Majdanek

Beliggenhet: Lublin, øst i Polen
Etablert: 1. oktober 1941
Frigjort: 22. juli 1944 av den Røde Arme

Innledning

Ingen historie om noen av nazistenes fengsler eller ulike typer av fangeleirer kan skrives uten at navnet Heinrich Himmler dukker opp. Dette var mannen som gjorde sin politiske karriere som øverste leder av SS og det tyske politiet, og dermed ble han også leder for det totale konsentrasjonsleirsystemet. Når man tar på alvor det store antallet leirer og underleirer som fantes både i det tyske riket, men også i land og områder nazistene okkuperte, skjønner man omfanget av den makt og myndighet denne mannen hadde. Han var uten tvil en person med betydelig ansvar for utviklingen av et system hvor krenkelse, vold og drap var hovedinnholdet i virksomheten. Det var Heinrich Himmler selv som beordret opprettelse av en leir i Lublin-området, - leiren som vi i dag kjenner best som Majdanek.

Majdanek  var operativ fra 1. oktober 1941 til 22. juli 1944. Etter evakueringen av leiren og Den røde Armés ankomst, framsto leiren nesten komplett. Dette skyltes at Den røde Armés framrykking hadde skjedd raskere enn forventet, og at nazistene derfor ikke hadde rukket å ødelegge leiren i større grad. Levningene av leiren ansees derfor i dag som den best bevarte nazistiske konsentrasjonsleir fra andre verdenskrig og Holocaust.

Beslutningen om bygging av Majdanek

Odilo Globocnik var den stedlige sjefen for SS og politiet i Lublin. Han var vertskap da Heinrich Himmler kom på besøk til byen i juli 1941. Under besøket gjorde Himmler det klart for Globocnik at sistnevnte nå hadde ansvaret for å planlegge og anlegge en krigsfangeleir i området. Kravet til ”Kriegsgefangenlager der Waffen SS Lublin” var at den skulle ha en kapasitet til internering av 25.000 - 50.000 fanger. Antallet fanger i dette anslaget hadde sammenheng med ”slaget om Kiev”, hvor nazistenes soldater hadde tatt et betydelig antall fanger.

Som navnet på leiren tilsa, handlet det om at det var en spesiell gruppe fanger som skulle interneres der; nemlig krigsfanger, og da i hovedsak fra Sovjetunionen. Fangene i leiren skulle brukes som slavearbeidere i virksomheter drevet av blant annet SS, men også av private virksomheter som samarbeidet med de nazistiske myndighetene.
I første omgang skulle fangene brukes til å bygge selve leiren. I neste omgang skulle leiren – som mange andre leirer - være et depot for billig arbeidskraft, og fangene i leiren i utkanten av Lublin skulle bidra til realisering av planene for utviding av det tyske riket i øst.

Byggingen av leiren startet ved hjelp av 150 jødiske slavearbeidere fra en leir i Lublin. Arbeidet foregikk på dagtid, og fangene måtte returnere til Lublin etter arbeidets slutt. Kort tid etter ankom 2.000 sovjetiske krigsfanger som skulle delta i arbeidet. De hadde et dårlig utgangspunkt siden de var i dårlig forfatning og egentlig ikke i stand til å utføre noe arbeid. Det gjorde ikke situasjonen noe bedre at de havnet under ekstremt dårlige forhold hvor de blant annet måtte overnatte under åpen himmel. I midten av november var det bare 500 av dem som fremdeles var i live. Nesten en tredjedel av de gjenlevende var ikke i stand til å arbeide.

I midten av desember hadde man ikke rukket å etablere flere brakker enn til 20.000 fanger, dermed lå de langt etter skjemaet. På denne tiden brøt det ut en tyfus-epidemi i leiren, hvilket gjorde nok et grådig innhogg blant fangene. Mot slutten av januar var alle de opprinnelige fangene, både russere og jøder døde. Alt arbeidet med utbyggingen av leiren stoppet derfor opp. Det kom først i gang igjen i mars da nye transporter med fanger ankom området. Selv om målet med å kunne internere rundt 50.000 fanger etter hvert ble nådd, ble ikke leiren utvidet til neste trinn hvor det var tenkt plass til 150.000 fanger.

