Schweitzer ble født i Kayserberg, den gang en del
av det Tyske keiserriket. Faren var protestantisk prest.
Som femåring begynte han å
spille klaver og fikk siden orgelundervisning og holdt sin første
orgelkonsert som 16-åring.
Han studerte teologi, filosofi og
musikk. Men han ville vie sitt liv til humanitært arbeide, og
bestemte seg for å studere medisin for å arbeide som lege
i Kongo-misjonen. I 1913 dro han for å bygge opp et sykehus med
egne midler han hadde spart. Hans kone som var sykepleier reiste sammen
med ham. Han la stor vekt på å skap et tillitsforhold mellom
sykehuset og pasientene. Første verdenskrig skapte problemer.
Schweitzer var tysk statsborger i en fransk koloni. I 1917 ble ekteparet
sendt til Europa og han vendte ikke tilbake igjen før i 1924.
Under hele andre verdenskrig klarte han å holde sykehuset gående.
Han og kona hadde lange arbeidsdager ved sykehuset og stort arbeidspress
på seg. På slutten av 1940-årene hadde hospitalet
plass til 400 pasienter. Nobelkomiteen mente Schweitzer fortjente fredsprisen
da den var med på å gjenreise troen på at det gikk
an å skape tillit og kontakt mellom mennesker uansett nasjonalitet
og rase. Schweitzer arbeidet ved hospitalet til sin død og hans
datter overtok driften etter ham.
|