1952 Albert Schweitzer, Frankrike

Schweitzer ble født i Kayserberg, den gang en del av det Tyske keiserriket. Faren var protestantisk prest. Som femåring begynte han å spille klaver og fikk siden orgelundervisning og holdt sin første orgelkonsert som 16-åring.

Han studerte teologi, filosofi og musikk. Men han ville vie sitt liv til humanitært arbeide, og bestemte seg for å studere medisin for å arbeide som lege i Kongo-misjonen. I 1913 dro han for å bygge opp et sykehus med egne midler han hadde spart. Hans kone som var sykepleier reiste sammen med ham. Han la stor vekt på å skap et tillitsforhold mellom sykehuset og pasientene. Første verdenskrig skapte problemer. Schweitzer var tysk statsborger i en fransk koloni. I 1917 ble ekteparet sendt til Europa og han vendte ikke tilbake igjen før i 1924. Under hele andre verdenskrig klarte han å holde sykehuset gående. Han og kona hadde lange arbeidsdager ved sykehuset og stort arbeidspress på seg. På slutten av 1940-årene hadde hospitalet plass til 400 pasienter. Nobelkomiteen mente Schweitzer fortjente fredsprisen da den var med på å gjenreise troen på at det gikk an å skape tillit og kontakt mellom mennesker uansett nasjonalitet og rase. Schweitzer arbeidet ved hospitalet til sin død og hans datter overtok driften etter ham.