Majdanek i systemet

Tre andre leire som kan sees i sammenheng med Majdanek, var Bełżec, Sobibór og Treblinka. Disse leirene var etablert spesielt for å kunne gjennomføre ”Operasjon Reinhard”, og hadde vært i drift fra henholdsvis mars, mai og juni 1942. I juli dette året besøkte Himmler alle de tre leirene. Hans hilsen til dem som sto ansvarlig for virksomheten var at de innen utgangen i året skulle ha ferdigstilt oppgaven ”Operasjon Reinhard” hadde gitt dem.

Majdaneks oppgave ved oppstarten av ”Operasjon Reinhard” var i utgangspunktet å stå for sortering og oppbevaring av eiendeler og verdisaker fangene hadde med seg til Bełżec, Sobibór og Treblinka. Men på grunn av den store jødiske befolkningen i den sør-østlige delen av Polen som ennå ikke var ”behandlet”, ble Majdanek rustet opp til massehenrettelsesoppgaver allerede i mars 1942. Det ble ikke gjort store anstrengelser i forhold til å skjule hva som foregikk. Områdene hvor gassingen foregikk var ikke avskjermet med gjerder eller liknende, og andre fanger hadde lett innsyn til stedene der ugjerninger skjedde.

En annen massedrapsmetode var henrettelse ved skyting. Det foregikk i grøfter som var gravet ut til formålet.

I følge museet i Majdanek startet bruken av gasskamre i september 1942. Til gassingen ble det brukt Zyklon B og karbonmonoksid (eksos).

Slavearbeid

Siden behovet for arbeidskraft (i form av slavearbeidere) i krigsindustrien var betydelig, gjorde dette sitt til at ikke alle jøder umiddelbart ble myrdet. Så lenge de kunne brukes til ulike arbeidsoppgaver, ble de holdt fanget enten i gettoer eller i leirer. Mange av de fangene som endte opp i Majdanek ble tvunget til å arbeide i våpen- og ammunisjonsfabrikken til Stayr-Daimler-Puch, et østerriksk firma som samarbeidet med nazistene.

Fangeregistrering

I oktober 1942 var det registret 9.519 fanger i Majdanek. Av disse var hele 7.468 registrert som jøder. Går man ti måneder fram i tid, til oktober 1943 er det totale fangeantallet steget til 16.206 fanger. Igjen er det jøder som står for den største andelen her, hele 9.105. Resten av fangene var for en stor del polakker, men også fanger fra Hviterussland, Ukraina, Russland, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Italia, Frankrike og Nederland.

Kvinner i leiren

Fra oktober 1942 opererte Majdanek også med kvinnelige vakter. Disse hadde fått sin opplæring i KZ Ravensbrück, kvinneleiren ved byen Fürstenberg i Tyskland. Den delen av Majdanek som ble satt av til kvinnelige fanger, var operativ fra 1. oktober.

Hjelp fra utsiden av leiren

Fra februar 1943 tillot SS at Det polske Røde Kors kunne gi mat til fangene. De gikk også med på at fangene kunne motta personlige pakker fra utsiden av leiren. Dette var sammenfallende med endringen av statusen for leiren, - den endret navn og benevnelse fra ”Krigsfangeleir” til ”Konsentrasjonsleir”.

