1917 Den Internasjonale Røde Kors Komite

Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, fikk Fredsrisen i 1901. Genèvekonvensjonen av 1864 gav beskyttelse av syke og sårede i krig, og Røde Kors-komiteene fikk stadig større oppslutning.

Røde Kors hadde Den internasjonale komiteen i Genève og nasjonale komiteer i statene som sluttet seg til Genèvekonvensjonen. Den internasjonale komiteen hadde ingen formell myndighet over de nasjonale, men i praksis hadde den bred anerkjennelse og autoritet. Den gav ut et tidsskrift som inneholdt stoff om komiteens arbeid, Genèvekonvensjonen og nyheter fra de nasjonale foreningene. Selv om den hadde et bredt engasjement var det først og fremst dens innsats under første verdenskrig som førte til fredsprisen i 1917. Selv om det lå utenfor Genèvekonvensjonen, engasjerte Røde Kors seg også for å hjelpe krigsfanger. De skaffet opplysninger om dem og sendte dem videre til pårørende i hjemlandet. De fikk tillatelse til å få informasjon av leirkommandanter og sykehusledelse, og det var et stort antall frivillige som gjorde arbeidet med å skaffe opplysninger om fangene. De fikk også gi penger til soldatene i fangenskap. Det vakte også stor anerkjennelse at den klarte å få i stand en utveksling av hardt sårede soldater.