Dagen etter at Riksdagen gikk opp i flammer i 1933, ble
Ossietzky arrestert sammen med mange andre antinazister,
etter at Hitler overtok som rikskansler. Han fikk aldri oppleve
friheten igjen.
Gjennom sitt arbeide som journalist i ukeavisen
til "Den demokratiske foreningen", hadde han kritisert
militarismen som gjennomsyret det tyske keiserdømmet.
Han var prinsipiell motstander av voldsbruk og en beundrer
av Mahatma Gandhis ikke-voldsfilosofi. Som redaktør
av "Die Weltbühne"
(Verdensscenen) tok han til orde mot dødsstraff, ultranasjonalisme
og advarte mot antisemittismen. I 1933 ble han fengslet og internert
i konsentrasjonsleir. En massiv kampanje ble igangsatt for å få
ham frigitt, noe som førte til at han ble overført til
et privat sykehus, strengt bevoktet. I 1935 fikk han fredsprisen og
som ventet kom den tyske regjering med en skarp fordømmelse.
Ossietzky ble nektet utreisetillatelse, og forbød alle tyskere
å motta enhver fredspris. Ossietzkys helsetilstand ble stadig
verre, og i 1938 døde han på et sykehus i Berlin.
|