Aksjon høstfest

”Operasjon Reinhard” fortsatte fram til tidlig i november 1943 da de siste jødene fra Generalgovernementet ble myrdet som en del av ”Operasjon Høstfest”. I løpet av én dag, den 3. november 1943 ble 18.400 jøder myrdet i Majdanek. 311 kvinnelige og 300  mannlige fanger ble tvunget til å sortere og gjennomsøke klær og etterlevninger fra de døde. Mennene måtte deretter frakte likene til krematoriet. Da jobben var utført, ble de mannlige fangene selv drept. Kvinnene ble sendt til Auschwitz hvor de ble gasset. Etter ”Operasjon Høstfest” var det kun 71 jødiske fanger igjen i Majdanek.

I de påfølgende månedene fortsatte massedrapene i  Majdanek. Mellom desember 1943 og mars 1944 ankom såkalte invalide til leiren. Denne gruppen av fanger bestod av rundt 18.000 mennesker, i hovedsak sovjetiske soldater som var skadet i kamp. Mange av dem ble umiddelbart gasset med Zyklon B. Henrettelser ved skyting holdt også fram. 600 ble skutt 21. januar 1944, 23. januar ble 180 offer for kulene og 200 led samme skjebne 24. mars.

Oppbrudd

Sent i juli 1944, mens Den røde Armé nærmet seg Lublin, startet nazistene en hastig evakuering av leiren. SS-staben rakk imidlertid ikke å fullstendig ødelegge krematoriet før sovjetiske tropper nådde fram den 24.juli 1944. Dette gjorde sitt til at mye av Majdanek ble bevart. Majdanek ble den første leiren som ble inntatt av allierte styrker. Det ble ganske umiddelbart satt i gang et arbeid med å publisere bevis for de grusomhetene som var begått i leiren.

Den røde Armé fant flere tusen fanger etterlatt i leiren, på tross av at SS hadde sendt rundt tusen fanger på marsj mot Auschwitz. I hovedsak bestod det gjenværende fangebelegget av krigsfanger. Disse kunne fortelle mye om de massedrapene som hadde foregått.

Ofrene i Majdanek

Det totale antallet ofre er omdiskutert. Undersøkelser gjort av Zolzisław Łukaszkiewicz i 1948 førte til et anslag på 360.000 ofre. Dette arbeidet ble fulgt opp av dr. Czesław Rajca ved museet i Majdanek i 1992, hvilket fører til en reduksjon av anslaget ned til 235.000. Dette var det offisielle tallet som ble brukt av Museet i Majdanek i mange år. Direktøren for forskningsavdelingen i Majdanek, Tomasz Krantz offentliggjorde et nytt anslag i 2005, denne gangen var tallet 78.000 ofre. Dette tallet var nesten likelydende med det som oppgis på museets nettsider i dag. Den tidligere nevnte dr. Rajca er imidlertid kritisk til dette anslaget, da han mener det er i overkant lavt. 78.000 er likevel godtatt av ledelsen ved museet, men med visse forbehold. De holder døren åpen for at tallet muligens kan være noe høyere, siden det er en viss mulighet for at alle som ble myrdet i Majdanek ikke ble registrert av SS. I skrivende stund opererer Museet i Majdanek med at 150.000 fanger ankom Majdanek i løpet av de 34 månedene leiren var operativ. Av de mer enn to millioner jøder som ble drept under ”Operasjon Reinhard” er det nokså sikkert at 60.000 av dem ble drept i Majdanek. 56.000 av disse er kjent ved navn. Det totale antall myrdede i Majdanek opplyses å være 80.000.

De sovjetiske anslagene var i utgangspunktet overestimert. Under Nürnberg-rettsakene var deres påstand at det ikke var færre enn 400.000 jødiske ofre fra Majdanek. De mente også at det var 1,5 millioner ofre fra andre nasjoner. Den uavhengige journalisten, Raymond Arthur Davis som hadde tilhold i Moskva og var på lønningslistene til Den jødiske Kongress i Canada, besøkte Majdanek allerede den 28.august 1944. Den påfølgende dagen sendte han et telegram til Saul Hayes, direktøren for Den jødiske Kongress i Canada. I telegrammet skrev han at én million jøder og 500.000 andre var drept i Majdanek. Han skrev også at minst tre millioner polske jøder var drept, og at en tredjedel av disse mistet livet i Majdanek. Disse anslagene ble imidlertid aldri tatt på alvor av forskere.

