1975 Andrej Sakharov, Sovjetunionen

Sakharov studerte fysikk og levde og åndet for fysikken. Da Hitler angrep Sovjetunionen i 1941 ble universitetet evakuert til Turkmenistan - der tok han sin avsluttende eksamen.

Han meldte seg så til frivillig krigsinnsats ved en våpenfabrikk der han arbeidet med å forbedre sprengstoff. Etter krigen vendte han tilbake til Moskva og tok doktorgrad. Han arbeidet så i en forskningsgruppe for å utvikle en hydrogenbombe. Han mente at det var viktig at ikke ett land hadde monopol på bomben (USA), og at det ville trygge freden om også Sovjet hadde en slik bombe. Etterhvert ble han betenkt over radioaktivt nedfall etter prøvesprengningene. Det ble også tydeligere for ham at det var politikerne som kontrollerte atomvåpnene og at de ikke forsto kreftene i dem . Fra slutten av 1950-årene prøvde Sakharov å få slutt på prøvesprengningene, og han deltok i demonstrasjoner for ytringsfriheten, menneskerettigheter og naturvern. I 1968 offentliggjorde vestlig presse en av hans artikler. Den advarte mot atomkrigtrusselen, miljøødeleggelser og overbefolkning. Han advarte også mot diktatoriske regimer og sammenlignet Mao Zedong og Stalin med Hitler. Artikkelen var enden på hans karriære som privilegert kjernefysiker. Han så nå kampen for menneskerettigheter som sin hovedoppgave. Han dannet Komiteen for menneskerettigheter sammen med to venner. Målet var at Sovjetunionen skulle respektere FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Han og andre opposisjonelle skrev til regjeringen og pekte på sammenhengen mellom demokrati og utvikling. Problemet var ikke sosialismen som ideologi, men den fortuklede sosialismen landet hadde aret fra Stalin. De pekte også på at folk måtte få tilgang på fri informasjon for å bli konkurransedyktig. Sakharovs første kone hadde gått bort i 1969. I 1972 giftet han seg på nytt med Jelena Bonner. Sammen drev de arbeidet videre. På grunn av Sakharovs berømmelse hadde han en viss beskyttelse, men Jelena Bonner og hannes familie fikk oppleve myndighetenes represalier. Slektninger fikk vansker med utdanning og arbeide. Sakharov fikk advarsler mot å drive antisovjetisk virksomhet. Han svarte med å innkalle verdenspressen til intervjuer. I 1975 kom hans bok "My country and the world" ut. Der advarte han Vesten mot Sovjetunionens totalitære diktatur. Da han samme år mottok fredsprisen fikk han ikke tillatelse til å reise til Oslo for å motta den . Fredsprisen økte Sakharovs internasjonale prestisje, men for ham selv og kona ble forholdene verre. Telefonen ble avlyttet, posten konfiskert og de fikk ikke ringe til utlandet. I 1980 ble de sendt i eksil til byen Gorkij der de ble overvåket av KGB hele døgnet. Etter Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 ble Sakharov løslatt og han vendte tilbake til Moskva I 1989 ble han valgt inn i Gorbatsjovs nye Folkekongress men døde av slag samme år.