Behovet for UNHCRs innsats ble stadig større fra
dens oppstart i 1951. I løpet av 30 år økte
tallet på avdelingskontorer fra 15 til 80, og budsjettet
fra 4 millioner til 460 millioner dollar.
Flere og flere
stater sluttet seg til FNs flyktningkonvensjon, men ikke
de kommunistiske regimene. Organisasjonen mottok Nobels fredspris
også
i 1955. Da var oppmerksomheten mest rette mot europeiske flyktninger
etter andre verdenskrig. Etterhvert fikk andre verdensdeler større
oppmerksomhet. På 50- og 60-tallet tok UNHCR seg av folk som
forlot Kina. Under Frankrikes kolonisering i Algerie bygde de flyktningeleirer
i Tunisia og Marokko. Tilbakevending av flyktninger til sine hjemland
ble UNHCR sitt hovedanliggende i 70-årene. Etter borgerkrigen
i Øst-Pakistan ble ca. ti millioner mennesker overført
fra India til Bangladesh. Etter Portugals kolonikriger kunne flere
hundre tusen mennesker vende tilbake til Buinea-Bissau, Angola og Mosambik.
Andre vellykkede tilbakeføringer var mellom Burma og Bangladesh
i 1878 og fra Costa Rica og Honduras til Nicaragua i 1979.
|