I 1961 anslo Raul Hilberg antallet jødiske ofre til å være 50.000 selv om andre samtidige kilder inkludert museet, opererte med 100.000 jødiske ofre og opptil 200.000 ikke-jødiske ofre. I 1992 publiserte dr. Czesław Rajca sitt eget anslag på 250.000 ofre, et antall museet brukte i sin egen utstilling. Undersøkelser fra museets egen vitenskapelige avdeling ved historikeren Tomasz Krantz i 2005 indikerte 79.000 ofre, hvorav 59.000 var jøder.

Forskjellene i anslagene har ulike årsaker. Her teller både metode og tilgang på kilder. De første sovjetiske anslagene støttet seg på grove antakelser – som de også brukte på de første anslagene i Auschwitz – anslått ut fra antatt kapasitet i krematorieovnene. Senere anslag forsøkte å ta andre kilder med i beregningene i langt større grad, hvor de brukte lister over deportasjoner og befolkningsstatistikk så vel som nazistenes egne dokumenter. Hilbergs anslag fra 1961 som også støttet seg på disse kildene, stemmer forholdsvis godt overens med Krantz’ rapport.

Oppgjør etter krigen

Etter avviklingen av leiren i 1944 tok sovjetiske tropper kontrollen over området og leiren. De opprettet også en polsk-sovjetisk kommisjon som skulle etterforske og dokumentere forbrytelser mot menneskeheten i Majdanek. Dette arbeidet etablerte de først forsøkene på å dokumentere nazistenes gjerninger i Øst-Europa. Høsten 1944 ble museet i Majdanek etablert på området til den tidligere konsentrasjonsleiren. I 1947 blir området utpekt som ”Monument over Martyrdom” gjennom et vedtak i den polske nasjonalforsamlingen. Samme året ble 1.300 m³ jord blandet med aske og knokler lagt som en gravhaug i leiren. Majdanek fikk status som nasjonalt museum i 1965.

Noen av det nazistiske personalet i leiren ble tiltalt kort tid etter at andre verdenskrig var slutt, andre i de påfølgende tiårene. Allerede i november og desember 1944 ble fire SS-menn og to kapoer stilt for retten. En begikk selvmord, de resterende ble hengt den 3. desember 1944.

Den siste store rettssaken mot 16 SS-medlemmer fra Majdanek fant sted fra 1975 til 1981 i Vest-Tyskland. Av 1.037 SS-medlemmer som arbeidet i Majdanek og som er kjent ved navn, ble bare 170 straffeforfulgt. En av årsakene til dette var en bestemmelse som kom som følge av det vest-tyske juridiske systemets forslag om at bare de som var direkte involvert i henrettelser kunne tiltales.

Norske fanger i leiren

14 nordmenn ble sendt til Majdanek
I januar 1944 kom 14 nordmenn fram til stasjonen i Lublin, etter en hard og strabasiøs togreise fra Sachsenhausen. Rett over nyttår hadde 200 snekkere i leiren fått beskjed om at de skulle på transport. De var plukket ut til en arbeidskommando, og skulle sendes til Majdanek for å brukes som slavearbeidere der. Arne Brattli fra Notodden var en av dem. Han forteller:

- Det var den 22.januar 1944. Kulda lå som en klam og iskald vegg over leiren. Frostriene beit seg inn i kroppen. Beskjeden var gitt og vi var rundt hundre fanger som sto oppstilt på appellplassen, klare for avreise. Blant dem var vi 14 norske. Foruten Johannes og jeg var det, Erling Bauk, Ernst Hagerup Ellingsen, Arne Bentsen Flakk, Arne Johansen, Arnold Jensen, Alf Monrad Knudsen, Ole Mogstad, Torleif Olsen, Kristian Sjøvold, Trygve Johannes Grødem, Gautjar Jensen og Fridtjof Petersen.
Lite eller ingenting ante vi om det skrekkscenarioet som ventet oss i konsentrasjonsleiren Majdanek.

