1969 Den Internasjonale Arbeidsorganisasjon (ILO)

Tanken om å få i stand et organisert samarbeid mellom stater for å bedre arbeidernes kår ble satt på den internasjonale dagsorden allerede i 1818. Men det var først i 1897 det ble fart i saken.

Da sammenkalte den sveitsiske arbeiderforening sammen til en internasjonal kongress. Møtet la grunnlaget for stiftelsen av Den internasjonale organisasjon for lovfestet arbeidsvern. Representanter fra ti europeiske land utformet de første konvensjonene om arbeidsvern - en om nattarbeid for kvinner og en om forbud mot bruk av hvitt fosfor i fyrstikkproduksjonen. I 1919 kom lovregulering av arbeidstiden, innføring av arbeidsløshetstrygd, yrkesskadetrygd og alderspensjon. ILO arbeidet med forbud mot barnearbeid, sikring av organisasjonsfriheten, utbygging av arbeidstilsyn, rimelige lønnsvilkår og lik lønn for kvinner og menn for arbeide av samme verdi. For å sikre at vedtaket ble respektert, ble medlemslandene pålagt å utarbeide rapporter som viste hvordan konvensjonene var blitt fulgt opp i praksis. I 1945 ble ILO en selvstendig særorganisasjon knyttet til FN, og utover 1950- og 60-årene ble stadig flere utviklingsland opptatt som medlemmer. ILO fikk en global rolle og nye oppgaver som spesielt tok sikte på å minske kløften mellom rike og fattige nasjoner.