble ansett som uegnet til arbeidskraft ble de gasset i Birkenau, eller sendt "til Birkenau" (nach Birkenau), som det het.

Auschwitz III hadde også en egen avdeling for ikke-jødiske fanger, som nazistene mente hadde brutt det arbeidet de var pålagt å gjøre for Det tredje rike.
Fangeantallet vokste fra 3500 i desember 1942 til over 6000 av første halvdel av 1943. I juli 1944 var det over 11 000 slavearbeidere, hvorav de fleste var jøder.
Til tross for det stadig økende antall dødsfall blant arbeiderne, på grunn av det harde arbeidet, sult, henrettelser eller andre former for drap, var etterspørselen etter arbeidskraft hele tiden økende.

Jevnlige seleksjoner

Fabrikkledelsen insisterte på å fjerne syke og utslitte fanger fra Monowitz. Tusentalls med fanger ble ofre for en slik skjebne i den tiden leiren eksisterte. Mange av dem ble tatt med til hovedleirens i sykehus, hvor de fleste ofrene ble drept av en dødelig injeksjon av fenol i hjertet, mens de fleste ble sendt til Birkenau hvor de ble myrdet i gasskamrene. Mer enn 1600 andre fanger døde på sykehuset ved Monowice, og mange ble skutt på byggeplassen eller hengt i leiren. Det er anslått at så mange som ca 10.000 Auschwitz-fanger mistet livet på grunn av arbeider for IG Farben.

I likhet med brakkene i Birkenau var brakkene også her overfylte med fanger, men i Monowitz hadde de vinduer, og oppvarming om vinteren når det var behov.
"Buna-suppe" en vassen suppe ble servert som et minimalt supplement, sammen med de ekstremt lave matrasjonene.
Samtidig ønsket fabrikkledelsen å opprettholde en høy arbeidskapasitet, og forsøkte å gi informasjon om dette til formennene.
Formennene hadde ansvaret for arbeidere og de igjen forlangte at kapoer og SS-folk krevde full produktivitet av fangene, om de så skulle banke dem opp. Dette var metoder som var godkjent av fabrikkens ledelse.
I rapporter sendt fra Monowitz til hovedkontoret i Frankfurt am Main, fra ingeniør Maximilian Faust, som hadde ansvar for byggingen, fremgår det at den eneste måten å holde de innsattes arbeidsproduktivitet på et tilfredsstillende nivå, var gjennom bruk av vold og fysisk straff.
Fangene var utslitte og fikk ikke den næringen de trengte for å overleve, og følgelig klarte de ikke - selv om de ble slått - å holde samme tempo som tyske bygningsarbeidere. Dette var en kilde til sinne og misnøye i fabrikkledelsen, og førte til gjentatte anmodninger om at leirmyndighetene måtte øke antallet SS-menn og handlekraftige kapoer for å overvåke fangene og få opp produksjonen.
Dermed ble en spesielt utvalgt gruppe med tyske vanlige kriminelle sendt til Monowitz.

Da også disse tiltakene slo feil, foreslo IG Farbens ledelse at man skulle innføre flere motiverende ordninger for tvangsarbeiderne, herunder retten til å bære klokke, la håret få vokse, utbetaling av ”verdipapir” som kunne brukes i leirens kantine til bl.a. å kjøpe sigaretter, og gratis besøk i leirens bordell som åpnet i Monowitz-leiren 1943.
Ledelsen forsto ikke at den viktigste årsaken til dårlig ytelse skyldes sult.

Ble to separate leirer

I november 1943 erklærte SS-ledelsen at Auschwitz II (Birkenau) og Auschwitz III (Monowitz) heretter skulle være to separate konsentrasjonsleirer. SS Hauptsturmführer Heinrich Schwarz ble nå oppnevnt som kommandant i Monowitz. (Fra november 1943 til januar 1945.)
Her fikk han også myndighet over underleirene Jawischowitz, Neu-Dachs, Fürstengrube, Janinagrube, Golleschau, Eintrachthütte, Sosnowitz, Lagischa, og Brünn (Bohemia).
(Etter evakueringen av leiren overtok han som leirkommandant i Natzweiler-Struthof konsentrasjonsleir i Alsace-Lorraine. Han ble arrestert etter krigen og stilt for en fransk militær domstol. Han ble dømt til døden av en fransk militærdomstol for de ugjerninger han hadde begått i Natzweiler og henrettet som krigsforbryter i Sandweier.)

De allierte bombet IG Farben fabrikker i Monowitz fire ganger under krigen. Det første raidet ble gjennomført 20. august 1944 med 127 B-17 ”Flygende festninger” fra den 15. US Army Air Force-base i Foggia Italia. Angrepet startet kl. 22:32 og varte i 28 minutter. Det siste angrepet kom den 26. desember.

Auschwitz III-Monowitz var i drift fram til bare en uke før de russiske frigjørerne ankom. Det siste navneopprop av de tre Auschwitz leirene viste totalt 67 012 fanger. Ut av denne totalen, var mer enn halvparten arbeiderne i Buna anlegget på Monowitz og dens underleirer.
Tallene nedenfor er fra nazistenes registre, som ble konfiskert av Den røde armé, men overlatt til Røde Kors av Sovjetunionen etter kommunismens fall. Disse tallene ble publisert i en bok skrevet av den polske forfatterinnen Danuta Czech.

Fanger i Auschwitz III

Mannlige fanger i Auschwitz III
Monowitz (Buna-Werke) 10223
Golleschau 1008
Jawischowitz (Jawiszowice) 1988
Eintrachthutte (Swietochlowice) 1297
Neu-Dachs (Jaworzno) 3664
Blechhammer (Blachownia) 3958
Furstengrube (Wesola) 1283
Gute Hoffnung (Janinagrube, Libiaz) 853
Guntergrube (Ledziny) 586
Brunn (Brno) 36
Gleiwitz I 1336
Gleiwitz II 740
Gleiwitz III 609
Gleiwitz IV 444
Laurahutte (Siemianowice) 937
Sosnowitz 863
Bobrek 213
Trzebinia 641
Althammer (Stara Kuznia) 486
Tschechowitz-Dzieditz 561
Charlottengrube (Rydultowy) 833
Hindenburg (Zabrze) 70
Bismarckhutte (Hajduki) 192
Hubertushutte (Lagiewniki) 202
Delsum 33023

Kvinnelige fanger i Auschwitz III: 2095

Totalt for Auschwitz III: 35118