Vi var på ingen måte kledd for vinteren som møtte oss. Men her var ingen nåde. Vi ble jaget ut i snøslapset og under slag og spark ble vi kommandert til å marsjere til leiren som lå litt utenfor sentrum.

Frosne og klissvåte kom vi fram til Majdanek, og det ble vårt første møte med en utryddelsesleir.

Møtet med Majdanek fjernet all tvil om at vi skulle sone under menneskelige forhold. SS-offiseren som tok imot oss var langt fra edru. Han forklarte at han var Lagerführer, og ga øyeblikkelig ordre om å fjerne alle Røde Kors-pakkene, og alt vårt private tøy. Deretter skulle vi inn i dusjen.

SS-mannen var fullstendig skruppelløs
- Allerede her markerte han med all tydelig hva slags ideologi han var besjelet av. Underveis til dusjen viste han oss ”i forbifarten” en vegg full av kulehull. Og han forklarte stolt at for ham betydde det ingen verdens ting om han måtte stille oss opp foran denne muren og henrette oss. Han var fullstendig skruppelløs, noe som vi ved selvsyn fikk se bare noen minutter senere.

Idet vi gikk inn i dusjen var det en fransk fange som snublet. Dette irriterte SS-mannen så mye at han regelrett slo fangen til døde foran øynene på oss. Et slikt makabert overgrep hadde vi aldri opplevd før, så vi ble stående omtrent som paralyserte alle mann.

Jeg hadde sett hvor grusomme noen av SS-folkene kunne være i Sachsenhausen, men dette var første gang jeg så et forsvarsløst menneske regelrett bli slått hjel. Fra det øyeblikket gikk sannheten opp for meg – vi var kommet innenfor portene i lidelsenes helvete.

Bestialsk morder
Mens jeg var i Majdanek så jeg med egne øyne en soldat som grep et lite barn etter beina, og slo det i hjel mot murveggen. Et lite forsvarsløst barn!

Det var så bestialsk at det savner sidestykke. Synet sitter fortsatt i meg den dag i dag – jeg klarer aldri å viske det ut av minnet.

En rasehysterisk SS-mann, som med alle midler skulle fremdyrke supergermaneren, sørget for at et lite liv som ikke passet inn i hans idealbilde, aldri fikk mulighet til å vokse opp. En topp trenet soldat med våpen mot et lite barn!! Det er ikke så underlig at vi kjente hatet stige i oss.

(Utdrag fra biografien om Brattli ,”Fars fotspor i Hitlers leirer”. Utgitt på Aktive Fredsforlag.)

Alf Knutsen var med i den samme transporten som Arne Brattli. Han forteller om hvordan hverdagen var for fangene i Majdanek:

Pedantisk nøyaktighet
- Grunnen til at vi ble sendt hit, var det såkalte ”operasjon høstfest” i oktober 1943. Da kom det inn ordre fra Berlin om at alle jøder i leiren Majdanek, og alle jøder som jobbet på fabrikken i sentrum i Lublin, skulle henrettes. Tyskerne begynte å skyte dem tidlig på morgenen. De holdt på til langt på natt. Jødene måtte grave gravene sine selv. Vi ble sendt inn for å overta jobbene deres.

 En typisk dag i Majdanek begynte klokken fem om morgenen, da alle på brakka ble sendt ut i vaskefontenen for å kvitte seg med skitt. Alle måtte gjennom denne prosessen hver eneste dag, selv om det var midtvinters og vannet var iskaldt. Etterpå vanket det kanskje 250 gram mørkt brød, såkalt pumpernikkel. Halv seks ventet appellplassen.

Her skulle alle telles. Denne seansen var uhyre viktig for tyskerne, og ble utført med pedantisk nøyaktighet. Ofte ble det gjort om igjen og om igjen til de var sikre på at tallene stemte. Tellingen skulle skje etter endt arbeidsdag også. Hvis noen var døde i løpet av dagen eller natten, måtte vi ta med likene ut også, for at de skulle telles. En gang ble vi stående i tolv timer på opptelling. Det hendte at folk døde av utmattelse underveis.

Tidslinje for Majdanek

1941
20. juli gir Himmler ordre om at en leir skal etableres i Lublin-området

Oktober – De første planene for leiren er tegnet, byggingen starter.

7. oktober – De første fangene ankommer Majdanek. Dette er sovjetiske krigsfanger.

Desember – De første polske fangene fra Lublin-området ankommer leiren.

8. desember – Kapasiteten for leiren utvides til å omfatte 150.000 fanger.

12. desember – den første transporten med jøder fra Lublin ankommer leiren.

1942
23. mars – Generalplanen for bygging av en leir for 150.000 fanger i Majdanek blir godkjent.

29. mars – Massedeportasjonen av slovakiske jøder begynner.

30. april – Den første gruppen med böhmiske jøder ankommer fra Theresienstadt.

14. mai – Det blir bestemt å begrense utbyggingsplanene til åtte felt for rundt 40.000 fanger

14. juli – 86 krigsfanger fra Sovjetunionen rømmer fra leiren.

15. august – De første jødene fra Warszawa-gettoen kommer til Majdanek.

September – Bruken av gasskamre startet opp.

1. oktober – kvinnenes leir i Majdanek blir operativ.

1943
8. januar - Bølgen av deportasjoner av politiske fanger fra Gestapos fengsler i Generalgovernementet begynner.

14. januar – Den første gruppen av polakker som tilfeldig er plukket opp på gaten, ankommer leiren.

Februar – Aksjonen med hjelp til polske fanger i form av pakker med mat startet.

16. februar – Det offisielle navnet på Majdanek endres fra ”krigsfangeleir” til ”konsentrasjonsleir”.

20. mars – Massedeportasjoner av bønder fra Hviterussland starter. Majdanek blir også en konsentrasjonsleir for barn.

27. april – Den første transporten av jøder fra Warszawagettoen – som var gjenstand for opprør – ankom Majdanek.

21. mai – Den første gruppen av krigsfanger blir brakt til leirsykehuset for skadde sovjetiske soldater.

Juni/ Juli – Bondefamilier fra Zamość-regionen, offer for omplassering og passifisering, ankommer Majdanek.

20. august – Den første transporten av jøder fra den likviderte gettoen i Białystok blir brakt til Majdanek.

21. september – Henrettelse av fanger som jobbet i Sonderkommando – ansvarlige for å fjerne lik fra gasskamrene.

November – Den første massehenrettelsen av fanger fra slottet i Lublin og sivilister arrestert av tysk politi (dødstransport).

3. november – Henrettelse av 18.000 jøder – fanger fra Majdanek og arbeidsleire i Lublin – blir utført ved skyting.

14. desember – Den første transporten med syke og utmattede fanger blir transportert til Majdanek fra andre konsentrasjonsleire i det tyske rike.

1944
25. mars – Ordre om å starte forberedelsene til å evakuere leiren.

28. mars – Masseflukt fra Majdanek, 9 polakker rømmer.

1. april – Starten på fangeevakueringen til andre konsentrasjonsleire i det tyske rike.

Mai – Wehrmacht etablerer en arbeidsleir for polakker som skal brukes for å forsterke befestningen av Lublin.

11. mai – Majdanek blir bombet av sovjetiske fly.

22. juli – Evakuering av den siste gruppen med fanger.

23./ 24. – Den Røde Armé ankommer Lublin